Utdanningssystemet - frozen in time?

Dagens utdanningssystem er oppdelt i livsfaser. Det er basert på at en hele befolkningen er i obligatorisk grunnutdanning frem til de er 18-20 år. Deretter går stadig større deler av befolkningen inn i en fase med høyere utdanning, helt eller delvis finansiert av det offentlige. Denne perioden er av ulik varighet, og danner grunnlaget for en livslang karriere. Utdanning ut over denne fasen kalles etter-, videreutdanning eller omskolering.

Systemet baserer seg på en modell hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsgode som befant seg fysisk lokalisert i tid og rom, og som var et begrenset gode. Det var høye kostnader forbundet med å levere og tilegne seg denne kunnskapen og kompetansen. Kunnskap og kompetanse var et knapphetsgode forbeholdt de få og høyt verdsatt. For å sertifisere at dem som kom ut fra utdanningsinstitusjonene hadde adekvat innsikt utviklet det seg ulike eksamenssystemer, som ga et livslangt kvalitetsstempel for de uteksaminerte kandidatene. Fordi dette stempelet hadde så høy verdi var det viktig at det ikke ble jukset med, fordi det ville underminere hele systemet, og trekke det i tvil. Derfor ble eksamensfusk slått hardt ned på. I de fleste tilfeller måles denne kompetansen ved at studenten i et begrenset tidsrom, alene og uten kommunikasjon, laster opp sin kompetanse muntlig eller skriftlig, og avhengig av det produktet som kommer frem definerer vi det som kompetanse og vurderer det ut fra et karaktersystem.

I det analoge univers var dette systemet riktig og logisk, spesielt siden kunnskap og informasjon var en ”vare” med lang holdbarhet. I vår digitale tidsalder utfordres disse modellene.

For det første er mye informasjon nå ferskvare. Vi opplever en eksponentiell vekst av informasjon, noe som gjør at behovet for stadig å oppgradere kunnskapen sin for ikke å bli utdatert vil være en viktig del av fremtidens arbeidsliv.

For det andre rår vi nå over teknologi og løsninger for samhandling og kommunikasjon som frigjør kunnskap og informasjon fra de tidligere fysiske begrensningene de var underlagt. Mens kunnskap tidligere var å finne i bøker på biblioteker og inne i folks hoder, er nå det meste tilgjengelig for hele verdens befolkning, og bare noen tastetrykk unna dersom en vet hvor en skal lete. Kunsten er derfor å ha den nyeste og mest relevante kunnskap.

For det tredje finnes det nå mange andre måter å dokumentere kunnskap og kompetanse enn ved de tradisjonelle eksamener alene og uten kommunikasjon.

For det fjerde stiller stadig flere spørsmål ved relevansen av den kompetanse som måles i denne modellen.

Til slutt tar stadig flere til ordet for å fremheve såkalte 21st Century skills . Hvor fokuset er mer på holdninger og ferdigheter enn på hvilken informasjon en har tilegnet seg gjennom utdanningssystemet. Disse ferdighetene måles på en annen måte enn gjennom det testregimet som har preget utdanning frem til nå. Vi ser nå at firmaer som Google legger vekt på andre kvalifikasjoner enn vitnemål når de skal foreta ansettelser. Mer enn hva studenten har lært ser de på evnen til å lære:

 For every job, though, the No. 1 thing we look for is general cognitive ability, and it’s not I.Q. It’s learning ability. It’s the ability to process on the fly. It’s the ability to pull together disparate bits of information. We assess that using structured behavioral interviews that we validate to make sure they’re predictive.”….. And it is not just humility in creating space for others to contribute, says Bock, it’s “intellectual humility. Without humility, you are unable to learn.” It is why research shows that many graduates from hotshot business schools plateau. “Successful bright people rarely experience failure, and so they don’t learn how to learn from that failure,” said Bock. 

