Smørkrise

Vi er heldige som bor i Norge, problemene våre er så eksistensielle.  Nå er den største utfordringen: hvordan få avviklet en skikkelig julefeiring med smør på julebrødet og i julekakene? For tiden ser det dystert ut.  Smørmangelen rir landet.

Verden utenfor har blitt oppmerksom våre utfordringer og det blir kommentert som nyhetssak, selv i far away Østen har de sett oss. Så i en animert illustrasjon gjøres asiatiske seere oppmerksom på at julen er i truet i Norge grunnet smørkrise.....

Omdømme - nå på YouTube?

Det heter seg at all pr. er god pr. Det er viktig å komme seg på sosiale medier for omdømmebygging og merkevarebygging. Image is everything.  Et annet poeng er at det er kraft i de sosiale mediene. Det har kollega Tor Haugnes virkelig fått erfare etter at en student filmet hans forelesning. Treff på denne YouTube-videoen er nå over 300 000, etter at den er lagt ut på VGTV. Tor har vært intervjuet på Dagsnytt 18, TV2 Nyhetskanalen og omtalt i danske aviser.  Fremdeles lenkes det flittig til den i sosiale medier. Tor har nådd ut til helt nye grupper.

Bedrifter er og opptatt av å nå ut i sosiale medier, og offentlig sektor etterlyses på SoMe.  Hvordan skal ledere i offentlige virksomheter opptre og fremstå i sosiale medier.  Hvordan bruke disse? Dette er tydeligvis fremmed, skummelt og vanskelig. Når jeg holder foredrag for rektorer og andre skoleledere oppfordrer jeg dem til å ta sosiale medier i bruk, og anbefaler Twitter på det varmeste.

Av ulike diskusjoner jeg har om sosiale medier ser jeg likevel at dette er vanskelig. Fordommene er mange, dette er skummelt og uforståelig. Mange er redd for å trå feil. For ting skjer fort i våre digitale tider.  En har liten kontroll over hvordan ulike utspill slår ut.  Tor har fått mange positive tilbakemeldinger på sin inntreden i cyberspace, men det hadde ikke trengt å bli slik.

For noen år siden gikk Kongsvinger kommune på YouTube under mottoet: Godt omdømme, hvor kommunens ansatte sang og danset, mens de delte gleden sin over å arbeide i kommunen og kommunens innsats for innbyggerne.



Om KBS Kjøpesenter var inspirert av Kongsvinger vites ikke, men de valgte en lignende strategi og laget følgende promoteringsvideo:



Denne er i skrivende øyeblikk sett av nesten 70 000 på YouTube. Men gode ideer sprer seg raskt, og kommuner ønsker å bygge omdømme, så og mine gamle kolleger i Lindås kommune. Med grunnlag i en god, gammel slager står ledergruppen frem Saman for Lindås.




Reaksjonene lar ikke vente på seg. Lindås kommune har fått henvendelser fra jobbsøkere som ønsker å jobbe i en kommune med så flotte ledere. På Facebooksiden til Lindås kommune kommer det mange lovord.



Initiativet møter imidlertid mer lunken mottakelse på Twitter.  I dag har jeg blant annet sett følgende tweets:







Så vi får se, er kreativitet på YouTube omdømmebygging av det gode slaget? Lindås kommune og de andre nevnte skal hvertfall ha kred for å våge å gå nye veier.

Nettvett

Nettvett er et viktig område.  Det er lett å gå seg litt vill, eller i ren naivitet og godtroenhet trå feil. Denne lille filmen fra McAfee er å så måte en god illustrasjon.  

Flammekasterpedagogikk

Jeg har litt lyst å kommentere den siste "hiten" på YouTube. Kollega Tor Haugnes er filmet i "i fri dressur" under en forelesning av en student, som har lagt denne ut på YouTube.  Tors mildt sagt utradisjonelle formidlingsform har vakt stor begeistring i cyberspace, og i skrivende stund nærmer filmen seg 38 300 visninger. La det først være sagt, det er ikke greit for BI at forelesere filmes og legges ut på sosiale medier uten deres samtykke. Her gjelder vanlige personvernsregler.  Når det er sagt, er det fasinerende å se kraften i sosiale medier.  Klippet på videodelingsnettstedet YouTube er delt på andre sosiale medier som Facebook og Twitter, og har gitt Tor stort oppslag i de "tradisjonelle" mediene.  Tor er en engasjert og kreativ fagmann.  Han er ikke redd for å by på seg selv, tørre å gå nye og utradisjonelle veier, han tar gjerne de nye verktøyene i bruk, og bruker både blogg og video i undervisningen.  Blant annet har han laget videosnutter med fingerdukker som inspirasjon for studentene. Tor har og blogget om de erfaringene den siste ukens berømmelse har gitt. 

Tor sin måte å forelese på er ikke for alle.  Hans metode er noe han har utviklet, som passer for han, og blir mye som en perfomance. Det som er interessant er kraften i de sosial mediene, som i alt for liten grad brukes i undervisningen. Som Tor påpeker nå diskuteres faget Bedriften på YouTube. At elevene/studentene blir så engasjert i faget sitt skulle vel tilsi at sosiale medier har en plass i skolen?

Likevel er det grunn til å være obs.  Tor har fått en berømmelse han ikke har bedt om.  For Tor har denne hendelsen fått et positivt fortegn. Men ikke alle vil oppleve det slik. Derfor bør nok temaet personvern fremmes. Verken lærere eller andre fortjener å bli stjerner på sosiale medier mot sin vilje.

Oversharing?

I vår opplyste tid står tabuer for fall, kreft, barn med Downs syndrom, HIV-smitte, bare for å nevne noen var tidligere unevnelige lidelser.  Dette er blitt sider ved livet vi etter hvert har fått et avskappet forhold til Det er helt "normalt" å ha fått en kreftdiagnose.  Å dele hva en går gjennom i behandlingen av denne ville på ingen måte regnes som oversharing.

Det sies at på nett skal en være personlig og ikke privat, men hvor dette skillet går er ikke lett å si, og det er en generasjonsgreie.  De unge deler andre ting enn de mer voksne bloggerne.  De såkalte rosabloggerne deler av seg selv på en måte som ville vært uhørt for et par tiår siden. Men vi har fortsatt tabuer: rusmisbruk er ett slikt, psykiske lidelser et annet. Fysiske sykdommer klarer vi greit å forholde oss til, men psykisk sykdom er noe vi ikke snakker om.  I vårt vestlige samfunn skal vi være sterk, vakker, ha mange venner, god økonomi, leve interessante liv og ha god jobb og utdanning. Og vi skal være glad. Tenk positivt-bølgen velter inn over den vestlige verden, og du er din egen lykkes smed. Vi synes det er ubehagelig å forholde oss til andres smerte. Er du såkalt vellykket har du bare med å ta deg sammen å slutte å synes synd på deg selv.  Det å føle at en kommer til kort i en verden hvor "alle andre" tilsynelatende har det bra, kan være en utfordring. Det er noe som heter delt smerte/byrde er halv smerte/byrde. Selvom statsminister Bondevik stod frem med sin depresjon er det ikke stuerent.  Det til tross for at 15% av befolkningen til enhvert tid er rammet, og 50 % blir rammet av en psykisk lidelse en eller annen gang i livet.

Når da en ung og vellykket jente står frem og blogger om sine depresjoner treffer hun mange. Hun hylles som modig fordi hun gjør noe som veldig mange ville advart henne mot: oversharing. Hun utleverer sin svake og mørke sider på nett. Hun bryter ned tabuer. Så når Utøya-ofre forteller at det er bedre for dem å blogge enn å gå til psykolog, mangler det ikke på advarsler fra fagfolk.

Et annet tabu er mobbing.  Alle er enige om at mobbing er en uting, men ord er en ting, handling er noe annet. Å stå frem som en som blir mobbet er ikke lett, som et offer, som den svake. Vi vet alle som har jobbet med mobbesaker at de er utrolig vanskelige å løse.  En ting er de fysiske overgrepene, som er i mindretall. Har en konkrete hendelser kan en lettere ta tak i dem, noe annet er den sosiale eksklusjonen som finner sted. Den er vanskelig og uhåndgripelig, og utrolig vond for dem som opplever det.  For mange ungdommer er igjen nettet et sted å ty til i mangel av andre kanaler. De siste dagene har det sirkulert en video laget av en ung gutt som forteller hvordan han opplever tilværelsen.  Videoen er hjerteskjærende, og treffer dypt.  Likevel opplever han å få sjikanerende meldinger i kommentarfeltet. Hva sier dette om empati og innlevelse?  Han har vist en modighet og styrke som det står respekt av ved å poste denne videoen, som med all tydelighet er vond å lage. Men noen finner alså at det gir dem rett til å tråkke på denne gutten med sine ufølsomme kommentarer.  Han har fått mange støtteerklæringer, og en av dem som kanskje treffer mest er dette motsvaret fra en voksen mann, som bruker guttens form og innhold for å vise at han er ikke alene, og at mange tenker på han.

Det som skjer på nett angår ikke bare dem som står frem.  På samme måte som Wencke Foss i sin tid gjorde det den gang nesten uhørte å fortelle at hun hadde fått en sønn med Downs syndrom, og at hun hadde brystkreft, tråkker disse modige ungdommene opp nye spor.

