Kunde eller produkt - det er spørsmålet...

Ville du gitt fra deg personlig informasjon for å få gratis kaffe? Dette er konseptet til den japanske kaffekjeden Shiru Cafe,  Kravet er at du er student ved et spesielt universitet. For dine data får du gratis kaffe og målrettet reklame i retur.

SHIRU CAFE® has its own business model that have never showed up in the café business before. SHIRU CAFE® is run by sponsor contract fee from company in global and serve students a free drink. Through a free drink we try to give students some information which sponsor company would like to inform exclusively for university students to diverse the choices of their future career.

Nå kan en si at dette er hvertfall mer enn hva Facebook tilbyr for den samme informasjonen.  For data er blitt den nye valutaen. Den 26. oktober var jeg på et frokostseminar i regi av Open Innovation Lab Norway.  Der var Glen Weyl og snakket om sin nye bok Radical Markets. Weyl sammenlignet dagens digitale økonomi med føydalsamfunnets. I føydalsamfunnet var det de livegne og slavene som gjorde alt arbeidet mens jordeierne fikk alle verdiene.  Så kom diverse revolusjoner og de som eide jord og produksjonsmidler måtte begynne å betale arbeiderne.  Denne endringen medførte en fordeling av velstand og samfunnet utviklet seg.  I dag, med maskin læring og algoritmer, er det tilsvarende.  Verdiskapningen på de digitale plattformene er det du og jeg som skaper.  Hva  hadde Facebook vært uten vår deling av personlig informasjon, hva hadde YouTube vært uten alle timene med film som vi laster opp hvert minutt, hva hadde Instagram vært uten våre bilder?  For at deep læring skal finne sted må datamaskinene fores med input, og den gir vi dem med våre handlinger på nett. Så i grunnen lærer vi opp maskinene til å gjøre oss overflødige.

For maskinene er ute etter mønstre. Datamaskiner kan nå gjenkjenne deg på gangen etter 7 skritt. Etter tre timer med tasting kan maskiner predikere hva du skriver.  Dersom maskinene har fire tids- og lokasjonsdata om deg vet de hvem du er.  Det er vanskelig å være anonym i vår gjennomdigitaliserte verden.  Maskinene kan for eksempel stille depresjonsdiagnose før du selv vet at du er deprimert.  Hvordan gjør den det?  Den leter etter mønstre og basert på avvik fra mønstrene stiller den diagnose. Når du er bipolar eller begynner å bli deprimert endrer du tastemønsteret ditt.

Det er i dag helt umulig å være anonym på nettet. Det deles masse informasjon om deg uten at du selv deler denne informasjonen: hvor du bor, kredittinformasjon, hvilke skoler du har gått på, hvor du er født, bare for å nevne noe.

All informasjon som har vært på papir vil bli digital, så selv om du er død er din informasjon på nett.  Bare prøv slektsforskning.

All denne informasjonen i kombinasjon med sosiale medier blir kraftfylt.

Og denne informasjonen kan bli brukt mot deg.  All informasjonen du deler i dag og i morgen kan bli brukt mot deg senere.   Dette er ett av de vanskelige områdene i samfunnet for vi har ikke funnet metoder for å forebygge.

Det viser seg også at det er umulig å slette gamle data. I dag er personlige data uregulert.  Det amerikanske synet er at disse dataene er det fritt å selge. Det europeiske synet er at de er privat eiendom.  Det kinesiske snakket jeg om i forrige blogginnlegg.

Så vi har en mismatch mellom våre RL/analoge liv og våre digitale liv.  EU har prøvd med GDPR å minske dette gapet, men lovgivningen går senere enn den teknologiske utviklingen.

Men hva om vi istedet for å parallellforskyve våre løsninger for industrisamfunnets analoge univers over i informasjonssamfunnets digitale tenkte helt nytt?  Fikk nye økonomiske modeller?  Det er forslaget til Posner og Weil i deres bok Radical Markets. At vi sluttet å være plattformenes livegne og istedet fikk betalt for den merverdien vi skapte for teknologiselskapene.  Som gjorde at alle brukerne fikk ta del i verdiskapningen de var med på? Hvordan ville personlige data da behandles?  Hva ville det bety for verdensøkonomien?  I dag er det større avstand mellom verdens rikeste og de fattige enn det var mellom tsaren og de fattige bøndene i Russland.  Og de blir bare rikere og rikere.  I fjor tjente verdens milliardærer så mye at de kunne utryddet verdens fattigdom 7 ganger.  Hva vil det bety om den utviklingen fortsetter? Er det bærekraftig? I følge Oxfarm er det ikke et sunnhetstegn:

“The billionaire boom is not a sign of a thriving economy but a symptom of a failing economic system,” said Winnie Byanyima, executive director of Oxfam International. “The people who make our clothes, assemble our phones and grow our food are being exploited.”

Jeff Bezos, Amazon, er alene verdt 150 milliarder dollar, og økte formuen sin i fjor med mer enn 33 milliarder dollar. Bezos alene sitter på større verdier enn mange lands aksjekapital.

Den digitale omveltningen samfunnet vårt går fort, og det er tydelig at utfordringene er på mange plan. Hvordan forholder vi oss til en verden hvor enkeltpersoner sitter på større verdier enn nasjonalstater?  Hvor en stadig rikere elite eier en stadig større andel ressursene?  Hvor våre data er blitt en vare i et fritt marked?  Hvor andre blir rike på informasjon om deg og meg? Vil vi i fremtiden fortsette å gi fra oss personlig informasjon vederlagsfritt? Kan denne forskjellen mellom verdens rikeste og resten fortsette?

