Fremtidens læringsformer er morgendagens forretningsmuligheter

Overskriften her er tittelen på et seminar i regi av Digin, VRI-AGDER og Future Learning Lab.   Digin er en av Norges største IT-klynger, og består av 60 små og mellomstore bedrifter på sørlandet.  Future Learning Lab er en kompetansenehet med fokus på endring, teknologi og læring ved Universitetet i Agder. Professor Oddgeir Tveiten står i spissen for Future Learning Lab. Målsetningen med seminaret var et fokus på "Growing regional edupreneurship". Seminaret var lagt opp med en del presentasjoner før lunsj, hvor jeg blant annet hadde et innlegg om fremtidens læringsformer - nye vekstmuligheter, og en påfølgende workshop.

En av problemstillingen i workshopen var samarbeidet, eller kanskje mangelen på samarbeid, mellom privat og offentlig sektor for innovasjon og nyskapning.  Som en som kjenner begge områder godt har jeg gjort meg noen refleksjoner.

For det første er det ulik mentalitet og forventning i privat sektor, spesielt i små og mellomstore bedrifter, i forhold til i offentlig sektor. Å starte opp en bedrift innebærer risiko og usikkerhet. En må tørre å ta sjanser og tåle å mislykkes, lære av sine feil og gå på igjen. Dette er stort sett uhørt i offentlig sektor. En skal ikke gamble med "skattebetalernes penger". Derfor stilles det krav til dem som skal samarbeide med det offentlige som små og mellomstore bedrifter ikke kan møte.  Bare se hvilke krav som for eksempel stilles til dem som skal levere anbud til det offentlige. Ikke urimelige krav, men det ekskluderer en rekke nye aktører på markedet. Det offentlige er risikoavers, mens i det private er risiko en del av virkeligheten.

For det andre lever små og mellomstore bedrifter med rask tid, mens i det offentlige er det langsom tid.  Det offentlige har tid til utredninger og planlegging, i det private må det handles. De lever av bunninjen, og er ikke sikret finansiering over budsjetter. Det gir en del andre tilnærminger.  I det private holder det at ting funker, det trengs ikke samme mengde dokumentasjon og utredning som det offentlige krever.

Når det gjelder finansiering og oppstart av prosjekter har det offentlige en årshorisont.  I det offentlige lever en fra budsjettår til budsjettår. En kan ikke, med mindre midlene er prosjektbevilget, spare ett år for å sette av midler til et prosjekt neste år. En skal bruke de midlene en er bevilget det året. I det private må en tenke langsiktig på investeringene sine. Du må ha lengre horison enn ett år.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en generalisering og at det finnes drøssevis av unntak. Men jeg har selv erfaring fra begge sektorer og har kjent forskjellene på kroppen.  Det er dillemma, for reglene for det offentlige er gode og vel begrunnete - offentlige midler skal brukes med forstand.  Men hvordan få til et godt samarbeid mellom det offentlige og private og bygge gode rammer for entreprenørskap?

Når jeg snakker om ikt i skolen får jeg alltid spørsmålet: har du forskning som viser hva som virker? Problemet med det er at dersom det skal være noe å forske på må noen ta i bruk ny praksis og skaffe seg erfaring. Dessuten tar forskning tid.  Innen ikt-sektoren skjer den teknologiske utviklingen raskt, så hvis en venter på forskning før en tar teknologi i bruk havner en i en hønen eller egget-problemstilling: hva kommer først?  Og mens en venter på forskning ruller verden utenfor videre.

Skolene som forskningsarenaer?

I dette innlegget i The Guardian skriver Ben Goldacre

Teachers need to drive the research agenda. If teachers want politicians to base policy on evidence, they need to accept that randomised trials are the way to show what works.

Han sammenligner utdanning med medisin, og viser hvordan medisin har gjennomgått kvantesprang de siste 50 årene på grunn av systematisk forskning med eksperimenter og randomiserte forsøk, og etterlyser samme forskningsmentalitet i skolen.

Er det en forskningsmentalitet i skolene.  Er det vilje blant lærerstanden til å innta denne ekperimenterende og lærende tilnærmingen til sitt arbeid? Spres de erfaringene som høstes av de lærerne som forsøker?

The Wisdom of Crowds.

Sammen er vi sterke er en parole som har gått sin seiersgang gjennom historien. Selv den mektigste tyrann må gi tapt når folket forenes og står sammen, det viser den franske revolusjon, Murens fall og den arabiske våren. Når det gjelder kunnskap og kunnskapsproduksjon har vi ikke helt de samme tradisjoner.  Vi har en tendens til å individualisere kunnskap og oppfinnelser til enkelte geniale hoder. James Surowiecki har skrevet boken The Wisdom of Crowds: Why the Many Are Smarter Than the Few and How Collective Wisdom Shapes Business, Economies, Societies and Nations, og viser til ulike eksempler på dette. Boken ble skrevet i 2004 så den er noen år gammel og kommunikasjons- og samhandlingsverktøy og tradisjoner har utviklet seg siden den gang.

Videre er det mange som viser til gamingindustrien og hvordan denne kan bidra til løsning av oppgaver og tilegnelse av kunnskap og kompetanse.  En del av disse spillene kalles epistemic games, og kan gi innsikt ved å vise hvordan ulike beslutninger påvirker kompliserte systemer på en måte mer tradisjonelle metoder ikke kan.  Mange viser og til hvordan de mer stigmatiserte on-line rollespill som World of Warcraft og Counter Strike kan gi verdifulle ferdigheter.

Da er det jo veldig spennende når forskere, teknologikraft, spillindustri og "the wise crowd"/vanlige folk går sammen for å løse kompliserte samfunnsutfordringer. Ved å tenke nytt ble en 15 år gammel AIDS-gåte løst ved hjelp av dataspill. I stedet for å bruke tradisjonelle forskningsmetoder løste dataspillere denne gåten på under tre uker. Nå prøver forskerne seg igjen ved å utfordre spillverdenen. Ved hjelp av spillet Phylo håper forskerne å løse gåter som Alzheimers, kreft og diabetes. Fortsettelsen blir spennende.  Når kompliserte forskningsspørsmål løses ved at ingen vet alt, men alle vet litt, hvilke konsekvenser bør dette få for hvordan vil legger opp utdannelsen til vår fremtidige "crowd"?