Naive entusiaster foren eder! Jeg bare digger sosiale medier!

Det sies at ingenting er så samlende som en ytre "fiende", og i så måte må det rettes en stor takk til vår Kunnskapsminister. Når han uttalte seg i Dag Og Tid om naiv entusiasme for digitale medier, med påfølgende utdypning på Dagsnytt 18, var det mange naive digitalentusiaster der ute som reagerte. Undertegnete var da en av dem, hvilket resulterte i blogginnlegget Tanker fra en digitalentusiast, samt et tilsvar i Dag og Tid. Som jeg ofte gjør delte jeg mitt blogginnlegg i Facebook-gruppen Disruptive Education. At jeg tydeligvis traff en nerve viste engasjementet som posten avstedkom. Et stykke ned i tråden delte alltid kreative Margreta Tveisme fra Nordahl Grieg videregående skole ideen diskusjonen hadde gitt henne.  Hun bestilte en t-skjorte hvor det stod "naiv entusiast" på brystet. Denne skulle hun ha på seg på NKUL 2015, hvor blant annet vår Kunnskapsminister også skal. Ideen falt i god jord, og snart meldte flere seg på og bestilte t-skjorter.

Dette er et glimrende eksempel på et fellesskap som er i det digitale univers, muliggjort av sosiale medier.  Lærere som finner et utviklingsfellesskap i cyberspace som de ofte ikke finner på sine arbeidsplasser, samt hvordan det virtuelle og det fysiske smelter sammen. Dessverre skal jeg ikke på NKUL, min arbeidssituasjon er sånn at jeg stort sett reiser der jeg er invitert til å holde innlegg eller har et annet oppdrag. Men hadde jeg reist kan du være sikker på at jeg hadde hatt t-skjorte jeg også.  Jeg gleder meg til alle selfiene fra NKUL begynner å dukke opp på sosiale medier, av folk med slike t-skjorter.

Fremtiden i norsk skole ser lys ut med så mye entusiasme og engasjement.

NKUL blir aldri det samme.

Ed tech - ed hva for no..?

I dag har jeg vært på Våkn Opp- møte hos Abelia om den nasjonale tilstanden innen ed tech. Representanter som produserer teknologi for utdanningssektoren og representanter fra våre tre største partier var tilstede. Situasjonsbeskrivelsen av a/s UtdanningsNorge som kom frem var begredelig. Det finnes masse god utdanningsteknologi som norske utdannere viser stor motstandsdyktighet mot. Løsningen? Glimret med sitt fravær. Rolf Assev, fra StartUpLab og WeWantToKnow, sammenlignet situasjonen med en tsunami, vannet (trykket) har trukket seg litt tilbake, men det vil komme tilbake med en voldsom kraft, og da vil det ikke være dagens system som definerer.  Jeg er helt enig med Rolf.  Vi har sett dette før. Rolf dro frem det velkjente eksempelet om at det var ikke musikkindustrien som endret bransjen, men Steve Jobs og Apple. Netflix endrer fjernsynsbransjen og annonsemarkedet.

Norge er i en unik situasjon.  Knapt noen land er så gjennomteknologisert som oss.  Takket være vårt høye velstandsnivå har nesten alle internett hjemme, en eller form for pc/laptop/nettbrett og/eller en smarttelefon. Selv om vi klager på tilstanden i norsk skole, er den i internasjonal sammenheng upåklagelig. Vi har (etter internasjonal standard) gode skolebygg, gode lærere, kort sagt gode rammebetingelser for læring. Vi fremhever at det ikke bør være mer enn 20-25 elever pr. lærer.

Jeg har jobbet en del med endring og utvikling, og jeg gjør meg en del refleksjoner. Min erfaring etter mer enn 20 års praksis på området er følgende: for å få til endring må det gjøre vondt ett sted. Endring kommer som følge av indre og-/eller ytre press/ubehag.  Dersom ubehaget med å endre seg er større enn ubehaget med å forbli i den situasjonen en er i, eller en er fornøyd med tingenes tilstand (if it is working, don't change it) vil ingen endring finne sted.