Å se inn i et svart speil - overvåkingssamfunnet

Ting vi anser som en gave først, kan snu seg mot oss og vise seg å ha ødeleggende krefter.  En kniv kan brukes til nye bra; lage mat, hus, kunst, - men den kan også drepe. Og kniver har stått for mange tragiske dødsfall. Bruken av kniver må derfor reguleres. En annen sånn gave er olje.  Olje har gitt oss et samfunn med mange goder, men den kveler oss samtidig. Vår bruk av olje kan komme til å gjøre planeten vår ubeboelig, hvertfall på deler av den. De gamle grekerne snakket også om slike gaver. Pandora ble gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske) av gudene. Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. En dag tok nysgjerrigheten overhånd, og Pandora åpnet krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.

Dette håpet er viktig, for håpet gjør at vi ser etter løsninger.  Internett var en slik gave og håp. Internett skulle gi alle borgere tilgang på informasjon og en stemme.  Ikke lengre skulle redaktører og andre være portvoktere.  Diktatorenes tid var forbi. Den arabiske våren ble en bekreftelse på dette.  Twitterrevolusjonen i Georgia.  Vi så for oss "the dawn of Aquarius".

Men så skjedde det noe på veien. For som kniver og olje, viser dette fantastiske internettet seg å være en ny krukke.  For det kom ikke bare opplysninger, fred, kommunikasjon og samhandling ut av det.  Det kom misinformasjon, manipulering, kontroll og overvåking. Nettroll våknet, stemmer stilnet på grunn av hatprat, trusler og sjikane. Ytringsrommet ble trangere og trangere. Vi begynte å bli krenket av andres ytringer, de som sa det vi ikke var enige i.  Vi begynte å danne egne rom hvor vi trakasserte dem vi ikke var enige med, og dermed ikke likte.

Istedet for økt mangfold av ytringer, ble det trangere.

Vi laget oss sosiale medier for digitale fellesskap. Men dette fellesskapet ble en ny mobbe- og sorteringsarena. Det var om å gjøre å være den kuleste gutten eller jenten på nettet. De som lyktes fikk tittelen "influencers". Hvilken innflytelse hadde de, hvordan hadde de gjort seg fortjent til denne honøren?  Gjennom å fashe sitt forbruk. Gjennom selfier, merkevarer og kosmetiske inngrep, dekadent livsstil ble de viktige stemmer i vår digitale hverdag.

Hvordan skjedde det?

Jo, gjennom likes og treff.

Det eneste de hadde prestert var å være den kuleste på nett.  Og resten gjorde hva de kunne for også å få likes.  Gjennom likes fikk vi bekreftet oss selv og vår verdi. Og fikk vi ikke likes var vi mislykket.   Vår verdi var ikke lengre definert gjennom hva vi bidro med, men gjennom andres digitale annerkjennelse.

Gjennom disse sosiale mediene blottla vi oss selv. Gjennom å dele våre liv skapte vi dollarbilliardærer av dem som hadde utviklet disse arenaene. Vi ga dem tilgang om hvem vi var og hvordan vi tenkte.   De på sin side brukte denne informasjonen og matet den inn i sine algoritmer, og vips var vi blitt produkter i et globalt marked.  Det vi skapte ble delt og solgt til høystbydende, uten vårt samtykke, uten at vi visste.

Men noen smarte visste.

De visste at kunnskap er makt.

De utviklet selskaper som manipulere med psyken vår.  De visste hvordan de skulle bruke disse arenaene for å få oss til å handle slik de ønsket.  Selskaper som Cambridge Analytica visste akkurat hva de skulle gjøre for å fore oss med informasjon som passet våre holdninger og fordommer.   Ungdommer i Makedonia fant det også ut, og ble rike på å produsere "nyheter".

Men denne informasjonen har ikke bare kommersiell verdi.  Stasi  i DDR gjorde store deler av befolkningen til sosiale spioner.  I vår digitale tidsalder har sosiale medier inntatt denne rollen. Kinesiske myndigheter har innført et system med social credit score. Basert på din social credit score får du adgang/nektet adgang til ulike tjenester, som studieplass, lån, bolig, transport.  (Once implemented the system will manage the rewards, or punishments, of citizens on the basis of their economic and personal behavior. Some types of punishments include: flight ban, exclusion from private schools, slow internet connection, exclusion from high prestige work, exclusion from hotels, and registration on a public blacklist.)

Hva danner så grunnlaget for din social score? Vel, igrunnen alt det som allerede samles inn om deg fra digitale medier: hvor du bor, hvem som er vennene dine, hva du søker etter på nett, hva du leser, hva du kjøper, hva du spiller og hvor lenge. Om det ikke er ille nok, er hjemmene installert med smarthøytalere som registrerer hva du sier. Dersom du ytrer meninger som ikke er passende synker din social credit, med alle konsekvenser det har.  Bare ta en titt på Netflix og Black Mirror.  Kombiner dette med teknologi som logger dine emosjoner, noe som jeg selv testet ut i Moskva i oktober. For meg som har resting bitch face og ser sur ut når jeg tenker eller er alvorlig, ville noe slikt slå dårlig ut på social score.

Firmaet som leverer teknologien som jeg tester ut på dette bildet skriver på sin hjemmeside:

Emotian is a platform for detecting, mapping and analyzing emotions of people via text and photodata in social networks, as well as the date from CCTV Cameras. The platform can be used to analyze the territories of any size: from a shop area to a whole city or country.

For oss i vesten virker et slikt system veldig invaderende.  De kinesere jeg har snakket med opplever det ikke like problematisk.  Det har et annet forhold til offentlig vs privat enn det vi har. Det kinesiske samfunn har gjennom generasjoner hatt ulike former for myndighetsstyrt sosial kontroll. Kineserne skryter av sin social score.

