Wednesday, November 21, 2018

Smart country - smart strategy. Reisebrev fra Moskva.

I oktober var jeg invitert til å snakke på
Open Innovations Forum i Moskva.  Dette er en stor konferanse  med 21 500 deltakere fra hele verden.  Konferansen varte over tre dager og var delt inn  i tre hovedtemaer.  Dag 1 var tema Manpower and Education. Her var jeg bedt om å bidra.  Dag 2 var tema Business and State og dag 3 var det Science and Technology. Konferansen hadde ingen store plenumsforedrag, det meste bestod av samtaler over ulike temaer i ulike sesjoner mellom ulike innledere.  I tillegg var det en rekke utstillere.  Den kunne minne om BETT i London.

Å være invitert til Russland for å snakke om utdanning og teknologi var spennende av flere grunner.  Vi er så vant til å se til USA for å se hva som skjer på teknologifronten.  Vi er også nysgjerrig på hva som skjer i Asia, og først og fremst Kina.  Men hva gjør Russland, utenom å bli beskyldt for å rote med valget i USA?

Jeg kommer til å skrive flere blogginnlegg fra disse dagene for jeg sitter igjen med en rekke inntrykk.

Konferansen hadde som sagt mange deltakere, men det var også en konferanse i konferansen. Den var forbeholdt noen få inviterte, og jeg var så heldig å få være en av dem. Det var en rundebordssamtale hvor Russlands tidligere president, nå statsminister Dmitrij Medvevev, Moskvas borgermester Sergey Sobyanin,  global chairman and ceo i EY Mark Weinberger, ceo Unilever Paul Polman, Dmitry Konov , vise chairman Mastercard Ann Cairns og chairman of the board of directors ABB Peter Voser deltok.

Temaet for denne samtalen var vår digitale verden.  Russland satser tungt på å bli et smart country.  De har gått fra å være nr 28 til å bli nr 16 på The global human capital index.
Dette er takket være deres satsing på den digitale økonomien.  Russland ligger på top 5 i verden med hensyn til tilgang på rimelig internett. De ønsker å bygge det de kaller smart habitat, smarte omgivelser.  For å understreke det ankom Mosvas borgermester konferansen/forumet i en førerløs bil. Moskva tar da også mål av seg å bli verdens første by med førerløse taxier.   I følge Medvevev er ikke konseptet førerløse biler nytt for russere, da en barnebok alle russere tydeligvis kjenner fra 1959 omtaler dette konseptet.

Polman fra Unilever snakket om at teknologien driver oss fra hverandre. Han mente at hvis hovedsykdommen i dag er ensomhet har vi et problem. Hvordan forholder vi oss til at vi kan få mat på døren i en verden som sliter med overvektsproblematikk. Stadig flere mennesker blir hengende etter eller forlatt i vår raske utvikling. Hvordan kan vi bruke teknologien og samtidig ha mennesket i sentrum?   Unilever har 2 millioner søkere hvert år. De har nå endret sine rekrutteringsmekanismer. De har gått over til et online treningssystem - the grid. Dette følger deg og tilpasser seg dine treningsbehov. Det er viktig å dele kunnskap og at beslutninger fattes der jobben gjøres.

Carnies fra Mastercard var også opptatt av digital inkludering, noe hun omtalte som "the next huge wave". For å ha et internett for alle er det viktig med datasikkerhet. Mastercard leter etter alternativer til passord.  De bruker blant annet kunstig intelligens for å se på våre tastemønstre.  Basert på hvordan vi taster koden vår kan de avsløre om noen andre prøver å bruke kortene våre.

Til slutt ble det understreket at utdanning vil være drivkraften for et smartere samfunn.  Innen 2025 forventer de 180 nye digitale yrker og Russland planlegger å utdanne over 800 000 it- og telekom.eksperter innen 2025.

