Eksamen, internet og fusk

"Internet under eksamen åpner muligheten for fusk".  Bekymringsmelding fra en lærer over elevenes mulighet for fusk når de får tilgang på nett. Nå har jeg alltid ment at eksamen på et verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon er en av tidenes mest absurde konstruksjoner.  Jeg mener også at det kunnskapssynet som ligger til grunn for en vurderingsform hvor du skal vise i isolasjon har du har lastet ned på internminnet i løpet av noen timer uten at du på forhånd er gitt noen som helst informasjon om hva du skal prestere, bortsett fra et stort og løst definert "pensum", er en utdatert form for måling av kompetanse.  Fokuset på karakterer er også sterkt overvurdert da de fleste som sitter og ansetter ikke ser på dem.

Men la gå. Internett gir adgang til fusk fordi elevene 

a. kan bruke kilder de finner på dette internettet.  

b. kan få hjelp av slekt og venner. 

men ops, det er jo det samme som skjer når elevene har hjemmearbeid, eller lekser som det også kalles. Hjemmeoppgaver som gir grunnlag for vurdering og elevenes karakter.  Noe som selvsagt hjelper dem som har en mor, far, søster, bror, venn etc som kan hjelpe dem, og ikke minst de har internettet de kan google på. 

Jeg går ut fra at de samme som er så bekymret for fusk under eksamen, har den samme bekymringen for hjemmeoppgaver og lekser.  Hvor urettferdig det er at noen får hjelp hjemme og andre ikke. OG hvor er lærers kontroll med kilder og samarbeid?

Roten til alt vondt.....

Mobiltelefoner ødelegger barns og unges mentale helse er den siste kritikken som er kommet mot bruken av mobiltelefoner. Samfunnsforskning er et komplisert tema og å basere seg på en-faktors analyser for kompliserte og komplekse temaer som samfunnstrender og individers atferd er mildt sagt farlig.  Sosiologiens far, Emilie Durkheim, startet samfunnsforskningen på 1800-tallet når han så på sammenhengen mellom religion og selvmord. Durkheim fant at det var en høyere selvmordsrate blant protestanter enn katolikker.  Som den gode sosiolog og samfunnsforsker Durkheim var ga han seg ikke med disse funnene og konkluderte. Han gikk videre og så hva var det med protestantismen som ga høyere selvmordsrate enn hos katolikker, eller omvendt hva var det med katolisismen som ga lavere selvmordsrate?  Det Durkheim fant var at protestantismen i motsetning til katolisismen var mer individualisert, og de sosiale båndene var svakere.  Dette skyldes at mens katolikker var styrt av en sterk kollektiv tro, var tolkning av troen og lykke mer opp til den enkelte innen protestantismen.  Dette fenomenet ga senere grunnlag for Max Webers analyser av Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.  Durkheim fant at denne lavere graden av sosial tilhørighet og det økende fokuset på individualitet ga økt selvmordsrisiko, og overførte sine teorier på andre samfunnsfenomener for å se om de stemte.  Funnene til Durkheim ble bekreftet og han utviklet teorien om "anomi". Anomi er et uttrykk som kommer fra gresk og betyr lovløshet eller normløshet. Durkheim knyttet dette til fravær av sosiale standarder og fellesskap.  (for mer utførlig utdypning anbefaler jeg å google/lese seg opp på emnet).

Etter Durkheim har det ikke manglet på dystopisk forskning/synsing.  En av de mer kjente er Neil Postman som skrev bøkene "Vi morer oss til døde" og "Teknopolis".  Begge en ramsalt kritikk av det amerikanske medie-, og derav flimmersamfunnet.  Han var dypt skeptisk til både radio og ikke minst fjernsyn. Noe norske politikere også var, og fargefjernsyn er fortsatt en prøveordning.

Som samfunnsforsker og sosiolog er jeg dypt skeptisk til en-faktor analyser på komplekse temaer. Det hele blir litt Holbersk:  alle sier Jeppe drikke, men hvorfor drikker Jeppe?

Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, kunnskap og organisasjoner siden 90-tallet.   De som påstår at verktøyene er "bare verktøy" har forstått lite. Marshall McLuhan er kjent for uttalelsen: "først skaper vi verktøyene, og så skaper verktøyene oss".  Vi vet at det er en inngrodd skepsis til verktøy laget etter av vi ble voksne. Verktøy laget før vi ble født er usynlige for oss.   Vårt samfunn og våre liv, våre mentale modeller har blitt preget av de verktøy vi omgir oss med siden det første mennesket tok opp en stein for å knuse en nøtt.

