Skolen – en internettkafé?

På VG Nett i dag står en Høyre-politiker og lærer fra Buskerud frem og gir uttrykk for sin frustrasjon over PC’enes inntreden i skolen, og opplever at skolen er blitt en internettkafé.  Med forbehold om journalistisk vinkling og spissformulering, må jeg si at artikkelen ga meg hakeslepp. Dette var et utspill jeg trodde vi var forbi, men tydeligvis ikke.  Lange tradisjoner og mentale bakhodemodeller tar tid, og endring av praksis er vanskelig i ett fastlåst system. Resultatet av VG’s avstemming gjør meg bare trist, under 20% av de som har stemt (jeg vet begrensningene i en slik avstemming) ser verdien av elevenes nettbruk.

Hvor skal en begynne motargumentasjonen? Det kan skrives flere avhandlinger om dette temaet, og inngangsvinklene er mange. Jeg håper dette synet får motbør fra de mange lærere der ute som har nett som en naturlig del av skolehverdagen.

I artikkelen sier Skogrand:

Mange elever har klaget på elevsamtaler om at PC-en er et problem for konsentrasjonen på skolen. De innrømmer selv at de ikke klarer å rive seg løs fra de sosiale mediene.

Videre står det:

Høyrepolitikeren mener at kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) ikke er oppdatert på ungdommens nettbruk når hun ikke forstår at det er forstyrrende i undervisningen. Hun ønsker bedre retningslinjer for hvordan hun og andre lærere skal takle situasjonen.

Jeg kan forstå at mange lærere synes det er frustrerende å være i en situasjon de ikke behersker, en situasjon hvor de metoder og grep de fikk gjennom sin lærerutdanning ikke fungerer, og ikke ha alternative pedagogiske grep. Jeg forstår og at elever som er i en undervisningssituasjon som de ikke forstår, behersker og ikke er strukturert for den situasjonen de er i, blir frustrerte. Dette er ett alvorlig problem for alle: elever, lærere, politikere, foreldre og samfunn. Våre barn og ungdom bruker størstedelen av livet sitt frem til fylte 20 år på opplæring i skolen, samfunnet bruker enorme ressurser på at den oppvoksende slekt skal få kunnskap, kompetanse og ferdigheter som skal bidra til at de skal lykkes som voksne og arbeidstakere. 

Det denne politikeren peker på må tas svært alvorlig!  Få land har vel større økonomiske muskler og satser mer på utdanning av den oppvoksende slekt, inklusiv digital infrastruktur. Likevel er resultatene våre middelmådige, i følge PISA. Dette til tross for mange grep fra myndighetene, som digital kompetanse som de femte basisferdighet, ulike utdanningstiltak og utstrakt kompetanseheving blant lærere. I følge Utdanningsforbundet er dette ikke nok.

- Norge har satset mye på utstyr og infrastruktur, men vi ser at det er vel så viktig å se på hvordan vi bruker de digitale læremidlene. Vi er rimelig gode på å bruke PCer som arbeidsverkstøy, men vi har et stykke igjen for å utnytte de mulighetene som gjør at digitale verktøy gir mer og bedre læring for elevene,

Dette er speiselt alvorlig med tanke på reproduksjon av ulikhet, som Høyre er flaggbærer for.  Dersom digitale ferdigheter og digital kompetanse skal overlates til tilfeldigheter og elevenes ressurser (famile og venner) vet vi at det vil forsterke de skiller som allerede er der.

Så er spørsmålet: hvordan organiserer vi oss for å få dette til?  Mange lykkes med bruken av IKT i undervisningen. Jeg tror dette handler vel så mye om holdninger som ferdigheter. For det første krever det en ydmykhet av læreren.  Vedkommende må erkjenne manglende mestring og at det ikke er PC’ens feil.  Dette er ett område som krever tid, tålmodighet, prøving og feiling, og en må akseptere manglende kontroll. Det er vanskelig for mange lærere, både fordi de forventes å ha kontroll og systemet forventer det av dem. Det andre er at skolene må se på samarbeidsrutiner og praksis internt på skolen.

For noen år siden var jeg på besøk på en engelsk skole utenfor London hvor det over helgen var blitt innstallert digitale tavler i alle klasserom. Lærerne fikk en kort innføring i hvordan tavlen fungerte, og så var det bare å ta dem i bruk i læringsarbeidet. Den elegante bruken av tavler og elevsentrert læring som var ved denne skolen var imponerende. Men det hadde ikke kommet av seg selv, og lærerne hadde ikke vært på kurs. Hver uke hadde de fellestid hvor de diskuterte pedagogisk bruk av tavlene i sin undervisning, og demonstrerte pedagogiske opplegg for hverandre. Dermed hadde de en delingskultur og organisasjonslæring, som gjorde denne skolen til en lærende organisasjon. Alle utviklet sin pedagogiske bruk og alle måtte delta.

Jeg sier ikke at ikke det er nyttig med kurs og etterutdanning, men det alene er langt fra nok, og fører heller ikke frem. Vi må dele praksis, vi få en kultur for læring og deling. Vi må utvikle praksis – ro mens båten blir til.

Å tro at PC’ene skal gå vekk bare en ignorerer dem eller klager nok over dem er en ønsketenkning, de er kommet for å bli. De er viktige for vår felles fremtid, Norges verdiskapning, våre barns mestring og kompetanse. Men det er ikke naturgitt at en bruker dem på en måte som gir merverdi for læring. På den ene siden er digital kompetanse ett mål i seg selv, på den andre siden må en lære å utnytte de digitale verktøyene i de ulike fag. På samme måte som en ikke lærer å svømme på land, lærer en ikke å bruke digitale medier uten tilgang. Digital kompetanse i skolen er så ungt enda. At vi skulle ha funnet svaret på de fire- fem årene siden K06 ble innført ville vært ett mirakel.  Vi er kommet langt, men vi har enda langt igjen til mål.  Om vi noen gang kommer dit. Dette er et bevegelig mål, men et mål vi ikke kan slippe.  Vi har ikke råd å slippe det. Ei heller at skolen skal være kafé, med eller uten internett.

Kunnskapsministeren viser til det relativt nyopprettete Senter for IKT i utdanningen, som en ressurs som blant annet skal veilede skolene i bruk av sosiale medier. Et slikt senter er veldig viktig. Det er viktig som en kompetansebank/kompetanseressurs på ett område som er krevende og vanskelig, det er viktig som en veiviser og stemme på et område som helt tydelig trenger en stemme, og det er viktig som en lyttepost overfor skolene på hva de føler på og trenger av hjelp og veiledning.

Rom ble ikke bygget på en dag!