“Higher scores have already become a status symbol, with almost 100,000 people bragging about their scores on Weibo (the Chinese equivalent of Twitter) within months of launch. A citizen’s score can even affect their odds of getting a date, or a marriage partner, because the higher their Sesame rating, the more prominent their dating profile is on Baihe.” (Creemers, 2018)

Men er dette utelukkende et kinesisk fenomen? I Sverige får folk mikrochipper implantert som erstatning for id-kort. I Norge ønsker myndighetene å overvåke all datatrafikk inn og ut av landet. Det vil i praksis si all datatrafikk, da den går via servere i andre land.

Når kineserne samler så mye data, har de gitt politiet "google-glasses", så de får umiddelbart data opp om deg når du går på gaten. Så ikke bare er gatene pepret med kamera, men også politiet er på nett.

Argumentet er som alltid at dette skal gi økt trygghet og beskytte oss mot terrorister.  Men  hvilket samfunn får vi når Orwells samfunn er blitt en realitet? Når "noen" definerer rett og galt, når det ikke er frisoner for anneledestenkende? Ville kvinner fått selvbestemt abort, stemmerett, egne økonomiske rettigheter i et slikt samfunn?  Ville homofili og samkjønnet ekteskap blitt en del av et slik samfunn? Ville vi fått arbeiderrettigheter i et slikt samfunn?

Det snakkes mye om at koding må inn i skolen. Ja, det er viktig å kunne forstå hvordan den digitale verden fungerer. Men ikke bare hva som et teknisk mulig.  Også fag som filosofi, etikk, sosiologi og andre "myke fag" er avgjørende i et slikt samfunn.  De sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. På samme måte som frosken som langsomt blir kokt fordi vannet gradvis blir varmere, på samme måte endrer teknologien gradvis samfunnet vårt.  Den krukken med internettet har sluppet ut mye elendighet.  Men det er også håp i den krukken.  Dersom vi bruker dette nettet med vett og forstand og tar eierskap til det, kan det også gi oss mye av det som vi ante konturene av: demokrati, medbestemmelse, informasjon, ytringstilgang. Men da må vi ikke abdisere og demonisere, men tørre å ta de ubehagelige samtalene og verdidebattene.

Smart country - smart strategy. Reisebrev fra Moskva.

I oktober var jeg invitert til å snakke på
Open Innovations Forum i Moskva.  Dette er en stor konferanse  med 21 500 deltakere fra hele verden.  Konferansen varte over tre dager og var delt inn  i tre hovedtemaer.  Dag 1 var tema Manpower and Education. Her var jeg bedt om å bidra.  Dag 2 var tema Business and State og dag 3 var det Science and Technology. Konferansen hadde ingen store plenumsforedrag, det meste bestod av samtaler over ulike temaer i ulike sesjoner mellom ulike innledere.  I tillegg var det en rekke utstillere.  Den kunne minne om BETT i London.

Å være invitert til Russland for å snakke om utdanning og teknologi var spennende av flere grunner.  Vi er så vant til å se til USA for å se hva som skjer på teknologifronten.  Vi er også nysgjerrig på hva som skjer i Asia, og først og fremst Kina.  Men hva gjør Russland, utenom å bli beskyldt for å rote med valget i USA?

Jeg kommer til å skrive flere blogginnlegg fra disse dagene for jeg sitter igjen med en rekke inntrykk.

Konferansen hadde som sagt mange deltakere, men det var også en konferanse i konferansen. Den var forbeholdt noen få inviterte, og jeg var så heldig å få være en av dem. Det var en rundebordssamtale hvor Russlands tidligere president, nå statsminister Dmitrij Medvevev, Moskvas borgermester Sergey Sobyanin,  global chairman and ceo i EY Mark Weinberger, ceo Unilever Paul Polman, Dmitry Konov , vise chairman Mastercard Ann Cairns og chairman of the board of directors ABB Peter Voser deltok.

Temaet for denne samtalen var vår digitale verden.  Russland satser tungt på å bli et smart country.  De har gått fra å være nr 28 til å bli nr 16 på The global human capital index.
Dette er takket være deres satsing på den digitale økonomien.  Russland ligger på top 5 i verden med hensyn til tilgang på rimelig internett. De ønsker å bygge det de kaller smart habitat, smarte omgivelser.  For å understreke det ankom Mosvas borgermester konferansen/forumet i en førerløs bil. Moskva tar da også mål av seg å bli verdens første by med førerløse taxier.   I følge Medvevev er ikke konseptet førerløse biler nytt for russere, da en barnebok alle russere tydeligvis kjenner fra 1959 omtaler dette konseptet.

Polman fra Unilever snakket om at teknologien driver oss fra hverandre. Han mente at hvis hovedsykdommen i dag er ensomhet har vi et problem. Hvordan forholder vi oss til at vi kan få mat på døren i en verden som sliter med overvektsproblematikk. Stadig flere mennesker blir hengende etter eller forlatt i vår raske utvikling. Hvordan kan vi bruke teknologien og samtidig ha mennesket i sentrum?   Unilever har 2 millioner søkere hvert år. De har nå endret sine rekrutteringsmekanismer. De har gått over til et online treningssystem - the grid. Dette følger deg og tilpasser seg dine treningsbehov. Det er viktig å dele kunnskap og at beslutninger fattes der jobben gjøres.

Carnies fra Mastercard var også opptatt av digital inkludering, noe hun omtalte som "the next huge wave". For å ha et internett for alle er det viktig med datasikkerhet. Mastercard leter etter alternativer til passord.  De bruker blant annet kunstig intelligens for å se på våre tastemønstre.  Basert på hvordan vi taster koden vår kan de avsløre om noen andre prøver å bruke kortene våre.