Det som er nytt for oss nå er at den teknologien som endrer samfunnet vårt kommer så raskt, og endringene får så dramatisk omfattende konsekvenser at det kan være vondt og vanskelig å forholde seg til.  Det er mange endringer som finner sted samtidig. Det snakkes om at vi gjennomlever minst 12 Gutenberg-øyeblikk samtidig.

Det vi har sett er for eksempel er en økning i blant annet depresjon blant barn og unge.  Enkel forskning kan da vise en sammenheng mellom bruk av mobiltelefoner og depresjon blant barn og unge.  Bare vi forbyr disse telefonene blir alt så meget bedre. Tenk om verden var så enkel, da hadde jeg vært den første til å støtte et forbud.

Men verden er ikke så enkel.  Hvis vi ser hvordan barn og unges oppvekst har endret seg er de blitt institusjonalisert i en voksenstyrt verden fra de kan gå. De stilles krav og forventninger til før de er ferdige med bleier. Det er måling opp og i mente: fremovermelding, bakovermelding, oppovermelding, egenmelding, kollegamelding, et endeløst vurderingsregime av unge mennesker som skal finne sin plass i en kompleks verden.  Perfeksjonisme er blitt en sykdom blant generasjon perfekt og alvorlig. Tiden til å finne seg sjæl gis det ikke i kampen om å være ung og vellykket.  Og den voksne verden ønsker i stadig økende grad å legge beslag på barn og unges tid og oppmerksomhet, så deres frisoner, rommet uten vokseninnblanding finner de snart bare i cyberspace.

Når barn og unge så bruker disse telefonene, med alle utfordringene det gir, blir mange voksne provosert, og i stedet for å ta den krevende jobben det er å møte barn og unge i deres verden tar de løsningen som for dem er en quick fix og forbyr uromomentet.  Ute av øye, ute av sinn, og da er vi kvitt det problemet.  Som tidligere generasjoner før oss mangler det ikke på gode en-faktorsrasjonaliseringer for hvorfor dette er en god ide, ofte med moralske undertoner.

Problemet med denne strategien er at problemene går ikke vekk. Den digitale teknologien endrer verden vår, og dersom vi ikke har god, kritisk kunnskap og innsikt blir vil viljeløse offer for utviklingen. Legg merke til hvem som tar til ordet for net-nøytralitet, mot datalagringsdirektiv, overvåkningslover, åpenhet, etc.  Det er dem som bruker disse arenaene mye.  Det er dem med høy digital kompetanse. Det er dem som både snakker opp mot lover og praksiser som rammer oss alle. Det er dem som tar til ordet mot et Storebror ser deg-samfunn.

Men det er også dem med høy digital kompetanse som manipulerer oss.

Fake news ble startet av ungdommer i Makedonia under den amerikanske valgkampen. Ungdommene oppdaget klikk-algoritmenes makt, og ved å lage såkalte klikk-baites, fabrikkerte nettsteder med sensasjonelle nyheter, spreddde det seg falske nyheter på nettet som ga dem store inntekter.  Dette tok mange på sengen, fordi det representerte en ny og kompleks medievirkelighet. En medievirkelighet de ikke hadde erfaringer med og kompetanser til å håndtere.

Noen bruker dopamineffekten som argument for mobiltelefonforbud. Om 5 år antar forskerne at mobiltelefonene vil kunne lese tankene våre.

Helt ærlig:

tør vi overlate våre mest sårbare søte små til seg selv for å lære seg å manøvrere i denne verdenen?

Skal vi overlate dem til seg selv og deres tilfeldige nettverk for hvilken kompetanse de opparbeider seg?

Hvor er den ansvarlige voksne som tar ansvar for hvordan barn og unge lærer å forstå, håndtere og manøvrere i en stadig mer utfordrende medievirkelighet?

Hvis ikke skolen tar dette ansvaret, hvem skal da ta det?

Så for å komme tilbake til innledningen min: ja, jeg bestrider ikke at det er mange utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Så la oss ta dem på alvor, og se hva vi gjør med dem, og la oss skille snørr og barter, hva skyldes mobilene og hva skyldes andre faktorer! Symptom og årsak.

Kultur i en digital tid.

I dag var jeg så heldig å få tilbringe en dag med å høre innspill til den  nye kulturmeldingen fra hele kulturNorge. Vår nye kulturminister Trine Skei Grande åpnet med et kunnskapsrikt og engasjerende innlegg om muligheter og utfordringer vi står i i forhold til kultur og dannelse.  Hun understreket at kultur er ikke noe forbeholdt en elite, men noe som alle skulle ta del i for å kunne ta ansvar for eget liv, og et samfunn basert på frihet og ytringsfrihet.  Hun påpekte det viktige valget vi stod overfor når valget stod mellom barnearbeid og utdanning.  Et valg som er selvfølgelig for oss i dag, men ikke var like innlysende den gangen det ble fattet.