I Norge er situasjonen at vi har gode skoler, norske elever gjør det relativt bra, norske foreldre er relativt fornøyde, og de fleste får jobb. Røstene til dem som faller utenfor er ikke mange og sterke nok. Fordi det går bra med de fleste blir ofte problemene til dem som faller utenfor privatisert, og stigmatisert, de som faller utenfor er det en feil på og dem skal vi fikse.

Skolen er sentrert rundt læreren og læreren er den viktigste person i den norske skole, og alle reformer sentreres rundt læreren: bedre og lengre utdanning av lærere.

Men la meg få være en kjetter her.

Er dette løsningen?

Senest i morges ble det snakket på nyhetene om lærermangel i Norge.  Lærermangelen internasjonalt er bare blåbær i forhold til hva vi opplever her hjemme.

La oss ta et tankeeksperiment:

Det er minst 2 milliarder mennesker på jorden under 20 år. Disse menneskene trenger utdanning. Hvis vi skal følge den norske modellen med la oss si 30 elever pr. lærer, vil det kreve ganske mange millioner lærere, og disse millioner av lærere trenger noen til å utdanne dem til lærere.  Alså vil en ganske stor andel av jordens befolkning måtte utdanne seg til og jobbe som lærere.  Når en i tillegg tar i betraktning at det tar noen år å skaffe seg lærerkompetanse, og at en andel av lærerne til enhver tid vil trenge etter- og videreutdanning sier det seg selv at dette er en umulig oppgave.  Hvor vil da disse elevene og myndighetene i disse landene snu seg etter for å finne løsninger? Hva kan løse deres formidable behov for utdanning?

Dette er det markedet Clayton Christensen kaller: area of non-consumption.  Fordi vår høykvalitetsmodell ikke er oppnåelig for dem vi de omfavne det lærere i Norge vil kalle "lav-kvalitetstilbud", fordi lav  kvalitet er bedre enn ingen kvalitet. Og siden dette området, som alle andre områder vil følge lover om eksponentiel vekst, betyr det at disse "lav-kvalitets tilbudene" vil bli bedre og bedre etterhvert som tiden går. På ett eller annet tidspunkt vil de utfordre de eksisterende modeller. Da vil de som har holdt fast i gammel praksis være utdaterte.

Det jeg da undrer meg over, er skolen Kodak? Clayton Christensen sier at den måten skolen har implementert teknologi på er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Kodak var blant de første til å ta i bruk digital fotograferingsteknologi, men det fikk liten praktisk betydning for businessmodellen. Norge var blant de første land i verden med å innføre digital kompetanse, men det har endret fint lite på skolens indre liv. Tidligere Utdanningsminster Trond Giske snakker om et tiår av tapte muligheter. Digital teknologi brukes for å understøtte de eksisterende prosesser.

Med all respekt for læreren, og alle de lærere som gjør en kjempejobb i skolen, læreren er ikke den viktigste i skolen. Det er eleven. Vil vi få andre svar og andre løsninger om eleven står i fokus?  Rolf Assev sa rett ut at de har gitt opp skolemarkedet, og satser nå på privatmarkedet med sitt mattespill, Dragonbox. Foreldre kjøper slike spill til sine håpefulle.  Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet sa i sin sluttappell at tsunamien kom ikke bare fra tech verdenen. Den kommer også innenifra. Når dagens ipad-generasjon kommer i skolen er de ikke skrudd sammen for dagens modell. Lærere vil slutte i yrket, og foreldre og elever vil kreve en endring.   Tør vi vente på at vannet kommer tilbake? Løpe ut og plukke fisker som er strandet på tørt land, for så å bli feid over ende når vannet kommer tilbake?
Tør vi ta inn over oss at vi må tenke annerledes enn vi har tenkt, slippe inn løsninger som utfordrer våre modeller, og som gjør vondt i kontrollfrik-genet? Og til dere politikere som forventer endring: tør dere slippe skolene fri til å prøve ut nye ting, eller skal de holdes i stramme tøyler? Hvordan kan vi vite hva som virker om vi ikke prøver ut nye ting?

Du kan ikke være litt gravid........

