Det snakes mye om realfagskrisen i dette landet. Vi har sektorer som skriker etter kvalifisert arbeidskraft, likevel velger ikke de unge disse fagene, og kommer ikke ut med adekvat kompetanse. Kan det tenkes at realfagene er gått ut på dato, at vi gir våre unge håpefulle 50 år gammel kunnskap som ikke er up-to-date? Vel, i følge Jim Batterson, en tidligere NASA ingeniør, som var Senior Advisor til Commonwealth for STEM Initiatives under the Kaine Administration og Rick Lally som er Chairman Emeritus Hampton Roads Technology Council møter ikke dagens realfag (science) realitetene i det 21 århundre. Det holder ikke med den matematikken og naturfagen "vi" fikk når vi tok vår utdanning. Det mangler en nøkkelkomponent i dagens teknologi og realfagsutdanning. e i education bør stå for engineering. Behovet for innvovasjon i dagens globale økonomi er påtrengende. Verden er flat, det vil si at det er en global konkurranse, og innovasjon er nøkkelen. Innovasjon er et barn av "engineering", ikke av matematikkk og realfag. Alt i følge Jim Batterson. Vi må derfor satse på STEM utdanning. STEM står for: Science, Technology, Engineering and Math. Men sier Batteson, mange tror at å satse på STEM utdanning er å ta enda ett matematikkurs, men det blir feil. Hva vi må gjøre er noe fundamentalt annerledes. Vi må introdusere enginering design i skolene. Hovedforskjellen er at realfag handler om å oppdage den naturskapte verden, ved bruk av vitenskapelige metoder. Engineering er å oppdage den menneskeskapte verden, hvor en benytter seg av engineering processes for å løse problemer og bringe nye verdier til samfunnet. Og det er dette innovasjon handler om understreker Batterson.
Ved MathScience Innovation Center prøver de å gjøre noe med dettte. Her har de virtuelle klasserom, her gjør de bruk av simuleringer, her undervises det i nanoteknologi, og engineering. Her vil de være et senter for 21 ch skills. De bestemte seg for noen år siden å slutte å fokusere på "Standards of Learning" som deres nøkkeloppgave, men på fremtiden. Dette handler om å flytte elevenes pensum fra et 20 århundre til et 21 århundres innhold. Teknologien handler ikke om innhold, men om hvordan lære å være tilpasningsdyktig, hvordan lære seg seg selv, hvordan endre seg, å lære hvordan endre seg. Hele poenget er å ta kunnskapen og anvende kunnskapen. Learning by doing. For eksempel å ta en virtuell tur til skiløypene, og lage en løsning på hvordan få en skadet person ned fra skiløypen. Eller teste om et hus tåler en tornado. Dette er et lysår fra vårt fokus på penn og papir i matematikkundervisningen. Elevene må kunne håndregning i følge norsk utdanningsregime. Noe Conrad Wolfram mener er en "complete waste of time".
Batterson spør hva trenger dagens unge for å delta i den politiske, sosiale, økonomiske og logiske verden i det 21. århundre? Hva trenger barn og unge for å bli borgere i det 21 århundre? Det er dette vi må diskutere.
Dette er ikke umulig å få til. Ved Clover Hill Elementary har en gymlærer snudd opp ned på hele skolens måte å organisere undervisningen. De blander timene og fagene sammen. De bruker blant annet fysikktimene til å kombinere barnas oppfinnelser med kroppsøving. I kunsttimene bruker elevene matematikk. Dette gir i følge lærerne dybdelæring hos eleven, fordi fagene ikke ses i isolasjon, men i sammenheng. Elevene kan lære mens de er i bevegelse, i stedet for å sitte ned og lære. Dette gir ikke bare eleven økt læring, men og lærerne, de har et profesjonelt læringsfellesskap.
Starbase Victory er et annet eksempel. Dette er for fjerde til sjette klasse. Målet er å gjøre det interessant for elevene å lære. Det er i følge dem ingen grunn for at elevene skal hate matematikk. Starbase Victory er åpent for alle, uavhengig av evner og økonomi og alle deltar.
Saturday, May 26, 2012
Wednesday, May 23, 2012
Lek er undervurdert
Det er mye snakk om tiger-mødre, og at vi stiller for lite krav til våre barn og unge. Det sies at de er late, kravstore og udisiplinerte. Vel, jeg deler ikke det inntrykket. Jeg har inntrykk av at de er ambisiøse, alvorlige, måltettet og svært opptatt av skole. De tar unna en altfor stor arbeidsbyrde lærerne legger på deres skuldre. Når jeg reiser med offentlig transport hører jeg de unge diskutere skolearbeidet sitt, hvordan de velger vekk sosiale aktivieter til fordel for pugg og prøveforberedelse. Jeg synes dette er trist og skremmende. Jeg tror det er en farlig utvikling. Det er stor bekymring for frafallet i den videregående skolen, men la oss ta en titt på barn og unges liv.
De starter når de et ett år i barnehagen, en barnehage som skal ha faglige mål, de settes i aldersgetthoer, styrt av voksne. Aldersgetthoer de forblir i de neste 15-20 årene. De begynner på heldagssskole som 5 åringer, en skole som er opptatt av fag, fag og atter fag. De små må tidlig lære seg disiplin, arbeidsvaner og å sitte stille. De kommer slitne hjem fra skolen hvor de møtes av nye organiserte aktiviteter, styrt av voksne, det være seg fotball, musikk, turning, eller annet. I tillegg til lang skoledag er det og forventet at de skal gjøre lekser. "For skolen makter jo ikke å gi ungene læring i løpet av de lange skoledagen". Ungene må ha arbeid med hjem.
For barn og unge er såkalt "ubunden" tid nærmest fraværende. De unge er ikke ute med hverandre, de er hjemme og holder kontakten med jevaldrende ved bruk av sosiale medier. Leken i gaten er borte. I stedet får en vokseninitiert lek med ujevne mellomrom i skoletiden. En lek som er på de voksnes premisser, med de voksnes regler. Ungene blir lydige og uengasjerte dukker som følger de voksnes instruksjoner. Fri lek blir et fremmedord. Læring mellom generasjoner forsvinner, fordi de unge lærer ikke fra andre barn og unge, men fra voksne.Vi tror at dette skal gi effektivitet og kompetanse. I stedet ser vi at de unge går lei, blir utbrente og dropper ut av videregående skole. I følge Stuart Brown er det ikke rart, for det motsatte av lek er ikke arbeid, men depressjon. En hjerne som ikke får leke krymper. I følge Brown er vi laget for lek. Det er et fysisk behov på linje med søvn og drømmer. Vi lærer gjennom lek, vi bearbeider opplevelser og følelser gjennom lek. Vi trenger lek for å utvikle oss som harmoniske, kreative mennesker.
Dr. Stuart Brown says humor, games, roughhousing, flirtation and fantasy are more than just fun. Plenty of play in childhood makes for happy, smart adults -- and keeping it up can make us smarter at any age.
Brown har derfor utviklet et eget fag ved Stanford: from play to innovation.
La dette være klart, jeg er ikke motstander av verken barnehage eller heldagsskole, tvert i mot. Jeg mener at det er viktige og nødvendige institusjoner. og jeg har all mulig respekt for dem som jobber der og jobben de gjør. Men jeg er skeptisk til hva vi fyller dem med, krav og forventninger, ikke minst fra politisk hold. Den gangen skoledagen var en liten del av barn og unges liv var det riktig og viktig å være veldig fokusert på fag, kanskje var det og nødvendig med lekser, når ikke elevene gikk på skolen hver dag. Men nå når de går på heldagsskole mener jeg at det må lages rom for lek og ubunden tid, og at de må få fri når skoledagen er slutt. Barn må få tid til selv å bestemme hva de vil gjøre, ha tid og rom til ikke-voksenorganisert aktivitet, til hverandre. Dersom det er uenighet i dette, se Browns foredrag selv, og vurder. Er våre barns liv for målrettet?
De starter når de et ett år i barnehagen, en barnehage som skal ha faglige mål, de settes i aldersgetthoer, styrt av voksne. Aldersgetthoer de forblir i de neste 15-20 årene. De begynner på heldagssskole som 5 åringer, en skole som er opptatt av fag, fag og atter fag. De små må tidlig lære seg disiplin, arbeidsvaner og å sitte stille. De kommer slitne hjem fra skolen hvor de møtes av nye organiserte aktiviteter, styrt av voksne, det være seg fotball, musikk, turning, eller annet. I tillegg til lang skoledag er det og forventet at de skal gjøre lekser. "For skolen makter jo ikke å gi ungene læring i løpet av de lange skoledagen". Ungene må ha arbeid med hjem.
For barn og unge er såkalt "ubunden" tid nærmest fraværende. De unge er ikke ute med hverandre, de er hjemme og holder kontakten med jevaldrende ved bruk av sosiale medier. Leken i gaten er borte. I stedet får en vokseninitiert lek med ujevne mellomrom i skoletiden. En lek som er på de voksnes premisser, med de voksnes regler. Ungene blir lydige og uengasjerte dukker som følger de voksnes instruksjoner. Fri lek blir et fremmedord. Læring mellom generasjoner forsvinner, fordi de unge lærer ikke fra andre barn og unge, men fra voksne.Vi tror at dette skal gi effektivitet og kompetanse. I stedet ser vi at de unge går lei, blir utbrente og dropper ut av videregående skole. I følge Stuart Brown er det ikke rart, for det motsatte av lek er ikke arbeid, men depressjon. En hjerne som ikke får leke krymper. I følge Brown er vi laget for lek. Det er et fysisk behov på linje med søvn og drømmer. Vi lærer gjennom lek, vi bearbeider opplevelser og følelser gjennom lek. Vi trenger lek for å utvikle oss som harmoniske, kreative mennesker.
Dr. Stuart Brown says humor, games, roughhousing, flirtation and fantasy are more than just fun. Plenty of play in childhood makes for happy, smart adults -- and keeping it up can make us smarter at any age.
Brown har derfor utviklet et eget fag ved Stanford: from play to innovation.
La dette være klart, jeg er ikke motstander av verken barnehage eller heldagsskole, tvert i mot. Jeg mener at det er viktige og nødvendige institusjoner. og jeg har all mulig respekt for dem som jobber der og jobben de gjør. Men jeg er skeptisk til hva vi fyller dem med, krav og forventninger, ikke minst fra politisk hold. Den gangen skoledagen var en liten del av barn og unges liv var det riktig og viktig å være veldig fokusert på fag, kanskje var det og nødvendig med lekser, når ikke elevene gikk på skolen hver dag. Men nå når de går på heldagsskole mener jeg at det må lages rom for lek og ubunden tid, og at de må få fri når skoledagen er slutt. Barn må få tid til selv å bestemme hva de vil gjøre, ha tid og rom til ikke-voksenorganisert aktivitet, til hverandre. Dersom det er uenighet i dette, se Browns foredrag selv, og vurder. Er våre barns liv for målrettet?