Dette fokuset på livslang læring og samarbeid ser ut til å være ett trekk ved fremtidens lærings- og arbeidsliv. Fokuset på målbar informasjonskunnskap slik det har vært i dagens utdanningsregime blir videre utfordret av veksten i kunstig intelligens . Datamaskiners evne til å samle og bearbeide informasjon vil i fremtiden langt overstige menneskers. Conrad Wolfram , som står bak softwaren Wolfram Alpha, understreker at matematikk består av fire komponenter, hvorav calculus er den minst viktige. Han hevder at ved det sterke fokuset på calculus gjør vi elevene til tredjerangs datamaskiner, når vi i stedet burde fokusere på evnen til å stille gode matematiske spørsmål og sette matematiske problemstillinger inn i kontekst og tolke de resultatene som datamaskinene regner ut for oss. Den digitale revolusjonen utfordrer kunnskapssynet vårt og dermed også måle- og vurderingssystemene våre. John Seeley Brown hevdet at han ville heller ansette en høyt rangert World of Warcraft - spiller enn en med MBA fra Harvard, på grunn av samarbeids- og problemløsningsferdighetene som krevdes for å nå langt i dette online multiplayerspillet. Nå er nok ikke World of Warcraft en fremtidig utdannelse for de fleste, men denne teknologien åpner opp for andre måter å måle kunnskap og kompetanse på. Dersom en må løse ulike oppgaver i ”quests” sammen med andre, og avhengig hvordan en løste de ulike oppgavene kommer en ut på ulike levels, vil dette være en måte å simulere oppgaver og samtidig anvende og lære kunnskap i samarbeid med andre.

Vi er bare helt i startgropen av utviklingen av utdanningsteknologi, edTech. Men denne teknologien kan gjøre mange former for testing/eksamen overflødig ved at det å klare å gjennomføre spill/oppgaver i systemene i seg selv er et tegn på oppnådd kompetanse. I et fremtidig kunnskapssamfunn vil kanskje utdanning bli mer fragmentert. Hvor noen tar en ”tradisjonell vei” for utdanning innen akademia, men hvor en større andel av befolkningen begynner tidligere i arbeid, men takket være MOOC og andre former for digitale tilbud i større grad kombinerer utdanning og arbeid gjennom en livslang karriere. Så langt har de akademiske brick and mortar institusjonene hatt monopol på utdanning. Med den digitale læringseksplosjonen er dette monopolet brutt, og dermed hvordan vi tenker rundt grader, livsfaselæring og måling av kompetanse. Tom Keane, skriver i Boston Globe 18. 2.2014:

 Is college worth it? Jobs of the future will require greater skills, but not necessarily a degree.   

Hvor han påpeker at de tradisjonelle utdannerne ikke nødvendigvis vil være fremtidens vei til utdanning, og at de vitnemålene som utstedes i dag vil ha begrenset verdi. I november 2013 spurte Joe McKendrick om fremtidens college degree ville være mer basert på erfaring enn på klasseromtid. NovoEd er lansert som en mer interaktiv MOOC Plattform. Vi ser allerede eksempler på folk som har hele grader gjennom ulike MOOC-tilbud. Andrew NG sa på eMOOC-konferansen i Lausanne i mars 2014 at vi nå ser stadig flere suksesshistorier med hvordan folk skaffer seg utdannelse og karriere ved hjelp av MOOC-tilbud. Det vi ser nå er bare så vidt starten på et utdanningslandskap i endring, hvor MOOC bare vil være ett av mange tilbud. Sosiologen Daniel Bell skrev i 1973 The Coming of Post-Industrial Society at på samme måte som jordbruk var den økonomiske drivkraften i jordbrukssamfunnet, råvarer og kraft/energi var driverne i industrisamfunnet vil kunnskap og informasjon være de økonomiske drivkreftene i det post-industrielle samfunn. På samme måte som jordbruksrevolusjonen endret samfunns stukturer, og den industrielle revolusjon tilsvarende, vil vi se en endring som følge av informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen. Foreløpig er vi bare i tidlige faser, og selv om det kan diskuteres hvor gammelt internet er er det først de siste 20 årene at de har hatt en utbredelse av betydning, og først i det 21. Århundre at teknologien er blitt så moden at den har vært tilgjengelig for folk flest. Det er derfor tidlig å si hvilke måter og strategier som vil vokse frem for å måle og vurdere kunnskap og kompetanse.

Det som imidlertid er sikkert at de gamle eksamenshallene med papir (eller pcer) står for fall, og at tiden hvor en tok et vitnemål og det definerte din yrkeskarriere er over. Nye modeller vokser frem, og MOOC er bare et tidlig symptom. Utfordringen består i at i overgangen fra ett system til et nytt bruker vi de gamle modellene for å forklare og løse det nye. Spørsmålet er om industrisamfunnets grader, vitnemål, eksamen og studiepoeng vil overleve i informasjons- og kunnskapssamfunnets mange ulike former for vurdering av kunnskap og kompetanse.