Siri - en disruptiv teknologi?

Telenor har en fantastisk reklame som viser hvordan det vi i dag tar som en selvfølge var vill fantasi for ikke så lenge siden. Det som og er genialt med denne reklamen er hvordan vi forholder oss til disse tankene og drømmene. Vi gjør dem til et problem og sykeligggjør dem.  Vi finner måter å unngå at dem som har dem fortsetter med sine villfarelser.


 


Leonardo Da Vinci hylles i dag for sine fremtidsvisjoner om fly og ubåter, men hans samtid så ikke verdien av dette.  80% av det vi i dag foretar oss på nett var ikke mulig for bare 5 år siden. Det som er tankevekkende er at det aldri var noe "folkekrav" om disse funksjonalitetene og tjenestene.  Enhver markedsundersøkelse ville vist at det var lite eller intet behov i markedet.  Mange av disse nyvinningene ble spådd å være en flopp. I går var jeg i en middag med en som i 2004 fikk avvist å starte opp et studie i nettjournalistikk, fordi det hadde ingen fremtid. 2004!!!

Steve Jobs hylles for sine grep i forhold til å tilby oss varer og tjenester vi ikke visste vi ikke kunne leve uten. iTunes har endret musikkmarkedet, ipoden og.  Nettbrett ble spådd en grim fremtid, men det var før iPad. Jobs er ikke mer, men arven lever videre. Det siste tilskuddet fra Apple heter Siri. Siri omtales som en intelligent kunstig personlig assistent. Du snakker til henne og hun svarer deg. Det spørres nå hva Siri vil betyr for utdanning. I en interessant bloggpost trekkes det frem 20 ulike konsekvenser Siri vil ha for utdanning. Blant tingene som trekkes frem er:

Mobile devices could replace reference books. Who needs an encyclopedia or a dictionary when you can simply ask a mobile device to provide you with an instant answer? Siri could make it a snap for students to get answers to simple reference questions, without ever having to lift a finger to type or look in a book. Of course, while it might save time, many wonder what effect such immediate access to information could have on our brains.

Memorization may be emphasized less. 

AI may play a bigger part in education. Siri is not technically artificial intelligence. She is, however, one of the first commercially available technologies that interacts and learns from those interactions, giving her the appearance of having a certain kind of intelligence. As technology evolves, these kinds of interactive and responsive tools may play a large role in education, serving as our tutors, homework helpers, and even teachers inside and outside of the classroom.Teachers may take on a different role. Even as basic as Siri is at present, she is still able to answer the majority of factual questions related to math, history, science, and other major school subjects. With knowledge like this only a question away, the way classrooms, teachers, students, and tutors interact and function may be due for a change. Students may get more of their basic information from technologies like Siri, with teachers shifting focus to helping students apply and understand that knowledge.

Siri's functions could be integrated with photo technology for mobile learning. One of the coolest ways Siri could be adapted in the future is through photo integration. Learners (or just curious sightseers) could take a photo of something and ask Siri to tell them information about it. From great monuments, to historical sites, to famous paintings, the possibilities are endless for mobile learning in this manner.It may further change how our brains work. Studies have shown that easy access to loads of information through search engines and the web has actually changed how our brains work. Making access to information even easier (users wouldn't even have to lift a finger) could further exacerbate these changes, facilitating a real shift in how education is structured and applied in the classroom to meet the needs of these digitally altered brains.

It will be harder than ever to stop students from cheating. Mobile phones are small and easy to conceal, and with technology that makes it super simple to find an answer to a math problem or the meaning of a word, it may be harder to keep students from cheating.

Siri makes it simple to communicate and collaborate. With Siri, users can easily email, text, or call without having to lift a finger. Easy access to these kinds of communication could make it easier than ever for students to work together, get help from teachers, or just keep in touch.Siri could revolutionize online learning. While Siri and other voice recognition tools could be an asset in traditional classrooms, these kinds of programs could also do wonders for online learners. Online learning generally requires more independence and self-motivation, but a helpful assistant could be there to help keep you on task, answer questions, and could even facilitate with sending an email to your professor.

Students could get help with math homework from Siri. There are few things computers are better at than math, being based entirely on algorithms themselves. This makes them an incredibly useful tool for helping students learn about everything from basic addition to calculus. With a voice-activated program, students could use their mobile device as a calculator and also as a reference tool for finding help with a particularly troublesome question.

Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience 

Blogging og SoMe - 15 minutes of Fame

Blogg og andre sosiale medier er et fasinerende univers. Det skjer så mye og det er så vitalt, og verdenen er full av overrraskelser. Den store komplekse verden kan brått bli veldig liten. I følge en undersøkelse er en gjennomsnittlig Facebookbruker kun 3,74 grader vekke fra hvem som helst på Facebook. Det vil i praksis si at du har venner eller venners venner som kjenner dine helter og idoler, for eksempel den amerikanske presidenten. I en verden med 7 milliarder mennesker er det ganske så fasinerende, og Facebook med sine 350 millioner "innbyggere" er jo nå verdens tredje største land, bare slått av India og Kina som har langt over 1 milliard hver.

Jeg har denne høsten oppfordret alle skolelederne jeg har holdt foredrag for om å komme seg på sosiale medier, da spesielt Twitter. Selv begynte jeg å twittre av ren nysgjerrighet, blogging satt litt lengre inne. Jeg synes blogging var litt skummelt. Jeg var redd for å miste kontrollen over meg.  Ved å trå inn i det offentlige rom som bloggosfæren er var jeg redd for å miste min trygge "anonymitet". Det å stå frem med meninger, holdninger og kompetanse gjør en sårbar.  Hva om det jeg skriver er dumt?  Hva om noen reagerer? Hva om jeg skjemmer meg ut?  Denne frykten for å bli "avkledd" holder nok mange tilbake, spesielt om en er i stillinger hvor en på andre måter er synlig og profilert og skal håndtere en balanse mellom profesjonelt image og privat image, samtidig som en har en arbeidsgiver å ta hensyn til. Så er det dette med tid da.....

Jeg kom etter noen runder med meg selv frem til at jeg som jobbet med IKT i skolen, IKT og læring ikke ville ha legitimitet om jeg ikke tok dette skrittet. Hvordan kunne jeg oppfordre andre til bruk av IKT om jeg ikke gjorde det selv, og da var SoMe (sosiale medier) en naturlig del av dette bildet. Så jeg tok tastaturet fatt.

Hva skal en blogge om, hvem skal en være i det sosiale rom? Jeg valgte å blogge som privatperson, og ikke som prosjektleder for Den digitale skole. Delvis fordi å blogge var nytt og ukjent, delvis fordi det ga et større handlingsrom. Jeg visste ikke hva jeg skulle blogge om, hvordan det ble motatt og hvordan jeg ville trives med dette. Jeg fant ut at jeg ville skrive om det som falt meg inn, når det falt meg inn.  Det som hjertet er fullt av renner pennen, - unnskyld tastaturet- over med, så IKT-relaterte temaer dominerer på min blogg.

Jeg kan si mye om de erfaringer og tanker jeg har gjort meg etter at jeg begynte å blogge, men vil her kun trekke frem et par.

Det første er at på den ene siden er det mye jeg ikke skriver fordi jeg føler jeg slår inn åpne dører eller det er for banalt, og de gangene jeg gjør det likevel forundres jeg av responsen. Det er jo tydeligvis ikke åpne dører.  For det andre ser jeg at innlegg som jeg enten nesten fikk vondt i magen av å trykke på publiser av eller som jeg vurderte å la gå i papirkurven er de som får størst respons. Mitt innlegg om spill er et slikt. Jeg vurderte å la det gå i papirkurven, av ulike grunner, og nå er det det innlegget jeg har skrevet med flest treff - takket være anbefaling fra VG Nett.

Da er jeg tilbake til hvorfor jeg mener at skoleldere må komme seg på SoMe. For det hersker så mange myter om farene med sosiale medier. Skolene (og andre) ser på dette som et univers som må begrenses og kontrolleres, og som elevene må beskyttes mot. Mine erfaringer er stikk motsatt: folk er høflige, hyggelige og reflekterte. Selvsagt finnes det sider vi ikke liker, men SoMe er en refleksjon av verden forøvrig, og den har dessverre sider vi ikke liker.