I Dagens Næringsliv 9.3.2015 blir jeg karakterisert som en padtilhenger av Cathrine Tømte, Sabine Wollsheid, Jørgen Sjaastad og Espen Wilberg.  De snakker om en polarisert debatt, som er lite konstruktiv, dogmatisk og unyansert. Siden jeg er sitert, går jeg ut fra at jeg omfattes av de karakteristikkene.

Jeg har jobbet med disse problemstillingene i mer enn 20 år. Jeg har sett alle avskygninger av argumentasjoner.  Problemstillingen er alt for ofte penal eller pad, enten eller!  I alt for liten grad er spørsmålet:

HVA skal elevene lære og HVORDAN kan dette best læres.

Min tidligere sjef, daværende Opplæringssjef i Hordaland Fylkeskommune, Svein Erik Fjeld, etterlyste pedagogenes engasjement og deltakelse i debatten om den digitale læringsrevolusjonen.  Det vi ser er at de viktigste aktører er ikke pedagoger. Omtalte Arne Krokan, ved NTNU, sier at det er ikke pedagoger ved NTNU som er engasjert i dette temaet, men informatikere.  Clayton Christensen, som blant annet er kjent for boken Disrupting Class er økonom, ikke pedagog.   Salman Kahn, grunnlegger av Kahn Academy, er finansanalytiker. Andrew Ng, Sebastian Thrun, Daphne Coller, drivkrefter bak MOOC-utviklingen er heller ikke pedagoger.  Tvert i mot opplever vi at ledende pedagoger stiller seg skeptisk til denne utviklingen, og sverger til penn og papir, i Norge med omtalte Lektorlaget i spissen. Lærerutdanningen har med respekt å melde et langt stykke igjen. Jeg har en venninne som for tiden tar PPU ved en av våre mer fremoverrettede høyskoler, og hun er mildt sagt frustrert. De som driver denne utviklingen i praksis er ofte entusiastiske enkeltpersoner eller enkeltmiljøer. Nordahl Grieg Videregående skole i Bergen møtes ikke med entusiasme i alle leirer som et eksempel på noen som virkelig tar dette på alvor og prøver ut ikt for læring.  Sandvika videregående skole, med Ann Michalsen i spissen er en annen slik skole. Ved Mandal vidergående skole har blant annet Stein Aanesen i mange år hatt gode resultater når digitale verktøy har vært implementert i matematikkundervisningen. Henning Lund ved Eikeli videregående skole er en annen. Vi har egne resultater fra BI. Listen kan gjøres mye lengre. Hvorfor er ikke slike resultater mer fremhevet? Hvorfor er det ikke større interesse for hva disse og andre gjør?

Penn og papir har til en viss grad fungert i det samfunnet vi har levd i. Men det samfunnet finnes ikke lengre.  Når dampmaskinen ble oppfunnet tok det 150 år for den kollektive hukommelse å fordoble seg (hva menneskene visste). I dag tar dette ca. 2 år. I 2020 er det estimert at dette vil ta 72 timer.

Ofte er det slik at som en roper i skogen får en svar. Når en måler effekten av ulike pedagogiske metoder, er resultatet litt avhengig av hva en måler. Jeg kjenner lærere og forelesere som vil være "the gateway to knowledge", hvor de sitter på kunnskapen som formidles til elevene, dette anses som "kvalitetssikring". I en sånn modell kan ikke elevene vite mer enn læreren og er avhengig av lærerens kunnskapsbase.   I vår komplekse verden kan vi ikke lengre basere oss på en slik modell.

Vi begynner nå å se hvordan god bruk av digital teknologi gir gode læringsresultater, kanskje spesielt innen matematikk. Men enda viktigere enn denne evinnelige verktøysmodellen er diskusjonen:

Hva er kunnskap og kompetanse i det globale informasjonssamfunnet?
Hvordan skal vi gjøre våre barn og unge best mulig i stand til å håndtere de muligheter og utfordringer som ligger der?

Informasjonssamfunnet er en revolusjon, på linje med jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Vi sluttet ikke å dyrke mark som følge av den industrielle relvolusjon, men vi endret måten å gjøre det på.  Vi slutter ikke lære som følge av informasjonsrevolusjonen, men vi endrer måten å gjøre det på. Vi har fremdeles hester, men biler er et litt mer effektivt transportmiddel, selvom en ridetur er hyggelig nok, og kanskje gir bedre mosjon og motorikk.

