Den digitale økonomien utfordrer

Når varer og tjenester går fra å være fysiske til å bli virtuelle utfordres forretningsmodellene.  Når du kjøper en Kindlebok på Amazon, en som til og med kan være dyrere enn den fysiske, til tross for at den ikke har de kostnader som er forbundet med en fysisk bok - hvem eier da boken?  Du eller Amazon? Har Amazon rett til å stenge din Kindle-konto? Har du rett til å låne dine virtuelle bøker vekk til hvem du vil?  Slik du ville gjort med en fysisk bok? Hva med filmer du har kjøpt?  Amazon skriver i sine vilkår:

while purchased video content “will generally continue to be available to you,” there is the potential it might become unavailable for “content provider licensing restrictions.” In such a case, “Amazon will not be liable to you if Purchased Digital Content becomes unavailable for further download or streaming.”

Hvilken rett har Amazon til å legge slike begrensninger som ikke eksistere om du har kjøpt en DVD? Hvilke konsekvenser vil det ha for ytringsfrihet? Vi vet at ytringsfrihet er under press, og myndigheter ønsker å forby innhold de ikke liker.  Et eksempel er den dengang meget kontroversielle filmen: Life of Brian. Hva ville det bety om jeg kjøpte den virtuelt, og ikke lengre fikk tilgang til den? Eller Sangen om den røde rubin? En bok som i sin tid ble forbudt.  Hvilken rett har kommersielle aktører som Amazon, Google, Facebook, Apple m. fl. til å legge begrensninger på de kunst og kulturuttrykk som formidles gjennom deres plattformer? I hvilken grad eier og disponerer jeg de varer og tjenester jeg har kjøpt? Dersom Amazon fjerner min tilgang får jeg pengene tilbake?  Er det sånn at om jeg ønsker permanent tilgang til de aktuelle produktene må jeg kjøpe dem fysisk?

Det siste eksempelet på hvor vanskelig dette er ser vi nå i Oslo.  Ruter har utviklet en fantastisk app for billetter. Men som med bøker og dvd'er ønsker folk å dele.  På samme måte som en deler på biler som ikke er i bruk, eller Obos sin nye app for å dele, Nabohjelp, kan det være ønske om å dele et månedskort. Ruter kan selv legge til rette for denne delingen, eller gå etter dem som gjør.  De har nå valgt sistnevnte løsning. Mens en tidligere kunne dele på en billett, kan en det ikke nå med den virtuelle løsningen. At Ruter ønsker flest mulig betalende kunder er lett å forstå, men hadde det vært smart av dem å i stedet for å gå til rettssak mot kreativ ungdom heller sett den muligheten som her åpnet seg, og gått i dialog? Bare en kan reise om gangen, men billetten kan deles som en fysisk billett? Eller gjør Ruter rett i å anmelde forholdet?

Industrisamfunnets fysiske løsninger blir virtuelle, da må forretningsmodellene følge etter. Er det greit om det blir sånn at det som fungerte i det fysiske univers ikke er mulig i det digitale? At i stedet for å åpne opp stenger fleksibiliteten? Selskapene ønsker selvsagt mest mulig kontroll til dem, men skal de få lov til å legge disse begrensningene? Hvilke langsiktige konsekvenser vil dette i såfall få?

Digital kompetanse - en teoretisk øvelse?