Men ungdommen er på nett enten vi liker det eller ikke.  Dette universet er for viktig og for sentralt til at vi kan overlate det til tilfeldigheten hva de unge får med seg på godt og vondt, og av kompetanse, holdninger og ferdigheter. Det er bare en måte å skaffe seg innsikt, kunnskap og kompetanse om dette feltet: det er å være der selv, å delta. Å uttale seg på bakgrunn av synsing, fordommer og andres uttalelser vil ikke gi en reell forståelse av hva dette er. Det gir heller ikke kompetanse til å ta "riktige" grep i en skolehverdag.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger fra skoleledere som har kastet seg på SoMe, og da spesielt Twitter.  Jeg får tilbakemeldinger på at jeg har ufarliggjort dette universet for dem, de ser at det er så mye mer enn Facebook og Rosablogger, og de ser nye muligheter. Jeg må si at slike tilbakemeldinger gleder meg utrolig.  Da når jeg ut til nye grupper.  Denne bloggen er en blogg for spesielt interesserte, og de fleste som til vanlig er innom her, er jo lesere som allerede er interessert i og tilstede i det digitale univers. Lesertallene er relativt stabile, så jeg må jo innrømme at når det første "sjokket" over all trafikken fra vg.no har lagt seg, er det jo gøy å bli lest av så mange. Så frem til de skiftet anbefaling på Lesernes VG nøt jeg mine 15 minutes for Fame, og tenker det er kjekt med sosiale medier ;)

Om å tenke nytt

IKT åpner nye dører, gir oss muligheter som ikke var der før.  Vi må bare tørre å tenke ut av boksen.  En som gjør det er min tidligere kollega, Laila Kleppe, ved Opplæringsavdelinga i Hordaland fylkeskommune. Hun er initiativtaker til to spennende samarbeidsprosjekter fra HFK. Det ene heter Skriv.no, og er et nettsted hvor ungdom kan "skrive fra seg".  Målsetningen er at dette skal være et lavterskeltilbud for ungdom hvor de kan utvikle skrivegleden sin.  Sentrale ressurspersoner i dette prosjektet er Lars Vaular og John Olav Nilsen. Prosjektet kan godt brukes i undervisningen.

Et annet samarbeidsprosjekt er Dokumentarobservatoriet, DokObs.no - et unikt prosjekt for gratis dokumentarfilm for bruk i undervisningen. Her kan lærere og elever fritt streame dokumentarfilmer og ta i bruk det  pedagogiske materialet som er produsert for hver dokumentarfilm.

On-linespill, på godt og vondt

Anne Cathrine Gotaas skrev et godt blogginnlegg som kommentar på mitt siste innlegg her. Hun skrev at hun savner en dimensjon i debatten og det er tidsbruk. Jeg valgte å ikke legge vekt på den dimensjonen da den ofte nok kommer opp som en av de negative sidene ved videospill.  Nå kan det jo skytes inn at ikke alle videospill innebærer passivitet, men mange gjør. Det er helt klart at tar videospill/on-linespill for stor del av døgnet eller uken, og det ikke lar seg forene med andre aktiviteter en bør/må fylle døgnet med er det en utfordring.

I Sør-Korea, hvor spillkulturen står sterkt, har myndighetene nå lagt begrensninger på natt-spillingen til dem under 16 år. Dette for at de ikke skal sitte oppe hele natten og spille, slik at det går ut over blant annet skolearbeidet.

Likevel er jeg slått av holdningene våre til disse digitale spillene.  Jeg vil tro at Magnus Karlsen har tilbragt noen timer med å perfeksjonere sin sjakkspilling.  Dersom den unge poden får et musikkinstrument mellom hendene og øver i timesvis er vi stolte av vedkommende, som sikkert vil bli en stor musiker. Men sitter poden forran en pc og spiller ringer varsellampene.

Nordmenn er glad i sport og spill, men at vi faktisk har verdensmester i data-spill er lite påaktet. Det finner nemlig sted mesterskap i dataspill, globale turneringer. I Sør-Korea er gode dataspillere superkjendiser, på linje med andre idrettshelter.

Denne spillkulturen er og en del av den globale økonomien.  I østen, for eksempel Kina er det profesjonelle spillere som lever av å spille dataspill.  De tjener mer ved å gjøre dette enn å jobbe i det "tradisjonelle" arbeidsmarkedet.  Noe av det de gjør er at de "spiller opp" eller vedlikeholder vestlige spilleres kontoer når de ikke kan spille selv.

Spill har lenge blitt spådd å være det neste store innen utdanning.  Såkalte edu-spill er det mange som prøver seg på, uten at det har slått til enda. Et annet område er virtuelle verdener, som blant annet second-life, som ikke er spill, men en konstruering av et parallelt univers hvor læring og samhandling kan foregå. Dette kan være en imaginær verden, eller en "kopi" av noe i den "virkelige verden", hvor oppgaver skal løses eller læres.  Forsvaret har tatt dette i bruk, så har oljeindustrien.

Så jeg vil anta at spill og viruelle verdener nok snart kommer til en pc nær deg.

We are already out of touch

Ny teknologi er teknologi som er oppfunnet etter at du er født.  Teknologi som kom før du ble født er usynlig. Hvor mange tenker i dag på elektrisk strøm som teknologi? Eller biler for den saks skyld?  Og ikke minst skrift, som i sin tid var en revolusjonerende teknologi.
Som alltid er ny teknologi skremmende og farlig, skrift var intet unntak i sin tid: Sokrates synes ikke det var noen innertier å lære studentene å lære å lese og skrive. Argumentene den gangen er så til de grader overførbare til mye av dagens retorikk rundt IKT og læring.

Det er alltid noen som fremmer dystopier som følge av at samfunnet endrer seg.  Neil Postman er en kjent eksponent for dette med bøkene "Vi morer oss til døde" og "Technopoly". Et annet mer nylig eksempel er boken "What is the internet doing to our brains" og "Is Google making us stupid?".  Noe som er "fryktelig skummelt og skadelig" er on-line spill. Det avler "dysfunksjonelle, avhengige, asosiale ungdommer", og det "verste" av dem er World of Warcraft. Når ungdom (eller andre) viser asosial atferd eller begår uhyrlige handlinger og de samtidig spiller disse spillene får spillene skylden. Vold og uhyrlige handlinger i skreven litteratur blir aldri gjenstand for samme behandling.

Sir Ken Robinson snakker om den epidemiske veksten i ADHD i den vestlige verden.  Hvordan våre barn lever i stimulirike omgivelser, mens vi medisinerer dem for at de skal sitte stille. Vi setter dem inn i stimulifattige klasserom, og synes det er et problem når disse barnas natur protesterer mot disse omgivelsene.

Skoledagen er blitt lengre, skolegang og institusjonaliserte omgivelser er blitt en stadig større del av barnas oppvekst. Når min sønn, som nå er passert 20, begynte på skolen var han 7 år, han gikk på skolen fire dager i uken (hadde 20 timers skoleuke fordelt på fire dager) Resten av tiden var relativt uorganisert.  Som den aktive krabat han var var han ute og klatret i trær, lekte med venner, måtte aktivisere seg selv. Han fikk tatt ut mye energi, og skaffet seg kinestetisk og motorisk erfaring.  Og sosial erfaring, for som gutter flest var det mye knuffing og lekeslossing, UTEN at det gikk over til ubehag for de involverte, disse guttene visste hvor grensen gikk.

Jeg er tilhenger av heldagssskolen, av mange ulike årsaker (og av barnehage og SFO). Men jeg er ikke nødvendigvis tilhenger av hva vi fyller den med. I dagens skole taper guttene sies det. Men jeg lurer på om ikke jenter taper og? Disse ADHD-guttene ville i tidligere samfunn vært ledere eller deres kroppslige uro ville på andre måter blitt verdsatt. Nå er det fokus på noen få, målbare kvalifikasjoner, fra tidlig alder: norsk og matematikk. Disiplin! Den ustrukturerte tiden, den kreative tiden er i ferd med å forsvinne fra barndommen. Vi lager aldersghettoer, og som en konsekvens taper generasjonslæring: i stedet for at yngre barn lærer av eldre barn, må lærerne ta denne rollen.

Men å se bakover har liten eller ingen hensikt.  Samfunnet endrer seg og ting var ikke nødvendigvis så mye bedre før. Kanskje tvert i mot. I denne TEDxKids talken forteller Gabe Zicherman at intelligensen til barn har økt betraktelig siden 1990. 1990?? Hvem er det?  Jo, det er the NetGen, the Digital natives. Dette er den generasjonen som har vokst opp on-line, som ikke kjenner en verden uten instant access og mobil kommunikasjon. Hva annet har disse barna gjort? De har spilt on-line spill: Sims, Harry Potter, Barbie, Play Station, xBox, og WoW.  Som Zicherman påpeker: dette krever mye av hjernen, og når hjernen stimuleres og utfordres vokser den, og derav øker intelligensen. Verdsettes dette av voksenverdenen og skolen? Vet vi å ivareta disse elevene i vårt skolesystem, eller fremmedgjør vi dem enda mer. Den mestring de opplever i spillverdenen gir det mestring i RL (Real Life) eller er det noe vi "demoniserer"? Barn er ikke dumme. De snapper raskt opp de voksnes holdninger og verdier.

John Medina sier at vi vet lite om læring, men det vi vet er at: Hjernen er strukturert for å løse problemer relatert til overlevelse utendørs under ustabile meterologiske forhold og gjøre dette i konstant bevegelse. Hva har dette med gaming å gjøre?

Tilbake til ADHD og ADD: gjør gaming barna våre "syke" eller er vår verden for treg for dem? For å nå toppen i WoW må en spiller være multitasker (noe som er et omstridt begrep).  De må kunne: chatte både verbalt/muntlig og via tekst simultant, samtidig som de styrer avataren sin, samtidig som de løser korttids oppgaver, men og har fokus på langtidsoppgaver.  Dette fokuset må de holde, samtidig som de må tåle å bli avbrutt av sine foreldre underveis.  Temmelig krevende. En annen ting er at de må forholde seg til et flerkulturelt univers i WoW, både fordi spillerne er fra hele verden, men og fordi avatarene tilhører ulike raser med ulike ferdigheter. Forskning viser at dette øker intelligensen. Det som er den sentrale faktor i denne prosessen er læring.  Videospill gir en eksponensiell vekst i læring.  En må hele tiden lære.

