Om mobilforbud - igjen....

I morges var det et innslag på NRK om en skole som hadde forbudt mobiltelefoner, og hvor fantastiske effekter det hadde hatt.  Blant annet hadde elevene begynt å snakke med hverandre og gjøre andre ting sammen.  I Frankrike har de innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner.   Nå kan en mene mye om mobiltelefoner og hvordan teknologien påvirker oss, men det er nå en gang sånn at internettet og mobiltelefoner er kommet for å bli.  Barn lærer å sveipe lenge før de lærer å både gå og å skrive.  De er erfarne både spillere og surfere før de er tre år.  Ta for deg din egen mobiltelefon.  Hva gjør du på den? Bussbilletten eller togbilletten din er der, alle bildene dine, kamera, dokumentene dine, pengene dine, banken din, vennene dine, avisene, kalkulator, notater, radio, musikk, film, treningsdata, kort sagt det meste. Mobiltelefonen er blitt vårt viktigste verktøy, og vår største distraksjon.

Nå kan skoleverket, som de har lang tradisjon for, ignorere hva som skjer utenfor skolen. Når jeg gikk på skolen var frisbee forbudt farlig lek, kulepenner fikk vi ikke bruke da det ødela håndskriften, og Frøken Detektiv og Hardy-guttene ble fjernet fra skolebiblioteket som mindreverdig litteratur.  Skolen har en lang og stolt tradisjon for å forby alt nytt og forstyrrende.   Problemet er der likevel - for selvom skolen gjør som strutsen og stikker hodet i sanden finnes fortsatt mobiltelefonene som en del av barn og unges hverdag, og skolen er, eller hvertfall er tenkt å være, barn og unges viktigste kompetanse- og danningsarena.   Hvis ikke skolen tar grep og har et aktiv og bevisst forhold til, lærer barn og unge å bruke, utnytte og ha et kritisk forhold til digitale medier og arenaer som mobiltelefonen åpner opp for, hvor skal de da lære det?   På gutte- og jenterommene?  Overlatt til seg selv og tilfeldighetene?  Vi vet at digital kompetanse er en av de mest etterspurte kompetanser i dagens samfunn.  Kunnskapsmangelen er skrikende, også dessverre blant lærerstanden og blant næringslivsledere, og tydeligvis beslutningstakere. 

Vi vet at de digitale skiller ikke går mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, fordi mobiltelefoner gjør at alle i dag har tilgang.  Men skillene går mellom dem som kan bruke og forstår denne teknologien og dem som ikke kan.  Når tall viser at resultater går opp når teknologien forbys bør en stille spørsmål om hva som ble gjort FØR forbudet.

Skolen har et ansvar og en plikt å utdanne og forberede vår oppvoksende slekt for en fremtid hvor mobiltelefoner er et verktøy og sentral del av både privat og profesjonelt liv. Forbud gir ingen slik kompetanse.  Ingen sier at dette er en enkel oppgave, men å stenge den ute er ansvarsfraskrivelse.  Elevene må, som oss voksne, lære å skille mellom bruk og misbruk.

De må utdannes til ansvarlige og kompetente borgere i en digital virkelighet!

Den digitale økonomien utfordrer

Når varer og tjenester går fra å være fysiske til å bli virtuelle utfordres forretningsmodellene.  Når du kjøper en Kindlebok på Amazon, en som til og med kan være dyrere enn den fysiske, til tross for at den ikke har de kostnader som er forbundet med en fysisk bok - hvem eier da boken?  Du eller Amazon? Har Amazon rett til å stenge din Kindle-konto? Har du rett til å låne dine virtuelle bøker vekk til hvem du vil?  Slik du ville gjort med en fysisk bok? Hva med filmer du har kjøpt?  Amazon skriver i sine vilkår:

while purchased video content “will generally continue to be available to you,” there is the potential it might become unavailable for “content provider licensing restrictions.” In such a case, “Amazon will not be liable to you if Purchased Digital Content becomes unavailable for further download or streaming.”