Digital læring - hva er nå det?

En tidligere fagforeningskollega snakket om kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft når han snakket om pedagogiske reformer. Når det gjelder temaet IKT i skolen virker det som om vi holder på med slik grøftekjøring. Enten er en veldig for ikt i skolen eller så er en veldig mot ikt i skolen. Kunnskapsministeren tråkket helt tydelig på noen tær når han snakket om teknologientusiasme.  Mitt forrige blogginnlegg har fått enorm respons på sosiale medier. En respons jeg ikke var forberedt på.   Jeg har lyst til å komme med noen pedagogiske refleksjoner i etterkant.

Digitale verktøy i seg selv gir ikke læring. Dette mantraet er på ingen måte nytt. Jeg må innrømme at jeg hoppet i stolen når tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen som ny minister stod på talestolen på Skolelederkonferansen og sa: "digitale verktøy er bare det, verktøy!" Jeg var på ingen måte enig, men hun representerte et utbredt syn. Jeg tar i mot en åpen og kunnskapsrik debatt om hvordan digitale verktøy kan brukes for god læring, men savner at de samme krav og kritikk rettes mot det verktøy som har hatt tilnærmet monopol i skolen: boken. Boken er er også kun et verktøy.  Faktisk er skrift også et verktøy, et verktøy som ca. 10% av elevmassen sliter med å mestre.  Jeg har enda ikke hørt argumentet at vi ukritisk kaster bøker etter elevene.

I dag delte jeg et innlegg på Twitter fra Jyllandsposten om at vi er i ferd med å utdanne den dummeste generasjonen noen sinne.  Dette er nok et innspill mot de rådende tendenser til panikk rundt utdanning. Mye kan sies om PISA, men dette internasjonale mesterskapet i læring har desverre hatt noen meget negative bieffekter. I Douglas Adams bok The Hichhiker's Guide to The Galaxy har en datamaskin brukt tre millioner år på å finne ut at svaret på alt er 42, men svaret har ingen mening fordi de har glemt spørsmålet.  På en måte er PISA og lignende litt det samme. PISA er blitt svaret på alt, men hva er spørsmålet?  Argumentet til artikkelen fra Jyllandsposten er nettopp det: ved vårt fokus på svar og fasitløsninger risikerer vi å utdanne en generasjon uselvstendige unge, uten empati og lyst til å lære.  Artikkelen sier videre at i fremtiden vil det være bruk for kreative, empatiske og motiverte unge, som kan tenke kritisk.  Ser vi på det kinesiske samfunn, med sine tigermødre, er det ikke de egenskapene som er påfallende. Dette er da noe Yong Zhao er veldig opptatt av. Han er kineser, men professor i USA, og dokumenterer gjennom sin forskning at der er en omvendt korrelasjon mellom resultater på PISA og TIMMS og et lands innovasjon og entreprenørskap.  Grunnen sier Zhao er at entreprenørskap og innovasjon er en mentalitet, det er ikke noe du kan undervise i noen timer.  I et system med fokus på svar og tester blir slikt støy i systemet, fordi innovasjon er uforutsigbart.  Et slikt system frembringer elever som gjør det bra på tester, men som er risikoaverse.

Einstein sa at symptomet på galskap var å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.  Innovasjon og nyskapning er å gjøre det ukjente.  Det er det som skjer når en setter barn fri, når en tør slippe løs deres nysgjerrighet, deres lidenskaper, deres lek.  Vi mennesker er lekende mennesker.  Forskning viser lekens betydning for vår kognitive utvikling. Men denne formen for utvikling og kunnskapslæring er ikke lett å standardisere, og dermed ikke målbar på standardiserte tester.

Vi vil ha "excellence" hos våre elever. Men hva om vi måler oss til middelmådighet? Dette "one-size-fits-all" - konseptet, som ikke passer noen, bidrar det til at alt for mange ikke når sitt potensiale?

Jeg liker ikke idretts-metaforer for læring. Kunnskap er ikke slik som på idrettsarenaen at der er vinnere og tapere, kunnskap er et felles delt gode som ikke kan rangeres slik mange gjør.  Men i denne sammenhengen vil jeg likevel bruke det.  For dersom Ole Gunnar Solskjær ble tvunget til å dele sin tid mellom fotball, turn, ballett, svømming, korsang, håndarbeid ville han blitt den fotballspilleren han ble? Spesielt om han var virkelig dårlig i håndarbeid, så han fikk mer av det på bekostning av det han var god i, fotball? For det ville være tragisk om han ikke mestret håndarbeid. Og dersom håndarbeidet hans var dårlig fikk han ikke bli med på fotballaget.