Det jeg imidlertid bet meg merke i var den utstrakte referansen blant innspillene til Davos sitt nylige avholdte World Economic Forum hvor blant annet Alibabas grunnlegger Jack Ma holdt et hyppig sitert innlegg. Den 4. industielle revolusjon ble ofte nevnt, og hvordan vi må utdanne våre barn til å være annerledes enn maskiner.  Dette er viktig. Maskiner og kunstig intelligens har allerede oversteget vår kapasitet på enkelte områder.  Stadig flere yrker får en robot som kollega.  Det betyr ikke nødvendigvis at yrket forsvinner, men det endres. Rent bortsett døden og skatt er endring det eneste konstante og sikre.   Det blir ofte vist til at foreldre i teknologiens hub, Silicom Valley, ikke lar barn bruke ipads så er det en sannhet med store modifikasjoner.  Det kan jeg si helt positivt etter mange besøk der, også til skoler i området.  Men det de legger stor vekt på er barnas kreative utdannelse, for tar en en runde på arbeidsplassene til disse teknologigigantene er det områder preget av lek, kreativitet, teamarbeid, fleksibilitet.  Innovasjon skjer i kreative miljøer, med ulike impulser.  Det lekende mennesket.   Noe å tenke på i en digital tid.

Om mobilforbud - igjen....

I morges var det et innslag på NRK om en skole som hadde forbudt mobiltelefoner, og hvor fantastiske effekter det hadde hatt.  Blant annet hadde elevene begynt å snakke med hverandre og gjøre andre ting sammen.  I Frankrike har de innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner.   Nå kan en mene mye om mobiltelefoner og hvordan teknologien påvirker oss, men det er nå en gang sånn at internettet og mobiltelefoner er kommet for å bli.  Barn lærer å sveipe lenge før de lærer å både gå og å skrive.  De er erfarne både spillere og surfere før de er tre år.  Ta for deg din egen mobiltelefon.  Hva gjør du på den? Bussbilletten eller togbilletten din er der, alle bildene dine, kamera, dokumentene dine, pengene dine, banken din, vennene dine, avisene, kalkulator, notater, radio, musikk, film, treningsdata, kort sagt det meste. Mobiltelefonen er blitt vårt viktigste verktøy, og vår største distraksjon.

Nå kan skoleverket, som de har lang tradisjon for, ignorere hva som skjer utenfor skolen. Når jeg gikk på skolen var frisbee forbudt farlig lek, kulepenner fikk vi ikke bruke da det ødela håndskriften, og Frøken Detektiv og Hardy-guttene ble fjernet fra skolebiblioteket som mindreverdig litteratur.  Skolen har en lang og stolt tradisjon for å forby alt nytt og forstyrrende.   Problemet er der likevel - for selvom skolen gjør som strutsen og stikker hodet i sanden finnes fortsatt mobiltelefonene som en del av barn og unges hverdag, og skolen er, eller hvertfall er tenkt å være, barn og unges viktigste kompetanse- og danningsarena.   Hvis ikke skolen tar grep og har et aktiv og bevisst forhold til, lærer barn og unge å bruke, utnytte og ha et kritisk forhold til digitale medier og arenaer som mobiltelefonen åpner opp for, hvor skal de da lære det?   På gutte- og jenterommene?  Overlatt til seg selv og tilfeldighetene?  Vi vet at digital kompetanse er en av de mest etterspurte kompetanser i dagens samfunn.  Kunnskapsmangelen er skrikende, også dessverre blant lærerstanden og blant næringslivsledere, og tydeligvis beslutningstakere. 

Vi vet at de digitale skiller ikke går mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, fordi mobiltelefoner gjør at alle i dag har tilgang.  Men skillene går mellom dem som kan bruke og forstår denne teknologien og dem som ikke kan.  Når tall viser at resultater går opp når teknologien forbys bør en stille spørsmål om hva som ble gjort FØR forbudet.

Skolen har et ansvar og en plikt å utdanne og forberede vår oppvoksende slekt for en fremtid hvor mobiltelefoner er et verktøy og sentral del av både privat og profesjonelt liv. Forbud gir ingen slik kompetanse.  Ingen sier at dette er en enkel oppgave, men å stenge den ute er ansvarsfraskrivelse.  Elevene må, som oss voksne, lære å skille mellom bruk og misbruk.

De må utdannes til ansvarlige og kompetente borgere i en digital virkelighet!