Etter noen måneder i frivillig eksil i statsbyråkratiet (Difi), har jeg funnet ut at skomaker bli ved din lest og lusket tilbake til utdanningssektoren, denne gangen som utviklingssjef for e-læring (IKT og læring, ikke fjernundervisning) ved Handelshøyskolen BI. Det å bytte litt på hestene, det å få distanse gjør at en ofte får ett nytt og klarere syn på den sektoren en kommer fra.
Vær utålmodig, menneske, er ett motto som passer meg bra. Liker det, men av og til har vi urealistiske forventninger til hva som er mulig å få til. Innen den digitale sektor kan det synes å være spesielt fremtredende. Mennesket er, som andre arter, preget av evolusjonen. På mange måter er vi fremdeles preget av vår steinalderfortid, og reagerer og avkoder våre omgivelser i tråd med den logikken. Samtidig har vi de siste årtusenene gått gjennom en fantastisk teknologisk utvikling, som fullstendig har endret omgivelsene våre, slik at steinaldermennesket på mange måter kan sies å være gått ut på dato. Omdreiningshastigheten av endringene går fortere og fortere, mens jordbrukssamfunnet ble noen tusen år, ble industrisamfunnet noen hundre. Informasjonssamfunnet, det post-industrielle samfunnet, det digitale samfunnet, er fremdeles veldig ungt. Vi sier at vi har hatt datamaskiner ”lenge”, folk referer til sine erfaringer fra BASIC-programmering på 80-tallet (hvilket jeg selv har). Til tross for at digital kompetanse kom inn i læreplanene på 90-tallet, er digital kompetanse og den digitale revolusjonen ung. Det er snart 4 år siden fylkestinget i Hordaland fylkeskommune vedtok bærbar pc til alle elever, ett år siden alle elever på vgs i Hordaland hadde egne bærbar pc. Det er ikke lang tid.
Det harseleres med lærernes digital kompetanse, og vilje og evne, til å ta ny teknologi i bruk. Mange lærere er, med rette, frustrert over kampen mot kolleger, og deres vegring mot kravene i læreplanen om digital kompetanse i alle fag, og hva som legges i det. For tiden går den store Facebook-debatten, noe jeg har tenkt å komme tilbake til, men bakgrunnen for dette innlegget er konferansen Dei gode døma, som nylig ble avholdt i regi av Hordaland fylkeskommune og avslutningsforedraget ved tidligere avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet Øystein Johannessen. I innledningen av innlegget sitt gjorde han seg noen refleksjoner om sentralledd, IKT-senter vs regionale ledd. Han fulgte opp på
bloggen sin.
Da jeg begynte som prosjektleder for Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune i 2008 kom jeg fra en stilling som rektor/enhetsleder i kommune-Norge. Jeg var rektor i en såkalt to-nivås kommune, hvor sentral-administrasjonen og den skolefaglige kompetansen på kommunenivå var bygget ned, i tråd med politiske vinder. Kommunen er en middels stor norsk kommune, med mange dyktige, kompetente medarbeidere. Stort ansvar ligger på rektor. Som i skole-Norge ellers er rektor pedagogisk leder, administrativ leder, personalleder, lærer, vaktmester, økonomiansvarlig, HMS-ansvarlig, bare for å nevne noe. Rektor er forventet å være fysisk og mentalt tilstede på skolen, samtidig som rektor skal holde seg oppdatert på læreplaner, pedagogikk, IKT, arbeidsmiljølov, elevrettigheter, etc. En rektor er og ofte lokalsamfunnets kulturbærer. Det er med andre ord en formidabel oppgave og ansvar å være rektor i grunnskolen.
Så begynte jeg i fylkeskommunen. Fra ett miljø med meget begrenset byråkrati til en organisasjon med en stor, og meget kompetent opplæringsavdeling. Fylkeskommunen hadde en Opplæringsdirektør, hvis ansvar var å drifte og utvikle den videregående opplæringen, slik at kravene fra fellesskapet ble møtt. ”Byråkratene” i sentraladministrasjonen hadde spesialkompetanse på sine områder, holdt seg faglig oppdatert og ga både Opplæringsdirektør (og politikerne gjennom Opplæringsdirektøren) og rektorer innspill og hjelp i hvordan møte de komplekse kravene som ble stilt til skolene. Ett slikt krav var kravet om digital kompetanse, som jeg ble ansatt for å ivareta.
For meg var dette en drømmejobb. Dette hadde vært tema for hovedfagsoppgaven min, som rektor hadde jeg møtt stor velvilje fra rådmannen og lærerne i min iver etter å ta digitale medier i bruk i skolen. Men som rektor har en begrenset tid og ressurser, og mange andre oppgaver som skal løses. Nå fikk jeg jobbe med dette på heltid, i en organisasjon som hadde satt dette som ett prioritert mål. I tillegg var jeg så heldig å ha en sjef, Opplæringsdirektør Svein-Erik Fjeld, som både var modig og visjonær, som ga meg stor tillit og frihet i min jobbutførelse. Og ikke minst, vi hadde modige politikere, som tok modige valg, og ga fylkesadministrasjonen tillit i hvordan vi løste oppgavene. Støy fra presse og enkeltlærere vippet dem ikke av pinnen.