Selvsagt ikke. Men når det gjelder teoretisk kunnskap har vi denne tilnærmingen. Vi lar ikke dem som er virkelig gode til noe, men veldig dårlig i noe annet få blomstre. Vi dyrker generalistene, de som er litt gode i alt. Derfor kan en dårlig sidemålskarakter eller naturfagskarakter stenge for en glimrende karriere som jurist, lege, ingeniør eller annet.  I en verden med stadig mer kunnskap og økende kompleksitet må vi tørre å åpne opp for diversitet. La barn få være det Peter Gray skriver om i sin bok: fri til å lære. Dette vil selvsagt gjøre vondt i kontrollfrik-genet. Men ser vi utviklingen så går den i feil retning når stadig større andeler av elevmassen må ha spesialundervisning, og alt for mange dropper ut eller ikke når sine potensialer.  Denne utviklingen skyldes helt andre faktorer enn innføring av teknologi i skolen.

Teknologi åpner muligheter som var ukjent for tidligere generasjoner, men brukt like statisk og ukritisk som bøker brukes i dag, blir det selvsagt feil. Vi må se dette i en større sammenheng. La barn utvikle lærelyst og læreglede, og se at fremtiden er ikke lik fortiden. Gårsdagens modeller passer ikke nødvendigvis morgendagens samfunn. I stedet for å la dette bli en debatt om teknologi, la det bli en debatt om mennesker og læring. Vi teknologientusiaster tror ikke at dette bare handler om dingser, eller at alt kan fikses med noen tastetrykk. Vi ser at dette er en del av en større helhet.

Tanker fra en digitalentusiast

Ingenting tyder på at IKT i seg selv gir bedre læring, sier vår Kunnskapsminister, og tar et oppgjør med det han kaller digitalentusiasmen. 
Vel, her kommer noen refleksjoner fra en av dem som nok vil være blant dem som kan kalles digitalentusiast.

For det første: Kunnskapsministeren, og alle de lærere som nå bejubler Kunnskapsministerens ord må ta inn over seg at fremtiden er digital. Vi kan like det eller ikke, men utenfor kongerikets grenser går den digitale utviklingen videre. Der er det ikke hemninger i forhold til å utnytte nettets mange muligheter for kunnskapsdeling, samhandling og innovasjon.  Ja, for Internett er den største kilde til og arena for innovasjon og nyskapning verden har sett.  I fremtiden blir vi ikke mindre digitale. Våre klasserom kan enn så lenge være analoge bobler i en digital verden.  Hvis ikke elevene våre, vår fremtid etter oljen, har god digital kompetanse og innsikt, hvilken andel av denne verdiskapningen får da AS Norge?

For det andre inviterer jeg Kunnskapsministeren til å besøke oss på BI. Vi setter bruk av IKT i opplæringen i system.  Vi ser at når video blir brukt i stedet for tradisjonell formidlingspedagogikk faller strykprosenten og karakterene går opp. Dette har vi dokumentasjon på. Digitale verktøy gir økt fleksibilitet og deltakelse blant studentene. Mer informasjon om hva vi gjør kan leses på bloggen vår og her kan du lese om vårt pilotprogram.

En ting skal jeg gi Kunnskapsministeren rett i: IKT gir ikke automatisk bedre læring, like lite som et lass med bøker gir det. Det trengs kunnskap og kompetanse i hvordan utnytte disse verktøyene for læring.  Dessverre har ikke alle lærere denne innsikt og kompetanse.  Derfor legges skylden på verktøyene og ikke menneskene.  Jeg jobber med og er mye rundt og treffer skolefolk, og slutter aldri å forundres over strekket i laget. Det er lærere som er fantastiske i sin bruk av digitale medier for læring og så finnes det lærere som mer eller mindre kan karakteriseres som digitale analfabeter.

Mens vi har lang erfaring med bruk av boken som læringsmedium, har vi med respekt å melde hatt begrenset tid til å skaffe oss erfaring med bruk av digitale medier for læring. Når nå IKT begynner å bli utbredt er det først nå vi virkelig ser hvilke muligheter disse verktøyene åpner, for læring og innovasjon. Når en rektor forteller meg at de erfarer at elevene lærer å lese og skrive fire ganger fortere med nettbrett enn ved de tradisjonelle metoder er det verdt å merke seg. Et mye større problem enn for mange datamaskiner er manglende kompetanse og holdninger blant deler av lærerstanden.