Jeg oppfordrer til en debatt om HVA, og så kan HVORDAN komme som en konsekvens. Jeg tar mer enn gjerne en konstruktiv samtale og dialog om disse temaene.  Jeg er evig lei disse skyttergravsdiskusjonene. Jeg venter på at vi skal komme videre.

Øst er øst og vest er vest......

Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes skrev Jungelbokens forfatter Rudyard Kipling.

Hans ord kan reformuleres til utdanning er utdanning, og næringsliv er næringsliv, og aldri skal de to møtes.

Slik øst og vest synser mye om hverandre, gjør jammen utdanning og næringsliv det også.  Selvsagt er ingen regel uten unntak, men etter å ha jobbet med disse fagfeltene i noen tiår mener jeg likevel at jeg kan stå inne for disse ordene.  Jeg har arrangert en del, og deltatt på enda flere, konferanser og seminarer om utdanning. Velg ditt emne og du havner i din boble.  Når jeg jobbet som prosjektleder for Digital skole i Hordaland fylkeskommune var jeg del av en "menighet" innen grunnskole og videregående skole som reiste på de samme konferansene og hørte på de samme guruene.  Det er stygt å si dette om flinke, dyktige, engasjerte, oppegående mennesker, men vi hadde vår ideologi, vår gruppetenkning. Det var oss og de andre. De andre var i første rekke lærere, men også mediefolk og politikere som ikke hadde skjønt den digitale læringsrevolusjonen som vi hadde omfavnet. Vi var stort sett alle personer som jobbet innen utdanningssystemet på en eller annen måte.  Så byttet jeg jobb, og havnet i Direktoratet for forvaltning og IKT. Der oppdaget jeg fort at det var en annen boble. En boble som bestod av andre mennesker enn dem jeg var vant til å forholde meg til. Mange av de problemstillinger og utfordringer jeg kjente til ble betraktet som nye og ukjente innen denne boblen, samtidig som de tilnærmet seg disse problemstillingene på en annen måte. De hentet i liten grad innspill fra min "gamle" boble.

Siden mitt engasjement for utdanning er større enn for statlig byråkrati havnet jeg tilbake igjen innen utdanning, men denne gangen høyere utdanning, og i nye bobler. Fjernundervisning eller nettstudier viste seg raskt å være en boble. Pedagogikk en annen. Disse boblene er ikke bare nasjonale, de er internasjonale. For en som liker "bubble-jumping" ble dette veldig tydelig. En del av disse konferansene er som slektsstevner, man møter og forsterker bånd med dem man kjenner. Vi inviteres til hverandres konferanser. Det er forsåvidt ikke noe galt i dette, smarbeid og deling er viktig arbeid, spesielt når det er mye motstand og gruppetenkning utenfor boblene, eller boblene som vil knuse en er større. Det er også en del av kompetanseoppbygging.

Problemet med bobler er likevel at de er bobler.  Det snakkes mye om næringslivets behov. Jeg mener det er livsfarlig å ha kortsiktig næringslivsperspektiv på noe så langsiktig som utdanning.  Det er under ett år siden ropet etter flere ingeniører var høylydt, og nærmest over natten forstummet det ropet når oljeprisen kollapset. Vi vet at næringslivet er uforutsigbart. Mange av dagens etterspurte jobber finnes det ingen utdanning for.  Dette er jobber vi ikke visste ville finnes for ti år siden.   Men næringslivets raske endringer og nye utfordringer siver desverre ikke inn til utdanning. For selvom utdanning ikke kan ha kortsiktige næringslivsperspektiver, kan den heller ikke være skjermet for hva som skjer "der ute".

