Friday, December 14, 2012

Er de gobale selskapene trojanske hester i demokratiet?.

Troja ble ødelagt fordi de tok inn en trehest i byen når det tilsynelatende var blitt fred. En vakkert utformet skulptur i tre som symbolet på seier og fred. Med denne vakre hesten var ikke hva den så ut som, og bar med seg Trojas ødeleggelse. I disse dager får Den Europeiske Union Nobels fredspris. De får den fordi takket være den økonomiske og monetære union har det blitt skapt fred på et  krigsherjet kontinent. En omstridt tildeling, fra en nasjon som to ganger har stemt nei til å bli medlem av unionen. En union som kanskje står foran sine største utfordringer grunnet finanskrisen, hvor stadig flere land får økonomiske problemer og arbeidsledigheten når katastrofale høyder.

I velstående og fredelige utenfor-Norge står vi på trappene til vår hjemlige valgkamp.  Det snakkes mye om politisk styring og for mye byråkrati. Men hvor mye kan politikerne styre innenfor dagens regime?  Er det mulig med nasjonale lover og regler i en global økonomi?

For tiden raser det debatter i et gjeldstynget Europa om at globale selskaper som Starbucks, Google, Facebook, Amazon og IKEA ikke betaler skatt til de landene de er etablert i. Etter sterkt press vil Starbucks i Storbritannia betale skatt, men ta det igjen på de ansattes velferdsgoder.  Eric Schmidt i Google kaller denne skatteunndragelsen for kapitalisme og forsvarer at et steinrikt selskap som Google ikke bidrar til fellesskapet. Jeg skal ikke dra paralleller til debatten om formueskatt her hjemme, men det er klart at en velfungerende stat trenger inntekter. Når vi har lover og regler som gjør det mulig for store multinasjonale selskaper å unngå å bidra til fellesskapet, et fellesskap de gjerne henvender seg til for støtteordninger og subsidier ved andre anledninger, trues våre demokratiske modeller. Bare se hva som skjer nå i Hellas og Spania. Takket være sosiale ordninger finansiert av fellesskapet kan de globale bedriftene fungere.

Disse multinasjonale gigantene står ikke ansvarlig overfor fellesskapet, de bidrar ikke til sosiale ordninger som er nødvendig i et velferdssamfunn, og penger er makt.  På samme måte som de flytter pengene til det landet med de gunstigste skattereglene ønsker de nå å benytte seg av de landene med de gunstigste forbrukerlovene.  Amerikanske HBO vil at tvistesaker i Norge med norske forbrukere skal løses i norske domstoler under svensk rett. Netflix vil at norske kunder skal skrive under på en avtale hvor de sier fra seg sine lovfestete forbrukerrettigheter. Facebook endrer sine personverninnstillinger etter eget forgodtbefinnende når det passer dem. Det krever både tid og kompetanse å holde seg oppdatert, noe de færreste brukerne er. Sjefen for den samme Facebook anklager Google for dårlig personvern.

Her hjemme tror vi at lovverk og holdningskampanjer kan få folk til å kjøpe bøker og holde liv i bok- og forlagsbransjen ved å lage regler for vårt lille marked, regler som hemmer mer enn det fremmer utvikling av norsk litteratur. Verden kommer da også til oss.

Dette er globale trender vi ikke kan overse og ignorere. En kan godt snakke om et korrupt og vanstyrt Hellas, men som den greske statsministeren sier: dette er større enn som så:

"Ein veksande del av verdas rikdom vert samla på svært få hender, og med rikdommen kjem også større konsentrasjon av makt. Politikken er i ferd med å bli kapra av kapitalinteresser, og dette skjer også i avanserte demokrati. Vi er på veg mot plutokrati (rikmannsvelde), åtvara Papandreou.
Han skulda delvis på at globaliseringa har løfta politiske avgjerdsprosessar opp på overnasjonalt nivå, med den konsekvens at mange av dei det vedkjem opplever at dei har mista høvet til innverknad.
For å få bukt med problema trengst, i følgje Papandreou, openheit og reguleringar som bidreg til å nedkjempa skadelege strukturar som skatteparadis.
- Vi må gjera globaliseringa meir menneskevenleg og gjenoppretta ei kjensle av rettferd i ei globalisert verd. Viss ikkje vil ulikskapane berre veksa, og konsentrasjonen av makt vil bli verre. Vi må unngå å dra ein trojansk hest inn i demokratiet vårt, avslutta han".

Sikkert er det at nasjonalstaten lekker i begge ender. Stadig flere regioner ønsker å løsrive seg fra de eksisterende statsdannelsene, vi har sett det i øst-Europa, nå ser vi sterkere og sterkere ønsker i vest-Europa. Det snakkes om regionenes Europa. Samtidig flyttes stadig mer over på overnasjonalt og globalt nivå, fordi vi lever i en global økonomi.