Til slutt ble det understreket at utdanning vil være drivkraften for et smartere samfunn.  Innen 2025 forventer de 180 nye digitale yrker og Russland planlegger å utdanne over 800 000 it- og telekom.eksperter innen 2025.

Atter en gang - mobilforbud i skolen

Ny teknologi er den teknologien som er funnet opp etter at du ble født heter det.  Mobiltelefonen, eller mer spesifikt smarttelefonen, er definitivt en sånn teknologi.  Apples iphone er 11 år gammel, og denne dingsen har tatt selskapet fra å være på konkursens rand til nå å være verdens mest verdifulle selskap.  For et par dager siden passerte Apple en trillion dollar i verdi, som første selskap i verden.  For uten å bringe klingende mynt i den velfylte pengebingen til Apple, har denne dingsen inntatt våre liv. Å være uten en mobiltelefon føles for mange som en amputasjon. Vi har vår lommebok, våre billetter, banken, post, våre bøker, vår klokke, internett, bilder, notater, m.m. på denne dingsen.  Vi har designet samfunnet vårt rundt at mobilen blir navet i livene våre. Det er enkelt og praktisk.  Mobilen har erstatter mange artefakter i hjem og på jobb, og de fleste synes det er greit og praktisk.

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det er store utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Vi har sosiale medier på dem, de kan hackes, de er lett tilgjengelige, de inviterer til stadig oppmerksomhet, etc. På grunn av kamera kan det filmes og tas bilder av andre uten at det er gitt tillatelse til det, disse kan videre distribueres uten vedkommendes samtykke. Sosiale medier er en ny arena for mobbing som er krevende å håndtere. Dette er selvsagt utfordringer som ikke skal undervurderes.

Det siste gjør at mange i skolen opplever dem som en utfordring i skolens rigide kontrollregime. Mobiltelefoner passer ikke inn i logikken fra industrisamfunnets kunnskaps- og organisasjonssyn. I skolen anno industrisamfunnet har læreren kunnskapen og den videreformidles i kontrollerte former til elevene.  Dette har fungert, og de fleste av oss som er voksne, og spesielt vi som uttaler oss om utdanning, har vært gjennom dette systemet og det har fungert godt for oss. Det er en modell vi kjenner og behersker.

Problemet er at verden endrer seg. Barn og unge i dag vokser opp i denne medievirkeligheten hvor mobiltelefoner er en del av deres hverdag.  Barn er på mobil og nettbrett før de kan gå og snakke. Når de er tre år er de allerede erfarne surfere. Bestemødre sitter med sine barnebarn på fanget og sammen er de på mobiltelefonen. En kan godt sette seg på sin moralske hest og fordømme det, men foreldre og besteforeldre slutter likevel ikke.

Barn og unge lever i en verden med instant access og  uante muligheter, og da blir spørsmålet: skal skolen være en boble unntatt fra verden?

Når barn og unge er på disse mobilene, hvor skal de lære god, kritisk, kunnskapsrik bruk av dem? På gutte- og jenterommene? Fra venner? Fra "tilfeldig bekjente" på nett?

Skal barn og unges nettbruk være en underverden hvor det ikke er voksne?  Foreldrenes ansvar?  Kan vi som samfunn, tør vi som samfunn overlate våre barn og unges kompetanse og sikkerhet til en slik tilfeldighet?

Vi vet at digitale skiller ikke lengre går mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang, fordi i dag har alle tilgang.  Forskjellene går mellom dem som kan bruke og dem som ikke kan bruke disse verktøyene.  Har ikke vi som samfunn, ved våre utdanningsinstitusjoner et ansvar? Det sies at vi utdanner barn og unge for jobber som enda ikke finnes, og da må vi bruke samtidens og fremtidens verktøy, ikke bare basere oss på gårsdagens.  Argumentet om at vi som er voksne ble utdannet uten digitale verktøy holder ikke, da det er et problem at det er for dårlig digital kompetanse i befolkningen generelt og blant ledere spesielt.

For tiden er det stort fokus på påvirkningsmanipulasjon gjennom sosiale medier, blant annet ungdom i Makedonia som laget fake news, Cambridge Analytica og Russlands innvirkning på det amerikanske valget.  Med fare for å virke arrogant men dette skrev jeg om i min bok "Læring i en digital tid" fra 2015, jeg har også tatt opp problemstillingen flere ganger her på bloggen. Dette handler om å forstå hvilken teknologi vi har med å gjøre. Dette er viktig kunnskap og forståelse som mangler blant annet i skolen. Det forunderer meg ikke at Klassekampen på lederplass tar til orde for mobilforbud i skolen.  Pressen har vært kritisk til ikt i skolen i årevis.  Jeg husker stadige oppslag fra blant annet Bergens Tidende mot prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune i sin tid.

I stedet for et mobilforbud bør det heller satses tung på digital kompetanse i skolen. Når kompetansen går opp endrer også holdningene seg. Jeg underviste på rektorskolen på BI i digital kompetanse for et par år siden. Tilbakemeldingene fra skolelederne som tok den var blant annet: jeg kan ikke tro jeg synes mobilhotell var en god ide, verden vil aldri mer bli stengt ute fra mitt klasserom, nå innser jeg at jeg kan bruke elevenes kompetanse.  I stedet for å forby mobiler, MÅ vi ta dem på alvor. Vi kan ikke som strutsen stikke hodet i sanden og tro problemene går vekk.  Ja, spør du lærere får de enklere hverdag når de slipper å forholde seg til mobiler, men hva med dem skolen er til for: elevene? Hva lærer de?

MOOC- en boble?