Utdanning er en kraftig boble. Vi alle starter våre karriere innen utdanningssystemet, på en aller annen måte (home schooling bevegelsen prøver å bryte dette, en annen diskusjon).  Vi som er vinnere innen den eksisterende modellen går videre til høyere utdanning, som ytterligere bygger på og foredler de egenskapene vi har som gjorde at vi lyktes. Er vi virkelig komfortabel innen det akademiske rammverk går vi videre og blir utdannere på ulike nivåer: grunnopplæring, videregående eller høyere utdanning.  Til tross for gode intensjoner og høy idealisme reproduserer da de aller fleste av oss, mer eller mindre ubevisst, det systemet vi lyktes i. Fordi vi er silt gjennom ulike mekanismer, og gitt opplæring i hva som er riktig av mennesker som er relativt like oss selv, stiller vi de samme spørsmålene og får de samme svarene.

Vi som velger å bli utdannere og jobbe med utdanning er veldig ulike flertallet av vår elevmasse. De fleste av oss har en helt annen sosial bakgrunn, og de fleste av oss lærer annerledes enn flesteparten av elevene. Dette ligger da også til grunn for teorier om reproduksjon av ulikhet og resosialisering i skolen, og hvorfor lærerbarn/akademikerbarn lykkes så godt i skolen.

Det jeg vil frem til er at vi må prøve å bryte disse boblene. Vi har alle godt av å bli utfordret på våre bakhodemodeller. Sammen med Ebba Køber fra Fleksibel Utdanning Norge og Gunnar Østgard som da jobbet i Amendor, nå Conexus, prøvde vi å bryte gjennom disse boblene med konferansene Disruptive Education 2012 og 2013.  Vi prøvde å samle utdannere på alle nivåer og næringslivet til å møtes i fellesskap for å ta for seg læring i det 21. århundre. Den tiden hvor en tilbringer en del av livet sitt innen utdanning og en annen i yrkesaktivitet er forbi. Livslang læring er blitt ett mantra, men hva betyr det egentlig?

Vi mente at de ulike sektorer hadde godt av å møtes, utveksle erfaringer og ideer og utfordre hverandre.

Selv om konferansen kan betraktes som suksess isolert sett, var det likevel mange av de samme som deltok.  Det vi erfarte var at næringslivet ikke viste overveldende interesse når det var kompetansehevning relatert til utdanningssystemet, og utdanningssystemet ikke så næringslivet som relevant for dem.  Brillene begge sektorer tok på var at: dette er ikke innenfor vårt område. Dette til tross for alt snakk om utdanning, og at det var hovedtema på NHO's årskonferanse 2013, Læringslivet. På Twitter ble NHO-konferansen kritisert av utdannere for at konferansen snakket om utdanning uten å innvolvere dem.

Jeg vet at det gjøres utrolig mye bra innen næringslivet om hvordan tenke nytt om læring, om hvordan bruke digitale medier for samarbeid og kunnskapsdeling, at reproduktiv faktakunnskap er ikke det som først og fremst etterspørres hos arbeidstakerne. Mye av denne informasjonen når ikke frem til det jevne klasserom. Selvsagt finnes det unntak, men på systemnivå er dette riktig.

I går var jeg og feiret en god venninnes runde dag, og i det selskapet ble jeg kjent med en som viste seg jobbet med mye av de samme problemstillingene i en annen boble. Vi hadde aldri møttes før, men tankene, utfordringene og problemstillingene, fra ulike vinkler var forbausende like. Hun hadde imidlertid kunnskap og erfaring som var veldig nødvendig i min boble og omvendt.

Jeg føler meg ofte som Don Quijote som kjemper mot vindmøller i når det gjelder dette temaet. Uansett hvor mye en dokumenterer og utfordrer, kommer argumentene om at penn og papir og forelesninger er best tilbake. Selv om "boblen" vokser virker det vanskelig å nå utenfor den. Får ting slo vel så godt an som boken om digital demens.  Det som slår meg gang på gang når jeg er rundt og holder foredrag om disse temaene er a. hvor lite folk er klar over disse tingene og b. hvor sterkt det resonerer hos dem når de hører det.

Det jeg imidlertid ser, og det er ikke rocket science, er at utdanning er i samme situasjon som papiravisene har vært i en stund. Vi er ikke skjermet for endringens vinder.  Jeg pleier å sammenligne denne utviklingen med et strikketøy.  At en maske løsner betyr ingenting, ikke to eller tre heller. Etter hvert blir maskene til hull i strikketøyet, der er vi nå. Når nok masker har løsnet og dannet store nok hull kollapser hele strikketøyet.