Det er ofte fokusert på ledelsens betydning for utvikling i en organisasjon. Ledelse er viktig, men på hvilket nivå? Ser man på ITU’s tall for den digitale utviklingen disse årene har den gått frem i den videregående skolen, men stagnert eller gått tilbake i grunnskolen. Hvorfor det?
Jeg vil påstå at det skyldes en vesensforskjell mellom kommune og fylke (med unntak av de store byene). Samtlige fylkeskommuner har en sentraladministrasjon med oppgaver dedikert til opplæring. Fylkesopplæringsdirektørene snakker sammen, og foretar valg og prioriteringer som skolene må forholde seg til. Gjennom sin stab gir de skolene råd og veiledning hvordan nå disse målene. Dette gjør det enklere for en travelt opptatt rektor i hans eller hennes hverdag.
Men, der er ett stor men, alt går ikke gjennom rektor. Jobben skal til syvende og sist gjøres i klasserommet. Det er den enkelte lærer, gitt rammebetingelser, som skal gjøre jobben. Akademia glimer med sitt fravær med god didaktikk på området, noe som kanskje ikke er så rart, siden de skal forske på etablert praksis, og uttale seg om den, og der var liten praksis å forske på. Når jeg var rundt på skolene sa lærerne til meg at de ikke var i mot IKT i skolen, at de (som undersøkelser viste) var høyfrekvente brukere utenom klasserom, men i klasserommet var lavfrekvente brukere. ”Vi vet ikke hvordan oversette vår digitale kompetanse pedagogisk”. Det var og ofte snakket om en manglende delingskultur, at lærere lukker døren til sitt klasserom, og fortsetter praksis der, uansett hva som skjer utenfor. Rektor har, av naturlige grunner, begrenset kapasitet til å utvikle den didaktiske praksis i de ulike fagene.
Jeg og mine kolleger reiste mye rundt på konferanser, og syntes det var spennende, inspirerende og nødvendig. Men mange av foredragene var av generell og overordnet art, og inn i mellom praksiseksempler. Dette var ofte ”vekkelsesmøter” hvor den digitale menigheten møttes for å høre presteskapet predike det gode budskap, men som var tungt oversettelig for den jevne lærer. I regi av Den digitale skole fikk vi da ideen til konferansen
Dei gode døma. Tanken var at våre lærere (lærere i HFK) skulle komme sammen og både få ”åndelig føde”, men og se hvordan andre lærere løste oppdraget. Lærer-til-lærer. Det var ett stort og boldt initiativ, uten presedens, så vidt vi visste. Opplæringsdirektøren tok ett modig grep og ga grønt lys. Skeptiske røster meldte seg, blant annet kom argumentet om at midlene var bedre brukt spedt ut på skolene.
Men invitasjon gikk ut på kort varsel, og responsen var overveldende. Skolene kjente sin besøkelsestid, og meldte på sine lærere. The rest is history. Ideen hadde tydeligvis truffet ett behov i markedet som det heter, og ønsket om gjentakelse var tydelig. Rundt på skolene tok lærerne med seg inspirasjonen fra konferansen og gakket hen og gjorde likedan. Det ga og kommunikasjon skolene i mellom, hvor de delte Dømer med hverandre, og Gode dømer ble ett begrep.
Mens det første året hadde vært en utfordring å finne Gode dømer fra eget fylke var det noe lettere andre året. Fremdeles var det imidlertid vanskelig å få lærere til å stå frem som ”Gode Dømer”, for lærere er sin største kritiker. Men suksessen fra året før gjentok seg, og entusiasmen i fylket økte. Nå var Dei gode døma blitt en merkevare. Viljen og evnen til å dele og prøve var voksende, med det resultat at årets konferanse hadde flere dømer fra eget fylke enn før. Ringer i vann.
I mitt hode er vi i videregående skole kommet beyond the point of no return. Med hensyn til digital praksis er vi kommet så langt at den går ikke å snu, tror vi. For dette er ikke enkelt. Når praksis kommer langt nok, ser vi og tydeligere utfordringene. Som jeg innledet med, er den digitale skole fremdeles ett ungt og umodent prosjekt. Jeg jobbet med det i HFK de tre årene prosjektperioden varte. Nå er prosjektet gått i linje, med de fordeler og ulemper det har. Jeg har søkt nye utfordringer, og gjort meg noen overraskende erfaringer. Blant annet, at selv innen sektorer en trodde var langt fremme, er de kommet forbausende kort. Det er en stund til Digital førstevalg er en realitet. Digital førstevalg krever mentale omstillinger, og den digitale kompleksitet overskuer de færreste av oss. Til det er feltet for ungt, erfaringene for begrensete og gamle avkodingsmønstre for tunge. Digital praksis er The Wisdom of Crowds. Der er lærerne ett forbilde for mange grupper, gjennom sin digitale tilstedeværelse. Samtidig melder kritiske røster seg, som debatten om
sosiale medier i skolen.