Arbeiderpartiet og Trond Giske foreslår å bruke en halv milliard på å gi alle elever nettbrett eller PC. Ikke uventet melder de kritiske røstene seg.  Kunnskapsministeren mener AP går i utstyrsfella, og Andreas Hasle skriver i Aftenposten at det vil bli dyr og dårlig moro. Begge fremhever behovet for økt kompetanse hos lærerne - først. Bare for å gjøre det klart med en gang: jeg synes APs forslag er glimrende og overmodent. I 2005 snakket daværende Moderniseringsminister Morten Meyer (H) om  Digital kompetanse - nøkkelen til modernisering av Norge. Kunnskapsløftet (K06) ble innført for 11 år siden.  Vi har allerede ett kull som har gått gjennom hele refomen, til sommeren kull nummer to. Til tross for at digital kompetanse er en kompetanse på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig går tusenvis av elever gjennom norsk skole uten adekvat digital kompetanse eller tilgang til adekvat utstyr. Vi ser daglige presseoppslag på utfordringene dette gir for norsk næringsliv og norsk samfunnsliv.  Jeg forstår ikke hvordan noen tror at en lærer seg digital kompetanse uten tilgang på adekvat utstyr.  Hvem tror at det holder å lese teoriboken om en skal lære seg å kjøre bil?  Gir vi lese- og skriveopplæring uten tilgang til lese- og skriveutstyr?   Digital kompetanse er en blanding av teori og praksis. For praksisdelen må en ha tilgang til utstyret.   Digital kompetanse er i ferd med å ikke bare skape nye og økte sosiale skiller, men faktisk bli en sikkerhetsrisiko. Våre samfunn er så gjennomdigitaliserte at det er ikke mulig å gå gjennom en vanlig hverdag uten å være i kontakt med denne teknologien.  Vi trenger en dyp forståelse og innsikt i muligheter og utfordringer. Det snakkes til kjedsommelighet at skolen skal utdanne elevene til jobber som ikke finnes enda, og dette skal gjøres med utstyr fra 50-tallet.  Norge er et gjennomdigitalisert land.  Dette skyldes ikke satsing fra skolenes side, men fordi vi har en høy privat levestandard.  Hvor lenge skal denne kompetansen nedprioriteres? Når får vi første rettssak med elever som ikke har nådd sin måloppnåelse i den 5. grunnleggende ferdighet?  Hvor lenge skal kuen vente på at gresset skal gro?

Nye utfordringer

Det er med blandete følelser jeg annonserer at jeg står fremfor et jobbskifte.  Til sommeren slutter jeg i min meget spennende jobb som Utviklingssjef e-læring ved Handelshøyskolen BI for å ta fatt på stillingen som Avdelingsdirektør Kunst, Kultur og Skole i Kulturtanken.  Alle som kjenner meg vet at jeg har stortrivdes i stillingen ved BI og har fantastiske kolleger her. Tiden er likevel moden for nye utfordringer.  I vår digitale tidsalder med roboter, kunstig intelligens og annen datakraft vil kanskje kunst og kultur spille en større rolle enn noen tidligere periode i historien. Aldri har vi hatt tilgang til mer kunst enn nå, og aldri har vi konsumert mer kunst enn nå.  Gjennom digitale medier har vi en uedelig tilgang til kunstuttrykk.  Vi kan virtuelt besøke gallerier fra vår egen stue, på Youtube er det uendelig med musikk og filmer streames rett hjem.  Barn og unge bruker digitale medier for å dokumentere, produsere og dele egen kunstutrykk, og mashup er blitt en del av deres hverdag.
I vår tid med fokus på harde STEM fag og effektivitet er det lett å glemme hvor viktig kunsten er, for oss som mennesker, men også faktisk for verdiskapning. Verdens mest verdifulle selskap hadde vikke vært det det var uten en av grunnleggernes kunst og kulturinteresse. Steve Jobs droppet ut av sine universitetsstudier og begynte å studere kalligrafi, fruktdyrking og zen-meditasjon.   Disse "unyttige" interessene førte senere til hans fokus på brukervennlighet og design som har gjort Apple-produktene til den suksessen de har blitt, til de kultproduktene de har blitt.  Det heter så fagert at mennesket lever ikke av brød alene...., og det er sant.  Vi er sosiale individer, vi er del av og former vår kultur, vi trenger ulike former for stimuli og utfordringer.  Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord.  Så jeg gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer sammen med gjengen i Kulturtanken og skole-Norge.