Hvilken beredskap har vi da? Hva vil det bety?

De endringene vi ser er varslet. Mene, mene tekel, ufarsin - skriften på veggen, den er der om en vil se den.  Stadig flere gjør det.   At den digitale teknologien velter inn og disrupter betyr ikke, slik mange hevder, at det fysiske møtet dør eller blir overflødig. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger hverandre, vi har noen biologiske behov for øyekontakt, non-verbal kommunikasjon, fysisk og mental tilstedeværelse. Men de eksisterende modeller utnytter ikke potensialet vi har i dag.

Jeg ønsker meg den store samtalen om disse tingene. Kommenter gjerne her på bloggen.  Jeg vet mange ikke er enig med meg.  Mange gjør seg andre tanker og ser andre løsninger, mange har egne erfaringer, på godt og vondt.  Ingenting er så kjekt som når jeg hører andres tanker og erfaringer.  Hvordan kan vi koble sammen bobler?  Hvordan kan vi nå ut til flere grupper og personer?  Jeg bryter mer enn gjerne ut av min egen boble.

Utdanning er viktig.  Det er viktig for den enkeltes fremtid.  Utdanning gir det som vi på norsk ikke har noe godt ord for, men som på engelsk heter EMPOWERMENT! Jeg liker det ordet.  Utdanning er også viktig for vår felles fremtid.  Hvilken utdanning våre barn og unge får er ikke likegyldig!  Det er vårt ansvar å sørge for det! La øst og vest møtes.  Jeg tror det blir et godt møte!

Hva var spørsmålet igjen?

Vi gjennomgår en en revolusjon, en revolusjon som er mye mer omfattende en tidligere tiders revolusjoner. Bare for å minne om dem er dette når mennesker gikk fra å være jegere- og sankere til å holde husdyr, jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Andre revolusjoner er oppfinnelsen av skrift og boktrykkerkunsten, som en tredje her kan den teknologien som muliggjorde fremvekst av massemedier som fjernsyn, radio og kino trekkes inn.

Vi har også hatt revolusjoner knyttet til vårt verdensbilde:

Den første revolusjonen sto Kopernikus (1473 -1543)  for når han utfordret oppfattelsen om at jorden var universets sentrum, som alt dreide rundt, men at jorden faktisk selv gikk i bane rundt solen. Den andre revolusjonen stod Darwin (1809 -1882) for med sin utviklingslære (ikke alle har tatt dette inn over seg, men det er en annen diskusjon), når han utfordret menneskets plass blant levende vesener. Vi var en del av et større system, evolusjonen.  Den tredje revolusjonen krediteres Freud (1856 - 1939) når han introduserte det ubevisste, og delte det menneskelige sinn inn i id, ego og superego og viste at vårt sinn ikke er transparent.  Den fjerde revolusjonen stod Alan Turing (1912-1953), nå kjent gjennom filmen The Imitation Game, for. Han viste hvordan algoritmer og datamaskiner kunne frembringe bevisste og tenkende maskiner, det vi nå omtaler som kunstig intelligens (AI).