Rudi Dornbusch sa “In economics, things take longer to happen than you think they will, and then they happen faster than you thought they could.” Dette gjelder ikke minst innen teknologisk utvikling. I 2012 satt jeg i MOOC-utvalget som skulle se på teknologiens påvirkning på utdanning. Mange røster har hevdet at MOOC var oppskrytt. Jeg har da sammenlignet det med dot.com bølgen. I dag er internettselskaper større enn hva de mest optimistiske dot.com tilhengerne forutså. Sånn er det også med teknologi innen utdanning. Fra å snakke om naiv teknologioptimisme da Røe Isaksen var ny kunnskapsminister bevilger nå regjeringen 450 millioner til teknologisk skolesekk. Vi har en oppvoksende generasjon som ikke har de samme fordommer mot teknologi som en arena for samhandling, læring og informasjon som dagens stakeholders i utdanningssystemet. Derfor er også MOOC i ferd med å bli big business, selvom det ikke får samme oppmerksomhet som for noen få år siden. Dagens ungdom kombinerer foreløpig online-tilbud med tradisjonell utdanning. Det er bare et tidsspørsmål før dette tipper.

I følge Forbes er det 3 grunner til at ungdom (millenials) vil velge en grad på nett fremfor en tradisjonell universitetsgrad:

 Det ene er at arbeidsmarkedet endrer seg. Stadig større andel av arbeidsstyrken vil ha en periode hvor de freelancer, blir selvstendig næringsdrivende.

En annen grunn er at de gjerne driver business på siden av sin vanlige jobb. De dyrker sine interesser i en liten business. Jeg kjenner mange som gjør det.

Det siste er arbeidsmarkedets skiftende karakter. Dagens ungdom må regne med og ønsker å skifte jobb flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere og selv om de blir i sin eksisterende jobb vil de måtte regne med at jobben endrer karakter og stiller nye krav til dem.

Undersøkelser fra 2017 viser da også at de som tar MOOC opplever at det er karrierefremmende. I 2017 var det 81 millioner MOOC-studenter fordelt på kurs fra mer enn 800 universiteter. Så til dem som undervurderer dette vil jeg si at som de fleste bransjer før dem: den digitale revolusjonen inntar utdanning også. Det betyr ikke at campus og klasserom forsvinner, men som for de fleste bransjer som er blitt rammet før: forretningsmodellen endres. Shift happens.

Digital bevisstløshet

Den 9. november 2016 var sjokket stort når Donald Trump ble valgt til president dagen før. En kandidat som de færreste hadde ansett som en seriøs kandidat.   Forståsegpåerne stod i kø i etterkant for å forklare denne uventede seieren.  I begynnelsen handlet det om by mot land, men etterhvert flyttet fokuset seg mot internet.  Først ble fokuset rettet mot algoritmer og fake news. Ungdommer i Makedonia hadde oppdaget klikkalgoritmenes makt, og produserte "nyhetsartikler" på løpende bånd, som takket være klikkalgoritmer ga dem gode inntekter, og samtidig sprede falske nyheter om Trumps motkandidat, Hillary Clinton.

Så ett år senere ble verden sjokkert når en varsler fra selskapet Cambridge Analytica avslørte at dette handlet om mer enn ungdommers forretningstalent.  Selskapet som reklamerer på sine nettsider med at Cambridge Analytica uses data to change audience behavior. Visit our Commercial or Political divisions to see how we can help you havnet plutselig i søkelyset.  Det viste seg at Cambridge Analytica hadde brukt informasjon samlet om oss for å målrette reklame og informasjon for å påvirke valget i USA til fordel for presidentkandidat Trump.  Ikke nok med det, de hadde både fått fatt i denne informasjonen fra nettstedet Facebook og brukt nettstedet for påvirkning. Algoritmene som ble brukt er så effektive at de kunne profilere brukerne (oss) på bakgrunn av fire likes på FB. (CA vil nå slå seg selv konkurs)

Verden ble sjokkert, og Facebook havnet i søkelyset.   Plutselig begynte "vanlige folk" å bli oppmerksomme på sosiale mediers mer mørke sider.  Det handler ikke bare om privatliv og sikkerhet, men om informasjon og påvirkning.

Å styre mennesker gjennom informasjonskontroll er et kjent fenomen. Den katolske kirke praktiserte det effektivt i flere hundre år gjennom monopol på tilgang til skriften.  Dette monopolet brøt Luther når han oversatte og trykte Bibler.  Nazistene drev med bokbål for å fjerne uønskete tanker og meninger, og sensur er et kjent fenomen fra mange land og samfunn.

Internett og sosiale medier tar imidlertid dette fenomenet til nye høyder.  Karl Marx skrev at "de herskendes tanker er de herskende tanker", og en befolkning som en kan kontrollere tankesettet til er en befolkning en kan styre.  Orwells roman 1984 ble plutselig en bestselger. 

At dette kunne skje er imidlertid ikke så overraskende.  Jeg skrev om dette i min bok Læring i en digital tid fra 2015, i kapittelet Tankens makt i informasjonssamfunnet. Jeg har også skrevet om det på bloggen her tidligere. Her ligger min største utfordring, bekymring og provokasjon i forhold til vår tilnærming og bruk av digital teknologi.

Digital kompetanse er like fundamental og avgjørende for et individs selvstendighet i dag som det å kunne lese og skrive. Vi er opptatt av at kvinner i u-land må gå på skole og lære å lese- og skrive for det gir dem kontroll over egne liv.  Sånn er det også med digital kompetanse.  Men ikke en hvilken som helst digital kompetanse. Elevene våre, lærerne våre, lederne våre må lære seg hva digital teknologi faktisk er, hvordan den fungerer, og hva informasjon er. Denne kunnskapen er i alt for stor grad fraværende og alt for mange fornekter den.  Lærere som ikke tar inn over seg digital kompetanse i skolen begår en unnlatelsessynd og gjør våre barn og unge sårbare.