Da er en tilbake til dette ved den økte intelligensen, Flynn-effekten, som viser at siden 1990 har crystallized intelligens vært stabil eller fallende (spesielt i Norge og Danmark), mens fliud intelligens har økt, og øker i et økende tempo.

Denne generasjon G bruker videospill som sin primære underholdningskilde. Dette preger samfunnet, og vil i enda større grad prege samfunnet i fremtiden. Vil det og prege skolen og utdanningssystemet? Tør vi ta gaming inn i skolen?

Who Dares to Teach Must Never Cease to Learn

Dette sitatet fra John Cotton Dana fra 1912 bør være ledestjerne for alle som jobber med læring.  Å jobbe med læring er et stor ansvar og et stor privilegium.  Et annet uttrykk er at den som sier de er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig. Når en dame på 66 år får prisen som årets nettlærer for innovativ bruk av IKT for lese- og skriveopplæring av 6-åringer globalt sier det seg selv at læring og utvikling ikke handler om alder, men innstilling. Med en aldrende befolkning har vi ikke råd til å avskrive deler av arbeidsstyrken som utgått på dato. Det er misbruk av evner og ressurser. Et annet argument som provoserer meg er at "jeg/vedkommende skal snart gå av med pensjon".  Ja, og så?  Vedkommende er ikke avgått, er de?  Kan en i en bank si at vel, siden du "bare" skal jobbe i 5 år til kan dine kunder bruke manuell behandling, mens alle andre er digitale?  Hva med elevene til denne læreren? De går bare EN gang i det aktuelle årstrinnet: 1. klasse, 2. klasse, 5. klasse, og så videre. Skal de "straffes" fordi deres lærer er "ferdig" med sin læring? Tenk om disse elevene har mange slike lærere hvilke hull vi de da få i sin utdanning? Er vi så lite ambisiøse på egne og våre elevers vegne at vi tillater at enkelte lærere pensjonerer seg før de er pensjonister?  Enkelte lærere sier at inntreden av IKT har ødelagt lærerhverdagen deres og at de derfor vurderer å gi seg som lærer. Ja, gjør det!  Med den innstilling har du lite i skolen å gjøre. Du var kanskje en kjempeflink lærer en gang, men om du ikke utvikler deg i tråd med det som skjer ellers i samfunnet må du ta konsekvensen. En lærergjerning er for viktig til at vi kan tillate annet.

Videre:  har du rett til å melde deg ut av det lærende fellesskapet ved skolen din? Om du gjør noe som er bra i din undervisning, har du da rett til ikke å dele det med dine kollegaer? Har du rett til ikke å ta ansvar for den kollektive læring ved din skole? Har du rett til å si dette gjør lærer X, jeg styrer med mitt? Kan du si jeg gjør som jeg alltid har gjort, det fungerer for meg?

Utdanning 1.0

Så er vi inne i neste kapittel i Den digitale skole i Norge. Som et svar på utfordringen om digital kompetanse i alle fag og som grunnleggende ferdighet, samt markedets manglende vilje og evne til å tilby adekvate læremidler gikk 19 fylkeskommuner sammen om å utvikle digitale læremidler for videregående opplæring.  Dette tiltaket ble møtt med kraftig motstand fra læremiddelprodusentene og fra lærerorganisasjonene. Som alle nyvinninger var ikke læremidlene fra NDLA "perfekte" fra første stund, hva nå perfekt er. Men NDLA har vært et viktig disruptivt grep i en meget stivnet bransje: læremidler i skolen. Så spennende og nyskapende har dette tiltaket vært at det havnet i finalen i European Public Service Award. Likevel velger Akerhus fylkeskommune, som en av de største fylkeskommunene, å trekke seg fra dette samarbeidet. Henning Lund, som er lærer i Akershus fylkeskommune, har i et godt og fyldig blogginnlegg, sagt noe om hva han synes om det grepet.

Det er paradoksalt at i en tid hvor det snakkes om innovasjon, nytenkning, finanskrise at et tiltak som NDLA velges vekk til fordel for mer tradisjonelle læremidler.  Kan det skyldes at NDLA kommer i tillegg til de tradisjonelle læremidlene ved de fleste videregående skolene?  At lærerne ikke evner eller har vilje til å utvikle egen praksis for å møte en digital virkelighet? Kan det og være slik at endring tar tid, og at den fulle effekten av NDLA's inntreden på det norske læremiddelmarkedet ikke er materialisert enda, og politikerne, som ofte forventer quick fix, gir opp i unnarennet?

Dette foredraget av Gary Hamel handler om management for det 21. århundre.  Problemstillingene han trekker opp er absolutt relevante og betimelige for utdanning. How do we build organizations that are fit for the future.  How do we build organizations that are fit for human beings?  Bytt ut ordet organization med education. Hammel sier at management er en av de viktigste oppfinnelser i det 20. århundre, men vi må nå finne opp management igjen fordi de utfordringene vi står overfor er uten presedens. Likevel er alle ledelsesverktøyene vi benytter i dag oppfunnet før 1920, av mennesker født på midten av 1800-tallet.  Ledelse 1.0. Paralleller til Utdanning 1.0?
Hamel sier at vi er den første generasjonen i historien som må takle en "accelerated rate of change". Som han sier "change has changed". Han viser til en rekke endringer som skjer med et eksponesielt tempo. Han snakker om hyperkonkurranse som bedrifter møter i dag. Den eneste måten å møte denne utviklingen er gjennom innovasjon. Tilsvarende for kunnskap, som er blitt en vare.I en slik verden handler det ikke så mye om: hvilken kunnskap er det jeg innehar nå, men hvor fort skaper jeg ny kunnskap, med vekt på å skape. Lærer vi våre barn å SKAPE kunnskap i vårt skolesystem?

I skolen er det en oppfatning av at ved å gjøre det som har vært gjort før, det som er forskningsbasert dokumentert virker, så gjør vi det "rette" for fremtiden. Best practise.  Imiter. Men i en tid i endring, i utvikling er dette en god strategi?  Hamel sier at en må ikke være fornøyd med å imitere andres best practise, fordi det er simpelthen ikke godt nok lengre.

Videre for å være en innovatør må du utfordre eksisterende dogmer. Hamel spør retorisk: hvilke problemer/utfordringer skulle dagens management (les: utdannings)systemer løse?  Hvorfor ble de utviklet? Det var ikke for å lage omgivelser og arbeidere som var tilpassningsdyktige, kreative og innovative. Utfordringen var: hvordan gjør du mennesker om til semi-programmerbare roboter. Hvordan får vi bønder og andre til å gjøre de samme oppgavene om og om igjen?  Dette har vi lykkes med, til overmål.

Hamel påpeker at en må lære fra randsonen. Innovasjon og nyskapning skjer i randsonen, det skjer ikke i massen (the mainstream). The future happens on the fringe.  Vil du se fremtiden er det beste stedet å søke på nettet, i følge Hamel. Nettet er det globale operativsystem for innovasjon. De verdier som råder på nettet vil vi måtte bygge inn i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem: åpenhet, meritokrati, fleksibillitet, samarbeid. Dette handler ikke om nettets verktøy, men nettets verdier, og hvordan integrere dem i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem.

Så da er det betryggende at våre folkevalgte er fremsynte og visjonære og trekker seg ut av et miljø som prøver å være kreativ, delende, åpent og nytenkende, og satser på gamle, kvalitessikrete travere. Trekker seg tilbake og lar skolene "velge selv", til Norsk Lektorlags store glede.



 

Same shit, new wrapping?

Som jeg har vært inne på før opplever jeg at IKT i skolen ofte er å sette strøm på de eksisterende praksiser.  Vi setter strøm på læreboken og får digitale læremidler, vi får pc'er og dermed får vi elektiske skrivebøker, strøm på tavlen = SmartBoard, etc. I skolen har IKT blitt håndert som det C. Christensen betegner som "Sustaining innovation". Bevarende teknologi.  IKT har i liten grad (nå er jeg på generaliseringsnivå) endret noe som helst i skolen. Organisering, vurderingsformer, vurderingskriterier, fremmøtemønster, kompetansevurdering, alt er det samme. Derfor viser og undersøkelser at de som vinner i det analoge system er de samme som vinner i det digitale. Når Udir for noen år tilbake la frem forslag om nye vurderingskriterier freste lærerne i det digitale nettsamfunnet over at de måtte "kjøre buss" for å hente inn elevene til vurdering, noe som ga en innskjerping i fremmøteplikten på skolen. Det ble i liten eller ingen grad diskutert verdien av dette fremmøtemønsteret på de nye digitale kommunikasjonsmedienes premisser.  Kan en skaffe vurderingsgrunnlag på andre måter enn at elevene møter opp fysisk på skolen på det timeplanfestete tidspunkt. Hvem er denne modellen funksjonell for?  Lærere eller elever? Hva med frafall, vil det kunne minske med en mer fleksibel modell?  Må eleven møte opp på skolen til fastlagte tider i en verden med alle disse digitale løsningene?