Dei Gode Døma, og erfaringene fra Hordaland er ikke en enkeltpersons verk, ei heller en enkelt fylkeskommunes, til tross for den gode kollektive innsatsen både fra Opplæringsavdelingen og IT-avdelingen, og rundt på skolene. Det er ett kollektivt løft. Tydelige politikere satte digital kompetanse på agendaen, visjonære opplæringsdirektører satte i gang prosjektet
NDLA, ikke uten støy og motstand, elevpc-ordning ble innført i fylkeskommunene, fylkeskommunale byråkrater jobbet for å spre kompetanse i egne rekker, og enkeltlærere tok oppfordringen, og fant hverandre gjennom nettet. Den digitale skole i Norge har vært en kombinasjon gjennom sentralt press og lokalt initiativ. Nettverket
Del-og-Bruk er ett slik lokalt initiativ, som materialiserte seg under de riktige omstendigheter. Mange nok entusiaster var knyttet sammen gjennom ulike virtuelle nettverk, i Del-og-bruk kom de sammen, og dro med seg sine andre nettverk i ett lavtersketilbud tilgjengelig for alle. Jeg tror noe av suksessen til Del-og-bruk skyldes det faktum at det var ”en på gulvet” som tok initiativ, en som allerede hadde tillit og kred i miljøet, blant annet gjennom sin egen deling på nett. Hadde dette kommet fra ”oven” ville det aldri vokst på den måten, tror jeg. Det ville blitt møtt med skepsis, hva betyr nå dette? Det ville og havnet i en masse opphavsrettslige diskusjoner, fagforeninger, forlag, etc. En privat delingsarena/nettverk er ikke rammet av slikt.
I skolen er det ofte slik at kun den som har sko(l)en på kan uttale seg om hvor den trykker, det vil si at mange skolefolk skal ha seg frabedt uttalelser om skolens indre liv fra ikke-skolefolk, og da spesielt direktorat og departement, skrivebordsbyråkrater som ikke vet noe om hverdagen i skolen. Men det er ofte vanskelig å se skogen for bare trær. I en travel og hektisk hverdag er en for opptatt med å få hverdagen til å gå opp, med alle dens krav og utfordringer, at en kanskje glemmer å utfordre seg selv. Derfor trengs det krav, utfordringer, vyer og visjoner utenfra. Skolen har tross alt ett samfunnsmandat. Den har en bestilling, og det forventes at den leverer. I ett samfunn i konstant endring kan ikke skolen be om ro, signalisere endringstretthet. Det er som å si: stopp verden jeg vil av. Så når Øystein uttrykker bekymring for presset mot skolen utenfra, at skolen kanskje er i en konsolideringsfase, er det nok verdt ytterligere refleksjon. Hva skal
Senter for IKT i utdanningen være? Skal det være ett organ som utfordrer oss, får oss til å strekke oss, stiller krav og forventninger og har vyer, eller ett forvaltningsorgan, som forvalter hvor bra alt er i norsk skole? Hvor er departementet? Har de gjort jobben sin nå, og går videre til andre oppgaver?
Dette er en viktig debatt. Den begynte så bra med K06, la fortsettelsen bli like bra. Fortsett å utfordre oss!
Etter at jeg i 2008 leste Disrupting Class, og blogget om denne, har begrepene disruptive teknologier fulgt meg. Teorien om disruption er veldig beskrivende for mange av de prosesser vi ser i ulike bransjer rundt oss. Forventningene var derfor stor når jeg så at en av forfatterne, Micael. B. Horn, var satt opp som hovedforedragsholder på årets brukerkonferanse for itslearning. I følge teorien om disruptive teknologier følges sentralisering av desentralisering, alle bransjer følger dette mønsteret. Det kan sammenlignes med en ringer i vann prosess, hvor nye teknologier oppstår i ringene utenfor de eksisterende teknologiene, dette er ett viktig trekk ved disruptive teknologier. Disse teknologiene møter som regel ett behov som ikke dekkes av den/de eksisterende løsningene. Kunder og produkter trekkes mot de ytre ringene. Resesjon driver/aksellerer ofte denne desruptive devolusjonen, og kundene returnerer sjelden tilbake til de opprinnelige teknologiene. Disruption av ulike foretningsmodeller har vært den dominerende historiske mekanisme for å gjøre ting mer tilgjengelig og billigere. Horn viste til mange bransjer som har gått gjennom disse prosessene: bilindustri, filmindustri, musikk, foto, telebransjen. Men disruption, skjer det i skolen? Horn viste til hvordan utdanning går fra State universities via community colleges til online universities. Horn pekte på at alle har ulike læringsbehov og mål på ulik tid. Vi har ulike motivasjoner og pasjoner, dette burde utdanningssystemet ta høyde for, men gjør det ikke. Hvis vi vet at elevene har ulike læringsbehov, hvorfor tar vi ikke konsekvensen av det? Fordi systemet ikke tillater det. Horn peker på at vi har en systemfeil i utdanningssystemet, noe jeg har vært inne på i denne bloggen flere ganger. Både elever og lærere er fanger i ett system av gjensidig avhengighet. ”Conflicting mandates in the way we must teach vs. the way students must learn”. 