For digital kompetanse handler ikke om en skal få bruke mobiltelefoner eller ikke i timene, det handler ikke om å lukke skjermene eller om elevene husker bedre når de skriver for hånd enn på tastatur.  Dette er dypere og mer komplekst enn som så, og derav vanskelig, men ikke umulig.

Digitale verktøy er så uendelig mye mer enn verktøy.  De endrer samfunnet vår på fundamentale måter.  Tenk på iphonen.  Den er 10 år gammel.  Tenk tilbake på tiden før iphone, og hvordan den dominerer i dag. Vips hadde ikke vært mulig uten smarttelefoner.  I høst var temaet på Ars Electronica kunstig intelligens, med den treffende tittelen The other AI. Teknologi endrer samfunn, samhandling og interaksjon.   Frem til nå har dette vært et område for spesielt interesserte, nerdene, med de konsekvenser vi ser. Internettselskapene samler informasjon om oss som langt overgår et hvert datalagringsdirektiv.  Langsom, bit for bit, gir vi fra oss kontroll og myndighet.  Takket være den digitale økonomiens lover samles mer og mer av verdens verdier i hendene på internettmoguler.  Og for å virkelig gjøre våre mareritt til virkelighet innfører Kina fra 2020 noe de kaller social credit system. De av dere som har sett Netflix sin Black Mirror har en ide om hva dette innebærer.  For dere andre er dette et system hvor du får en verdi basert på din atferd som vil avgjøre om du for eksempel får lov til å foreta reiser, hvilke skoler dine barn får gå på eller hvilke jobber du kan få. Men det som er ekstra skummelt, er at din verdi ikke bare avhenger av din atferd, men også hva din familie og dine venner foretar seg. Den kinesiske varianten av Facebook, WeChat, sensureres allerede. Upassende meldinger mellom medlemmene slettes. Kineserne er ikke de eneste.  Amerikanske myndigheter vil også ha tilgang til din sosiale medierhistorikk når du søker om visum.

En annen utfordring er hvem skal ha tilgang til alle dataene som samles om deg?  Skal for eksempel forsikringsselskaper kunne forlange å få tilgang til dine helsedata?  Hva du spiser, hvor mye du trener, etc?.

I en global verden, hvor informasjon er tilgjengelig og sprer seg raskt er det derfor helt grunnleggende at alle tar aktivt del i utformingen av denne virkeligheten. At vi har kunnskap, transparens, lover, etc som gjør at internet forblir et sted for kunnskap og åpenhet, og ikke en måte å kontrollere oss på. Vi kan ikke abdisere.  Vi kan ikke risikere å se tilbake på nettet og si som Oppenheimer sa når a-bomben gikk av 'Now I am become Death, the destroyer of worlds', et sitat fra Hindu-teksten Bhagavad-Gita.  Den digitale verden åpner en rekke muligheter. Internet er kommet for å bli. Vi må alle ha en digital bevissthet, og ta ansvar slik at internet ikke blir vår Storebror. Derfor er digital kompetanse viktigere enn noen sinne. Det handler ikke om koding, men om mennesker, og vi må i større grad fokusere på fag som sosiologi, filosofi og psykologi for å forstå hva denne teknologien gjør med oss.

Eksamen, internet og fusk

"Internet under eksamen åpner muligheten for fusk".  Bekymringsmelding fra en lærer over elevenes mulighet for fusk når de får tilgang på nett. Nå har jeg alltid ment at eksamen på et verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon er en av tidenes mest absurde konstruksjoner.  Jeg mener også at det kunnskapssynet som ligger til grunn for en vurderingsform hvor du skal vise i isolasjon har du har lastet ned på internminnet i løpet av noen timer uten at du på forhånd er gitt noen som helst informasjon om hva du skal prestere, bortsett fra et stort og løst definert "pensum", er en utdatert form for måling av kompetanse.  Fokuset på karakterer er også sterkt overvurdert da de fleste som sitter og ansetter ikke ser på dem.

Men la gå. Internett gir adgang til fusk fordi elevene 

a. kan bruke kilder de finner på dette internettet.  

b. kan få hjelp av slekt og venner. 

men ops, det er jo det samme som skjer når elevene har hjemmearbeid, eller lekser som det også kalles. Hjemmeoppgaver som gir grunnlag for vurdering og elevenes karakter.  Noe som selvsagt hjelper dem som har en mor, far, søster, bror, venn etc som kan hjelpe dem, og ikke minst de har internettet de kan google på. 

Jeg går ut fra at de samme som er så bekymret for fusk under eksamen, har den samme bekymringen for hjemmeoppgaver og lekser.  Hvor urettferdig det er at noen får hjelp hjemme og andre ikke. OG hvor er lærers kontroll med kilder og samarbeid?

Roten til alt vondt.....