Veldig mange lærere gjør en veldig godt jobb med å ta i bruk IKT i egen undervisning innenfor de rammer de har til disposisjon. Men vi praktiserer likevel fremdeles innenfor det eksisterende kunnskapsparadigmet. Hvem er dette systemet tilpasset for? Globalskolen er et skoletilbud i norsk, samfunnsfag og RLE for norske grunnskoleelever i utlandet. Dette er elever som fysisk befinner seg langt fra hverandre, men som møtes i det virtuelle klasserom. På grunn av tidsforskjeller må undervisningen foregå asynkront. Skolen opererer med 95-100 i svarprosent.  Elevene tar dette i tillegg til sin "ordinære" skolegang, og med større entusiasme. På Norsk Forbund for Fjernundervisning (NFF) sin årlige konferanse ble 66 år gamle Bente Rui kåret til årets nettlærer for hennes virtuelle klasserom for 6-åringer.  Kun digitalt fikk disse lese-og skriveopplæring. Hva sier dette om de etablerte sannheter om hva som er den gode opplæringssituasjon? Et annet poeng er at denne tildelingen viser at alder er ingen hindring.  Myten om at IKT i skolen vil bli så mye bedre når "de gamle" slutter gjøres til skamme.  De gamle i sinn eller skinn?

Pisk eller gulrot?

I høst har jeg hatt fem klasser i Master i skoleledelse hvor temaet har vært IKT og læring.  Dette er et stor og komplekst tema, og i en Master med et vidtfavnenede ambisjonsnivå sier det seg selv at dette temaet nok får mindre plass enn jeg skulle ønske.

Som tidligere skoleleder har jeg all respekt for omfanget og kompleksiteten i skolelederrollen. For å overleve og for å få dagen til å gå opp må en prioritere.  Dessverre er ofte IKT et slikt område som blir offer for kapasitetsbegrensninger. Mange skoleledere overlater dette "fagfeltet" til engasjerte lærere. ITU Monitor viser at bruken av IKT har gått tilbake i grunnskolen og hatt en vekst i vgs. Videre viser Rapporten "Monitor 2010 – Samtaler om IKT i skolen" at utfordringene nok er større enn de kvantitative tallene indikerer.

Mitt inntrykk er at det er lett å tilskrive skoleledere (og lærere) dårlige holdninger til IKT og læring som begrunnelse for manglende utvikling. Min erfaring er at så ikke er tilfellet.  IKT og læring er et stort og komplekst område, og det krever tid, interesse og engasjement å både tilegne seg det og å holde seg  oppdatert. Mange sliter med å finne veien inn. For andre er det som betegnes som "hygienefaktorer" en hindring. Det er et tankekors at digital kompetanse lovfestes som basiskompetanse uten at de fysiske forutsetningene for gjennomføring av dette kravet legges til rette. Det er stor forskjell på en laptop pr. elev i vgs og ett datarom på 300 i barneskolen. Hvor både maskiner og nett har sett bedre dager. Selv i velstandsNorge har ikke alle barn tilgang til slikt utstyr hjemme. Jeg fikk vite i dag at i Oslo kommune gjelder bærbarpc-ordning kun allmenfagselever, ikke yrkesfagselever.  Hva er det for slags forskjellsbehandling?

Både lærere og skoleledere trenger oversettere.  De trenger kompetansepersoner som kan være veiledere og pådrivere for å vise dem inn i "Digitalien", det digitale univers sine mange muligheter. I går hørte jeg på fremtidsforsker Lars Kobro som sa at innovasjon sjelden kommer innenfra bransjen selv.  Dette fordi våre modeller er så sterkt preget av etablert praksis at det er vanskelig å se nye muligheter.  Han viste til ulike mer eller mindre kjente uttalelser som vi i dag trekker på smilebåndet av.  Min tidligere sjef, Opplæringsdirektøren i Hordaland fylkeskommune, etterlyste pedagogene i forhold til fokus forskning og innovasjon på IKT og læring.  Mange av de kjente "guruer" og innovatører på området kommer fra andre fagfelt. (dette er på ingen måte ment som noen diskredit til alle de meget dyktige og kreative lærere der ute som bruker IKT forbilledlig i egen praksis).

Etter å ha jobbet tett på lærere i grunnskole og videregående skole, samt skoleledere i mange år er min konklusjon at vi trenger ikke flere tester, krav, lover og forskrifter (pisk) for å få IKT implementert i skolen på en god måte. Dersom dette oversettes for skolefolket, utstyret er på plass, vil praksis komme. Men det trengs tydelig ledelse, og prioriteringer. Dersom mulighetene synliggjøres vil de fleste lærere og skoleledere ønske å møte kravene om digital kompetanse i alle fag. De tilbakemeldingene jeg får tyder hvertfall på det, og jeg møter mange skolefolk.  Merkelig om det kun er de superpositive som kommer min vei. Men mange synes det er vanskelig.

Vi har fått et Senter for IKT i utdanningen. Dette Senteret bør bruke sin kompetanse og kapasitet til å nå ut til Norges skoleeiere (rådmenn og fylkesrådmenn) om hvilke grep det bør ta på eget bruk for å få fart på denne utviklingen. Se på de skoleeiere som får dette til, hva er det de har gjort? Trekke veksler på de ressurspersonene som faktisk finnes.

Myndighetene må og ta konsekvensene av egne vedtak og gjøre noe med den håpløst foreldete eksamensordningen.  Den MÅ tilpasses dagens (ønskete) praksis. ALLE vet at eksamen er den mest styrende faktor for innholdet i skolen, like it or not.

I går startet aksjonen "PC til eksamen".  Helt utrolig at dette ikke er en selvfølge i 2011. Her må det følges med i timen hos alle innvolverte aktører.

Kampen om hegemoniet?

For tiden står jeg litt utenfor grunnopplæringen ved at jeg jobber med høyere utdanning.  Men interessen og engasjementet er ikke mindre av den grunn. Det skjer mye på utdanningsfronten for tiden.  Selv foreleser jeg i Master i Skoleledelse ved Handelshøyskolen BI, og blir stadig slått av strekket i laget med hensyn til IKT og læring.
IKT i skolen handler ofte om verktøy, indikatorer, virkemidler, LMS, etc. Vi snakker om IKT i skolen som om IKT "bare" er et nytt "læremiddel".

Som sosiolog er det fristende på påpeke at dette er noe mye mer og omfattende.  På 90-tallet skrev jeg den "profetiske" hovedoppgaven "Fra Perm til Skjerm.  Om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Om sammenhengen mellom samfunnsutvikling, organisasjonsutvikling og kunnskapsutvikling. Noe av fokuset var blant annet hvordan utdanningssystemet endrer seg som følge av ny teknologi.  Men ny teknologi gjør noe med maktkonstellasjonene i samfunnet. Så og i skolen. I noen hundre år, eller tusen år for den saks skyld har Læreren vært den viktigste maktperson i skolen.  Vedkommende hadde monopol på kunnskap, informasjon og organisering. Slik er det fremdeles (selvom mange lærere ikke opplever det slik).  Vi har et skolesystem som er bygd opp rundt læreren som den viktigste faktor for læring, læreren som "The Gateway to Learning".  "All forskning viser at den gode lærer er den viktigste enkeltfaktor for læring".

Jeg vil si til det: ja, det skulle bare mangle.  Alt annet ville være en falittærklæring for skolesystemet vårt. Men jeg drister meg til å spørre: hvis vårt utdanningssystem er så avhengig av enkeltindividers prestasjoner gjør det ikke da og systemet fryktelig sårbart?  Kan ikke og læreren være den viktigste faktor som hemmer læring?

Vi er alle mennesker, og vi vet at ikke alle kan være alt for alle hele tiden.  Vi har en lang yrkeskarriære, med ulike livsfaser, gode og dårlige dager.  Vi har kjemi med ulike mennesker. I en tid hvor kunnskap og kompetanse er så viktig, så komplekst er det ikke da for mye forlangt å forvente at ett menneske skal makte den jobben overfor alle sine elever alle dager gjennom en hel yrkeskarriære?  Det som var den gode lærer for meg, var ikke nødvendigvis det for mine medelever. UTEN at det gjorde vedkommende til noen dårlig lærer!

Hvor vil jeg hen med dette?

IKT - pc'er og andre dingser, trådløs kommunikasjon, instant access utfordrer maktrelasjonene i klasserommet.  Læreren har ikke lengre samme "makt" som vedkommende hadde i et analogt klasserom. Det gjelder makt over samhandling i klasserommet og kommunikasjon ut av klasserommet, tilgang på kunnskap og informasjon, dagsorden, samt at læreren opplever elever som er mye mer fortrolige med teknologiens irrganger slik at de lett omgår de begrensninger som legges på dem. Læreren opplever at deres autoritet undermineres, og fra en generasjon som ikke gir læreren respekt i kraft av posisjon, men i kraft av den legitimitet vedkommende makter å skape i klasserommet, gjør dette mange lærere frustrert. Lærerorganisasjoner og politikere sier at autoriteten til læreren må gjenopprettes, gjennom lønn, mer utdanning, høyere karakterkrav, disiplin, etc. Gamle løsninger oppfunnet i og for en annen tid. Disse faktorene vil ha liten eller ingen effekt hvis en ikke tar inn over seg at utdanningssystemet må gjennomgå dypere strukturelle endringer for å møte morgendagens verdiskapere.