Hvis vi ser på disse ulike fasene av menneskets historie, ser vi at den revolusjonen vi gjennomlever er unik. For første gang sammenkobles alle disse kvantesprangene i vår utvikling, og i løpet av mindre enn en generasjon endrer de vår verden.  Jordbruksrevolusjonen brukte tolv tusen år, den industrielle revolusjonen ca. 400 år. Når Daniel Bell skrev The Coming of Post-Industrial society i 1973 skrev han at det som kjennetegnet disse fasene var at de ble kortere og kortere. Og Bell fikk rett.  For han skrev om informasjonssamfunnet mens de fleste enda var begravet i industrisamfunnet. Når jeg selv skrev om dette på 1990-tallet var begrepet informasjonssamfunnet omdiskutert. I dag er det begrepet en selvfølge og vi snakker ikke lengre om det, men "The Internet of things", maskinsamfunnet, kunstig intelligens.  Dette er fasen etter informasjonssamfunnet, når mengden informasjon er blitt så omfattende at våre hjerner ikke har kapasitet til å forholde seg til den. Dette kommer veldig godt frem i filmen The Imitation Game. Mens mennesker ikke har kapasitet til å beregne alle mulige kodekombinasjoner, kan en maskin gjøre dette for oss.  Vi kjenner alle til dette i vår hverdag.  Ta en sånn enkel ting som en kalkulator: den summerer mange ganger raskere enn de fleste av oss makter. Kunstig intelligens er hakket videre.  Når en maskin slår verdensmesteren i sjakk, når Watson slår verdensmesteren i Jeopardy, aner vi konturene av noe nytt. For å følge Bells resonnement: hvor gammelt ble informasjonssamfunnet?  La oss si det startet på 70-tallet som noen hevder. Da ble dette samfunnet rundt 40 - 50 år.  Så hva skjer nå?

Den menneskelige hjerne er sånn skrudd sammen at vi siler vår informasjon, og foretar våre tolkninger av verden basert på våre egne erfaringer. Hvordan hjernen gjør dette er et eget blogginnlegg, så jeg skal ikke gå dypere inn i dette her. Jeg vil likevel vise til det siste memet og buzzet i sosiale medier: hvilken farge er det på denne kjolen?

Det føyer seg inn i rekken av bilder som hva ser du her?

Alt handler om perspektiv. Hva ser du etter, hvordan dekoder du/hjernen din den informasjonen du får, hvilke spørsmål stiller du, hvilke svar er du predisponert til å finne. Innen vitenskapsteori diskuteres det med nøytrale observasjoner og hvorvidt de finnes.  De briller vi avkoder vår informasjon gjennom avgjør hvilke "nøytrale" observasjoner vi gjør. Et eksempel på et slikt paradigmeskifte er nettopp Kopernikus. I et paradigme hvor jorden er flat og universets sentrum ser ting litt annerledes ut enn i et univers hvor jorden er rund og går i bane rundt solen. Som sosiolog er jeg vant til å skifte mellom perspektiver: konflikt teori, konsensus teori, behaviorisme, bare for å nevne noen. En begrunner funn ut i fra teoretisk rammeverk.


Da kommer jeg til dagens poeng: for når en driver pedagogisk forskning eller uttaler seg om pedagogiske metoder, hvilke briller ser en gjennom? Hvilket paradigme befinner en seg i? Er kjolen blå og svart eller er den hvit og gull?

Den siste artikkelen jeg kom over er en professor som erfarer at studentene husker og lærer mer når de tar notater for hånd enn digitalt. Jeg skal ikke bestride hans funn. Som det står i artikkelen: ved håndskrift var studentene mer selektive i notattakingen enn når de tastet, for når de tastet prøvde de å transkribere forelesningen. Så er resultatet et produkt av notatteknikk eller av valg av teknologi? Når forskning viser at forelesninger i utgangspunktet har liten læringseffekt, hvorfor utfordres ikke da rammen av forelesningen som læringsarena? Når vi erfarer på BI at studentene lærer mer og får bedre resultater når den tradisjonelle forlelesningen erstattes av videoer, som studentene kan se når og hvor de vil, hvorfor settes ikke dette opp mot forelesningsnotater? Det studentene forteller når vi snakker med dem er at de tar masse notater under en videoleksjon. Men i motsetning til i en forelesning slipper de å mulittaske. Ja, for en forelesning, med eller uten digitale notatverktøy, er mulititasking.  Det er det ikke mange som tenker på. Å ta notater mens foreleser snakker er i sin natur multitasking, og ikke noe hjernen vår er skapt for.  Du kan ikke be foreleser stoppe mens du noterer, eller gjenta om du ikke fikk noe med deg, slik du kan når foreleser er på video.  Så hvorfor i det hele tatt ha forelesninger som baserer seg på at studenter må ta notater?



Det som er fellen er den evinnelige: one size fits all- modellen. Ukritisk tyr vi til ett verktøy: enten penn og papir/bok eller digitale verktøy. Det er like dumt som om en snekker bare bruker hammer eller spikermaskin til alle oppgaver.  Verkøyene har ulike styrker og svakheter og muliggjør ulike arbeidsformer.