Mobiltelefoner ødelegger barns og unges mentale helse er den siste kritikken som er kommet mot bruken av mobiltelefoner. Samfunnsforskning er et komplisert tema og å basere seg på en-faktors analyser for kompliserte og komplekse temaer som samfunnstrender og individers atferd er mildt sagt farlig.  Sosiologiens far, Emilie Durkheim, startet samfunnsforskningen på 1800-tallet når han så på sammenhengen mellom religion og selvmord. Durkheim fant at det var en høyere selvmordsrate blant protestanter enn katolikker.  Som den gode sosiolog og samfunnsforsker Durkheim var ga han seg ikke med disse funnene og konkluderte. Han gikk videre og så hva var det med protestantismen som ga høyere selvmordsrate enn hos katolikker, eller omvendt hva var det med katolisismen som ga lavere selvmordsrate?  Det Durkheim fant var at protestantismen i motsetning til katolisismen var mer individualisert, og de sosiale båndene var svakere.  Dette skyldes at mens katolikker var styrt av en sterk kollektiv tro, var tolkning av troen og lykke mer opp til den enkelte innen protestantismen.  Dette fenomenet ga senere grunnlag for Max Webers analyser av Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.  Durkheim fant at denne lavere graden av sosial tilhørighet og det økende fokuset på individualitet ga økt selvmordsrisiko, og overførte sine teorier på andre samfunnsfenomener for å se om de stemte.  Funnene til Durkheim ble bekreftet og han utviklet teorien om "anomi". Anomi er et uttrykk som kommer fra gresk og betyr lovløshet eller normløshet. Durkheim knyttet dette til fravær av sosiale standarder og fellesskap.  (for mer utførlig utdypning anbefaler jeg å google/lese seg opp på emnet).

Etter Durkheim har det ikke manglet på dystopisk forskning/synsing.  En av de mer kjente er Neil Postman som skrev bøkene "Vi morer oss til døde" og "Teknopolis".  Begge en ramsalt kritikk av det amerikanske medie-, og derav flimmersamfunnet.  Han var dypt skeptisk til både radio og ikke minst fjernsyn. Noe norske politikere også var, og fargefjernsyn er fortsatt en prøveordning.

Som samfunnsforsker og sosiolog er jeg dypt skeptisk til en-faktor analyser på komplekse temaer. Det hele blir litt Holbersk:  alle sier Jeppe drikke, men hvorfor drikker Jeppe?

Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, kunnskap og organisasjoner siden 90-tallet.   De som påstår at verktøyene er "bare verktøy" har forstått lite. Marshall McLuhan er kjent for uttalelsen: "først skaper vi verktøyene, og så skaper verktøyene oss".  Vi vet at det er en inngrodd skepsis til verktøy laget etter av vi ble voksne. Verktøy laget før vi ble født er usynlige for oss.   Vårt samfunn og våre liv, våre mentale modeller har blitt preget av de verktøy vi omgir oss med siden det første mennesket tok opp en stein for å knuse en nøtt.

Det som er nytt for oss nå er at den teknologien som endrer samfunnet vårt kommer så raskt, og endringene får så dramatisk omfattende konsekvenser at det kan være vondt og vanskelig å forholde seg til.  Det er mange endringer som finner sted samtidig. Det snakkes om at vi gjennomlever minst 12 Gutenberg-øyeblikk samtidig.

Det vi har sett er for eksempel er en økning i blant annet depresjon blant barn og unge.  Enkel forskning kan da vise en sammenheng mellom bruk av mobiltelefoner og depresjon blant barn og unge.  Bare vi forbyr disse telefonene blir alt så meget bedre. Tenk om verden var så enkel, da hadde jeg vært den første til å støtte et forbud.

Men verden er ikke så enkel.  Hvis vi ser hvordan barn og unges oppvekst har endret seg er de blitt institusjonalisert i en voksenstyrt verden fra de kan gå. De stilles krav og forventninger til før de er ferdige med bleier. Det er måling opp og i mente: fremovermelding, bakovermelding, oppovermelding, egenmelding, kollegamelding, et endeløst vurderingsregime av unge mennesker som skal finne sin plass i en kompleks verden.  Perfeksjonisme er blitt en sykdom blant generasjon perfekt og alvorlig. Tiden til å finne seg sjæl gis det ikke i kampen om å være ung og vellykket.  Og den voksne verden ønsker i stadig økende grad å legge beslag på barn og unges tid og oppmerksomhet, så deres frisoner, rommet uten vokseninnblanding finner de snart bare i cyberspace.

Når barn og unge så bruker disse telefonene, med alle utfordringene det gir, blir mange voksne provosert, og i stedet for å ta den krevende jobben det er å møte barn og unge i deres verden tar de løsningen som for dem er en quick fix og forbyr uromomentet.  Ute av øye, ute av sinn, og da er vi kvitt det problemet.  Som tidligere generasjoner før oss mangler det ikke på gode en-faktorsrasjonaliseringer for hvorfor dette er en god ide, ofte med moralske undertoner.

Problemet med denne strategien er at problemene går ikke vekk. Den digitale teknologien endrer verden vår, og dersom vi ikke har god, kritisk kunnskap og innsikt blir vil viljeløse offer for utviklingen. Legg merke til hvem som tar til ordet for net-nøytralitet, mot datalagringsdirektiv, overvåkningslover, åpenhet, etc.  Det er dem som bruker disse arenaene mye.  Det er dem med høy digital kompetanse. Det er dem som både snakker opp mot lover og praksiser som rammer oss alle. Det er dem som tar til ordet mot et Storebror ser deg-samfunn.

Men det er også dem med høy digital kompetanse som manipulerer oss.

Fake news ble startet av ungdommer i Makedonia under den amerikanske valgkampen. Ungdommene oppdaget klikk-algoritmenes makt, og ved å lage såkalte klikk-baites, fabrikkerte nettsteder med sensasjonelle nyheter, spreddde det seg falske nyheter på nettet som ga dem store inntekter.  Dette tok mange på sengen, fordi det representerte en ny og kompleks medievirkelighet. En medievirkelighet de ikke hadde erfaringer med og kompetanser til å håndtere.

Noen bruker dopamineffekten som argument for mobiltelefonforbud. Om 5 år antar forskerne at mobiltelefonene vil kunne lese tankene våre.

Helt ærlig:

tør vi overlate våre mest sårbare søte små til seg selv for å lære seg å manøvrere i denne verdenen?

Skal vi overlate dem til seg selv og deres tilfeldige nettverk for hvilken kompetanse de opparbeider seg?