Læring er en sosial konstruksjon. Læring skjer i interaksjon med andre mennesker. Læring skjer ved at en skaffer seg et sett av kunnskaper som en prøver ut i ulike sammenhenger, og på den måten skaffer seg erfaringer som igjen gir grobunn for ny læring.

Ved alle våre videregående skoler, høyskoler og universiteter har i dag elevene tilgang på det kraftigste verktøy for læring som historien har gitt oss: ulike varianter av dingser med øyeblikkelig kommunikasjon til  ulike kunnskapskilder og mennesker vi aldri før i historien har sett maken til.

Med menneskets kapasitet for læring og utvikling er dette et fantastisk uutnyttet potensiale. Men innenfor dagens skoleregime ikke mulig. Vi sitter fast i tidligere utdanningsminister Kristin Clemmets ett-talls tyranni: en klasse, en lærer, ett fag, en time. Denne modellen mener jeg er det største hinder for god bruk av IKT i skolen. Før det røskes i den tror jeg vi vil fortsette de evinnelige runddansen vi holder på med i dag, i varierende grad.

Vi er redde for å ta tak i denne modellen, av flere grunner.  Delvis fordi vi mangler alternative modeller, delvis fordi dagens modell er et maktregime (fryktelig uttrykk i dagens Norge utenfor sosiologiens kretser, ett ord som er så negativt ladet at vi erstatter det med respekt og autoritet).

Makt er et problematisk ord, og mange vil steile ved min bruk av dette i denne sammenhengen, men jeg bruker det likevel. Når læreren er den suverene autoritetsperson i kraft av sin posisjon som lærer og sin kompetanse (husk læreren er en leder, med dertilhørende makt) og denne utfordres ved manglende kompetanse innen utnyttelse av IKT i undervisningen skjer det ulike, velkjente prosesser.   Myndighetene kan vedta lover og regler så mye de vil, men gis ikke disse stolte og ærekjære fagpersonene veier inn i bruk av IKT på en god pedagogisk måte vil de ta i bruk alle triks i boken: harsellering, undergraving, tilbaketrekking, kritikk, alt med faglig begrunnelse.

Videre burde ikke lærere få lov til å være så alene som de er i sin lærergjerning.  Læring og faglig utvikling er en kollektiv prosess, og for lærere.  På samme måte som elevene må lære seg å prestere i samhandling med andre, må vi se på organiseringen i skolen slik at lærere og arbeider på en annen måte.

Lærerrollen må omdefineres for å møte de utfordringer og muligheter IKT gir oss.  Det snakkes mye om PLN (personlige læringsnettverk). Men PLN er bare en bitte liten del av noe mye større og viktigere som skolen må ta inn over seg: PLO - personlige læringsomgivelser, hvor PLN er en del av dette. En slik modell av skolen vil endre lærerrollen. Det betyr på ingen måte at den gode lærer blir mindre viktig, men den blir annerledes, og maktbasen til læreren kommer fra andre faktorer enn i den tradisjonelle modellen. Spørsmålet er ikke OM dette skjer, men når og hvordan.  Som Clayton Christensen & co påpeker: utdanning er av de få sektorer som enda ikke er blitt influert av disruptive teknologier - men det vil skje......

Studenter elsker teknologi

Denne illustrasjonen viser i hvor stor grad teknologi er blitt en usynlig og naturlig del av de unges hverdag. De vil ha vansker med å gjennomføre studiene uten denne teknologien.



Via: OnlineEducation.net

The Innovative University.

Det er søndag, en rolig sløvedag og ute regner det. Jeg har akkurat fått Clayton M. Christensens siste bok: The Innovative University i hendene, og har med stor interesse tatt fatt på den. Disrupting Class var en spennende bok, med et syn på utdanning jeg til da ikke hadde lest noen steder før, og som traff meg som en innertier, og som jeg anbefalte til alle som gadd høre på. De som er interessert kan gå inn her og høre Christensen forklare Disruptive Innovation.

Christensen og Eyring tar i første rekke for seg amerikanske universiteter, men siden de er blant verdens beste, og modeller for mange andre lands universiteter gjelder nok mye av det samme her på berget og. Christensen og Eyring er opptatt av hvordan prisen for en grad har gått opp, mye mer enn prisstigningen, mens verdien har gått ned. Det vil si at den lønnsmessige uttellingen for en grad er mindre i dag enn for 20 år siden. De sier at sett gjennom et et disruptiv innovation perspektiv står universitene ved et kritisk veikryss. De er selv skyld i sine vansker.

"In the spirit of honoring tradition universities hang on to past practices to the point of imperiling their futures. When reduced budgets force them to cut costs, they trim, but hardly make hard tradeoff. Nor do they readily reinvent their curricula to better prepare students for their increasing demands for the world of work. Paradoxially, they respond to economic downturn by raising prices...It is as if universities do not care about what is going on around them and how they are percieved".

Christensen og Eyring skriver om hvordan høyere utdanning gjennom generasjoner har vært fritatt fra å bli utfordret av distuprtive nyvinninger. Dette skyldes flere faktorer: som den prestisje høyere utdanning har i markedet, og hvor kvaliteten på produktet er vanskelig å måle. Fraværet av sammenlignbare måleverktøy for hva universitetene produserer for sine studenter, samt akkrediteringen: et system hvor representater fra etablerte univeriteter med jevne mellomrom gir vurderinger av etablerte institusjoner og "would-be newcommers". I denne prosessen har de en tendens til å benytte praksisstandarder fra sine egne institusjoner.

De påpeker og at en viktig grunn for manglende disruption i høyere utdanning har vært fraværet av disruptiv teknologi. Den teknologien som har vært tatt inn i universitetene har stort sett understøttet den eksisterende undervisningsformen - forelesningen. Og finansieringen har vært sikret gjennom de offentlig skatteinnbetalingene.

Men som det påpekes, universitetenes praksis er en del av deres DNA. I større grad enn de fleste institusjoner er universitetene produkter av sin historie. Et universitet kan ikke gjøres mer effektivt kun ved å kutte i driftsbudsjettet like lite som en kjøtteter blir vegeterianer ved å begrense dens kjøttinntak. Det universitetene, i følge Christensen og Eyring, må gjøre er å selv ta grep, før noen andre gjør det for dem, ved å restrukturere sitt institusjonelle DNA fra innsiden og ut.

Information literacy - digital literacy

Språk er en forunderlig ting - ord har makt og de ordene vi velger å bruke sier mye om oss og hvem vi er. Ord er ett speil av individ, samfunn og gruppe. De forener og skiller. I England defineres din klassetilhørighet ut fra hvilke betegnelser du bruker, kebabnorsk forteller at du lever i en flerkulturell kontekst. I mitt hode gjør de som snakker kebabnorsk det samme som generasjonen før har gjort med engelsk, som jeg i stor grad gjør: blander engelske ord og uttrykk inn i mitt norske språk. Ikke alle er like begeistret for den måten å "utvanne" språket på. På den ene siden skaper jeg avstand når jeg gjør det, for mitt ordvalg forutsetter at mottaker ikke bare forstår ordene, men og alle de kulturelle konotasjoner som ligger bak. Det er da ofte grunnen for valg av "låneord og begreper". For språk er så mye mer enn ord. Bak ett ord ligger det et kulturelt univers. Ta ordet: ytringsansvar. Et ord med en helt annen betydning i dag enn for noen uker siden, men et ord som all bør ta inn over seg. I vår digitale tidsalder spres nemlig vårt ord på en måte vi ikke helt forstår enda. The World Wide Web fyller i disse dager 20 år. 20 år siden den første websiden ble publisert. Jeg tror vi skal stoppe opp og tenke over det faktum. Det betyr at de fleste som jobber som lærere og forelesere i dag har gjennomført sin utdannelse i en tid uten internet. På 20 år har denne teknologiske nyvinningen endret en hel generasjon og skapt noen formidable generasjonskløfter. For det er snakk om juv. For ikke bare har ungdommen endret seg, samfunnet har endret seg, med konsekvenser vi ikke helt forstår enda.

Prenettgenerasjonen forstår ikke de unges forhold til teknologi og hva det betyr for dem. De harsellerer med denne og kaller de unge nettavhengige om de får abstinenser av en uke offline, men ser ikke sin egen reaksjon om de må være en uke uten nyheter, aviser, fjernsyn og bøker. Fordi det er så nytt enda, forstår vi ikke alle implikasjonene. Noe jeg mange ganger har tenkt å skrive et eget blogginnlegg om, men ikke kommet så langt. Kanskje det kommer, men det er en grunn for at det er lettere å si noe om kostnader og konsekvenser av å investere i en ny vei enn en IT-investering.

Dette nettet har gitt oss mange nye ord, som rommer mange begreper. For noen er det ord med lite innhold og mening, for andre ord med et helt univers av betydning, for atter andre ord som betyr noe helt annet enn det de faktisk betyr. Dette siste er viktig, spesielt i skolen. For i skolen møtes disse to generasjonene - prenett og netgen - og prenett skal lære opp netgen til å manøvere og forberede seg på en verden de på mange måter ikke selv forstår og behersker. De unge mangler erfaring, kunnskap og visdom, det de kan er å være på innsiden av en annen virkelighet enn sine foresatte. Hva skjer om de da utstyres med verktøy og modeller for et annet samfunn enn det de er på innsiden av? Hvilke konsekvenser har dette - på mange plan?

