Fremtidens universitet - YouTube eller campus

Kommentar publisert på bt.no i forbindelse med rektorvalg ved UiB.

Ved Universitetet i Bergen stiller en veldig spennende gjeng til ledervalg. Kuvvet Atakan, Jill Walker Rettberg, Vigdis Broch-Due og Gottfried Greve er blant de mest spennende og nytenkende innen norsk akademisk ledelse. Det med interesse jeg leser deres innlegg i debatten om fremtidens universitet. De forsikrer at universitetet ikke havner på YouTube, og understreker betydningen av campusopplevelsen.

Kvartetten har mange gode poenger og gode intensjoner, jeg ønsker dem all mulig lykke til og håper de vinner valget, likevel gjør jeg meg noen refleksjoner. Selvfølgelig er de nødt til å forsvare campus, de stiller til valg for å lede og utvikle et campusbasert studietilbud. Likevel hører jeg ekkoet av tidligere bransjer før de ble disruptet. Professor Clayton Christensen, ved Harvard University, sier at den måten ikt har vært innført i undervisningen har vært fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart – og fullstendig feil. Vi har innført ikt for å underbygge eksisterende prosesser.  Vi tror at vi kan effektivisere undervisningen ved å ta i bruk ikt. Når da disse resultatene uteblir legger vi skylden på ikt, og ikke på vår praksis.  På Fremtidskonferansen ved Nordahl Grieg videregående skole fortalte Trond Viggo Torgersen om hvor vanskelig det var å spå om fremtiden.  Hvordan han var i et utvalg som så på fjernsynets fremtid, og ingen kunne den gang forstille seg at en skulle se på fjernsyn på mobilen. Tilsvarende ville ingen, verken i bokbransjen eller innen Akademia, forutsett Wikipedias vekst og betydning.  Et konsept innen ville satset sparepengene sine på, men Wikipedia har disruptet konseptet “leksikon”.

Så hva betyr dette for akademia og studentopplevelsen? Når det gjelder MOOC har vi en tendens til å se oss blind på vår lille boble.  Ja, i Norge kan enda studentene sette av flere år uten inntektsgivende arbeid for å studere, de har tilgang til gode universiteter for en billig penge, og de fleste får jobb etterpå. Men verden er større enn Norge. Slik vi har det her på berget er ikke tilfellet internasjonalt. For flertallet av verdens befolkning vil MOOCs være eneste muligheten de har for å skaffe seg (høyere) utdanning. Vi kan bare ane hva det vil bety når disse massene entrer utdannings- og arbeidsmarkedet.  For å følge Christensens teorier om Disruptive Innovasjoner finner disse først sted innen “areas of non-consuption”. Det vil si innen områder som det eksisterende tilbudet ikke dekker.  Det vil i forhold til det etablerte tilbudet være mangelfullt og dårlig, og den etablerte forretningsmodellen (i dette tilfellet universitetet) vil ikke se det som en trussel. Veldig ofte skjer det faktisk at disse etablerte forretningsmodellene vil være blant de første til å ta den nye teknologien i bruk.  Gasslampeleverandørene/firmaene var blant de første til å ta i bruk elektrisitet – til å tenne gasslampene.  Veldig effektivt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å ta i bruk digital fotograferingsteknologi.  Utdanningsinstitusjonene har i varierende grad tatt digital teknologi inn i praksis, men som det Christensen kaller sustaining innovation. Teknologien endrer ingenting ved den grunnleggende modellen. Selv om mye kan oppleves som endret er det kosmetisk, vi har satt strøm på praksis og verktøy. Hvordan kan vi ellers komme på den “geniale” idéen å avvike eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon, eller som de nye forslagene til eksamen foreslår hvor stadig mer skal på papir. Fokuset på fusk sier også mye om dette.

Når Coursera vokser med en student i sekundet, pr. nå nærmer seg 2,8 millioner studenter, vil passere 3 millioner før det er ett år i april, viser dette et overmodent marked. Noe av grunnen til at dette markedet er så overveldende er at halvparten av verdens mer enn 7 milliarder mennesker er under 30 år. Dette er unge folk som søker utdanning. Utdanning som er kostnadskrevende, ressurskrevende og uoppnåelig.  Vi har ikke lokaler eller lærekrefter til å utdanne alle disse menneskene. Å ikke utdanne dem vil være en enorm sløsing med ressurser i informasjons- og kunnskapssamfunnet. MOOCs og andre onlinetilbud gjør det mulig å nå millioner av mennesker med relativt begrenset med ressurser. Det utfordrer også opptakskravene vi har til høyere utdanning.  Skal studier være nærmest stengt for elever som av en eller annen grunn ikke fikk toppkarakterer på videregående, men som er toppmotivert for å studere aktuelle fag og emner? Rekrutterer vi til høyere utdanning ut fra de riktige kriteriene?