Dette burde ministeren ta tak i:
hvordan utnytte fremtidens verktøy for fremtidens muligheter.

Som Høyre liker å si: fremtiden vedtas ikke, den skapes.

Ja, den skapes - i dagens klasserom!

Hvem er meningsberettiget?

Hvem er i posisjon til å definere hva som er et "godt produkt" i skolen? Er det noe lærere har monopol på å definere, og som alle andre må godta?  Eller er det dem som er mottakere av skolens produkt og lærernes tjenester som definerer? Det heter så vakkert at kunden har alltid rett. Men gjelder dette for utdanning og skole? Hvem er kunden? (for de som finner ordvalget støtende, bær med det for argumentasjonen skyld).

Dersom jeg går til frisøren, hvem er det da som definerer om jeg har fått en god klipp? Frisøren eller jeg? Dersom jeg får min bil reparert, hvem er det da som definerer om reperasjonen er tilfredsstillende, bilverkstedet eller jeg? Dersom jeg går til legen, hvem definerer da om legen gjør en god jobb, jeg eller legen?

Hvis jeg ikke er fornøyd, hva gjør jeg da? Går tilbake, eller bytter jeg frisør, verksted eller lege? Klager?

Hva forventer jeg av min frisør, verksted eller lege? At de fortsetter den praksis de finner det for godt, eller at de holder seg faglig oppdatert og gir meg det siste og nyeste av behandling?  Godtar jeg at en kirurg skjærer i mitt kne i stedet for å foreta en kikkhullsoperasjon, fordi kirurgen foretrekker det første?

Skolen er ett av de mest gjennomregulerte områdene vi har.  Det finnes ikke det område eller minutt i skolen som ikke er underlagt en drøss med paragrafer og avtaler.  De færreste elever velger selv hvilken skole de vil gå på.  Om de velger skole, velger de ikke lærer. Er du ikke fornøyd med den lærer du er tildelt, er det omtrent umulig å få bytte lærer. Å bytte klasse er forbundet med mye stigmatisering, og en tøff prosess.  Tidligere Utdanningsminister Kristin Clemmet prøvde å bryte opp dette rigide og fastlåste systemet ved å løse opp på klassebegrepet og innføre fastlærer. Men som så ofte før viste skolesystemet stor evne til endringsmotstand, så klassebegrepet ble gjeninnført.

Lærere liker ofte å vise denne tegningen, men det er ikke dem som er den svake part.  Å være lærer er en krevende jobb.  Det er faktisk et yrke hvor du ikke kan ha en dårlig dag på jobben. Kommer du på jobb og er trøtt og sliten, og tenker at i dag må elevene være stille og snille, kan du være sikker på at den dagen har de bestemt seg for å være akkurat ikke det. Men i motsetning til læreren, har ikke eleven valgt å være i klassen.

Å være lærer er på mange måter som å stå på en scene og gi en forestilling hver dag, nesten uansett hvilken stil du har. Du skal gi av deg selv til en rekke ulike mennesker. Og som alltid i alle mellommennesklige forhold: en kan ikke være alt for alle hele tiden. Som lærer opplever en at i noen klasser går alt som smurt, timene er bare fryd og gammen. I andre klasser går det tungt, nesten uansett hva en gjør.

Tilsvarende, i en og samme klasse er det elever som elsker en og elever som ikke kan fordra en. Det er slik det er å være menneske. Som lærer har en profesjonalitet og pedagogiske grep for å håndtere slike utfordringer, men mennesker er og forblir mennesker.

Systemet i skolen tar for liten høyde for slik sårbarhet. Selvom det finnes glimrende unntak, er hoveregelen i skolen at en lærer er alene med sin klasse. Kristin Clemmet kalte dette for ett-talls tyraniet: en klasse, en lærer, ett fag, en time.  Dette har mange uheldige konsekvenser.

