Utdanningsparadigmer

De av dere som har fulgt bloggen min og lest en del av innleggene mine vet at jeg er opptatt av at vi har en systemfeil i utdanningssystemet, som både lærere og elever er fanget i. Innføring av ny teknologi i klasserommet kan i liten grad endre dette, eller forbedre systemet dersom vi bare “setter strøm på” gamle modeller, metoder og læremidler.  Av denne grunn er det så mange undersøkelser som konkluderer med at digital teknologi inn i skolen har liten eller ingen effekt, i verste fall er det dysfunksjonelt.  Dette fordi det i liten grad stilles spørsmål med premissene, så i vi vår desperate jakt på å forbedre det vi oppfatter som fallende resultater innfører vi mer av det som ikke virker, og “tester elevene i hjel”.  De blir så travelt opptatt med å forberede seg til ulike tester at det blir liten tid til refleksjon, kritisk, selvstendig tenkning og utvikling av kognitive ferdigheter. Jeg har tidligere på bloggen her referert til Sir Ken Robinson, som er opptatt av utdanning og som har mange argumenter jeg synes absolutt bør tas på alvor. Sjelden har jeg sett dette så godt gjort rede for som i dette innslaget, som jeg fant Cooperative Catalyst, ett tips via @Shellterrell på Twitter.  Alle som jobber med, eller mener noe om utdanning, burde se denne, og reflektere over en del av argumentene som settes frem her.  Spesielt er det tankevekkende det han sier om den ADHD-epidemien som rir de vestlige skoler.

 

Myter om teknologi i skolen.

Øystein Johannessen viser i sin blogg til ett innlegg av Kentrao Toyama om myter om teknologi i utdanning, og oppfordrer til deltakelse i debatten.  Oppfordring tatt og her kommer mitt innlegg:

Forfatter sier at teknologi kan gjøre gode skoler bedre, og dårlige skoler verre.  At den voksne er den viktigste faktor for læring, og at de ferdigheter som trengs i det 21. århundre og var de som trengtes i det 20. århundre, og at det læres uten bruk av teknologi.  Han kommer og med noen kommentarer om bruk av teknologi som tv i skolen.

Problemet med argumentasjonen til Toyama er ikke hans påpekninger av teknologiens tilkortkomninger på mange områder. Han har rett i mange av sine argumenter.  Problemet er at han ikke tar inn over seg at denne teknologien er annerledes enn annen teknologi.  Den digitale teknologien gjør noe med våre samhandlingsmønstre, vår kunnskap, vår kompetanse, vårt samfunn.  Dette er det livsfarlig å overse, spesielt i samfunn og blant grupper som ellers har lite ressurser. Argumentasjonen ligger egentlig på ett nivå om hvorvidt det er nødvendig å lære å lese eller ikke, fordi en bok kan aldri kompensere for en god lærer med god fortellerteknikk og formidlingsevne.  Og en bok kan ikke lære deg noe ikke en lærer kan gjøre bedre. På samme måte som bøker har sine fordeler og begrensninger, og er avhengig av brukerkompetanse, slik er det og med teknologi. Mange har tilegnet seg kunnskap gjennom bruk av bøker som de aldri hadde fått av sin lærer, så og med teknologi.

Teknologien er her, den gjør noe med oss, den gjør noe med vårt samfunn, som ikke har paralleller i historien, godt eksemplifisert i vedlagte TED Talk av Amber Case. Når skal vi slutte med dette teknoligifokuset og i stedet se på hvilket samfunn lever vi i, hvilke ferdigheter og kompetanser trenger vi, hvordan skal opplæringen til de unge legges til rette for å nå disse målene?

I morgen starter BETT, den største messen innen teknologi for læring, og nordmenn reiser i flokk og følge for å se det nyeste på teknologifronten. Men dette handler ikke om, for eller i mot teknologi.  Som Amber Case avslutter med:  teknologien gjør oss mer human, this is still human connection, it is just done in a different way, it ends up being more human than technology because we are co-creating each other all the time. We are increasing our humaness, the ability to communicate with each other regardless of geography.