Tuesday, May 22, 2012
Hva vil det si å være digitalt innfødt?
Jeg skrev et blogginnlegg hvor jeg forsvarte bruken av begrepet digitalt innfødte, og innlegget ga kommentarer og flere blogginnlegg. Debatt er bra, og dette er et felt som bør belyses fra mange sider. For spørsmålet er ikke om disse digitalt innfødte er ferdigprogrammerte eller ikke. Spørsmålet er om de vokser opp i et samfunn som er kvalitativt forskjellig fra det samfunnet vi, digitale imigranter, vokste opp i. Sånn sett opplever jeg at debattantene snakker forbi hverandre. Vi har ulike referanserammer for våre begreper.
Argumentene for og i mot går i begge retninger. Marc Prensky innførte begrepet digital innfødte, Don Tapscott har skrevet om Growing Up Digital, Grown Up Digital, Wim Veen skriver om Homo Zappiens, John Palfrey og Usr Gasser har skrevet Born Digital, en bok som kommer som et konsekvens av et forskningsprosjekt, hvis formål er:
Born Digital is an initiative of the Digital Natives project, an interdisciplinary collaboration of the Berkman Center for Internet & Society at Harvard University and the Research Center for Information Law at the University of St. Gallen. The aim of the Digital Natives project is to understand and support young people as they grow up in a digital age.
Da jeg skrev om fremveksten av det post-industrielle samfunn på 90-tallet var det et veldig omdiskutert begrep. Daniel Bell skrev om The Comming of Post-Industrial Society, Krishan Kumar skrev From Post-Industrial to Post-Modern Society. Det manglet ikke på kritiske røster. Mange hevdet begrepsbruken feil, empirien manglet og dette samfunnet det post-industrielle samfunn var ikke kvalitativt ulikt industrisamfunnet, og mye av kritikken gikk på at de elementer som var i industrisamfunnet og ville være i det post-industrielle. Spesielt ble Bells teorier, fra 1976, kritisert og motargumentert. I dag er det vel få som vil hevde at vi fremdeles lever i industrisamfunnet, eller at informasjon og kunnskap ikke danner fundament i økonomien på en helt annen måte enn i industrisamfunnet. Tvert i mot søker en å møte dette nye samfunnet og dets utfordringer.
Når det gjelder våre barn og unge vokser de opp i en verden som er kvalitativt ulik den "vi" vokste opp i. Dette handler ikke bare om hvilke kompetanser den enkelte har, men hvilke kompetanser som er i samfunnet rundt dem. Det handler om hva de forventer fra verden rundt og hva verden rundt forventer av dem. Vi er ennå i tidlige faser av dette universet. Det er veldig behagelig å avvise begrepet digitalt innfødte, og ty til empiri som viser at barn og unge ikke er så digitalt kompetente som mange tror begrepet innebærer. Selvom du er analfabet i et skriftbasert kultur, betyr ikke det at du ikke er preget av dette samfunnet. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon må huskes og læres utenat, enn å vokse opp i et samfunn med skriftlige kilder. Tilsvarende er det annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon er et tastetrykk unna enn i et samfunn hvor autoritetene satt på all informasjon. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor du fra barnsben av er oppdratt til å være konsument til selv å bli produsent.
Endringene samfunnet går gjennom er mange. Spørsmålet er hvorvidt disse endringene påvirker oss. Vel, hva er et menneske? Rent genetisk har vi ikke endret oss siden steinalderen. I følge John Medina er vi biologisk konstruert til å lære mens vi er i konstant bevegelse, utendørs, i ulendt terreng. Sånn sett er vi alle steinaldermennesker. Medina sier at dette er stort sett det vi vet og kan si med sikkerhet om læring. Men vi er ikke steinaldermennesker. Sosialisering og impulser gjør at vi ikke opptrer, tenker og resonerer som steinaldermennesker. Flere stiller seg spørsmålet: hva gjør internet med hjernene våre, eller om Google gjør oss dum.? Noen avviser kategorisk at internet gjør noe med hjernene våre, andre mener internet gjør. Vel, den samme Medina sier at klart internet gjør noe med hjernene våre. Alt vi gjør påvirker hjernen vår: lek, utendørs opplevelser, lesing, samtaler, fysisk kontakt og selvsagt internet. Spørsmåler er ikke hva, men hvordan, og om dette i så fall er negativt eller ikke.
Ved å kategorisk avvise tanken om digitalt innføde er det lett å bli populær. Mennesker er programmert til å ikke like endring. Vi blir og programmert fra fødselen av til å sile informasjon. Ikke noe galt i det, det er en måte å overleve og fungere på og kalles sosialisering. Sånn sett er det behagelig å avvise idéen om de digitalt innfødte som en myte, for da slipper vi å ta inn over oss en del (ubehagelige?) problemstillinger, som for eksempel: må vi endre praksis, møter vi de unges behov og forventninger, er den praksis vi har hensiktsmessig? Når det blir brukt som bevis at det er nok av barn og unge som ikke er såkalt digitalt kompetent flyttes fokuset fra det som virkelig er utfordringen: det post-industrielle samfunn er annerledes enn industrisamfunnet, slik jordbrukssamfunnet var annerledes enn industrisamfunnet, og et literært samfunn er annerledes enn et illierært, et samfunn med informasjons- og kommunikasjonsteknologi er annerledes enn et uten. Dette må få konsekvenser for hva vi tenker om kunnskap, kompetanse, læring, elev- og lærerrolle, utdanning bare for å nevne noen. Vi må se elefanten i rommet. Når OECD nå lanserer skills, og det stilles spørsmål ved om skills are becomming the new currency, eller at skills tar over for oljen som handelsvare må vi spørre oss om vi fokuserer på de riktige tingene. Vi må ikke se bakover å lete etter bevis på at vårt verdensbilde stemmer, at intet er nytt under solen. Ja, mennesker er mennesker, og vi gjennomgår ingen biologisk revolusjon. Så barn og unge kommer ikke ferdigprogrammert til skolen. Men samfunnet har endret seg. Det gjør og sosiale strukturer, rammer, tenkemåter og læringsmuligheter. Er disse studentene slik "vi" var? Vi kan holde barn og unge i det analoge univers, oppdra og lære dem etter det analoge univers, måle dem etter det analoge univer og finne at ingenting har endret seg. Eller en kan stille andre spørsmål, gi dem andre utfordringer og se om ikke de reagerer annerledes. Neil Postman skrev Teknopolis og Vi morer oss til døde, og viste til hvordan mennesker på attenhundre-tallet kunne konsentrere seg om muntlig informasjon mye lengre enn dagens mennesker, og så dette som et tegn på forfall takket være blant annet fjernsynets stadige skiftninger.
Så til syvende og sist er ikke spørsmålet om digitalt innfødte er en myte som må knuses. Spørsmålet er hvordan forholder vi oss til dette samfunnet som har andre muligheter og utfordringer enn det samfunnet "vi" ble sosialisert inn i? Hvordan tar vi de unges hverdag på alvor? Hvordan forberedes de for en verden som vil være fundamentalt annerledes enn den hverdagen vi ble forberedt på? Hva betyr det når vi har et lærerkorps som mener at internet forstyrrer undervisningen? Og "Vi etterlyser nå en bevisst strategi for hvordan PC og Internett skal støtte undervisningen i skolen". Dette fra en faggruppe som snakker om metodefrihet i sin undervisning.
Fører vi de riktige debattene? Har vi det riktige fokuset? Til syvende og sist er diskusjonen om digitalt innfødte er sann eller ikke lite interessant, spørsmålet er om begrepet er fruktbart i en debatt om et samfunn med nye utfordringer. Nye muligheter. Begrepet indikerer en endring. Ting tar tid. Daniel Bell snakket om det post-industrielle samfunn for 35 år siden. Det er vel først nå at dette er rimelig mainstream. De digitalt innfødte vil gjøre seg gjeldende. Matthew Fraser og Soumtra Dutta skrev boken Trowing Sheep in the Boardroom, om hvordan web 2.0 og social networking endrer våre liv, arbeid og verden. Vil det endre utdanning og? Endrer det utdanning og, eller stenger vi ned nettet som et forstyrrende element og sier at de unge ikke er digitalt kompetente? "Digital kompetanse er et eget felt, men det viktigste er det som vi alltid har lært dem Det fungerte bra for meg, og se de unge er ikke annerledes enn oss. Verden er som den alltid har vært". Dessuten ser vi oss blinde på den teknologiske biten, IKT, og glemmer at dette er del av et større bilde. AT IKT ikke kan ses kun som et verktøy, men at det er mye mer, og at vi er hele mennesker i denne digitale verden. Vi må se på måten vi samhandler, kommuniserer, erfarer i en verden med andre impulser. I et globalt samfunn, i et samfunn hvor stadig flere bor i byer, og har begrenset tilgang til naturopplevelser, mangelen på ikke-voksenstyrt tid i barn og unges hverdag, hvor skolegang tar stadig større del av barn og unges oppvekst.
Så til slutt vil jeg hevde at det å være digitalt innfødt er ikke en egenskap ved barn og unge, ser en på dem vil en se at det er mennesker, med all den variasjonen det innebærer. Å være digitalt innfødt er en "egenskap" ved det samfunnet de er født inn i. Det er noe helt annet.
Argumentene for og i mot går i begge retninger. Marc Prensky innførte begrepet digital innfødte, Don Tapscott har skrevet om Growing Up Digital, Grown Up Digital, Wim Veen skriver om Homo Zappiens, John Palfrey og Usr Gasser har skrevet Born Digital, en bok som kommer som et konsekvens av et forskningsprosjekt, hvis formål er:
Born Digital is an initiative of the Digital Natives project, an interdisciplinary collaboration of the Berkman Center for Internet & Society at Harvard University and the Research Center for Information Law at the University of St. Gallen. The aim of the Digital Natives project is to understand and support young people as they grow up in a digital age.
Da jeg skrev om fremveksten av det post-industrielle samfunn på 90-tallet var det et veldig omdiskutert begrep. Daniel Bell skrev om The Comming of Post-Industrial Society, Krishan Kumar skrev From Post-Industrial to Post-Modern Society. Det manglet ikke på kritiske røster. Mange hevdet begrepsbruken feil, empirien manglet og dette samfunnet det post-industrielle samfunn var ikke kvalitativt ulikt industrisamfunnet, og mye av kritikken gikk på at de elementer som var i industrisamfunnet og ville være i det post-industrielle. Spesielt ble Bells teorier, fra 1976, kritisert og motargumentert. I dag er det vel få som vil hevde at vi fremdeles lever i industrisamfunnet, eller at informasjon og kunnskap ikke danner fundament i økonomien på en helt annen måte enn i industrisamfunnet. Tvert i mot søker en å møte dette nye samfunnet og dets utfordringer.