http://www.kulturtanken.no/tankebloggen/2017/3/22/nye-ledere-i-kulturtanken

Læring i en digital tid

Vi lever i 2017.  Vi gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon.  Internett er kommet for å bli. Mengden informasjon i verden fordobles hvert år. På våre håndholdte enheter har vi busskort, kalender, penger, informasjon, bilder, kort sagt "våre liv". Alle bransjer har endret seg som følge av digital teknologi.  Det vil si det finnes ett unntak!  Den bransjen som skal forberede våre barn og unge for dagens utfordringer og morgendagensjobber. Denne bransjen holder fremdeles på å ta inn over seg den andre industrielle revolusjon. Den forholder seg til verden og barns læring som om det som skjer utenfor skolens boble ikke er relevant for dem.  Her er det tavle og kritt som gjelder.  Her er det penn og papir som gjelder.  Under parolen metodefrihet fortsetter lærerstanden en undervisning som er tilpasset den skolen de selv var elever i (heldigvis finnes mange gode unntak, men dette bare bekrefter at det finnes gode alternativer til "dagens modell"). Dette til tross for krav fra omverden om digital kompetanse og kompetansekrav i læreplanen. De har nå aller nådigst godtatt at elevene kan få skrive på pc'er. Dette er utfordrende, fordi skolen holder fast på en pedagogikk,organisasjonsform og kunnskapssyn som ble utviklet den gangen informasjon og kunnskap var et fysisk fenomen og knapphetsgode.  Den gangen det befant seg mellom ørene til folk eller mellom to permer.  Ikke i en tid hvor uendelig med informasjon og kunnskap bare var et tasterykk unna. Digital eksamen avvikles under et kontrollregime som ville gjort Stasi stolt.  Så viser det seg at den digitale utviklingen ikke bare omfatter pc'er. Våre pc'er blir mindre og mindre og passer nå i lommen.  Elevene har tilgang til uendelig med informasjon og kunnskap på sine små mobile enheter.  Disse enhetene åpner for nye samarbeidsformer.   Men i stedet for å la elevene drikke av denne Mimes brønn, viser skolen sin manglende endrings- og utviklingsvilje ved å beslaglegge det som er elevenes private eiendom. Uten hjemmel i lov.  Begrunnelse: mobiltelefonen forstyrrer undervisningen.

https://www.nrk.no/rogaland/skole-beslaglegger-mobiler-i-en-uke-1.13432319

Ja, vi kan alle være enige om at utidig mobilbruk kan være en plage. Vi kan også være enige om at ikke all mobilbruk er av det gode, og at det finnes situasjoner hvor det er helt legitimt å legge bort mobilene. Men verden er nå engang sånn at på samme måte som en må lære å lese og bruke bøker, må en lære bruk av mobiltelefoner.  Hvis ikke elevene lærer det på skolen hvor skal de da lære det? Hjemme, av venner, på gutte - og jenterommene?   Hvordan blir det da med sikringen av den digitale kompetansen?  I hvilken grad oppfyller skoler som ikke tar digital kompetanse på alvor sitt samfunnsmandat om å utdanne eleven til duganes menneske?   Hvilket signal sender vi til den oppvoksende slekt om deres personvernsrettigheter ikke ivaretas av skolen?  I vår stadig mer komplekse og kompliserte informasjons- og kommunikasjonsvirkelighet bør ikke skolene sette inn et krafttak for å heve sin egen kompetanse og innsikt i bruken av disse enhetene og så implementere det i sin praksis i klasserommene. Blir avstanden mellom klasserommene og verden utenfor bare større om skolen fortsetter å stikke hodet i sanden for denne teknologien som nå gjennomsyrere våre liv? Hvor skal vi lære ungene kritisk og konstruktiv bruk, nettvett, nettiquette, kildekritikk, personvern, og alle andre fastetter av våre digitale liv?   Hvor lenge skal skolen få lov å holde stand mot denne kompetansen?  Hva vil det si å lære og drive undervisninge i en digital tid?  Hvilket ansvar har skolen for å minske de nye kunnskapsskillene som utvikler seg: ikke mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, men mellom dem som kan bruke den og dem som ikke kan bruke den fordi alle har i dag tilgang til digital teknologi.

Hvor viktig del av vår hverdag denne teknologien er blitt ser vi av hvilke behov mennesker på flukt har.  Mobiltelefonen er deres viktigste eiendel. Med den manøvrerer de i verden. I flyktningeleirer må det settes opp ladestasjoner for disse mobile enhetene.  Klarer våre lærere og skoleledere å være uten sin mobil en uke?


En liten anekdote til slutt. Barn har alltid tatt med private ting på skolen som ikke lærerne har likt.

Se også Torgeir Waterhouse i IKT Norge sin kommentar https://medium.com/@tawaterhouse/er-det-s%C3%A5-n%C3%B8ye-med-barns-rettigheter-eller-om-de-blir-ekskludert-digitalt-cb11a3e0dcba#.fxez75l55

Über – en ny tenkemåte?

