For tiden befinner jeg meg i USA, teknologiens hjemland. For to uker siden var jeg på ferie i Montenegro. På mange måter to teknologiske ytterligheter – men likevel med to fellestrekk: hvordan komme på nett. Som innbygger i verden anno 2011 befinner mye av mitt liv seg online. Jeg har i min hverdag, både profesjonelt og privat tilegnet meg noen medievaner, som jeg tar som en selvfølge at jeg kan ta med meg når jeg forlater moderlandet. Men det er ingen selvfølge. Min smarttelefon er alt annet enn en telefon. På grunn av noen uforståelige priser på dataroaming blir den redusert til det når jeg passerer grensen. Da begrenser bruken seg til å ringe og sende sms, noe jeg i svært liten grad benytter meg av. Det merkes godt når jeg er utenlands. Telefonen blir en uinteressant dippedutt. Jeg vil bruke den til å les epost, sjekke FB-kontoen min, surfe på nett, slå opp steder jeg er på, lete etter resturanter, bruke Google-maps til å finne frem, evt GPS, twittre, you name it. Men det er ikke mulig uten store kostnader eller at wi-fi er tilgjengelig. Må det være slik? I vår gjennomdigitaliserte verden, må det jo kunne gjøres noe for å få nett tilgjengelig uten for store kostnader og når en er utenlands. Jeg vil ikke legge medievanene mine igjen ved grensen.
No comments:
Post a Comment