Hvem bestemmer? Er de globale multinasjonale selskapene trojanske hester i våre demokratier? På hvilket nivå skal vi så forholde oss til dem? Regionale, nasjonale, flerstatlige sammenslutninger som EU, globale, FN?

2 comments:

Paul Chaffey said...

Det pågår en debatt i noen land om innretningen på selskapsskatten. Boris Johnson, Londons borgermester, er en av de som har tatt opp temaet på sin blogg:

http://www.boris-johnson.com/2012/11/19/boris-johnson-thinks-mansion-tax-is-absurd/

Det er en viktig debatt og som du nevner så er det også slik i Norge at norske personer som eier bedrifter betaler formuesskatt mens utenlandske eiere ikke gjør det.

Hvorfor du blander Hellas inn i dette er imidlertid helt uforståelig. Flere av dine gode kolleger på BI kan sikkert finne frem en statistikk om utenlandske investeringer og skattebetaling i Hellas. En rask gjennomlesing vil vise to ting:

1. Det er forholdsvis lite utenlandsinvesteringer i Hellas. Det er noe av problemet. Politikerne har gjort en hel rekke lite smarte ting i mange år. Det er helt selvforskyldt og temmelig meningsløst å skylde på utenlandske bedrifter.

2. Det er få som betaler de skattene de egentlig skal betale i Hellas. Jeg har ikke noen statistikk på dette, men jeg vil tro at utenlandske bedrifter i Hellas er blant de (få?) som betaler skattene de skal, mens mange andre ikke gjør det. Hvordan de utenlandske bedriftene kan være skyld i problemene i Hellas når det ikke er særlig mange utenlandske bedrifter der er helt uforståelig. Det må du forklare.

Mener du at Norge også skal være mer restriktive når det gjelder utenlandsk investeringer (og arbeidskraft?)?

June said...

Hellas er i en spesiell situasjon, enig i det og jeg gir ikke de utenlandske selskapene skylden for gresk rot og korrupsjon og dårlig skattemoral, Paul. Men Hellas er ikke det eneste landet i EU som sliter, kunne tatt med Spania, og fransk økonomi er heller ikke sunn. Poenget med å bringe inn Hellas er at vi ser i Hellas hvor galt det går når skattemoralen forvitrer, selvom det ikke er de utenlandske selskapene sin skyld. Det er skattebetalere i andre EU-land som nå må gå inn og redde gresk økonomi. Dette viser at vi trenger sunne rammebetingelser og en sunn stat. Dette må alle være med å bidra til, også de multinasjonale selskapene.

Jeg mener på ingen måte at vi i Norge skal legge restriksjoner på utenlandske investeringer og arbeidskraft. Det er imidlertid en del utfordringer kyttet til disse disse selskapene. Det må internasjonale regler til for internasjonale selskaper. Blant annet må det gjøres noe med irske og luxemburgske skattesystemer som muliggjør disse skatteordningene. Dette er tross alt EU-land. Det er ikke rettferdig at for eksempel en norsk skattebetaler, bedrift eller enkeltperson, betaler sin skatt, men søkkrike mulitinasjonale selskaper slipper unna. Dette er selskaper som gjerne ber om etableringsstøtte og subsidier fra land de etablerer seg i.

Det jeg imidlertid er mest opptatt av i dette innlegget er ikke investeringer og arbeidskraft, men i denne sammenhengen demokrati og makt. I Hellas er demokratiet under press fordi staten ikke har penger til å levere sine forpliktelser, ta vare på sin befolkning. Samtidig bygges det opp store korporative (og private) formuer, takket være kreativ skatteplanlegging. Disse selskapene er etterhvert så mye større enn enkeltnasjoner, og kan diktere premisser. Er dette sunt for demokratiet? Hvordan håndtere dette? Vi ønsker selskaper som Google, Starbucks og Facebook, men ikke at de skal ha makt og rammer som gjør at nasjonalt næringsliv ikke kan konkurere. Disse selskapene har også et ansvar for å bidra til fellesskapet.

Dette blir litt rotete, Paul, fordi skatt og demokrati henger sammen. En fattig stat er handlingslammet, og rike mulitinasjonale selskaper som definerer sine egne rammer, som FB, er en demokratisk utfordring.

Hvordan skal vi håndtere at disse selskapene, som er utenfor demokratisk kontroll, blir større, rikere og sterkere enn mange nasjoner uten det ansvar og forpliktelser en nasjon har? Hva betyr det? Det er mest det jeg ønsker å sette fokus på. Er det greit? Er det et demokratisk problem? Hva er langtidseffekten av en slik utvikling? Hva kan egentlig politikere gjøre? Hva ønsker de å gjøre? Hva betyr landegrenser i denne sammenheng? Er det andre forhold som spiller større rolle?