Når det gjelder skrift ble den ikke tatt godt i mot når den kom. Skrift gjorde kunnskap til noe privat og vi fikk den tause leser. Datidens lærde, med Sokrates i spissen, likte ikke denne nye teknologien og hva den betydde for studenter og kunnskap.

På samme måte som vi har vansker med å skille farger på en kjole ser vi andre fenomener basert på våre erfaringer.  Vi kan datere boktrykkerkunsten til 1455. Da trykte Johannes Gutenberg de første Biblene i den tyske byen Maintz. John Naughton gjør følgende tankeeksperiment:

Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: 

På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil  

*underminere autoriteten til den katolske kirke  

*trigge den protestantiske reform  

* muliggjøre veksten i den moderne vitenskap 

*skape helt nye klasser og yrker 

*endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svare?

The World Wide Web er ca like gammelt nå som boktrykkerkunsten ville ha vært da. I hvilken grad er vi i stand til å se de endringer den digitale vil medføre?  Dersom vi dømmer denne teknologien ut fra vår erfaring, eksisterende praksis og rammeverk, hvordan vil da denne teknologien komme ut?

Det som er interessant er at i møte med det post-industrielle samfunn kan det kanskje vise seg å være en fordel å hoppe over Gutenberg-parentesen.


For noen år siden var jeg på ferie i Tunisia. Vi tok en kamelsafari ut i Saharas ørken. Der møtte vi på tuareger på sine araberhester, et nomadefolk kjent for sine indigo-blåe klær. Dette er et folkeslag som i liten grad har tatt inn over seg verken jordbruks-revolusjonen eller den industrielle revolusjon.  Jeg pratet en del med disse tuaregene, og de spurte meg om jeg likte ørkenen og kunne tenke meg en tur med overnatting blandt sanddynene. Jeg synes dette hørtes spennende ut, hvorpå en av dem da svarte at jeg kunne sende en epost og så skrev han opp epost-adressen sin på armen min (i mangel av papir i ørkenen).  Andre kan fortelle om hvordan masaiene i Kenya og Tanzania bruker mobiltelefoner for å kommunisere seg i mellom når de skal lokalisere vilt for å vise turistene, eller hvordan mobil betaling i Afrika ligger langt foran USA og Europa.  Disse "u-landene" har alt å vinne på å utnytte teknologiens muligheter.  De sitter ikke fast i gamle paradigmer med eksisterende businessmodeller og stakeholders.  En touraegkrigers safaritur er bare et tastetrykk unna, like lett eller vanskelig å finne som et norsk høyfjellshotell.

Hvem blir det så som evner å utnytte den fjerde eller femte revolusjons muligheter? Ved starten av forrige århundre var det britiske imperiet på sin høyde, et imperie som solen aldri gikk ned over.  Vel solen gikk ned, og USA ble det nye store imperiet. Det er ingen lov som tilsier at det forblir slik. For tiden ser mange til Kina.

Sokrates hadde nok rett i sine fordommer mot skrift. Innføringen av skrift hadde noen bivirkninger.  Slik vil det nok være med digital teknologi også. Man taper noe, og vinner noe annet.  For på samme måte som et samfunn med og uten skriftlige kilder er to helt ulike samfunn, er samfunn med og uten digital teknologi to helt ulike samfunn.  Ville vi droppet skriftteknologien på grunn av dens bivirkninger? Skal  noen utdannere, enkelte pressefolk og politikere få la sine paradigmer hindre oss i å utforske muligheter og utfordringer denne nye teknologien åpner, fordi den ikke helt passer inn i den eksisterende modellen?  Er det teknologien eller modellen som ikke leverer?  Når skal vi bli gode på å ikke bare bruke disse verktøyene; penn, papir, digitale medier, men utvide repertoaret, til også inkludere noen av dem som blant annet Sokrates var opptatt av: kritisk tenkning, retorikk, dialog? Se ting i helhet og større kontekst?  Er det når resten av verden har vist oss at dette virker, og vi er akterutseilt?