Når det gjelder våre barn og unge vokser de opp i en verden som er kvalitativt ulik den "vi" vokste opp i. Dette handler ikke bare om hvilke kompetanser den enkelte har, men hvilke kompetanser som er i samfunnet rundt dem. Det handler om hva de forventer fra verden rundt og hva verden rundt forventer av dem. Vi er ennå i tidlige faser av dette universet. Det er veldig behagelig å avvise begrepet digitalt innfødte, og ty til empiri som viser at barn og unge ikke er så digitalt kompetente som mange tror begrepet innebærer. Selvom du er analfabet i et skriftbasert kultur, betyr ikke det at du ikke er preget av dette samfunnet. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon må huskes og læres utenat, enn å vokse opp i et samfunn med skriftlige kilder. Tilsvarende er det annerledes å vokse opp i et samfunn hvor all informasjon er et tastetrykk unna enn i et samfunn hvor autoritetene satt på all informasjon. Det er annerledes å vokse opp i et samfunn hvor du fra barnsben av er oppdratt til å være konsument til selv å bli produsent.
Endringene samfunnet går gjennom er mange. Spørsmålet er hvorvidt disse endringene påvirker oss. Vel, hva er et menneske? Rent genetisk har vi ikke endret oss siden steinalderen. I følge John Medina er vi biologisk konstruert til å lære mens vi er i konstant bevegelse, utendørs, i ulendt terreng. Sånn sett er vi alle steinaldermennesker. Medina sier at dette er stort sett det vi vet og kan si med sikkerhet om læring. Men vi er ikke steinaldermennesker. Sosialisering og impulser gjør at vi ikke opptrer, tenker og resonerer som steinaldermennesker. Flere stiller seg spørsmålet: hva gjør internet med hjernene våre, eller om Google gjør oss dum.? Noen avviser kategorisk at internet gjør noe med hjernene våre, andre mener internet gjør. Vel, den samme Medina sier at klart internet gjør noe med hjernene våre. Alt vi gjør påvirker hjernen vår: lek, utendørs opplevelser, lesing, samtaler, fysisk kontakt og selvsagt internet. Spørsmåler er ikke hva, men hvordan, og om dette i så fall er negativt eller ikke.
Ved å kategorisk avvise tanken om digitalt innføde er det lett å bli populær. Mennesker er programmert til å ikke like endring. Vi blir og programmert fra fødselen av til å sile informasjon. Ikke noe galt i det, det er en måte å overleve og fungere på og kalles sosialisering. Sånn sett er det behagelig å avvise idéen om de digitalt innfødte som en myte, for da slipper vi å ta inn over oss en del (ubehagelige?) problemstillinger, som for eksempel: må vi endre praksis, møter vi de unges behov og forventninger, er den praksis vi har hensiktsmessig? Når det blir brukt som bevis at det er nok av barn og unge som ikke er såkalt digitalt kompetent flyttes fokuset fra det som virkelig er utfordringen: det post-industrielle samfunn er annerledes enn industrisamfunnet, slik jordbrukssamfunnet var annerledes enn industrisamfunnet, og et literært samfunn er annerledes enn et illierært, et samfunn med informasjons- og kommunikasjonsteknologi er annerledes enn et uten. Dette må få konsekvenser for hva vi tenker om kunnskap, kompetanse, læring, elev- og lærerrolle, utdanning bare for å nevne noen. Vi må se elefanten i rommet. Når OECD nå lanserer skills, og det stilles spørsmål ved om skills are becomming the new currency, eller at skills tar over for oljen som handelsvare må vi spørre oss om vi fokuserer på de riktige tingene. Vi må ikke se bakover å lete etter bevis på at vårt verdensbilde stemmer, at intet er nytt under solen. Ja, mennesker er mennesker, og vi gjennomgår ingen biologisk revolusjon. Så barn og unge kommer ikke ferdigprogrammert til skolen. Men samfunnet har endret seg. Det gjør og sosiale strukturer, rammer, tenkemåter og læringsmuligheter. Er disse studentene slik "vi" var? Vi kan holde barn og unge i det analoge univers, oppdra og lære dem etter det analoge univers, måle dem etter det analoge univer og finne at ingenting har endret seg. Eller en kan stille andre spørsmål, gi dem andre utfordringer og se om ikke de reagerer annerledes. Neil Postman skrev Teknopolis og Vi morer oss til døde, og viste til hvordan mennesker på attenhundre-tallet kunne konsentrere seg om muntlig informasjon mye lengre enn dagens mennesker, og så dette som et tegn på forfall takket være blant annet fjernsynets stadige skiftninger.
Så til syvende og sist er ikke spørsmålet om digitalt innfødte er en myte som må knuses. Spørsmålet er hvordan forholder vi oss til dette samfunnet som har andre muligheter og utfordringer enn det samfunnet "vi" ble sosialisert inn i? Hvordan tar vi de unges hverdag på alvor? Hvordan forberedes de for en verden som vil være fundamentalt annerledes enn den hverdagen vi ble forberedt på? Hva betyr det når vi har et lærerkorps som mener at internet forstyrrer undervisningen? Og "Vi etterlyser nå en bevisst strategi for hvordan PC og Internett skal støtte undervisningen i skolen". Dette fra en faggruppe som snakker om metodefrihet i sin undervisning.
Fører vi de riktige debattene? Har vi det riktige fokuset? Til syvende og sist er diskusjonen om digitalt innfødte er sann eller ikke lite interessant, spørsmålet er om begrepet er fruktbart i en debatt om et samfunn med nye utfordringer. Nye muligheter. Begrepet indikerer en endring. Ting tar tid. Daniel Bell snakket om det post-industrielle samfunn for 35 år siden. Det er vel først nå at dette er rimelig mainstream. De digitalt innfødte vil gjøre seg gjeldende. Matthew Fraser og Soumtra Dutta skrev boken Trowing Sheep in the Boardroom, om hvordan web 2.0 og social networking endrer våre liv, arbeid og verden. Vil det endre utdanning og? Endrer det utdanning og, eller stenger vi ned nettet som et forstyrrende element og sier at de unge ikke er digitalt kompetente? "Digital kompetanse er et eget felt, men det viktigste er det som vi alltid har lært dem Det fungerte bra for meg, og se de unge er ikke annerledes enn oss. Verden er som den alltid har vært". Dessuten ser vi oss blinde på den teknologiske biten, IKT, og glemmer at dette er del av et større bilde. AT IKT ikke kan ses kun som et verktøy, men at det er mye mer, og at vi er hele mennesker i denne digitale verden. Vi må se på måten vi samhandler, kommuniserer, erfarer i en verden med andre impulser. I et globalt samfunn, i et samfunn hvor stadig flere bor i byer, og har begrenset tilgang til naturopplevelser, mangelen på ikke-voksenstyrt tid i barn og unges hverdag, hvor skolegang tar stadig større del av barn og unges oppvekst.
Så til slutt vil jeg hevde at det å være digitalt innfødt er ikke en egenskap ved barn og unge, ser en på dem vil en se at det er mennesker, med all den variasjonen det innebærer. Å være digitalt innfødt er en "egenskap" ved det samfunnet de er født inn i. Det er noe helt annet.
Saturday, May 19, 2012
e-lesning på fremvekst
Selvom mange fremdeles er skeptisk og sverger til lukten av trykksverte er e-lesing på fremmarsj. Her er en info-graphic for å vise:
Friday, May 18, 2012
Hva betyr en blogg?
Jeg har blogget i noen år nå, har ikke hatt noen aktiv strategi for bloggingen min, så lesertallene går opp og ned. Som jeg har vært inne på blogger jeg mest for min egen del, og det er hyggelig om andre leser og har utbytte av bloggen min. Det vil si, det har vært mitt utgangspunkt. Men nå er jeg ikke så sikker lengre. Er dette nok? Hvis jeg ønsker å ha en stemme i utdanningsdebatten, hvis jeg ønsker å utfordre og påvirke retorikken og hegemoniet som er innen synet på og praksis innen utdanning er da en blogg et egnet verktøy, eller forum? Eller blir jeg en selverklært synser som synser om mangt og meget i min lille andedam? Dagens debatt om digitalt innfødte og en titt på lesertall satte den tanken i hodet mitt. Hvem leser edublogger? Hva betyr det en skriver på en slik blogg? Jeg setter stor pris på de leserne jeg har, takk for at dere leser bloggen min, men i det store bildet, hva er en blogg? Er det bare en ventil for tanker og refleksjoner som må ut?
Talents Borrow, Genius Steal - The Pirate´s Dilemma
Jeg har skrevet før om at Internet har vært det perfekte anarki. I dette anarkiet, styrt av kreative, inovative sjeler har vi fått mange produkter og tjenester som aldri hadde sett dagens lys i et gjennomregulert Internet. Fordi myndigheter og multinasjonale selskaper ikke så potensialet i Internet kunne idéer og kreativitet blomstre. Mange kunne teste ut produkter og tjenester på idealistisk basis. Etterhvert som tjenestene blir gode, og bruken av dem brer om seg begynner nye aktører å se på dette området. Mange ønsker å ta kontroll over og styre hva som skjer på dette nettet. Myndigheter ønsker å overvåke og sensurere hva som skjer, og komersielle krefter ønsker å profittere på aktiviteten på nett. Men ikke bare det, både selskaper og myndigheter ønsker å styre hva som skjer på nett. Det er ikke de etablerte bransjer som tenker nytt og disruptivt, det er de såkalte nettpiratene i følge Matt Mason. Det er ikke så vanskelig å si seg enige i. Det er ikke musikk og filmindustrien som har gitt oss de digitale løsninger vi tar som en selvfølge i dag. Det er ungdommer som hadde behov og så løsninger som ikke var i markedet. Her på berget kan vi se på forlagsindustrien, i hvilken grad har den maktet å utvikle bok- og læremiddelmarkedet i tråd med den digitale utviklingen? Det disse bransjene gjør i stedet er å prøve å tvinge konkurentene i kne ved lover og rettslige grep. Ungdommer som bare lytter til musikk og deler den, uten å tjene en krone på det, blir saksøk av musikkbransjen for fantasillioner. Som flere sier: når du begynner å saksøke kundene dine har du et problem. Musikkindustrien snakker om tapene de har på grunn av fildeling og ulovlig nedlasting av musikk. Vel, let me enlighten you: i min tid var musikk ferskvare. En plate var tilgjengelig en liten periode i butikkene, og artistene døde hen når platene ikke lengre solgte. I vår tid, takket være gratis reklame for artistene gjennom fildeling blir gamle helter som nye, og tilbudet og variasjonen i musikk har aldri vært større. Det er ikke slik at om ikke sangen hadde blitt delt og ulovlig lastet ned at den hadde blitt kjøpt. I noen tilfeller er det slik, og dette skjønte Steve Jobs. Napster var et svar på et behov i markedet som de etablerte aktører ikke så, iTunes fylte et tomrom. Tilsvarende gjør Spotify. Som Manson sier "Pirates looks for gaps in the marked". Ungdom i dag sitter ikke å venter på neste episode av en tv-serie. Liker de den går de på nett og ser alle episodene når det passer dem.