Engelsk er et herlig språk, på mange måter kaotisk, det vet alle som prøver å lære gamatikalske regler. Til tross for dette har engelsk blitt verdensspråk nr. 1. Engelsk er vel det nærmeste vi kommer et flerkulturelt språk, det er et språk som rått tar opp i seg ord fra andre språk og gjør dem til en del av det linguistiske felleskap. Engelsk har blant annet mange ord med norsk opprinnelse. På grunn av denne kvaliteten ved det engelske språk er det hele tiden i utvikling, nye ord og begreper utvikles etterhvert som samfunnet utvikler seg, og engelsk er det språket med flest ord. Et faktum som gjør det at engelske ord og uttrykk kan være vanskelige å oversette. Et av de mest krevende ord er serendipity. Men det er mange flere.

Ta ordet literacy. Hva er det norske ordet for literacy? I et prenett samfunn kanskje lettere å definere enn i det globale informasjonssamfunnet. Information literacy, digital literacy. Er digital kompetanse det samme som digital literacy? Hva da med digital competency?

Når en bruker begrepet literacy brukes det av den grunn ofte uoversatt, fordi det rommer så mye og en må bruke mange ord for å favne noe av begrepet. Og en må forstå det.

Jeg har tenkt mye på dette med digital kompetanse i skolen. (jeg vil bruke det i stedet for literacy der det passer i teksten videre, siden dette begrepet brukes i vår læreplan). Vi monitorerer elevenes digitale kompetanse, men vi har ingen kunnskap om lærernes digitale kompetanse. Ja, vi tilbyr kurs, ja, vi forventer at utdannete lærere kan dette, men kan de det? Vet de hva digital kompetanse er? Vet de hvordan gi elevene digtal kompetanse. Og innehar de selv de nødvendige kunnskaper og ferdigheter? og ikke minst holdninger?

Jeg tilbringer en del tid på nett (surprise ;) ), jeg anser meg selv ikke spesielt tech savy, på en skala fra 1 -10 vil jeg i beste fall gi meg selv en 5, kanskje 4. Jeg kan en del, men vet og at det er veldig mye jeg ikke kan. I dag kreves det så mye å komme høyt opp på skalen, ikke bare av kompetanse, men og å holde seg oppdatert, for utviklingen går så fort. Men mitt mål er da heller ikke å være den som kan mest. Jeg er sosiolog, jeg er mer interessert i hva dette betyr for samfunnet vårt, og oss som individer i samfunnet. Det som jeg kanskje synes er det aller viktigste er at digital kompetanse er et "state of mind", det er holdninger og mentale forestillinger. Den viktigste er "Share or Die". I dette universet som utvikler seg så fort, som har et slikt enormt informasjonstilfang, som er så komplekst og hvor alt henger sammen med alt, klarer jeg dette ikke bare basert på meg selv. Jeg er fullstendig avhengig av andres raushet og deling. At andre deler sin kunnskap, kompetanse og informasjon med meg. Det jeg må kunne er å delta på disse delingsarenaene, skaffe meg tilgang til adekvate delingsarenaer og personer, kunne sortere, filtrere, lagre og bearbeide den informasjonen jeg skaffer meg. OG ikke minst: jeg må selv bidra i den kollektive kunnskapsdelingen. You are what you share.

Problemet er at vårt utdanningssystem legger opp til å utvikle stikk motsatt kompetanse, vi kaller det fusk og straffer elevene, selvom vi i alle festtaler snakker om samarbeidslæring. Og når elevene skal evalueres settes de i isolerte bobler for å "spy opp" hva de har tatt inn. (eksamen). Kompetansen deres blir målt mot noen kriterier utviklet i og for et prenettsamfunn, uten at disse kriteriene blir målt, kvalitessikret og testet mot ett globalt nettsamfunn. Fordi alle vi voksne er vokst opp og opplært i et prenettsamfunn er vi alle "enige" om at dette er gode, relevante, riktige kriterier, og når elevprestasjonene faller er det ikke kriteriene og systemet det er noe feil med, men elevene, og vi må stramme disse kriteriene enda tettere rundt ungdommen. Flere tester, strengere krav, mer av de harde fagene på en kjent måte (eksamen i matematikk uten hjelpemidler). Vi problematiserer ikke våre egne mentale bakhodemodeller. Vårt språk. Det verste, og kansje farligste, er at vi er så sterke og dominate i vår definering av virkeligheten, at de kommende generasjoner sosialiseres til å oppfatte vårt verdenbilde, de deler våre modeller og språk, og i stedet for å beherske og utnytte, og kunne manøvrere i sitt eget univers, nettsamfunnet, blir mange fremmedgjort fra dette. De som vil lykkes er dem som ikke har blitt fremmedgjort fra nettsamfunnet.

Sosiale medier - en katastrofe for studenter?

Debattene går friskt om the Net Gen, digitalt innfødte og multitasking. At vår oppvoksende slekt har ett annet forhold til nett og sosiale medier enn mange av oss litt mer voksne goes without saying. Spørsmålet er om dette er en god eller dårlig ting for skolen og akademiske prestasjoner. Noen ser det som et kjempeproblem som må elimineres fra skolen, andre, meg inklusive, ser det som en viktig og naturlig del av skolen aktiviteter. Men som med det meste annet: det må brukes med forstand. Det er ikke noe sesam sesam-verktøy, like lite som en bok er det. Og som alltid: for mye og for lite ødelegger det meste, den gyldne middelvei er i mange tilfeller fortsatt gylden. Denne Infographic synes jeg er en god og balansert fremstilling av sosiale medier i skolen.

Deling på nett - hvordan?

Alle som jobber i skolen kjenner til Copyright. Ikke alle elever og studenter har samme innsikt. For elever og studenter er det likevel viktig å kjenne til. Ikke alle lærere kjenner like godt til Creative Commons. Det er 6 ulike varianter av CC. Denne videoen kan være grei både for studenter, elever og lærere for å lære mer om de ulike bruksvilkårene.

Å stenge eller å ikke stenge?

Nå er det snart skolestart, og da dukker sikkert stengedebatten opp igjen. Hvordan stenge Facebook og annen sosial web for elevene. For de av dere som eventuelt hadde synes stenging var en god ide og løsning anbefaler jeg å lese dette blogginnlegget til Snorre Løvås: Brev fra skyttergrava... eller sosiale medier og teknologiske sperrer.

The State of Education

Seth Godin er er forfatter, blogger og samfunnsanalytiker og har skrevet mange gode, leseverdige bøker om hvilke endinger samfunnet vårt går gjennom nå. Som mange andre samfunnsanalytikere, blant annet Daniel Pink, Sir Ken Robinson, m.fl. er han sterk kritisk til vårt industrisamfunnsbaserte skolesystem. her kommer en temmelig kraftig kritikk av denne modellen.






For å understreke Godins poenger kan en jo se på tallenes tale og se hvor "vellykket" systemet er:


Via: OnlineEducation.net

Hukommelsen outsourcet til Google?

Ok, så har vi outsourcet hukommelsen vår til Google. Men mennesket er rasjonelt og økonomisk, homo ecconomicus, og hjerne gjør det som trengs for å overleve. Survival of the fittest, eller heller surval of the most adaptive. Og hva er rasjonelt i vår tid? Gå rundt og memorere en masse informasjon, som ikke er tilstrekkelig, gått ut på dato eller i verste fall feil, eller lære seg å håndtere dennne eksterne databanken/hjernen om du vil. Hvem vil komme best ut i det lange løp? Hvem vil du gå til om du trenger hjelp - den som baserer seg på memorerbar kunnskap eller den som kan finne frem i dette mylderet:

Is the Internet bad for us?

De siste dagene har det vært et hett tema på Twitter at vi har outsourcet hukommelsen vår til Google. Overskrifter som at Google gjør oss dumme er vann på møllen for alle som vil holde på tradisjonell praksis, ikke minst i skolen. Denne artikkelen fra Science ga blant annet inspirasjon til den tolkningen. Det er og folk som viser til forskning som viser at for mye nettbruk gjør ungdommen asosial, og at onlinespill er skadelig.

Dette er selvsagt ikke lett, den massive digitale påvirkning på våre liv er ung, og vi har begrenset kunnskap og kompetanse om emnet og derfor synser vi og famler oss fremover. Da er det godt og nyttig å lytte til hjerneforskere som Dr. Paul Howard Jones, som er oppdatert på det siste innen neuroscience og hva Internet gjør med hjernen vår. Som han sier Internet er ikke godt eller dårlig, det bare handler om hvordan vi bruker det. Han trekker paralleller til ild, som vi kan bruke til å varme oss på og lage mat, men og brenne ned hus. Men vi ser ikke overskrifter om at ild ødelegger samfunnet vårt av den grunn.

Videre sier Jones at forskning viser at onlinespill kan være gode lærere. Svært interessant. Han peker på hvorfor såkalte eduspill så langt ikke har lykkes. Uansett, Jones resultater gir ingen grunn til å frykte den digitale fremtid, tvert i mot.

Kampen mot vindmøller......

Det er stadig flere tegn på at ryktene om den tradisjonelle, trykte, cellulosebaserte bokens død på ingen måte er overdrevet. Ulike dingser ersattter i stadig større grad de papirbaserte løsningene. Under er noen helt ferske, svært interessante tall. Hva betyr dette for skolens innhold og pedagogikk?