Saturday, August 4, 2018

Atter en gang - mobilforbud i skolen

Ny teknologi er den teknologien som er funnet opp etter at du ble født heter det.  Mobiltelefonen, eller mer spesifikt smarttelefonen, er definitivt en sånn teknologi.  Apples iphone er 11 år gammel, og denne dingsen har tatt selskapet fra å være på konkursens rand til nå å være verdens mest verdifulle selskap.  For et par dager siden passerte Apple en trillion dollar i verdi, som første selskap i verden.  For uten å bringe klingende mynt i den velfylte pengebingen til Apple, har denne dingsen inntatt våre liv. Å være uten en mobiltelefon føles for mange som en amputasjon. Vi har vår lommebok, våre billetter, banken, post, våre bøker, vår klokke, internett, bilder, notater, m.m. på denne dingsen.  Vi har designet samfunnet vårt rundt at mobilen blir navet i livene våre. Det er enkelt og praktisk.  Mobilen har erstatter mange artefakter i hjem og på jobb, og de fleste synes det er greit og praktisk.

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det er store utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Vi har sosiale medier på dem, de kan hackes, de er lett tilgjengelige, de inviterer til stadig oppmerksomhet, etc. På grunn av kamera kan det filmes og tas bilder av andre uten at det er gitt tillatelse til det, disse kan videre distribueres uten vedkommendes samtykke. Sosiale medier er en ny arena for mobbing som er krevende å håndtere. Dette er selvsagt utfordringer som ikke skal undervurderes.

Det siste gjør at mange i skolen opplever dem som en utfordring i skolens rigide kontrollregime. Mobiltelefoner passer ikke inn i logikken fra industrisamfunnets kunnskaps- og organisasjonssyn. I skolen anno industrisamfunnet har læreren kunnskapen og den videreformidles i kontrollerte former til elevene.  Dette har fungert, og de fleste av oss som er voksne, og spesielt vi som uttaler oss om utdanning, har vært gjennom dette systemet og det har fungert godt for oss. Det er en modell vi kjenner og behersker.

Problemet er at verden endrer seg. Barn og unge i dag vokser opp i denne medievirkeligheten hvor mobiltelefoner er en del av deres hverdag.  Barn er på mobil og nettbrett før de kan gå og snakke. Når de er tre år er de allerede erfarne surfere. Bestemødre sitter med sine barnebarn på fanget og sammen er de på mobiltelefonen. En kan godt sette seg på sin moralske hest og fordømme det, men foreldre og besteforeldre slutter likevel ikke.

Barn og unge lever i en verden med instant access og  uante muligheter, og da blir spørsmålet: skal skolen være en boble unntatt fra verden?

Når barn og unge er på disse mobilene, hvor skal de lære god, kritisk, kunnskapsrik bruk av dem? På gutte- og jenterommene? Fra venner? Fra "tilfeldig bekjente" på nett?

Skal barn og unges nettbruk være en underverden hvor det ikke er voksne?  Foreldrenes ansvar?  Kan vi som samfunn, tør vi som samfunn overlate våre barn og unges kompetanse og sikkerhet til en slik tilfeldighet?

Vi vet at digitale skiller ikke lengre går mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang, fordi i dag har alle tilgang.  Forskjellene går mellom dem som kan bruke og dem som ikke kan bruke disse verktøyene.  Har ikke vi som samfunn, ved våre utdanningsinstitusjoner et ansvar? Det sies at vi utdanner barn og unge for jobber som enda ikke finnes, og da må vi bruke samtidens og fremtidens verktøy, ikke bare basere oss på gårsdagens.  Argumentet om at vi som er voksne ble utdannet uten digitale verktøy holder ikke, da det er et problem at det er for dårlig digital kompetanse i befolkningen generelt og blant ledere spesielt.