Hvilken rett har Amazon til å legge slike begrensninger som ikke eksistere om du har kjøpt en DVD? Hvilke konsekvenser vil det ha for ytringsfrihet? Vi vet at ytringsfrihet er under press, og myndigheter ønsker å forby innhold de ikke liker.  Et eksempel er den dengang meget kontroversielle filmen: Life of Brian. Hva ville det bety om jeg kjøpte den virtuelt, og ikke lengre fikk tilgang til den? Eller Sangen om den røde rubin? En bok som i sin tid ble forbudt.  Hvilken rett har kommersielle aktører som Amazon, Google, Facebook, Apple m. fl. til å legge begrensninger på de kunst og kulturuttrykk som formidles gjennom deres plattformer? I hvilken grad eier og disponerer jeg de varer og tjenester jeg har kjøpt? Dersom Amazon fjerner min tilgang får jeg pengene tilbake?  Er det sånn at om jeg ønsker permanent tilgang til de aktuelle produktene må jeg kjøpe dem fysisk?

Det siste eksempelet på hvor vanskelig dette er ser vi nå i Oslo.  Ruter har utviklet en fantastisk app for billetter. Men som med bøker og dvd'er ønsker folk å dele.  På samme måte som en deler på biler som ikke er i bruk, eller Obos sin nye app for å dele, Nabohjelp, kan det være ønske om å dele et månedskort. Ruter kan selv legge til rette for denne delingen, eller gå etter dem som gjør.  De har nå valgt sistnevnte løsning. Mens en tidligere kunne dele på en billett, kan en det ikke nå med den virtuelle løsningen. At Ruter ønsker flest mulig betalende kunder er lett å forstå, men hadde det vært smart av dem å i stedet for å gå til rettssak mot kreativ ungdom heller sett den muligheten som her åpnet seg, og gått i dialog? Bare en kan reise om gangen, men billetten kan deles som en fysisk billett? Eller gjør Ruter rett i å anmelde forholdet?

Industrisamfunnets fysiske løsninger blir virtuelle, da må forretningsmodellene følge etter. Er det greit om det blir sånn at det som fungerte i det fysiske univers ikke er mulig i det digitale? At i stedet for å åpne opp stenger fleksibiliteten? Selskapene ønsker selvsagt mest mulig kontroll til dem, men skal de få lov til å legge disse begrensningene? Hvilke langsiktige konsekvenser vil dette i såfall få?

Digital kompetanse - en teoretisk øvelse?

Arbeiderpartiet og Trond Giske foreslår å bruke en halv milliard på å gi alle elever nettbrett eller PC. Ikke uventet melder de kritiske røstene seg.  Kunnskapsministeren mener AP går i utstyrsfella, og Andreas Hasle skriver i Aftenposten at det vil bli dyr og dårlig moro. Begge fremhever behovet for økt kompetanse hos lærerne - først. Bare for å gjøre det klart med en gang: jeg synes APs forslag er glimrende og overmodent. I 2005 snakket daværende Moderniseringsminister Morten Meyer (H) om  Digital kompetanse - nøkkelen til modernisering av Norge. Kunnskapsløftet (K06) ble innført for 11 år siden.  Vi har allerede ett kull som har gått gjennom hele refomen, til sommeren kull nummer to. Til tross for at digital kompetanse er en kompetanse på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig går tusenvis av elever gjennom norsk skole uten adekvat digital kompetanse eller tilgang til adekvat utstyr. Vi ser daglige presseoppslag på utfordringene dette gir for norsk næringsliv og norsk samfunnsliv.  Jeg forstår ikke hvordan noen tror at en lærer seg digital kompetanse uten tilgang på adekvat utstyr.  Hvem tror at det holder å lese teoriboken om en skal lære seg å kjøre bil?  Gir vi lese- og skriveopplæring uten tilgang til lese- og skriveutstyr?   Digital kompetanse er en blanding av teori og praksis. For praksisdelen må en ha tilgang til utstyret.   Digital kompetanse er i ferd med å ikke bare skape nye og økte sosiale skiller, men faktisk bli en sikkerhetsrisiko. Våre samfunn er så gjennomdigitaliserte at det er ikke mulig å gå gjennom en vanlig hverdag uten å være i kontakt med denne teknologien.  Vi trenger en dyp forståelse og innsikt i muligheter og utfordringer. Det snakkes til kjedsommelighet at skolen skal utdanne elevene til jobber som ikke finnes enda, og dette skal gjøres med utstyr fra 50-tallet.  Norge er et gjennomdigitalisert land.  Dette skyldes ikke satsing fra skolenes side, men fordi vi har en høy privat levestandard.  Hvor lenge skal denne kompetansen nedprioriteres? Når får vi første rettssak med elever som ikke har nådd sin måloppnåelse i den 5. grunnleggende ferdighet?  Hvor lenge skal kuen vente på at gresset skal gro?