Dette blogginnlegget er først publisert på http://bilearninglab.no/uber-en-ny-tenkemate/


Jeg er nylig tilbake fra en ukes studietur til San Francisco og Palo Alto. Der besøkte vi en rekke bedrifter, blant annet Über. Über har totalt endret transportmarkedet i USA. Über er en app hvor du registrerer deg og legger inn et kredittkort. Når du skal ha transport legger du inn hvor du skal til og det kommer opp en pris på reisen. Aksepterer du den finner Über en sjåfør i nærheten som plukker deg opp. Du får en forhåndsdefinert reiserute og forhåndsdefinert pris. Betaling trekkes direkte fra kortet ditt, så du trenger ikke kontanter. Etter reisen ber Über deg rate sjåføren på en skala fra 1 til 5. Sjåføren rater også deg som passasjer.

Über betraktes som en såkalt disruptiv innovasjon. Hva er så disruptivt med Über? At du kan ha en app for å bestille drosje er vel ikke så spesielt? Vel, foretningsmodellinnovasjoner kan være like viktig og disruptivt som teknologisk innovasjon, og det er her Über kommer inn. Über ander seg som en del av delingsøkonomien. Men egentlig handler det ikke om deling, men andelsøkonomien. I stedet for å ansette en rekke sjåfører og kjøpe biler, velger Über å kjøpe tjenester fra dem som allerede har biler og selge dem videre til folk som trenger transport. Derfor anser Über både sjåfører og passasjerer som kunder. Ved å tilby pålitelig og rimelig transport av biler som allerede er på veiene mener Über at de kan redusere trafikkbelastningen i byene, noe som allerede er tilfellet i flere store byer. Når Über er rimelig, pålitelig og nærmt foretrekker mange å ta en Über fremfor å kjøre egen bil. Trafikkbelastningen kan ytterligere reduseres ved Übers car pool, det vil si at flere som skal i samme retning benytter samme bil, i stedet for at de tar hver sin bil.

Som passasjer må jeg si at Über er utmerket. Uansett hvor jeg var kunne jeg bestille en bil som sjelden var mer enn 5 min vekke. Med fast pris slapp jeg å bekymre meg over taksameter som løp løpsk. Ikke trengte jeg kontanter eller å forholde meg til det amerikanske tipssystemet, da Über er uten tips, i motsetning til vanlige taxier i USA. Etterpå fikk jeg en epost med kvittering og en oversikt over ruten vi hadde kjørt.

Fra sjåførenes side var tilbakemeldingene litt mer varierte. Noen elsket å kjøre for Über. De sa det var gode penger og satt pris på friheten. Andre var litt mer ambivalente. Appen sjåførene benytter for å finne frem var ikke helt pålitelig og ga ikke alltid beste rute. Noen påpekte at det var greit for en periode, men ikke noe å ha som permanent jobb. Flere var frustrerte over at de måtte plukke opp passasjerer på steder det ikke var lov å stoppe, for eksempel busstopp, og når de fikk bot for å gjøre det nektet Über å dekke boten. Plukket de ikke opp vedkommende der fikk de dårlig rating av passasjeren og det gikk ut over deres rating hos Über. Enkelte sjåfører påpekte at gjennom denne ratingen hadde passasjerene for stor makt, og at Über dessuten måtte ikke gi anledning til å bli hentet på steder de ikke kunne stoppe lovlig.

Men denne ratingen har sine fordeler, den etablerer tillit. I San Francisco vegret mange kvinner seg for å ta en drosje hjem på kvelds- og nattestid. Med Über føler de seg tryggere, og tjenesten er mer pålitelig enn de vanlige drosjene, spesielt siden du på appen ser nøyaktig hvor bilen er og hvor langt unna den er. Ratingen gjør at upålitelige sjåfører raskt lukes ut. De har også en ordning med «granny-drivers» – bestemødre som er begynt å kjøre Über. Disse anses som spesielt pålitelige, og i USA velger mange foreldre å la disse sjåførene plukke opp og kjøre barna deres. De velger disse spesielt, og anser dem som trygg og sikker transport av barna når de selv av ulike årsaker ikke selv kan kjøre dem.

Über eksperimenterer også med selvkjørende biler. Når de blir trygge nok forsvinner nok markedet for sjåførene. Hva vil det bety for transportmarkedet?

Se også Kari Olstad fra Fleksibel Utdanning Norge sine refleksjoner: http://fleksibelutdanning.no/the-uber-experience/