En konsekvens er mangelen på erfaringslæring mellom lærere. God praksis fra ett klasserom smitter i alt for liten grad over til et annet.  Hvem har ikke sittet på et lærerværelse og hørt frasen: det skjer ikke i mine timer. Jeg har hørt det på mer enn en skole. Dette inspirerer ikke til å ta opp utfordringer en har i klassen, men heller prøve selv. Det burde vært en selvfølge at svaret heller var: fortell meg mer, og se om jeg kan bidra med mine erfaringer. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg vet også om det motsatte. Praksissjokk er et ord alle lærerstudenter kan.

En kan verken vedta læring eller respekt.  Læring er noe som skjer i møtet mellom mennesker, og hos den enkelte.  Respekt er noe en gjør seg fortjent til. Som på alle livets andre områder stiller vi krav til dem som tilbyr oss tjenester, så også skolen, og derfor spiller det liten rolle hvilken bakgrunn du har. På samme måte som du forventer topp kompetanse og profesjonalitet fra lege og frisør, forventer du fra lærer. Men fordi læreryrket er så viktig, og vi alle tilbringer en stor del av livet vårt i møtet med det, har de fleste sterke meninger om hva og hvordan, bare så liten mulighet til å påvirke. Desverre er lærere også bundet. Lærere har sterke føringer på sin jobb, og begrensete muligheter til variert utøvelse.  Jeg kjenner lærere som ivrer for uteskole, som glimrende pedagogisk grep, men som ikke får lov for det skal pugges basisfag.

Dette er vanskelig, for større frihet til den enkelte lærer, må også innebære større frihet til selv å velge lærer. Hva om "alle" elevene ved en skole valgte et par av lærerne? Hva ville det bety for skolesamfunnet, de resterende lærerne?

Utdanningsdebatten er ikke slutt med dette, den ruller videre.  Men de deler av lærerstanden som ikke liker at yrket deres synses om må innse at kunden har også rett, i dette tilfellet er kunden foreldre, elever og samfunnet forøvrig.

Hørt om IndieWeb?

Har du hørt om IndieWeb? Ikke, vel kanskje du burde. Det vi kjenner som the World Wide Web er nå 25 år gammelt. Dette www er vi i løpet av disse 25 årene blitt fullstendig avhengige av. Webben er like viktig for vårt samfunn som strøm, veier og annen infrastruktur. Men dette er ikke bare uproblematisk.  Det er nå en voksende bekymring for at vi er i ferd med å miste det som har gjort Internett til det viktigste medium i menneskenes historie: en desentralisert plattform hvor mennesker i alle kanter av nettverket ikke trenger tillatelse til å kommunisere, innovere og skape.  Mens folk tidligere opprettet egne domener skjer nå mesteparten av kommunikasjonen på ulike plattformer, omtalt som sosiale medier, eksempelvis Twitter, G+, LinkedIn, Instagram, Facebook.  Selv om disse plattformene er lettvinte å bruke overlater du kontrollen til tredjepart og deres forgodtbefinnende: det er dem som profitterer på det innholdet du skaper, de sensurerer etter eget forgodtbefinnende og materialet er tilgjengelig så lenge de bestemmer.

Dette er det nok de færreste som tenker over, men som alltid er det noen som er litt mer fremsynte. Den såkalte Indie Web Movement har tatt tak i utfordringen.  Oppfinneren av The World Wide Web,  Tim Berners-Lee, sier webben trenger å bli re-desentralisert, og IndieWeb er et forsøk på dette.  Målet er at det innhold vi skaper, og de samtaler/konversasjoner dette genererer skal leve videre på våre egne hjemmebaserte sider.  De vil lage et alternativ til det "corporate owned web".

Tilnærminger på denne webben er:

Alt innholdet er ditt.
Når du publiserer noe på webben tilhører det deg og ikke noe selskap 

Du er bedre connected.Dine artikler og oppdateringer kan gå til alle tjenester, ikke bare en - noe som muliggjør at du kan innvolvere alle. Kommentarer og likes fra disse nettstedene kommer også tilbake til deg slik at du har alt på ett sted.  

Du har kontrollDu kan poste hva du vil, i hvilket format du vil, uten at noen modererer deg.
Du kan i tillegg poste svært lesbare lenker (example.com/ideas), som er premanente og alltid vil virke.

Vi du ha materialet ditt på IndieWeb kan du på Indiewebify.me finne en grei veiledning.