Nettet og nettjenstestene har vært et frirom for kreativitet og inovasjon, ikke alltid i tråd med gjeldene lover og regler, og ikke alt som skjer der er like hyggelig. Ikke alle pirater oppfører seg pent, sånn sett er nettet et speilbilde av "den virkelige verden". Det er ikke på noen måte å undervurdere. Men forsvarer dette alle de tiltak som nå settes i verk for å forhindre "pirater" og annen uønsket aktivitet?
Den arabiske våren og Obamas seier i presidentvalgkampen brukes ofte som eksempler på nettets frihet. Men er det etterhvert så fritt? Ta en titt på dette: So You Still Think The Internet Is Free? En av Googles grunnleggere, Sergey Brin, er bekymret for internets fremtid. Han er bekymret for myndigheters begrensninger, multinasjonale selskapers dominans, slik som Apple og Facebook. Han sier at Google aldri kunne blitt materialisert i dag. Dette er for meg digital kompetanse. Hva betyr våre regler, patent og copyright, for fellesskapet. Hva betyr det når en fjerner muligheten for å være anonym på nett for ytringsfriheten og demokratiet? Hva betyr det når en setter lagring av store datamengder og datatrafikk i system? Hva betyr det for kreativitet og inovasjon når store dominerende markedsaktører går etter barn som bruker nettressurser? Hva betyr det når underholdningsindustrien i fullt alvor vil stenge ned nettsteder fordi noen brukere har "overtrådt opphavsretten"? Er det på tide å se grundigere på dette? Men hva er sjansene for en våken og kritisk generasjon når de blir sosialisert inn i skolen til å akseptere storebror ser deg, stenging av nett og nettsteder, overvåking og så videre av lærere som er mer opptatt av å kontrollere elevene enn å utvikle selvstendig, søkende og kritiske mennesker?
Nettet og nettjenstestene har vært et frirom for kreativitet og inovasjon, ikke alltid i tråd med gjeldene lover og regler, og ikke alt som skjer der er like hyggelig. Ikke alle pirater oppfører seg pent, sånn sett er nettet et speilbilde av "den virkelige verden". Det er ikke på noen måte å undervurdere. Men forsvarer dette alle de tiltak som nå settes i verk for å forhindre "pirater" og annen uønsket aktivitet?
Den arabiske våren og Obamas seier i presidentvalgkampen brukes ofte som eksempler på nettets frihet. Men er det etterhvert så fritt? Ta en titt på dette: So You Still Think The Internet Is Free? En av Googles grunnleggere, Sergey Brin, er bekymret for internets fremtid. Han er bekymret for myndigheters begrensninger, multinasjonale selskapers dominans, slik som Apple og Facebook. Han sier at Google aldri kunne blitt materialisert i dag. Dette er for meg digital kompetanse. Hva betyr våre regler, patent og copyright, for fellesskapet. Hva betyr det når en fjerner muligheten for å være anonym på nett for ytringsfriheten og demokratiet? Hva betyr det når en setter lagring av store datamengder og datatrafikk i system? Hva betyr det for kreativitet og inovasjon når store dominerende markedsaktører går etter barn som bruker nettressurser? Hva betyr det når underholdningsindustrien i fullt alvor vil stenge ned nettsteder fordi noen brukere har "overtrådt opphavsretten"? Er det på tide å se grundigere på dette? Men hva er sjansene for en våken og kritisk generasjon når de blir sosialisert inn i skolen til å akseptere storebror ser deg, stenging av nett og nettsteder, overvåking og så videre av lærere som er mer opptatt av å kontrollere elevene enn å utvikle selvstendig, søkende og kritiske mennesker?
Bloggens død er oppskrytt
For noen år siden var vi mange edu-bloggere. Vi skrev mange og lange blogginnlegg og kommenterte på hverandres blogger. Etter hvert ble det mer og mer twitter, og bloggene døde hen. Så og min egen blogg, jeg poster sjeldnere og sjeldnere innlegg. Det ser jeg jo og har konsekvenser for trafikken på bloggen min. Nå er denne mest et luftehull for tanker og refleksjoner jeg gjør meg, så jeg skriver når jeg føler jeg har noe å meddele, ikke noe mål å poste regelmessig. Diskusjonene som evt kommer i etterkant skjer mest på Twitter, lite kommentarer her. Jeg kan ikke klage, jeg er selv altfor lite flink å kommentere på andre blogger, tyr til twitter jeg og. Men jeg setter veldig stor pris på de kommentarene som kommer. Da er det litt fasinerende hvordan, gitt riktig emne, aktiviteten kan blomstre opp. Jeg skrev et innlegg om digitalt innfødte, som har avstedkommet twittring, blogging og reblogging, og mange kommentarer. Dette synes jeg er så kjekt. At vi får en debatt rundt teamer som jeg synes debatteres alt for lite. Vi er for opptatt av digitale programmer og dingser til at vi ser på dypere strukturer. Takk til dere som har twittert, blogget og kommentert. Håper debatten fortsetter og at andre tar del.
Digitalt innfødte - forts.
Jeg skrev for et par dager siden et innlegg om myten om de digitalt innfødte. Bjørn Helge har skrevet en veldig bra bloggpost som svar/kommentar.
Først vil jeg si: ja, han har rett i poengene sine. Mennesker er mennesker, med sine behov og reaksjoner. Han har og rett i det han sier om digitalt kompetente 50-åringer og 18-åringer som ikke er spesielt kompetente. Jeg vil likevel hevde at dette med digitalt innfødte har sin misjon. Det handler ikke om kompetanser og ferdigheter, men mentale bilder: dette er ungdom som er vant til instant access, dette er ungdom som er vant til at all informasjon bare er et tastetrykk unna, dette er ungdom som har en annen innstilling til deling og hvordan tilegne seg kunnskap. Ja, den sosialiseringsbiten som Bjørn Helge påpeker undervurderer jeg ikke. Men jeg tror ikke vi forstår helt ut hvor stort dette skillet er. Skillet mellom Bjørn Helge og ungdommene er nok ikke så stort. Noen av oss er nok mer integrerte enn andre. Kanskje setter vi tidspunktet for digital innfødt for tidlig. Det settes til 1990. Kanskje skal det settes til 2010. Når disse "digitalt innfødte" selv begynner å få barn. For de vil oppdra sine barn på en annen måte enn de selv ble oppdratt. De gir sine to-åringer en ipad å leke seg med om morgenen slik at de kan sove litt lengre. De sitter med sine poder og spiller ulike dataspill uten å se farene med det, de har aldri hatt fasttelefon så de vil ha et annet forhold til avtaler og organisering, de lærer barna sine at lurer du på noe går vi på nett og ser, bøker vil være irrelevant i den sammenhengen. Dette vil bli hjem uten bøker i fysisk form, ei heller musikk i fysisk form, for all musikk streames. Dette er barn som vil oppleve at et magasin er en iPad som ikke fungerer. Hvor stort skillet er tror jeg ikke vi fullt ut forstår enda. Det er noe med å ikke se skogen for bare trær. Jeg tror vi vil se det bedre når vi får litt avstand.
Dette kan sammenlignes med før og etter skriftkultur. Et samfunn med skriftkultur er et helt annet samfunn enn et med skrift. Mennesker som lever i samfunn som ikke har skrift tenker og resonerer annerledes enn mennesker i et skriftbasert samfunn. Det handler om forholdet til rom og tid, det handler om abstrakt tenkning, det er mange faktorer. Historiefortellingen til de gamle grekerne ble utviklet i et samfunn uten skrift for å formidle kunnskap. Sokrates synes ikke det var noen god idé at studentene skulle lære å lese og skrive for det gjorde noe med deres kognitive ferdigheter. Sånn er det og med digital kultur. Den gjør noe med våre kognitive ferdigheter. Jeg tror ikke vi fullt ut fatter dette enda. Dessuten er det ikke slik at en kan sette et absolutt skille. Jeg fikk mine første timer i programmering i 1982. Før det spilte mine brødre ulike dataspill på sine spillkonsoller med monitorer (og begge jobber i dag i IKT-relatert virksomhet). Jeg har vokst gradvis inn i dette universet. De som er eldre enn meg kan vise til lengre fartstid. Det er ikke tilfeldig at både Facebook og Google er utviklet av collegestudenter, såkalt digitale innfødte. Matthew Fraser og Soumitra Dutta har skrevet boken: Trowing Sheep in the Boardroom, om hva det vil betyr for selskaper når disse unge med et helt annet forhold til sosiale medier kommer inn i ledelse og styrerom. Sosiale medier endrer vår samhandling. De som omtales som digitalt innfødte begynner nå å bli voksne, det tar utdannelse og går inn på arbeidsmarkedet. De er fremdeles unge, men de vil etterhvert gjøre seg mer gjeldende. På samme måte som utdanning i et samfunn hvor alle er analfabeter ser annerledes ut enn utdanning i et samfunn med skrift og bøker, ser utdanning i et samfunn med digital informasjons- og kommunikasjonsteknologi annerledes ut enn utdanning i et samfunn med analog teknologi.
Til slutt, er det hold i begrepet digitalt innfødte eller er det det ikke? Vel, som det meste annet, det kommer an på point of view, hvordan en ser det. Hva en legger vekt på. Paradigmer retter fokus: når paradigmet er at jorden er flat tolkes data annerledes enn når paradigmet er at jorden er rund. Jeg synes uansett det er flott med debatt og meningsutveksling på et område og rundt ett tema som altfor ofte handler om Facebook eller ikke Facebook, stenge eller ikke stenge. Så takk til Bjørn Helge for gode innspill, refleksjoner og utfordringer. Håper flere henger seg på. Sånne sett er det ikke interessant om begrepet er sant eller ikke, men om det er funksjonelt eller ikke. Gir det debatt er det i høyeste grad funksjonelt og relevant.