Til slutt: hva vil studentene ha? Jeg leder for tiden et prosjekt med delfinansiering fra Norgesuniversitetet, Metodefag i fremtiden. I dette prosjektet ser vi på hvordan ta i bruk nye teknologiske og pedagogiske løsninger i regnefag som matematikk og statistikk. Som en del av prosjektet intervjuer vi studentene. Det som er slående i disse samtalende er hvor manglende praksis og erfaring de har med alternativer til tradisjonell formidlingspedagogikk. Når de kommer til høyere utdanning ønsker og forventer de forelesninger. I en av pilotene våre kjører vi det som kalles “full flipped classroom” – eller som mange i Norge kaller omvendt undervisning. Njål Foldnes, ved BI Stavanger, har ikke lengre en eneste forelesning, men har laget små videosnutter av samtlige forelesningstemaer og gjort dem tilgjengelig for studentene. I den tiden hvor studentene normalt ville hatt forelesning er han tilgjengelig for spørsmål, og de jobber med oppgaver.  

Vi har gjort mange funn, men det er to som merker seg ut. I samtale med studenter som tok kurset i fjor er det skepsis til å “miste” forelesningen, fordi en god foreleser betyr så mye. De vil gjerne ha videoene i tillegg.  Blant studentene som deltar på årets kurs er tonen en helt annen. De sier at fordi videoene er så gode har de mer nytte av dem enn de ville hatt av en forelesning. De fikk alle bakoverveis når Njål fortalte at han ikke skulle ha forelesning, og tenkte: hjelp, skal vi ikke ha forelesning.  Som en av studentene sa: hun ble stresset når hun fikk den beskjeden. Når vi spurte om hvor lenge denne skepsisen varte, svarte de: frem til vi så første video.  På spørsmålet om hva de ville ha hvis de kunne velge fritt, forelesning eller video/den nåværende modell, var alle enige om at de ville ha den “flippete” løsningen, selv om de ikke helt så at dette kunne fungere i andre fag. Dette til tross for at studentene sa at det var i dette faget som de hadde flippet de jobbet mest, fordi det pedagogiske opplegget var så bra.  Dette er jo interessant sammenlignet med at ved Stanford hoppet ¾ av de campusinnrullerte studentene i Sebastian Thruns kurs i kunstig intelligens over fra campustilbudet til onlinekurset. Hva dette sier er at etter hvert som praksis, erfaringer og tilbud utvikles vil vi se andre modeller for læring vokse frem.  Dagens modell når alt for få lærende og er en dyr løsning.

Jeg tror nok vi vil ha institusjoner i fremtiden også, men ikke så mange og i samme form som i dag. Å undervurdere MOOCs og/eller YouTube når disse tilbudene er i unnfangelsesstadiet tror jeg vil vise seg å være en grov feilvurdering. Vi kan ikke dømme fremtiden på bakgrunn av fortidens erfaringer. Historien har nok av eksempler på dette. Telegrafen ble ikke disruptet av telefonen fordi telegrafen var dårlig, men fordi telefonen ga en annen fleksibilitet enn det telegrafen gjorde.  Mer “makt” og kontroll ble overført til “forbrukeren/kunden”. Tilsvarende disruptet mobiltelefonen fastlinjetelefonen. Foreløpig er MOOCs en hybrid – en kombinasjon av den eksisterende universitetsmodellen i en mer fleksibel onlineløsning. Men “makt” og kontroll flyttes fra institusjonen til den lærende. Den lærende styrer i større grad sin dag, sine studier og sin læresituasjon.  Her ligger hele suksesskonseptet. I tillegg til at du får et globalt klasserom/læringsfellesskap, får den lærende større autonomi og fleksibilitet. Slike løsninger har alltid trumfet kontroll og styring. Hvorfor skal det være annerledes med utdanning?

Jeg ønsker kvartetten ved UiB all mulig lykke til ved det forestående valget.  Håper de blir valgt.  UtdanningsNorge trenger dem.


http://blogg.bt.no/preik/2013/02/25/fremtidens-universitet-youtube-eller-campus/