To blog or not to blog- again

I et tidligere innlegg stilte jeg spørsmålet om hvorvidt alle elevene skulle blogge. Diskusjoner om digital kompetanse, lærerrolle, innhold i skolen etc går sin skjeve gang. Det som ikke slutter å fasinere meg er hvor fort utviklingen går.  Det som var “nytt og revolusjonerende” for 6 mnd siden er mainstream i dag. Tilfeldigvis kom jeg over dette blogginnlegget med 5 grunner til hvorfor alle jobbsøkere bør ha sin egen blogg. Med tanke på at de fleste som er elever i skolen er fremtidige jobbsøkere er dette argumenter til refleksjon. Det er tydelig at de tradisjonelle kanaler endrer seg. For eksempel viser undersøkelser at sosiale medier som Twitter og Facebook i stadig økende grad en en svært viktig kanal for nyhetsinformasjon for befolkningen.  Pew Internet har nylig publisert en rapport om hvor amerikanere får sine nyheter fra. I rapporten heter det blant annet:

• Portable : 33% of cell phone owners now access news on their cell phones.
• Personalized : 28% of internet users have customized their home page to include news from sources and on topics that particularly interest them.
• Participatory : 37% of internet users have contributed to the creation of news, commented about it, or disseminated it via postings on social media sites like Facebook or Twitter.

Ok, change happens…

Legger og ved lenke til denne artikkelen:

5 Ways Social Media is Changing Our Daily Lives

Skole vs næringsliv

I år arrangerer HFK konferansen Dei gode døma for tredje gang.  Det første året var det praksis i den digitale skolen som var i fokus, i fjor var det forskning som møtte praksis og vise versa.  I år prøver vi å få til et mer næringslivsrettet fokus. Hva møter elevene våre når de skal ut og produsere? Hvilke krav og forventninger stilles til dem som arbeidstakere?

Mitt møte med næringslivet med dette temaet som fokus har gitt meg en del interessante vinklinger og tanker. 

For det første er, selvsagt, næringslivet et stort og variert felt.  Noen bransjer og bedrifter bruker digitale medier og verktøy i stor utstrekning, hos andre er det mer eller mindre fraværende.  Noen har store begrensninger på programmer og nettsteder, begrunnet i blant annet sikkerhet, mens andre har full frihet.

For det andre, er det å være i produksjon det samme som å være i en læringssituasjon?  Det at noen bedrifter stenger for tilgang til Facebook et argument for å stenge for Facebook i skolen?

En representant sa til meg at dersom unge arbeidstakere kommer inn i en bedrift med gode digitale kunnskaper, ferdigheter og holdninger vil de være et veldig verdifullt bidrag til bedriften, samtidig som mange unge blir skuffet når de begynner i arbeid, fordi forventningene til hva de skal ha tilgang til og kunne benytte er urealistiske.

En annen sa til meg at ved deres bedrift (en stor og tung aktør) forventet de at alle som skulle jobbe der kunne bruke digitale medier, og hvis de ikke kunne måtte de lære det, ellers kunne de bare finne seg et annet sted å jobbe.

Til syvende og sist handler det om “survival of the most adabtable” i næringslivet. I en global konkurranse må bedrifter og organisasjoner hele tiden forholde seg til nye krav og forventninger, nye samhandlingsformer, nye aktører.  De kan ikke tillate seg å si at nå må vi få ro, denne utviklingen liker vi ikke, dette angår ikke oss. Noen bedrifter og bransjer prøver det, og dem går det ille. Endring, utvikling, utfordringer, nye, endrete krav ser ut til å ha blitt en kronisk tilstand i vårt samfunn. Kan vi da tillate oss å skynde oss langsomt?  Eller må vi alle se på hva betyr dette for meg? Selvom det er krevende, selvom det “gjør vondt i lysten”, selvom det tar oss ut av vår mestringssone?

Hvordan står det til på dette internettet?

På bloggen Laughing Squid  fant jeg denne visualiseringen av stoda på Internett. Det er ganske formidable tall som formidles, og de har vokst frem på kort tid.  Hva betyr dette for oss?  Hva betyr det for skolen?  Hva betyr det for elevene?  Hva betyr det for morgendagen?  Kan skolen nekte å forholde seg til denne realiteten?  Kan lærere nekte å forholde seg til dette?  Kan lærere nekte å ta ansvar for å holde seg oppdatert?   Kan en uttale seg om verdien og betydningen av denne utviklingen om en ikke selv kjenner den? Tør vi overlate til ungdommen selv å finne ut av dette og forholde seg til dette? Kan vi fortsette som om ingenting har skjedd?

JESS3 / The State of The Internet from Jesse Thomas on Vimeo.