Først vil jeg si: ja, han har rett i poengene sine. Mennesker er mennesker, med sine behov og reaksjoner. Han har og rett i det han sier om digitalt kompetente 50-åringer og 18-åringer som ikke er spesielt kompetente. Jeg vil likevel hevde at dette med digitalt innfødte har sin misjon. Det handler ikke om kompetanser og ferdigheter, men mentale bilder: dette er ungdom som er vant til instant access, dette er ungdom som er vant til at all informasjon bare er et tastetrykk unna, dette er ungdom som har en annen innstilling til deling og hvordan tilegne seg kunnskap. Ja, den sosialiseringsbiten som Bjørn Helge påpeker undervurderer jeg ikke. Men jeg tror ikke vi forstår helt ut hvor stort dette skillet er. Skillet mellom Bjørn Helge og ungdommene er nok ikke så stort. Noen av oss er nok mer integrerte enn andre. Kanskje setter vi tidspunktet for digital innfødt for tidlig. Det settes til 1990. Kanskje skal det settes til 2010. Når disse "digitalt innfødte" selv begynner å få barn. For de vil oppdra sine barn på en annen måte enn de selv ble oppdratt. De gir sine to-åringer en ipad å leke seg med om morgenen slik at de kan sove litt lengre. De sitter med sine poder og spiller ulike dataspill uten å se farene med det, de har aldri hatt fasttelefon så de vil ha et annet forhold til avtaler og organisering, de lærer barna sine at lurer du på noe går vi på nett og ser, bøker vil være irrelevant i den sammenhengen. Dette vil bli hjem uten bøker i fysisk form, ei heller musikk i fysisk form, for all musikk streames. Dette er barn som vil oppleve at et magasin er en iPad som ikke fungerer. Hvor stort skillet er tror jeg ikke vi fullt ut forstår enda. Det er noe med å ikke se skogen for bare trær. Jeg tror vi vil se det bedre når vi får litt avstand.
Dette kan sammenlignes med før og etter skriftkultur. Et samfunn med skriftkultur er et helt annet samfunn enn et med skrift. Mennesker som lever i samfunn som ikke har skrift tenker og resonerer annerledes enn mennesker i et skriftbasert samfunn. Det handler om forholdet til rom og tid, det handler om abstrakt tenkning, det er mange faktorer. Historiefortellingen til de gamle grekerne ble utviklet i et samfunn uten skrift for å formidle kunnskap. Sokrates synes ikke det var noen god idé at studentene skulle lære å lese og skrive for det gjorde noe med deres kognitive ferdigheter. Sånn er det og med digital kultur. Den gjør noe med våre kognitive ferdigheter. Jeg tror ikke vi fullt ut fatter dette enda. Dessuten er det ikke slik at en kan sette et absolutt skille. Jeg fikk mine første timer i programmering i 1982. Før det spilte mine brødre ulike dataspill på sine spillkonsoller med monitorer (og begge jobber i dag i IKT-relatert virksomhet). Jeg har vokst gradvis inn i dette universet. De som er eldre enn meg kan vise til lengre fartstid. Det er ikke tilfeldig at både Facebook og Google er utviklet av collegestudenter, såkalt digitale innfødte. Matthew Fraser og Soumitra Dutta har skrevet boken: Trowing Sheep in the Boardroom, om hva det vil betyr for selskaper når disse unge med et helt annet forhold til sosiale medier kommer inn i ledelse og styrerom. Sosiale medier endrer vår samhandling. De som omtales som digitalt innfødte begynner nå å bli voksne, det tar utdannelse og går inn på arbeidsmarkedet. De er fremdeles unge, men de vil etterhvert gjøre seg mer gjeldende. På samme måte som utdanning i et samfunn hvor alle er analfabeter ser annerledes ut enn utdanning i et samfunn med skrift og bøker, ser utdanning i et samfunn med digital informasjons- og kommunikasjonsteknologi annerledes ut enn utdanning i et samfunn med analog teknologi.
Til slutt, er det hold i begrepet digitalt innfødte eller er det det ikke? Vel, som det meste annet, det kommer an på point of view, hvordan en ser det. Hva en legger vekt på. Paradigmer retter fokus: når paradigmet er at jorden er flat tolkes data annerledes enn når paradigmet er at jorden er rund. Jeg synes uansett det er flott med debatt og meningsutveksling på et område og rundt ett tema som altfor ofte handler om Facebook eller ikke Facebook, stenge eller ikke stenge. Så takk til Bjørn Helge for gode innspill, refleksjoner og utfordringer. Håper flere henger seg på. Sånne sett er det ikke interessant om begrepet er sant eller ikke, men om det er funksjonelt eller ikke. Gir det debatt er det i høyeste grad funksjonelt og relevant.
Wednesday, May 16, 2012
Myten om de digitalt innfødte...?
Begrepet digital innfødt ble lansert av Marc Prensky i 2001. Siden har begrepet vært mye omtalt og diskutert. Mange er dem som ønsker å avvise myten om de digitalt innfødte, nå senest etter sigende på et foredrag på årets utgave av NKUL. Vel, jeg vil i dette foredraget ta til orde for at digitale innfødte er et godt og høyst reelt begrep, som vi bør forholde oss til.
Alle som underviser i skolen vet at de unge ikke kommer til skoleverket med "digital kompetanse". Det vil si at det er noe de kan og mye de ikke kan. Lærere klager over at elevene ikke kan tekstbehandling, eller excell, at de ikke kan fotoredigering eller mappestrukturer. Men ærlig talt, er det dette det vil si å være digitalt innfødt? Kan en avvise det begrepet fordi de unge ikke har fått alle digitale ferdigheter intravenøst levert? At de kommer ferdigprogrammert og alt er lastet ned på internminnet deres? De som legger dette i begrepet digitalt innfødte er på feilspor. Dessuten om så var tilfellet ville vi jo ikke trengt digitale kompetanse eller digitale ferdigheter i skolen.
Jeg vil foreta en analogi: alle som fødes i Norge og vokser opp med norsk som førstespråk er innfødte i Norge. De forholder seg til norskspråket intuitivt. Men det betyr ikke at de fullt ut behersker norsk, for eksempel kan de ikke skrive eller lese norsk, selvom de forstår de gramatikalske regler intuitivt øker forståelse og beherskelse nå de får gramatikkopplæring i skolen. Vi har fagmål for norskopplæringen til dem som er innfødte i det norske språket. Den som gir denne opplæringen kan godt være en innvandrer, en imigrant, som ikke har norsk som førstespråk. Vedkommende kan beherske norsk til fingerspissene, men siden vedkommende ikke er en innfødt vil likevel forholdet vedkommende har til norsk være annerledes enn de innfødte elevene. Det har med hva en stiller spørsmål ved, hvordan en tenker, resonerer og handler.
De digitalt innfødte stiller ikke samme spørsmål om transparens og sosiale medier som imigrantene gjør, av den enkle grunn at de ikke kjenner en verden uten. Når jeg vokste opp måtte vi holde avtaler og planlegge fordi det ikke bare var å sende en mld og gi beskjed. Når vi ringte til noen visste vi hvor vi ringte, men ikke hvem som tok telefonen. I dag vet vi hvem som tar telefonen, men ikke hvor vedkommende er. Derfor forholder vi oss til telefoner på en annen måte nå. Slik kan jeg fortsette. For eksempel var vi vant til kun 20 min barne-tv, unntatt om mandagene. Musikk var vanskelig tilgjengelig, noe hørte på Radio Lux for å høre det siste nye innen musikk. Dette er en verden de digitalt innfødte ikke kan forestille seg.
Så forskjellen på de digitalt innfødte og imigrantene er ikke på hva de behersker av verktøy, men hvordan de tenker og hva de forventer, hva som er muligheter og hva som er stengsler. På samme måte som jeg måtte gå mange år i skole og utvikle min bruk av mitt innfødte språk Norsk, må de digitalt innfødte lære å beherske de digitale verktøy. Men deres inngang er en annen enn vår var, derfor er vi imigranter, selvom våre ferdigheter langt overstiger deres.
Alle som underviser i skolen vet at de unge ikke kommer til skoleverket med "digital kompetanse". Det vil si at det er noe de kan og mye de ikke kan. Lærere klager over at elevene ikke kan tekstbehandling, eller excell, at de ikke kan fotoredigering eller mappestrukturer. Men ærlig talt, er det dette det vil si å være digitalt innfødt? Kan en avvise det begrepet fordi de unge ikke har fått alle digitale ferdigheter intravenøst levert? At de kommer ferdigprogrammert og alt er lastet ned på internminnet deres? De som legger dette i begrepet digitalt innfødte er på feilspor. Dessuten om så var tilfellet ville vi jo ikke trengt digitale kompetanse eller digitale ferdigheter i skolen.
Jeg vil foreta en analogi: alle som fødes i Norge og vokser opp med norsk som førstespråk er innfødte i Norge. De forholder seg til norskspråket intuitivt. Men det betyr ikke at de fullt ut behersker norsk, for eksempel kan de ikke skrive eller lese norsk, selvom de forstår de gramatikalske regler intuitivt øker forståelse og beherskelse nå de får gramatikkopplæring i skolen. Vi har fagmål for norskopplæringen til dem som er innfødte i det norske språket. Den som gir denne opplæringen kan godt være en innvandrer, en imigrant, som ikke har norsk som førstespråk. Vedkommende kan beherske norsk til fingerspissene, men siden vedkommende ikke er en innfødt vil likevel forholdet vedkommende har til norsk være annerledes enn de innfødte elevene. Det har med hva en stiller spørsmål ved, hvordan en tenker, resonerer og handler.
De digitalt innfødte stiller ikke samme spørsmål om transparens og sosiale medier som imigrantene gjør, av den enkle grunn at de ikke kjenner en verden uten. Når jeg vokste opp måtte vi holde avtaler og planlegge fordi det ikke bare var å sende en mld og gi beskjed. Når vi ringte til noen visste vi hvor vi ringte, men ikke hvem som tok telefonen. I dag vet vi hvem som tar telefonen, men ikke hvor vedkommende er. Derfor forholder vi oss til telefoner på en annen måte nå. Slik kan jeg fortsette. For eksempel var vi vant til kun 20 min barne-tv, unntatt om mandagene. Musikk var vanskelig tilgjengelig, noe hørte på Radio Lux for å høre det siste nye innen musikk. Dette er en verden de digitalt innfødte ikke kan forestille seg.
Så forskjellen på de digitalt innfødte og imigrantene er ikke på hva de behersker av verktøy, men hvordan de tenker og hva de forventer, hva som er muligheter og hva som er stengsler. På samme måte som jeg måtte gå mange år i skole og utvikle min bruk av mitt innfødte språk Norsk, må de digitalt innfødte lære å beherske de digitale verktøy. Men deres inngang er en annen enn vår var, derfor er vi imigranter, selvom våre ferdigheter langt overstiger deres.
