Roten til alt vondt.....

Mobiltelefoner ødelegger barns og unges mentale helse er den siste kritikken som er kommet mot bruken av mobiltelefoner. Samfunnsforskning er et komplisert tema og å basere seg på en-faktors analyser for kompliserte og komplekse temaer som samfunnstrender og individers atferd er mildt sagt farlig.  Sosiologiens far, Emilie Durkheim, startet samfunnsforskningen på 1800-tallet når han så på sammenhengen mellom religion og selvmord. Durkheim fant at det var en høyere selvmordsrate blant protestanter enn katolikker.  Som den gode sosiolog og samfunnsforsker Durkheim var ga han seg ikke med disse funnene og konkluderte. Han gikk videre og så hva var det med protestantismen som ga høyere selvmordsrate enn hos katolikker, eller omvendt hva var det med katolisismen som ga lavere selvmordsrate?  Det Durkheim fant var at protestantismen i motsetning til katolisismen var mer individualisert, og de sosiale båndene var svakere.  Dette skyldes at mens katolikker var styrt av en sterk kollektiv tro, var tolkning av troen og lykke mer opp til den enkelte innen protestantismen.  Dette fenomenet ga senere grunnlag for Max Webers analyser av Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.  Durkheim fant at denne lavere graden av sosial tilhørighet og det økende fokuset på individualitet ga økt selvmordsrisiko, og overførte sine teorier på andre samfunnsfenomener for å se om de stemte.  Funnene til Durkheim ble bekreftet og han utviklet teorien om "anomi". Anomi er et uttrykk som kommer fra gresk og betyr lovløshet eller normløshet. Durkheim knyttet dette til fravær av sosiale standarder og fellesskap.  (for mer utførlig utdypning anbefaler jeg å google/lese seg opp på emnet).

Etter Durkheim har det ikke manglet på dystopisk forskning/synsing.  En av de mer kjente er Neil Postman som skrev bøkene "Vi morer oss til døde" og "Teknopolis".  Begge en ramsalt kritikk av det amerikanske medie-, og derav flimmersamfunnet.  Han var dypt skeptisk til både radio og ikke minst fjernsyn. Noe norske politikere også var, og fargefjernsyn er fortsatt en prøveordning.

Som samfunnsforsker og sosiolog er jeg dypt skeptisk til en-faktor analyser på komplekse temaer. Det hele blir litt Holbersk:  alle sier Jeppe drikke, men hvorfor drikker Jeppe?

Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, kunnskap og organisasjoner siden 90-tallet.   De som påstår at verktøyene er "bare verktøy" har forstått lite. Marshall McLuhan er kjent for uttalelsen: "først skaper vi verktøyene, og så skaper verktøyene oss".  Vi vet at det er en inngrodd skepsis til verktøy laget etter av vi ble voksne. Verktøy laget før vi ble født er usynlige for oss.   Vårt samfunn og våre liv, våre mentale modeller har blitt preget av de verktøy vi omgir oss med siden det første mennesket tok opp en stein for å knuse en nøtt.

Det som er nytt for oss nå er at den teknologien som endrer samfunnet vårt kommer så raskt, og endringene får så dramatisk omfattende konsekvenser at det kan være vondt og vanskelig å forholde seg til.  Det er mange endringer som finner sted samtidig. Det snakkes om at vi gjennomlever minst 12 Gutenberg-øyeblikk samtidig.

Det vi har sett er for eksempel er en økning i blant annet depresjon blant barn og unge.  Enkel forskning kan da vise en sammenheng mellom bruk av mobiltelefoner og depresjon blant barn og unge.  Bare vi forbyr disse telefonene blir alt så meget bedre. Tenk om verden var så enkel, da hadde jeg vært den første til å støtte et forbud.

Men verden er ikke så enkel.  Hvis vi ser hvordan barn og unges oppvekst har endret seg er de blitt institusjonalisert i en voksenstyrt verden fra de kan gå. De stilles krav og forventninger til før de er ferdige med bleier. Det er måling opp og i mente: fremovermelding, bakovermelding, oppovermelding, egenmelding, kollegamelding, et endeløst vurderingsregime av unge mennesker som skal finne sin plass i en kompleks verden.  Perfeksjonisme er blitt en sykdom blant generasjon perfekt og alvorlig. Tiden til å finne seg sjæl gis det ikke i kampen om å være ung og vellykket.  Og den voksne verden ønsker i stadig økende grad å legge beslag på barn og unges tid og oppmerksomhet, så deres frisoner, rommet uten vokseninnblanding finner de snart bare i cyberspace.

Når barn og unge så bruker disse telefonene, med alle utfordringene det gir, blir mange voksne provosert, og i stedet for å ta den krevende jobben det er å møte barn og unge i deres verden tar de løsningen som for dem er en quick fix og forbyr uromomentet.  Ute av øye, ute av sinn, og da er vi kvitt det problemet.  Som tidligere generasjoner før oss mangler det ikke på gode en-faktorsrasjonaliseringer for hvorfor dette er en god ide, ofte med moralske undertoner.

Problemet med denne strategien er at problemene går ikke vekk. Den digitale teknologien endrer verden vår, og dersom vi ikke har god, kritisk kunnskap og innsikt blir vil viljeløse offer for utviklingen. Legg merke til hvem som tar til ordet for net-nøytralitet, mot datalagringsdirektiv, overvåkningslover, åpenhet, etc.  Det er dem som bruker disse arenaene mye.  Det er dem med høy digital kompetanse. Det er dem som både snakker opp mot lover og praksiser som rammer oss alle. Det er dem som tar til ordet mot et Storebror ser deg-samfunn.

Men det er også dem med høy digital kompetanse som manipulerer oss.

Fake news ble startet av ungdommer i Makedonia under den amerikanske valgkampen. Ungdommene oppdaget klikk-algoritmenes makt, og ved å lage såkalte klikk-baites, fabrikkerte nettsteder med sensasjonelle nyheter, spreddde det seg falske nyheter på nettet som ga dem store inntekter.  Dette tok mange på sengen, fordi det representerte en ny og kompleks medievirkelighet. En medievirkelighet de ikke hadde erfaringer med og kompetanser til å håndtere.

Noen bruker dopamineffekten som argument for mobiltelefonforbud. Om 5 år antar forskerne at mobiltelefonene vil kunne lese tankene våre.

Helt ærlig:

tør vi overlate våre mest sårbare søte små til seg selv for å lære seg å manøvrere i denne verdenen?

Skal vi overlate dem til seg selv og deres tilfeldige nettverk for hvilken kompetanse de opparbeider seg?

Hvor er den ansvarlige voksne som tar ansvar for hvordan barn og unge lærer å forstå, håndtere og manøvrere i en stadig mer utfordrende medievirkelighet?

Hvis ikke skolen tar dette ansvaret, hvem skal da ta det?

Så for å komme tilbake til innledningen min: ja, jeg bestrider ikke at det er mange utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Så la oss ta dem på alvor, og se hva vi gjør med dem, og la oss skille snørr og barter, hva skyldes mobilene og hva skyldes andre faktorer! Symptom og årsak.