For tiden er det stort fokus på påvirkningsmanipulasjon gjennom sosiale medier, blant annet ungdom i Makedonia som laget fake news, Cambridge Analytica og Russlands innvirkning på det amerikanske valget.  Med fare for å virke arrogant men dette skrev jeg om i min bok "Læring i en digital tid" fra 2015, jeg har også tatt opp problemstillingen flere ganger her på bloggen. Dette handler om å forstå hvilken teknologi vi har med å gjøre. Dette er viktig kunnskap og forståelse som mangler blant annet i skolen. Det forunderer meg ikke at Klassekampen på lederplass tar til orde for mobilforbud i skolen.  Pressen har vært kritisk til ikt i skolen i årevis.  Jeg husker stadige oppslag fra blant annet Bergens Tidende mot prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune i sin tid.

I stedet for et mobilforbud bør det heller satses tung på digital kompetanse i skolen. Når kompetansen går opp endrer også holdningene seg. Jeg underviste på rektorskolen på BI i digital kompetanse for et par år siden. Tilbakemeldingene fra skolelederne som tok den var blant annet: jeg kan ikke tro jeg synes mobilhotell var en god ide, verden vil aldri mer bli stengt ute fra mitt klasserom, nå innser jeg at jeg kan bruke elevenes kompetanse.  I stedet for å forby mobiler, MÅ vi ta dem på alvor. Vi kan ikke som strutsen stikke hodet i sanden og tro problemene går vekk.  Ja, spør du lærere får de enklere hverdag når de slipper å forholde seg til mobiler, men hva med dem skolen er til for: elevene? Hva lærer de?

Friday, May 11, 2018

MOOC- en boble?

Rudi Dornbusch sa “In economics, things take longer to happen than you think they will, and then they happen faster than you thought they could.” Dette gjelder ikke minst innen teknologisk utvikling. I 2012 satt jeg i MOOC-utvalget som skulle se på teknologiens påvirkning på utdanning. Mange røster har hevdet at MOOC var oppskrytt. Jeg har da sammenlignet det med dot.com bølgen. I dag er internettselskaper større enn hva de mest optimistiske dot.com tilhengerne forutså. Sånn er det også med teknologi innen utdanning. Fra å snakke om naiv teknologioptimisme da Røe Isaksen var ny kunnskapsminister bevilger nå regjeringen 450 millioner til teknologisk skolesekk. Vi har en oppvoksende generasjon som ikke har de samme fordommer mot teknologi som en arena for samhandling, læring og informasjon som dagens stakeholders i utdanningssystemet. Derfor er også MOOC i ferd med å bli big business, selvom det ikke får samme oppmerksomhet som for noen få år siden. Dagens ungdom kombinerer foreløpig online-tilbud med tradisjonell utdanning. Det er bare et tidsspørsmål før dette tipper.

I følge Forbes er det 3 grunner til at ungdom (millenials) vil velge en grad på nett fremfor en tradisjonell universitetsgrad:

 Det ene er at arbeidsmarkedet endrer seg. Stadig større andel av arbeidsstyrken vil ha en periode hvor de freelancer, blir selvstendig næringsdrivende.

En annen grunn er at de gjerne driver business på siden av sin vanlige jobb. De dyrker sine interesser i en liten business. Jeg kjenner mange som gjør det.

Det siste er arbeidsmarkedets skiftende karakter. Dagens ungdom må regne med og ønsker å skifte jobb flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere og selv om de blir i sin eksisterende jobb vil de måtte regne med at jobben endrer karakter og stiller nye krav til dem.

Undersøkelser fra 2017 viser da også at de som tar MOOC opplever at det er karrierefremmende. I 2017 var det 81 millioner MOOC-studenter fordelt på kurs fra mer enn 800 universiteter. Så til dem som undervurderer dette vil jeg si at som de fleste bransjer før dem: den digitale revolusjonen inntar utdanning også. Det betyr ikke at campus og klasserom forsvinner, men som for de fleste bransjer som er blitt rammet før: forretningsmodellen endres. Shift happens.