Courtesy of: Schools.com

Rewired? So what?

Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg som en oppfølging av tirsdagens innlegg. Da var jeg ikke oppmerksom på debatten fra Dagsnytt 18 den samme dagen. Jeg klarer ikke slippe dette temaet, for dette handler om en dypere forståelse, og uten den vil vi mislykkes. Som tidligere nevnt på bloggen var jeg i Philadelphia på ISTEs årlige konferanse og åpningsinnlegget var ved John Medina som snakket om det siste innen hjerneforskning. Han fikk spørsmålet om internett påvirket hjernen vår, og svaret var ett utvetydig JA. Men så gjør trening, bøker, tv, lek, alt vi gjør påvirker hjernen vår.

Læring er et vanskelig emne. Hvorfor? Jo, fordi det handler om noe så vanskelig som kommunikasjon. Når jeg som lærer snakker til en elevgruppe hører de sannsynligvis helt ulike ting, og responderer deretter. Vi kaller dette for læringsstiler, og leter etter hvordan møte de ulike læringsstilene og utvikler læringsstrategier. John Medina sier at det er ingen slik ting som læringsstiler, hjernen lærer likt uansett. For detaljer hør innlegget hans. Men likevel ser enhver lærer at elevene er ulike. Vi når dem ulikt. Vi kan predikere hvem som vil lykkes på skolen og hvem som ikke vil lykkes.

"Tidligere" var dette relativt enkelt: de "ikke-skoleflinke" sluttet på skolen i ung alder, begynte med praktisk arbeid, og så "beholdt" skolen dem som "passet" inn. Men når samfunnet har endret seg og en ikke skal gå 7 år, men 13 år på skolen, neste dobbelt så mye og skoleuken har økt med mange timer, blir det mye tydeligere hvem som "ikke passer inn", til læreres og skolemyndigheters store frustrasjon. Når vi i tillegg får målinger som PISA som synligjør dette, og alle undersøkelser viser at utdanning er en nøkkelfaktor for verdiskapning og økonomisk vekst brer panikken seg og frustrasjonen øker. Dette skjer i hele den vestlige verden, ikke bare Norge. "Løsningen" er mere fag, mere disiplin, høyere lærerlønn og status, tester, fokus på "kjernefag", gamle, velkjente løsninger. Løsninger vi forstår ut fra den skole og verden "vi" (vi som kom gjennom denne skolen med suksess og har lange utdannelser) kjenner. Og "alle" er enige.

Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, og dermed befinner vi oss på ulike planeter. Kanskje er elever og lærere på ulike planeter? Skal vi lykkes med skole og utdanning må vi kanskje over på en annen planet og forstå kodene der? Vi kan mene hva vi vil om hvordan den ideelle elev er, men når de ikke er slik, hvem er det da som må ta grep. Vedlagte video er veldig tankevekkende i så måte. Får de ulike tidsanskuelse konsekvenser for hvordan vi organiserer oss i skolen?

Og mens jeg deler videoer med alternative perspektiv: kan jo denne inspirere til debatt og:

Nettiquette

Som en oppfølging til forrige bloggpost vil jeg si litt om nettiquette. Min er faring på nett er at folk er utrolig søte og hyggelige. De er flinke til å gi positive tilbakemeldinger, og dele andres stoff og gi kred til kilder. De fleste takler balansen mellom privat og personlig fint. Personlig er det som gjør en blogg, twitterkonto eller FB-profil interessant, privat er når delingen går litt over styr. Er en distansert og gir lite, blir en profil så der.... I dette blogginnlegget sies det at ledere kan lære mye av Twitter, hvor ros gis i plenum, mens korreks i private rom. Så og i skolen. Å rose og fremheve i plenum, mer krevende tilbakemeldinger i enerom. Vi er alle rollemodeller.

Jeg vil anbefale denne bloggen. Her gis 101 råd om eTiquette. Kanskje noe å ta opp med elever?

Privacy is history - og er det i så fall en bra ting?

I følge Mark Zucherberg, grunnlegger av nettsamfunnet Facebook, er privatsfæren en saga blott. Alt er offentlig og delbart, og han tjener seg søkkrik på det. Likevel har han trekt sin egen profil tilbake fra Google+, og vil ikke være så offentlig.

I USA har 97% av alle foreldre som er på Facebook, og som har barn under ett år, lagt ut bilder av dem på nett, leste jeg for ikke så lenge siden (klarer ikke huske hvor jeg leste det, og arkiverte ikke siden), men ut fra min egen vennekrets på nettsamfunnet er nok tallene tilsvarende. Klart en vil dele gleden over den nye verdensborgeren. Det skorter ikke på advarende røster: ikke legg ut bilder av barna de kan misbrukes, eller at barna ikke selv kan styre sitt nettliv og historie når foreldrene villig vekk deler små og store minner. Ikke alt den unge poden synes er like hyggelig.

Internett har sine sider, gode og dårlige, spesielt sosial web. For som Zucherberg så riktig sier så viskes skillene mellom vår private sfære og vår offentlige sfære ut. Samtaler på veggen på Facebook kan bli nokså privat, selvom alle vennene ser den, slik kan og dialoger på twitter bli. Hvor går skillet mellom privat og personlig? Som enhver offentlig person vet, kan utsagn tatt ut av kontekst bli oppfattet fryktelig feil, og hva med ironi, eller en dårlig spøk? Som Piet Hein sier: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, har skjønt begge deler like dårlig."

Hva med blogger? Mange skriver svært personlige ting på bloggene sine, ting de kanskje i ettertid ikke helt hadde ønsket de delte, men delt er delt. Vi er alle mennesker, med gode og mindre gode dager, gode perioder og mindre gode perioder. Vi går gjennom livskriser: kjærlighetssorg, depresjon, sykdom, tap av kjære, konflikter, midtlivskrise, ja, listen er lang. Spesielt når en er ung og ikke helt har funnet seg selv, kan en si og gjøre mye rart. En kan og endre politisk syn, tro, eller andre grunnleggende verdier og holdninger. Vi vet jo at kanskje spesielt unge jenter i sin søken etter anerkjennelse og oppmerksomhet kan legge ut obskøne bilder av seg selv. Ungdom i ungdomsopprør kan bli ganske så heftig.

Hva er så poenget mitt? I denne verden hvor vår "fasade" svinner, og en drar med seg fortiden, er det viktig å være raus. Det er viktig å forstå at levde liv er levd, folk endrer seg, går videre og gjør dumme ting. Selvom en i en setting gjør og sier dumme ting, betyr det ikke at en er uegnet i andre sammenhenger. For noen år tilbake, i den tiden vi drev og sendte artige eposter til hverandre fikk jeg en tankevekkende en: spørsmålet var: hvem vil du ha til president/ statsminister: en som har ett tungt alkoholforbruk og en del andre laster, jeg husker ikke, en som er funksjonshemmet og har hatt mange sidesprang, eller en som er trofast, kristen avholdsmann? Ut fra dagens moralkodeks skulle vel svaret gi seg selv, til en får vite at det dreier seg om Churchill, Roosevelt og Hitler. Vi vet alle hvilke statsledere de ulike var.

Dette skriver jeg fordi? Fordi vi må selvsagt tenke oss om hvordan vi opptrer i det offentlige rom, men når det blir mindre og det private større, og en ikke kan legge fortid og tabber død skremmer slike ting som dette meg:

Social Media History Becomes A New Job Hurdle

At potensielle jobbsøkeres sosiale mediahistorie skal gås over med lupe, og tabber skal ødelegge fremtiden deres. Dersom handlingsrommet blir mindre og mindre hva gjør det med samfunnet vårt? Når en ikke blir kvitt eksen fordi en er så ved sammen i sosiale medier, når en flytter til en ny plass, men venner og historie følger med på lasset gjennom digitale nettverk, når tabber og uheldige utsagn forever er bevart i cyberspace, har vi da rett til å bruke fortiden mot noen i en jobbsøkersituasjon? Dette er for meg viktige spørsmål, ikke bare etisk, men og juridisk. Hvilken informasjon har en arbeidsgiver rett til å søke og evt bruke om/mot en potensiell arbeidstaker? Hva gjør det med oss å ikke kunne legge fortiden bak oss?

I det gamle bygdesamfunnet levde tabber, rykter og fortid videre i beste velgående, og på grunn av liten mobilitet, både sosialt og geografisk led mange under det, ofte i generasjoner. I industrisamfunnet har det vært mulig i større grad å la fortid ligge. Noen har styrke og ressurser til å heve seg over slike tabber, andre er mye mer sårbare. I noen perioder i livet vårt klarer vi å ta de slag som eventuelt måtte komme, i andre perioder ikke. Er det snoking å saumfare jobsøkeres sosiale medier historie? Er det overtramp? Skal unge mennesker stoppes på vei inn i yrkeslivet fordi de har vært naive, korttenkte og "dumme"? Vil vi bare ha "feilfrie" mennesker?

Ja, samfunnet er i endring, på veldig mange måter. Vi må opptre med klokskap, selvom noe er mulig er det ikke sikkert det er riktig. Dette er et tema som det kanskje bør brukes mer tid på - etikk og jus.