 

Where is the place to be?

Sosiale medier, en helt naturlig del av hverdagen for noen av oss, ett fremmed, uforståelig univers for andre. Facebook er ett av de “største landene i verden” med mer enn en 500 mill. brukere og verdsatt til ufattelige 50 milliarder dollar. De fleste er etterhvert blitt vant til å bli oppfordret til å følge debattprogrammer på Twitter, et sted mange følger, færre bidrar, og mange sliter med å forstå. Skype brukes av bestemødre for å holde kontakt med barnebarn, mens ungdommen chatter i vei på MSN. Det lastes opp millioner av timer på YouTube, og for profesjonelt bruk er det nødvendig med en konto på LinkedIn. Dropbox kan brukes for å synkronisere sine dokumenter mellom ulike maskiner, bilder lagres og deles på Flickr. På ulike Google-kontoer har en epost, chat, dokumenter, lenkesamlinger og RSS. Når en begynner å reflektere blir en slått av hvor utrolig mange digitale foraer en benytter seg av i hverdagen. Noen av disse kan en jo samle på Netvibes, for å få litt kontroll. I tillegg har en jo ulike nettsamfunn som GovLoop og DelogBruk, nettsamfunn for faglige diskusjoner og deling. Musikk på Spotify og iTunes.  Jeg har enda en lang liste som jeg ikke har nevnt. Nettsteder som er en større eller mindre del av min hverdag.

Noen nye nettsteder har dukket opp som jeg ikke helt har skjønt, som Foursquare.  Som bruker av Foursquare skjønner jeg ikke helt problemet med Facebook places.  Vil en ikke at noen skal vite hvor du er er det bare å la være å sjekke inn eller stenge applikasjonen. 

Men ok, alle disse nettsamfunnene er jo såå 2010.  Hva er det som gjelder i 2011.  Vel, krisestemningen meldte seg når Delicious ble varslet nedlagt.  Plutselig ble Diigo-kontoen gjenvekket fra de døde. Men når en mister ett av sine favorittnettsteder, søker en andre løsninger og oppdaget nye varianter som: Pinboard (betalingstjeneste) og Instapaper.  Den siste fungerer veldig greit. Plaxo har jeg skaffet meg konto på, en måte å holde oversikt over alle kontaktene sine.  Siste tilskudd er Quora. Takket være velvillige venner på Twitter fikk jeg invite til dette nettsamfunnet, som fremdeles er lukket, men som ser spennende ut. Men jeg kjenner det er et kapasitetsproblem. Hvor mye klarer jeg å følge med på. Ta blogger, for eksempel.  Den siste tiden har jeg blogget lite selv, og i enda mindre grad fulgt opp leselisten min for andres blogger.  En blogg blir for lang, tar for mye tid å følge dem opp. De blogginnleggene jeg leser nå er de som jeg får anbefalt gjennom mitt sosiale nettverk.  Jeg bruker i mindre grad tid på selv å søke blogginnlegg, og fy meg, enda flinkere å kommentere på andres blogger.  Jeg retwitrer dem om de er bra, men dårlig til å gi respons på bloggen. Jeg som blir så glad når noen tar seg bryet å kommentere på min blogg.

Ved overgangen til 2011 er mange opptatt av å spå hva som skjer i 2011, hva blir de viktigste trekkene i det nye året: lesebrett, ebøker, geolokalisering,  cloudcomputing.  Ja, det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Hvem kunne forutsett WikiLeaks, og den betydningen den har har fått?  Jeg tror vi lever i en tid med store overraskelser, det er vanskelig å se fremover. Det virker som vi er lemmen, løper i flokk til de samme stedene: iPhone, iPad, Facebook, Twitter og nå Quora.

Men at det er viktig og nyttig å være på nett er det ingen tvil om, spørsmålet er bare where is the pace to be? Via Diigo fikk jeg for eksempel tipset om 21 recources about personal learning networks. Ikke lett dette, prioritering av tid og oppmerksomhet. Men kanskje RockMelt kan være en løsning?