Tuesday, May 15, 2012
Self-learning
Hva er utdannelse? Hvorfor tar vi utdannelse. Hva skal en bruke utdannelse til? Hva betyr ordet dannelse i begrepet utdannelse? Er vårt fokus på kunnskap og kompetanse noe annet enn utdannelse? På en av de mange nye online tilbydere av kunnskap og kompetanse sin blogg kan en finne følgende uttalelse:
Jeg er for tiden veldig opptatt av høyere utdannings fremtid, og i mange diskusjoner rundt dette temaet. Når jeg legger frem det nye mangfoldet for utdanning og opplæring som trer frem på nett kommer spørsmålet om kvalitessikring, vitnemål, eksamen og dokumentasjon opp. Ser vi oss blinde på industrisamfunnets modell av utdanning og mener at vitnemål fra utdanningsinstitusjoner er levedyktig i fremtiden? Om ikke annet så skal utdanningsinstitusjonene gi ut akrediteringer. Jeg tror det er et feilspor. Jeg tror utdanning vil endre seg veldig og vil komme tilbake til blandingen av on- og offline tilbud i et annet blogginnlegg. Men det jeg vil snakke litt om nå er vårt syn på kunnskap, kompetanse og .... dannelse.
Vi er blitt så målstyrte. Vi har et så snevert syn på kunnskap og kompetanse. Vi er fanget i målefellen. Vi skal måle at input av læring står i forhold til output og tester og tester, måler og måler, lager kompetansemål og driver med målstyring i opplæringen. Når ikke de forhåndsdefinerte mål synliggjøres på testene til forventet tid er det noe galt med opplæringen. Vi må teste mer. Vi må sterkere målstyring.
Fungerer læring slik? Hvis dette er vårt syn på læring og kompetanse kan en vel da velge de kursene som gir oss den forhåndsdefinerte kompetansen. Hva vil det gi oss i neste ende? Skal ingeniører bare konsentrere seg om "ingeniørting"? Skal ingeniører kjenne "andre fagfelt" og? Skal en ingeniør, eller programmerer, eller forsker kjenne til andre sider ved livet og kunnskapsområder enn sitt snevre fagfelt. Er filosofi bare for filosofer? Når Oppenheimer & co designet atombomben, var det greit at de kunne, burde de tenkt på om de burde? Når vi kan borre etter olje hvor som helst skal da også de som kan vurdere om de bør? Hvilke konsekvenser har dette for andre "fagområder". Er en oppfinnelse bærekraftig? Hadde vi sett de utviklingen vi har sett innen utvikling av personlig teknologi som Mac, iTunes, iPod, iPad om Steve Jobs hadde tatt matematikk og programmering på Reed University og ikke kaligrafi, og tilbrakt tiden med zen-meditasjon? Hvor skjer kreativitet og inovasjon? Refleksjon? Sugata Mithra sier at den lærer som kan erstattes av en maskin bør erstattes av en maskin. Hva er kvalitesutdanning. Udemy reklamerer med at:
Bør vi se litt på hva som kan læres gjennom self-learning og hva som skal skje i utdanningsinstitusjonen? Bør dannelse mer inn i utdannelse?
More and more people are starting to get tired of paying up to 50,000 dollars a year for a quality education. Employers are starting to stop caring about degrees. All they care about now is skills, skills, skills! After all, what’s the use of learning (and paying for) philosophy in college if all you want is to be a programmer?
Jeg er for tiden veldig opptatt av høyere utdannings fremtid, og i mange diskusjoner rundt dette temaet. Når jeg legger frem det nye mangfoldet for utdanning og opplæring som trer frem på nett kommer spørsmålet om kvalitessikring, vitnemål, eksamen og dokumentasjon opp. Ser vi oss blinde på industrisamfunnets modell av utdanning og mener at vitnemål fra utdanningsinstitusjoner er levedyktig i fremtiden? Om ikke annet så skal utdanningsinstitusjonene gi ut akrediteringer. Jeg tror det er et feilspor. Jeg tror utdanning vil endre seg veldig og vil komme tilbake til blandingen av on- og offline tilbud i et annet blogginnlegg. Men det jeg vil snakke litt om nå er vårt syn på kunnskap, kompetanse og .... dannelse.
Vi er blitt så målstyrte. Vi har et så snevert syn på kunnskap og kompetanse. Vi er fanget i målefellen. Vi skal måle at input av læring står i forhold til output og tester og tester, måler og måler, lager kompetansemål og driver med målstyring i opplæringen. Når ikke de forhåndsdefinerte mål synliggjøres på testene til forventet tid er det noe galt med opplæringen. Vi må teste mer. Vi må sterkere målstyring.
Fungerer læring slik? Hvis dette er vårt syn på læring og kompetanse kan en vel da velge de kursene som gir oss den forhåndsdefinerte kompetansen. Hva vil det gi oss i neste ende? Skal ingeniører bare konsentrere seg om "ingeniørting"? Skal ingeniører kjenne "andre fagfelt" og? Skal en ingeniør, eller programmerer, eller forsker kjenne til andre sider ved livet og kunnskapsområder enn sitt snevre fagfelt. Er filosofi bare for filosofer? Når Oppenheimer & co designet atombomben, var det greit at de kunne, burde de tenkt på om de burde? Når vi kan borre etter olje hvor som helst skal da også de som kan vurdere om de bør? Hvilke konsekvenser har dette for andre "fagområder". Er en oppfinnelse bærekraftig? Hadde vi sett de utviklingen vi har sett innen utvikling av personlig teknologi som Mac, iTunes, iPod, iPad om Steve Jobs hadde tatt matematikk og programmering på Reed University og ikke kaligrafi, og tilbrakt tiden med zen-meditasjon? Hvor skjer kreativitet og inovasjon? Refleksjon? Sugata Mithra sier at den lærer som kan erstattes av en maskin bør erstattes av en maskin. Hva er kvalitesutdanning. Udemy reklamerer med at:
Udemy is building the world's largest destination for affordable high-quality education!
Bør vi se litt på hva som kan læres gjennom self-learning og hva som skal skje i utdanningsinstitusjonen? Bør dannelse mer inn i utdannelse?
Sunday, May 13, 2012
Er dette fremtiden for høyere utdanning?
Etter at jeg skrev den forrige bloggposten, ble jeg oppmerksom på et oppslag via @iEducator på Twitter. Det måtte selvsagt sjekkes ut. Coursera. The new face of higher education? Nettsiden til Coursera finner du her hvor de skriver
Education for Everyone.
We offer courses from the top universities, for free.
Learn from world-class professors, watch high quality lectures, achieve mastery via interactive exercises, and collaborate with a global community of students.
Learn from world-class professors, watch high quality lectures, achieve mastery via interactive exercises, and collaborate with a global community of students.
Her er en liten film på 1:26 min hvor de presenterer seg selv. Jo, det skjer mye mens vi diskuterer digital kompetanse og skal stenge nettet for Facebook og annen "styggedom".
Learning is good. Debt and credentials is very bad
Learning is goood. Debt and credentials is very bad. Dette er ordene til Peter Thiel, en av Silicon Valleys wonderboys. Peter Thiel er en av grunnleggerne av Pay Pal, han var den første investoren i Facebook. Han har og investert i SpaceX, LinkedIn,Yelp, Zynga, RoboteX, and Spotify. Thiel er i likhet med Bill Gates filantrop og bruker mye av formuen sin på ideelle formål, blant annet Singularity Institute for Artificial Intelligence og Committee to Protect Journalists. I USA har de opplevd den sprekken i boligboblen som mange økonomer varsler vil finne sted her i Norge og. Peter Thiel hevder at den neste boblen som vil sprekke er utdanningsboblen. Thiel er en av flere som nå hevder at collegeutdannelse ikke er verdt prisen. Prisen for høyere utdanning har siden 1980 økt med en faktor på 10. Justert for inflasjon er det en økning på 300%. Det er mye mer enn boligprisene har steget. College gir ungdommen utdannelse, men de blir og nedsyltet i gjeld og dette stenger for muligheter i følge Thiel. Han har derfor opprettet et fond på $ 2 millioner for å betale ungdom for å droppe ut av college. Dette er interessant, er høyere utdanning verdt prisen? En gang i tiden satt høyere utdanning på et kunnskaps- og informasjonsmonopol. Professorene hadde kunnskap og informasjon, og for å nå dem måtte en være innrullert på et universitet (eller høyskole). Bibliotekene var på utdanningsinstitusjonene, og man måtte dit for å få tilgang til denne informasjonen. Informasjon og kunnskap var et eksklusivt privilegium. I dag har dette endret seg. Kunnskap og informasjon er kun et tastetrykk unna. Når undersøkelser viser at kun 10% av studentene får med seg det som skjer på forelesningene, og at de har tilgang til verdens beste forelesere på nett, hvorfor skal de da gå på utdanningsinstitusjonene? Hvorfor skal ungdom bruke sine beste år på en utdanning med begrenset verdi og starte livet nedsyltet i gjeld. Siden begynnelsen av 80-tallet har prisen på utdanning økt, mens verdien/lønnen til akademikere ikke har økt tilsvarende.
En annen utfordring er behovet for arbeidskraft. Vi ønsker oss bærekraftige velferdsordninger, men hvis en stadig større del av befolkningen skal være under utdanning til de nærmer seg 30, og gå av med pensjon når de et i midten av 60 årene, eller før, vil den "verdiskapende" delen av yrkeskarrieren til en stadig større del av befolkningen gå ned, mens behovet for velferdsordninger øker: ulike omsorgspermisjoner, eldrebølge, finansiering av utdanning, helsevesen, bare for å nevne noe. Dette vil gi utfordringer vi må forholde oss til før eller siden.
