Det slo meg mens jeg skrev på forrige innlegg at til tross for teknologisk utvikling og vitenskapelig fremskritt er mennesker mennesker, og de gamle er fortsatt eldst. De fleste kjenner nok til huleallegorien til Platon, men for dem som ikke skulle gjøre det legger jeg den ved under. Er det slik at lærere og skolefolk er fangene i Platons hule, som bare ser skyggen av den digitale læringsrevolusjonen, men ikke har mentale kart til å avkode den? De lærere som har vært ute av hulen og prøvd digitale medier selv, prøvd digitale medier i undervisningen kommer inn igjen på skole og personalrom og prøver å dele med sine kolleger, men til ingen nytte? Kanskje må disse fangene/lærerne dras ut av hulen og inn i sosiale medier før de selv ser muligheten? Ofte føler jeg hvertfall at vi snakker forbi hverandre og har problemer med å forstå hverandre, og kanskje vi er en smule arrogante i vårt møte med hverandre (digitale drømmere vs teknologiske sinker). Uansett tror jeg vi ser konturene av et læringslandskap i stor endring.