Hvor er den ansvarlige voksne som tar ansvar for hvordan barn og unge lærer å forstå, håndtere og manøvrere i en stadig mer utfordrende medievirkelighet?

Hvis ikke skolen tar dette ansvaret, hvem skal da ta det?

Så for å komme tilbake til innledningen min: ja, jeg bestrider ikke at det er mange utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Så la oss ta dem på alvor, og se hva vi gjør med dem, og la oss skille snørr og barter, hva skyldes mobilene og hva skyldes andre faktorer! Symptom og årsak.

Kultur i en digital tid.

I dag var jeg så heldig å få tilbringe en dag med å høre innspill til den  nye kulturmeldingen fra hele kulturNorge. Vår nye kulturminister Trine Skei Grande åpnet med et kunnskapsrikt og engasjerende innlegg om muligheter og utfordringer vi står i i forhold til kultur og dannelse.  Hun understreket at kultur er ikke noe forbeholdt en elite, men noe som alle skulle ta del i for å kunne ta ansvar for eget liv, og et samfunn basert på frihet og ytringsfrihet.  Hun påpekte det viktige valget vi stod overfor når valget stod mellom barnearbeid og utdanning.  Et valg som er selvfølgelig for oss i dag, men ikke var like innlysende den gangen det ble fattet.

Det jeg imidlertid bet meg merke i var den utstrakte referansen blant innspillene til Davos sitt nylige avholdte World Economic Forum hvor blant annet Alibabas grunnlegger Jack Ma holdt et hyppig sitert innlegg. Den 4. industielle revolusjon ble ofte nevnt, og hvordan vi må utdanne våre barn til å være annerledes enn maskiner.  Dette er viktig. Maskiner og kunstig intelligens har allerede oversteget vår kapasitet på enkelte områder.  Stadig flere yrker får en robot som kollega.  Det betyr ikke nødvendigvis at yrket forsvinner, men det endres. Rent bortsett døden og skatt er endring det eneste konstante og sikre.   Det blir ofte vist til at foreldre i teknologiens hub, Silicom Valley, ikke lar barn bruke ipads så er det en sannhet med store modifikasjoner.  Det kan jeg si helt positivt etter mange besøk der, også til skoler i området.  Men det de legger stor vekt på er barnas kreative utdannelse, for tar en en runde på arbeidsplassene til disse teknologigigantene er det områder preget av lek, kreativitet, teamarbeid, fleksibilitet.  Innovasjon skjer i kreative miljøer, med ulike impulser.  Det lekende mennesket.   Noe å tenke på i en digital tid.

Om mobilforbud - igjen....

I morges var det et innslag på NRK om en skole som hadde forbudt mobiltelefoner, og hvor fantastiske effekter det hadde hatt.  Blant annet hadde elevene begynt å snakke med hverandre og gjøre andre ting sammen.  I Frankrike har de innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner.   Nå kan en mene mye om mobiltelefoner og hvordan teknologien påvirker oss, men det er nå en gang sånn at internettet og mobiltelefoner er kommet for å bli.  Barn lærer å sveipe lenge før de lærer å både gå og å skrive.  De er erfarne både spillere og surfere før de er tre år.  Ta for deg din egen mobiltelefon.  Hva gjør du på den? Bussbilletten eller togbilletten din er der, alle bildene dine, kamera, dokumentene dine, pengene dine, banken din, vennene dine, avisene, kalkulator, notater, radio, musikk, film, treningsdata, kort sagt det meste. Mobiltelefonen er blitt vårt viktigste verktøy, og vår største distraksjon.

Nå kan skoleverket, som de har lang tradisjon for, ignorere hva som skjer utenfor skolen. Når jeg gikk på skolen var frisbee forbudt farlig lek, kulepenner fikk vi ikke bruke da det ødela håndskriften, og Frøken Detektiv og Hardy-guttene ble fjernet fra skolebiblioteket som mindreverdig litteratur.  Skolen har en lang og stolt tradisjon for å forby alt nytt og forstyrrende.   Problemet er der likevel - for selvom skolen gjør som strutsen og stikker hodet i sanden finnes fortsatt mobiltelefonene som en del av barn og unges hverdag, og skolen er, eller hvertfall er tenkt å være, barn og unges viktigste kompetanse- og danningsarena.   Hvis ikke skolen tar grep og har et aktiv og bevisst forhold til, lærer barn og unge å bruke, utnytte og ha et kritisk forhold til digitale medier og arenaer som mobiltelefonen åpner opp for, hvor skal de da lære det?   På gutte- og jenterommene?  Overlatt til seg selv og tilfeldighetene?  Vi vet at digital kompetanse er en av de mest etterspurte kompetanser i dagens samfunn.  Kunnskapsmangelen er skrikende, også dessverre blant lærerstanden og blant næringslivsledere, og tydeligvis beslutningstakere. 

Vi vet at de digitale skiller ikke går mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, fordi mobiltelefoner gjør at alle i dag har tilgang.  Men skillene går mellom dem som kan bruke og forstår denne teknologien og dem som ikke kan.  Når tall viser at resultater går opp når teknologien forbys bør en stille spørsmål om hva som ble gjort FØR forbudet.

Skolen har et ansvar og en plikt å utdanne og forberede vår oppvoksende slekt for en fremtid hvor mobiltelefoner er et verktøy og sentral del av både privat og profesjonelt liv. Forbud gir ingen slik kompetanse.  Ingen sier at dette er en enkel oppgave, men å stenge den ute er ansvarsfraskrivelse.  Elevene må, som oss voksne, lære å skille mellom bruk og misbruk.

De må utdannes til ansvarlige og kompetente borgere i en digital virkelighet!