Et annet poeng er om den modellen vi har for utdanning er bærekraftig. 7 milliarder mennesker på jorden, et stort flertall av dem er under 20 år. Disse vil trenge og forlange utdanning i den 21. århundre, i det post-industrielle informasjonssamfunn. Det er ikke nok lærere til alle dissse innenfor den eksisterende modellen. Dessuten er det en dyr, tidkrevende, eksklusiv og tilfeldig modell. Den er dyr fordi den krever en lærer pr x. antall studenter/elever. Alså trengs det mange lærere. Dem har vi ikke. Den er tidkrevende fordi den er lokalisert i tid og rom, både lærere og elever må samles og ha egnete lokaler. Den er eksklusiv fordi ikke vil ha nok tilgang til lærere, av ulike grunner, og bare noen ytterst få vil ha tilgang til de beste lærerne, så sånn sett blir det og tilfeldig. På mange måter kan en sammenligne dette med musikkindustrien. Tidligere var den eneste måten å høre musikk å høre en utøver. Dette var forbehold noen få og var et øyeblikksfenomen. Slik er det med utdanning i dag. Ja, vi har bøker (de hadde noter før), men å oppleve en lærer i sving er som å gå på konsert. Øyeblikket er borte når klokken ringer. Derfor har vi og irritasjonen i skolen over elever som er så syndige at de av en eller annen grunn reiser på ferie i semesteret, eller er så uheldige at de blir syk. De går glipp av undervisningen. Men på samme måte som en begynte å ta opp musikk og gjøre den uavhengig av tid og rom, begynner en nå å ta opp forelesninger, undervisningsøkter, instruksjoner. Nå trenger ikke eleven være der når stoffet gjennomgås, og mange flere vil få tilgang til denne undervisningen. Dette gjør at vi vil se fremveksten av nye modeller for læring og undervisning fremover. Modeller som er mye mer kosteffektive, men ikke nødvendigvis mindre proffitable. For på samme måte som musikere tjener mye mer på å bli massedistibuert vil utdanning gjøre det. Og på samme måte som den monolitiske modellen som var innen musikkbransjen er brutt, vil den brytes innen utdanning. Tidligere kjøpte en hele album, nå kan en kjøpe sanger. Tidligere kjøpte en grader, i fremtiden vil en kjøpe/ta kurs. Vi vil få utdanningens svar på iTunes. Clayton Christensen omtaler dette som Jailbreaking the Degree. På samme måte som vi fremdeles deltar på konserter vil vi i fremtiden ha forelesninger og møte mellom lærer og elev, men dette vil bli en del av et mer variert landskap. Veksten i ulike online tilbud viser dette med all tydelighet. Men hva med dokumentasjon? Vitnemål? Ja, hva med dem? Hva viser de i dag? Hva sier egentlig et vitnemål om din kompetanse? I artikkelen In the future everything will be a coffeeshop skriver Stephen T. Gordon
I denne artikkelen som Christian Rangen (@engageinnovate) delte med meg på Twitter svarer Reed Hastings følgende på spørsmålet om vitnemål:
All the movie companies — over 10, 20 years — have tried to break into the video game market, and none of them have succeeded. Because even though a video game like Halo is storytelling, and a movie is storytelling, they’re different enough that it’s completely different firms like EA [Electronic Arts]that have developed the particular skill sets. I think that’s what we’re going to see around personalized adaptive curriculum: it’s a totally different skill set than building a linear textbook, whether that’s a digitized textbook or a paper textbook. And that creates tremendous opportunity.
Mitt poeng er at jeg vet ikke. Jeg er ikke synsk, og kan ikke si hvor fremtiden til utdanning vil gå. Men jeg mener at vi ikke kan ha skylapper på og overse disse tendensene. Det er på tide å "rethink education". Vi må se ut av boksen. Vi må slutte å si at det er elevene eller foreldrene det er noe i veien med, vi må slutte å forvente at studentene skal tilpasse seg systemet eller at de ikke jobber hardt nok. Vi må slutte å se til fortiden for å finne svar på morgendagens muligheter og utfordringer. Gårsdagens løsninger var for gårsdagens utfordringer. Jeg vil henge meg på Seth Godin som sier Stop Stealing Dreams. Og avslutte med dette åpne brevet til utdannere:
Se og denne videoen om Coursera. Et tips via @iEducator på Twitter.
En annen utfordring er behovet for arbeidskraft. Vi ønsker oss bærekraftige velferdsordninger, men hvis en stadig større del av befolkningen skal være under utdanning til de nærmer seg 30, og gå av med pensjon når de et i midten av 60 årene, eller før, vil den "verdiskapende" delen av yrkeskarrieren til en stadig større del av befolkningen gå ned, mens behovet for velferdsordninger øker: ulike omsorgspermisjoner, eldrebølge, finansiering av utdanning, helsevesen, bare for å nevne noe. Dette vil gi utfordringer vi må forholde oss til før eller siden.
Et annet poeng er om den modellen vi har for utdanning er bærekraftig. 7 milliarder mennesker på jorden, et stort flertall av dem er under 20 år. Disse vil trenge og forlange utdanning i den 21. århundre, i det post-industrielle informasjonssamfunn. Det er ikke nok lærere til alle dissse innenfor den eksisterende modellen. Dessuten er det en dyr, tidkrevende, eksklusiv og tilfeldig modell. Den er dyr fordi den krever en lærer pr x. antall studenter/elever. Alså trengs det mange lærere. Dem har vi ikke. Den er tidkrevende fordi den er lokalisert i tid og rom, både lærere og elever må samles og ha egnete lokaler. Den er eksklusiv fordi ikke vil ha nok tilgang til lærere, av ulike grunner, og bare noen ytterst få vil ha tilgang til de beste lærerne, så sånn sett blir det og tilfeldig. På mange måter kan en sammenligne dette med musikkindustrien. Tidligere var den eneste måten å høre musikk å høre en utøver. Dette var forbehold noen få og var et øyeblikksfenomen. Slik er det med utdanning i dag. Ja, vi har bøker (de hadde noter før), men å oppleve en lærer i sving er som å gå på konsert. Øyeblikket er borte når klokken ringer. Derfor har vi og irritasjonen i skolen over elever som er så syndige at de av en eller annen grunn reiser på ferie i semesteret, eller er så uheldige at de blir syk. De går glipp av undervisningen. Men på samme måte som en begynte å ta opp musikk og gjøre den uavhengig av tid og rom, begynner en nå å ta opp forelesninger, undervisningsøkter, instruksjoner. Nå trenger ikke eleven være der når stoffet gjennomgås, og mange flere vil få tilgang til denne undervisningen. Dette gjør at vi vil se fremveksten av nye modeller for læring og undervisning fremover. Modeller som er mye mer kosteffektive, men ikke nødvendigvis mindre proffitable. For på samme måte som musikere tjener mye mer på å bli massedistibuert vil utdanning gjøre det. Og på samme måte som den monolitiske modellen som var innen musikkbransjen er brutt, vil den brytes innen utdanning. Tidligere kjøpte en hele album, nå kan en kjøpe sanger. Tidligere kjøpte en grader, i fremtiden vil en kjøpe/ta kurs. Vi vil få utdanningens svar på iTunes. Clayton Christensen omtaler dette som Jailbreaking the Degree. På samme måte som vi fremdeles deltar på konserter vil vi i fremtiden ha forelesninger og møte mellom lærer og elev, men dette vil bli en del av et mer variert landskap. Veksten i ulike online tilbud viser dette med all tydelighet. Men hva med dokumentasjon? Vitnemål? Ja, hva med dem? Hva viser de i dag? Hva sier egentlig et vitnemål om din kompetanse? I artikkelen In the future everything will be a coffeeshop skriver Stephen T. Gordon
Now, imagine a personnel manager at a mid-sized corporation who’s looking for an employee with some particular knowledge. There are two candidates: one with an appropriate college degree from the local state school, a second with relevant MITx certificates. Let’s say all other things between the candidates are equal. Which should the manager choose?
Given the caliber of professor at MIT, the online student may have learned just as much. The candidate who went to college probably enjoyed his experience more, but the potential employer is unlikely to care about that. Finally, there’s the financial reality: To some extent, the student debt of the job candidate dictates his salary requirements. If the MITx candidate has the knowledge required and far less student debt, he probably can be hired more cheaply. Ultimately, the cheaper option will win.
I denne artikkelen som Christian Rangen (@engageinnovate) delte med meg på Twitter svarer Reed Hastings følgende på spørsmålet om vitnemål:
CROTTY: Last question. There’s all this talk about badges and alternative forms of credentialing. A badge in lieu of a diploma. I’ve written about it. There’s so many people in the tech industry who didn’t even finish college, yet there’s so much emphasis on this degree thing. “How do I know you know anything?” is a big question an employer has. An employer could always say, “Well, you got that degree from Harvard so I know you know something.” Is that going to go away?
HASTINGS: Well, it must have gone away because I never got that degree.
Reed Hastings sitt poeng er at han tviler på at innovasjon innen utdanning skjer innenfor eksisterende bransjer og sammenligner med film og gaming:All the movie companies — over 10, 20 years — have tried to break into the video game market, and none of them have succeeded. Because even though a video game like Halo is storytelling, and a movie is storytelling, they’re different enough that it’s completely different firms like EA [Electronic Arts]that have developed the particular skill sets. I think that’s what we’re going to see around personalized adaptive curriculum: it’s a totally different skill set than building a linear textbook, whether that’s a digitized textbook or a paper textbook. And that creates tremendous opportunity.
Mitt poeng er at jeg vet ikke. Jeg er ikke synsk, og kan ikke si hvor fremtiden til utdanning vil gå. Men jeg mener at vi ikke kan ha skylapper på og overse disse tendensene. Det er på tide å "rethink education". Vi må se ut av boksen. Vi må slutte å si at det er elevene eller foreldrene det er noe i veien med, vi må slutte å forvente at studentene skal tilpasse seg systemet eller at de ikke jobber hardt nok. Vi må slutte å se til fortiden for å finne svar på morgendagens muligheter og utfordringer. Gårsdagens løsninger var for gårsdagens utfordringer. Jeg vil henge meg på Seth Godin som sier Stop Stealing Dreams. Og avslutte med dette åpne brevet til utdannere:
Se og denne videoen om Coursera. Et tips via @iEducator på Twitter.
Friday, May 11, 2012
Er digital kompetanse ett feilspor?
Da er årets utgave av NKUL over. Jeg var ikke til stede, men fikk med meg deler av av en plenumsdebatt torsdag morgen før streamingen ble brutt. For tiden har jeg mange baller i luften, og en av dem er BI2020 hvor vi prøver å se på hvordan teknologi endrer utdanningslandskapet, og hvordan BI skal forholde seg til disse endringene. Clayton Christensens bok Disrupting Class har jeg inntrykk av at "alle" leser for tiden. Innen høyere utdanning skal "alle" på nett nå, og stadig nye online tilbud gjør seg gjeldende: MITx, Udacity, Udemy, Kahn Academy, YouTubeU, TEDed. Video og Flipped Classroom er det hotteste på utdanningsfronten i disse dager. Digital kompetanse er den femte grunnleggende ferdighet, på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Vi diskuterer om pcér skal inn i klasserommet eller ikke, ødelegger Facebook og andre sosiale medier undervisningen eller ikke, er digitale læremidler bra eller er det det ikke. Vi snakker om digital kompetanse som evnen til å foreta kvalifiserte søk på nett. Senter for IKT i utdanningen har definert digital kompetanse som:
Digital kompetanse kan defineres som et sett av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Disse kreves som en forutsetning for å kunne bruke digitale verktøy, medier og ressurser hensiktsmessig og forsvarlig til å løse praktiske oppgaver, kommunisere, innhente og behandle informasjon og skape digitale produkter. Å utvikle digital dømmekraft ved å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk er en viktig del av digital kompetanse.
og utarbeidet kvalitetskriterier for digitale læremidler, noe det ikke er for trykte læremidler. I den nevnte debatt på NKUL ble det tatt til orde for at alle elever burde lære å programmere.