Når læreren er på video

Den tradisjonelle forelesningen får mye pepper om dagene.  En som virkelig utfordrer forelesningens rammer er kollega Erik Wilberg. Erik bruker både Kahoot, Padlet, Facebook og egenproduserte videoer for å engasjere og kommunisere med studentene. Han bruker også Adobe Connect for veiledning av studentene, dette sparer både han og studentene reisetid for veiledning.  I forrige uke valgte Erik å legge den auditoriumsbaserte forelesningen, i samråd med studentene, til Adobe Connect.  Erik spurte studentene på forhånd via klassens Facebook-gruppe om dette var greit.  Med unntak av to studenter svarte alle ja. Selve den praktiske gjennomføringen gikk greit. I ettertid spurte Erik studentene om hva de synes om denne gjennomføringen og med unntak av 3 stykker svarte alle vedig bra. De tre siste synes dette gikk bra.  Ingen svarte ikke bra eller bortkastet tid.

Det som var en interessant observasjon Erik gjorde var at ved denne formen for forelesning var studentene mye mer aktive enn ved en tradisjonell auditoriumsforelesning fordi studentene brukte chat-funksjonen aktivt.  På den måten ble det en tettere dialog og tilbakemelding mellom foreleser og studenter. 

Dette er nok et eksempel på at ved god bruk av digitale arenaer kan en få til gode, fleksible studentaktive læringsformer. 

Finland bytter ut skjønnskrift med tastatur.

Finland gjør det, sammen med en rekke asiatiske land, svært godt på internasjonale målinger som PISA.  Mange som er skeptiske til norsk skoles satsing på bruk av digitale medier i undervisningen påpeker at Finland ikke har den samme digitale bruk i skolen.  Vel, da er det interessant at Finland fra 2016 bytter ut skjønnskriftsopplæring med opplæring i å skrive på tastatur. Begrunnelsen er at det å kunne skrive på et tastatur er mer relevant enn skjønnskrift.

"Cursive writing is a reflection of a time when we used a fountain pen and ink - a writing technology."

Jeg løftet denne problemstillingen i tidligere blogginnlegg,( her og her), og nå ser det ut som PISA-ledende Finland går den veien.

Mobilforbud - revisited

Jepp, så er det på 'an igjen. Mobilforbud i skolen. Høylandet barne- og ungdomsskole er mobilfri, og alle hjerter gleder seg, hvertfall rektor, lærere og foreldre.  Ingenting skal få komme her og riste i etablerte undervisningsformer, aller minst ny og forstyrrende teknologi.  At samfunnet rundt oss er høyteknologisk er skolen fullstendig irrelevant, innad i skolen kjøres business as usually.  Ingen skal komme her og komme her, aller minst teknologioptimister, byråkrater og politikere som ikke har forstått noe.  At dette funker er det ingen tvil om, fordi skolen har hatt samme praksis i ni år, ni hele år uten endring og utvikling på området. If it works, don't change it. At verden rundt endres er skolens indre liv irrelevant. Den læring og pedagogikk som fungerte på 50-tallet, må da fungere utmerket i dag også. Det er foreldre og lærere levende eksempler på.

Donald går i disse dager over fra å være ukeblad til å komme ut annen hver uke. I dag har tegneserier en helt annen status enn  på 50-tallet. Tegneserier ble ikke ansett som noe høyverdig lesemedium, og skolen måtte sørge for å eliminere styggedommen. Derfor ble følgende melding sendt til foresatte i Grorud skolekrets fra overlærer.

At bladene ga leseglede og engasjement var saken uvedkommende. 

En annen styggedom som ville prøve seg i skolen når jeg gikk der var kulepenner. Fysjom, det skulle selvsagt ikke skolen ha noe av. Kulepenner ødela vitterlig håndskriften. Nei, fyllepenner var tingen. At dette var fyllepenner av dårlig kvalitet som kladdet og lakk og griste til både papir og hender betydde lite, kulepenner var forbudt. 

Kalkulatorer vil jeg ikke en gang snakke om - disse verktøyene for hoderegningens død.  

Nei, all ære til Høylandet barne- og ungdomsskole som holder konserveringsfanen høyt. Egentlig burde vel skolen gjøre slik som det ble foreslått fra en lærer på Nyhetsmorgen på NRK P2 i går: kutte ut pc'er i skolen også. Det forstyrrer for mye, og gjør at elevene ikke får gode karakterer og må ta videregående på privatskoler etter endt videregående skole for å komme inn der de vil. Som en lærer fra videregående  og tillitsvalgt sa for noen år siden: "skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse". Så sant.

For all del, ikke innovasjon og nytenkning, det er fali det.