Vel, jeg vil herved påstå at begrepet digital kompetanse er et begrep uten innhold og burde tas ut av bruk.
Hvordan kan jeg si noe slik? Jo, fordi jeg mener digital kompetanse er et feilspor. Vi ser oss blinde på bits and bytes og glemmer det som gjelder: kunnskap, kompetanse, samhandling. Det er meningsløst å ha ett samlebegrep for alle livets områder, hvis eneste fellesnevner er at det muligjøres gjennom bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Fokuset blir fullstendig feil, noen drar ned rullegardinen og sier dette angår ikke meg, andre tror at dette får de unge inn intravenøst som digitalt innfødte. Vi ser ikke at dette ikke er digital kompetanse. Digital kompetanse??? Vi lever i dag i et flermedialt samfunn. Alle må lære seg å kunne kommunisere og samhandle innen ulike medier: sms, trykt skrift, blogger, sosiale medier, skrive søknader, m.m. Det å kommunisere via digitale kanaler er ikke digital kompetanse, det er å kommunisere hvis medie tilfeldigvis er i digital form. Når en skal regne må en kunne bruke ulike verktøy- pen, papir, kalkulator, ulike simuleringsprogram. Dette er en helt annen kompetanse enn å formulere seg med ord. Det å bruke simuleringer og andre elektroniske verktøy for regning er ikke det samme som å kunne blogge, søke på nett. Derfor blir det helt feil å gi disse to den samme betegnelsen: digital kompetanse. Kildekritikk: klart en må lære kildekritikk, enten en leser aviser, bøker eller søker på nett. det er ikke digital kompetanse bare fordi kilden befinner seg i elektronisk form.
Skape digitale produkter? Hvor stort og mangfoldig er ikke det området da? Hva er digitale produkter? Film, bilder, animasjoner, blogginnlegg, prezi og power point, simuleringer, lyd? Dette er bare ett bitte lite utvalg av digitale produkter. De er så ulike, det er egne kompetanser å gjøre dem godt. Ved å tro at en blir universalgenier bare en gjør noe digital og setter samlebegrepet digital på det oppnår en bare den glade forvirring. Så slutt med å bruke ordet digital kompetanse. Ha respekt for fagområders egenart, digitale arbeidsmåter og verktøy er en viktig og integrert del i de ulike områder og fag. Det er ikke noe som er felles fordi det er digitalt. Og ja, programmering, en egen kompetanse det og. Verd å ta en titt på det, men det å programmere er en helt annen kompetanse enn å foreta kvalifisert søk.
Til slutt digital dømmekraft??? Det er at en må vise folkeskikk og forstand når en uttrykker seg på nett. Gjelder det ikke off-line og da?
Digital kompetanse kan defineres som et sett av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Disse kreves som en forutsetning for å kunne bruke digitale verktøy, medier og ressurser hensiktsmessig og forsvarlig til å løse praktiske oppgaver, kommunisere, innhente og behandle informasjon og skape digitale produkter. Å utvikle digital dømmekraft ved å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk er en viktig del av digital kompetanse.
og utarbeidet kvalitetskriterier for digitale læremidler, noe det ikke er for trykte læremidler. I den nevnte debatt på NKUL ble det tatt til orde for at alle elever burde lære å programmere.
Vel, jeg vil herved påstå at begrepet digital kompetanse er et begrep uten innhold og burde tas ut av bruk.
Hvordan kan jeg si noe slik? Jo, fordi jeg mener digital kompetanse er et feilspor. Vi ser oss blinde på bits and bytes og glemmer det som gjelder: kunnskap, kompetanse, samhandling. Det er meningsløst å ha ett samlebegrep for alle livets områder, hvis eneste fellesnevner er at det muligjøres gjennom bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Fokuset blir fullstendig feil, noen drar ned rullegardinen og sier dette angår ikke meg, andre tror at dette får de unge inn intravenøst som digitalt innfødte. Vi ser ikke at dette ikke er digital kompetanse. Digital kompetanse??? Vi lever i dag i et flermedialt samfunn. Alle må lære seg å kunne kommunisere og samhandle innen ulike medier: sms, trykt skrift, blogger, sosiale medier, skrive søknader, m.m. Det å kommunisere via digitale kanaler er ikke digital kompetanse, det er å kommunisere hvis medie tilfeldigvis er i digital form. Når en skal regne må en kunne bruke ulike verktøy- pen, papir, kalkulator, ulike simuleringsprogram. Dette er en helt annen kompetanse enn å formulere seg med ord. Det å bruke simuleringer og andre elektroniske verktøy for regning er ikke det samme som å kunne blogge, søke på nett. Derfor blir det helt feil å gi disse to den samme betegnelsen: digital kompetanse. Kildekritikk: klart en må lære kildekritikk, enten en leser aviser, bøker eller søker på nett. det er ikke digital kompetanse bare fordi kilden befinner seg i elektronisk form.
Skape digitale produkter? Hvor stort og mangfoldig er ikke det området da? Hva er digitale produkter? Film, bilder, animasjoner, blogginnlegg, prezi og power point, simuleringer, lyd? Dette er bare ett bitte lite utvalg av digitale produkter. De er så ulike, det er egne kompetanser å gjøre dem godt. Ved å tro at en blir universalgenier bare en gjør noe digital og setter samlebegrepet digital på det oppnår en bare den glade forvirring. Så slutt med å bruke ordet digital kompetanse. Ha respekt for fagområders egenart, digitale arbeidsmåter og verktøy er en viktig og integrert del i de ulike områder og fag. Det er ikke noe som er felles fordi det er digitalt. Og ja, programmering, en egen kompetanse det og. Verd å ta en titt på det, men det å programmere er en helt annen kompetanse enn å foreta kvalifisert søk.
Til slutt digital dømmekraft??? Det er at en må vise folkeskikk og forstand når en uttrykker seg på nett. Gjelder det ikke off-line og da?
Thursday, May 10, 2012
BI 2020 - forprosjekt for å se på utfordringer og muligheter for høyere utdanning.
Å jobbe med utdanning er kjempespennende. For tiden kanskje mer spennende enn noen sinne, for informasjons- og kommunikasjonsteknologien begynner nå å gjøre sitt inntog på utdanningssektoren. "Alle" utdanningsinstitusjoner føler på dette, og det tas ulike grep.
Nå er det slik med disruptive innovasjoner at de ligger en stund og "vaker" før de får betydning i markedet, men når de først gjør seg gjeldene kan endringer skje raskt. Det som jeg finner fasinerende er hvor raskt det har skjedd mye med online learning bare de siste månendene. Onlinelearning, eller nettstudier er ikke noe nytt. Det har vært i mange år, men nå ser det ut til å ta av. Jeg synes det dukker opp nye tilbud hver dag. Nå har Harvard og MIT slått seg sammen og brukt $60M på et not-for-profit online learning tilbud edX. Tiltaket hvor to Stanfordprofessorer la kursene sine på nett hevdes å endre høyere utdanning for alltid. David Brooks snakker om en tsunami som velter inn over høyere utdanning. Så hvordan ser fremtiden ut? Christensen ser for seg en annen business modell enn den vi ser i dag. Han sammenligner med hvordan vi nå kjøper musikk pr sang og ikke hele album, på samme måte vil vi kjøpe enkeltkurs, og ikke hele grader, slik vi gjør i dag. Vi vil få et utdannings iTunes. Ja, det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Men på BI ser vi nå på dette. BI har nedsatt et forprosjekt BI 2020. Her prøver vi delvis å se på dagens utfordringer og delvis se inn i krystallkulen. På LearningLabs blogg vil vi publisere ulikt materiale, delvis tanker og refleksjoner vi gjør oss, delvis utfordre gjestebloggere, delvis dele ting vi kommer over. Vi vil svært gjerne ha kommentarer, tilbakemeldinger og innspill. Vi håper at bloggen blir en dialogarena og ikke enveiskommunikasjon. Så kommentarer og innspill mottas med takk. Her finner du oss:
http://bilearninglab.no/
Her finner du vårt mandat: http://bilearninglab.no/wp-content/uploads/2012/05/Mandat_BI20201.pdf
Du kan og lese et fremtidsbilde som skisserer utfordringene vi ser for oss her: http://bilearninglab.no/wp-content/uploads/2012/05/BI2020_Fremtidsbilde1.pdf
Nå er det slik med disruptive innovasjoner at de ligger en stund og "vaker" før de får betydning i markedet, men når de først gjør seg gjeldene kan endringer skje raskt. Det som jeg finner fasinerende er hvor raskt det har skjedd mye med online learning bare de siste månendene. Onlinelearning, eller nettstudier er ikke noe nytt. Det har vært i mange år, men nå ser det ut til å ta av. Jeg synes det dukker opp nye tilbud hver dag. Nå har Harvard og MIT slått seg sammen og brukt $60M på et not-for-profit online learning tilbud edX. Tiltaket hvor to Stanfordprofessorer la kursene sine på nett hevdes å endre høyere utdanning for alltid. David Brooks snakker om en tsunami som velter inn over høyere utdanning. Så hvordan ser fremtiden ut? Christensen ser for seg en annen business modell enn den vi ser i dag. Han sammenligner med hvordan vi nå kjøper musikk pr sang og ikke hele album, på samme måte vil vi kjøpe enkeltkurs, og ikke hele grader, slik vi gjør i dag. Vi vil få et utdannings iTunes. Ja, det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Men på BI ser vi nå på dette. BI har nedsatt et forprosjekt BI 2020. Her prøver vi delvis å se på dagens utfordringer og delvis se inn i krystallkulen. På LearningLabs blogg vil vi publisere ulikt materiale, delvis tanker og refleksjoner vi gjør oss, delvis utfordre gjestebloggere, delvis dele ting vi kommer over. Vi vil svært gjerne ha kommentarer, tilbakemeldinger og innspill. Vi håper at bloggen blir en dialogarena og ikke enveiskommunikasjon. Så kommentarer og innspill mottas med takk. Her finner du oss:
http://bilearninglab.no/
Her finner du vårt mandat: http://bilearninglab.no/wp-content/uploads/2012/05/Mandat_BI20201.pdf
Du kan og lese et fremtidsbilde som skisserer utfordringene vi ser for oss her: http://bilearninglab.no/wp-content/uploads/2012/05/BI2020_Fremtidsbilde1.pdf
Subscribe to:
Posts (Atom)