2012 - MOOC vs Universitet

Jeg har tidligere ved gjentatte anledninger skrevet om MOOC. Hos http://blog.opencc.co.uk/wp-content/uploads/2012/11/Mooc-vs-University-in-2013.jpg fant jeg denne greie oversikten som jeg deler her.

På slutten ser de for seg fire scenarier:
a. på grunn av økte kostnader tar MOOC'ene over for de tradisjonelle universiteter
b. MOOC'ene forsvinner like fort som de kom
c. MOOC'er og vanlige universiteter sameksisterer
d. vi får to unike og konkurerende modeller

Education and the Internet - A Bad Romance?

Bill Gates har uttalt:

 "We always overestimate the change that will occur in the next two years and underestimate the change that will occur in the next ten. Don't let yourself be lulled into inaction."

Dette sitatet er treffende for hva som skjer innen utdanning for tiden.  Det snakkes mye om disrupsjon, onlinelæring og MOOC.  Det er ofte slik med disruptive innovasjoner at de oppstår i våre blindsoner.  Den største "disruptor" innen utdanning heter ganske enkelt Internet. Spør i hvilket som helst klasserom hva er den største endringen som  har skjedd de siste 50 årene?

---- Det er at lærerens monopol på kunnskap har blitt brutt. -----------

Læreren (og læreboken) er ikke lengre den viktigste enkeltfaktor for læring. På samme måte som geistligheten ikke lengre hadde monopol på tolkning av skriften etter Gutenberg og Luther, på samme måte må enhver lærer og foreleser se seg utfordret av

Internet.

Hvordan Internet vil endre utdanning vet vi ikke helt enda. Vi bare ser de første rystelsene. Den enorme eksplosjonen i MOOC er bare ett av symptomene.  Den virtuelle matteskolen til KD en annen. Vi har bygget utdanning rundt noen modeller som Internet kommer til, og har begynt å disrupte, eller på norsk utfordre. Men overdriver vi likevel betydningen av MOOC'ene mens vi overser andre trekk? Mange hevder at MOOC'ene endrer lite ved den grunnleggende modellen: læreren og de lærende.

Hvis du kan lære deg matematikk ved hjelp av spill hva skal du da med læreren? Hvis digitale interaktive løsninger lærer barna å lese og skrive hva skal du da med tradisjonell lese- og skriveopplæring? Hvis du ved hjelp av video, virtuelle verdener og sosiale medier kan lære mer enn du kan på en forelesning hvorfor skal du da bruke tid der? Det sosiale fellesskapet? Javel, men jeg trodde poenget med å skole og utdanning var å lære. Eller.....? Er det kun på skolen mellom 8-15 elevene finner sitt fellesskap?  Hva med idrett, trening, organisasjoner, arbeid, klubber? Kanskje vil de heller bruke den tiden de sosialiserer der?

I teoriene om disruptive innovasjoner er det ofte de bransjer som disruptes som først tar i bruk den veltende teknologi. Blant dem som først tok i bruk elektrisitet var gasslampeleverandørene. De brukte den nye teknologien til å tenne gasslampene - det var jo raskt og effektivt. Tilsvarende var Kodak tidlig på banen med digital teknologi innen foto.

"Alle" ser at Internet betyr noe for utdanning, og alle utdanningsinstitusjoner ser at de må finne måter å utnytte denne teknologien.  Men hva om dette er en "Bad Romance"? At Internet disrupter våre utdanningsmodeller fullstendig?  Hva gjør vi da? For utdanning fyller flere behov enn læring. Erkjenner vi at "et sted å være er et sted å lære"?  Må vi designe helt andre "skolebygg"?  Er det sånn at fremtidens universiteter er coffee shops? At fremtidens utdanningsinstitusjoner vil ligne mer på Starbucks enn våre dagers skole?  At fremtidens kirurger lærer seg ved hjelp av spill. At vi må designe mer læingsspesifikke omgivelser? At praksis og teori må kobles mer? Er YouTube fremtidens skole?

Dette er selvsagt umulig å gi noe svar på nå, det er mange ting som påvirker utdanningsinstitusjonenes fremtid, ikke minst politiske valg og føringer. Internet endrer utdanning, men er de etablerte institusjonene klar for det?  Hva om utdanningssystemets date med Internet fører til et dødskyss, at det er slutten på Universitetet og skoler slik vi kjenner det? At de er caught in a Bad Romance?

 
Se også:
Viewpoint: Should Canadians skip university?
The End of the University as We Know It
Amazing Story on How Children Learn
The Rise of the Higher Education Buffet
Could online courses be the death of the humanities?
10 Ways Augmented Reality Could Change Learning Experience 
The Internet is changing education, but are the old institutions ready for it?
 

Er de gobale selskapene trojanske hester i demokratiet?.

Troja ble ødelagt fordi de tok inn en trehest i byen når det tilsynelatende var blitt fred. En vakkert utformet skulptur i tre som symbolet på seier og fred. Med denne vakre hesten var ikke hva den så ut som, og bar med seg Trojas ødeleggelse. I disse dager får Den Europeiske Union Nobels fredspris. De får den fordi takket være den økonomiske og monetære union har det blitt skapt fred på et  krigsherjet kontinent. En omstridt tildeling, fra en nasjon som to ganger har stemt nei til å bli medlem av unionen. En union som kanskje står foran sine største utfordringer grunnet finanskrisen, hvor stadig flere land får økonomiske problemer og arbeidsledigheten når katastrofale høyder.

I velstående og fredelige utenfor-Norge står vi på trappene til vår hjemlige valgkamp.  Det snakkes mye om politisk styring og for mye byråkrati. Men hvor mye kan politikerne styre innenfor dagens regime?  Er det mulig med nasjonale lover og regler i en global økonomi?

For tiden raser det debatter i et gjeldstynget Europa om at globale selskaper som Starbucks, Google, Facebook, Amazon og IKEA ikke betaler skatt til de landene de er etablert i. Etter sterkt press vil Starbucks i Storbritannia betale skatt, men ta det igjen på de ansattes velferdsgoder.  Eric Schmidt i Google kaller denne skatteunndragelsen for kapitalisme og forsvarer at et steinrikt selskap som Google ikke bidrar til fellesskapet. Jeg skal ikke dra paralleller til debatten om formueskatt her hjemme, men det er klart at en velfungerende stat trenger inntekter. Når vi har lover og regler som gjør det mulig for store multinasjonale selskaper å unngå å bidra til fellesskapet, et fellesskap de gjerne henvender seg til for støtteordninger og subsidier ved andre anledninger, trues våre demokratiske modeller. Bare se hva som skjer nå i Hellas og Spania. Takket være sosiale ordninger finansiert av fellesskapet kan de globale bedriftene fungere.

Disse multinasjonale gigantene står ikke ansvarlig overfor fellesskapet, de bidrar ikke til sosiale ordninger som er nødvendig i et velferdssamfunn, og penger er makt.  På samme måte som de flytter pengene til det landet med de gunstigste skattereglene ønsker de nå å benytte seg av de landene med de gunstigste forbrukerlovene.  Amerikanske HBO vil at tvistesaker i Norge med norske forbrukere skal løses i norske domstoler under svensk rett. Netflix vil at norske kunder skal skrive under på en avtale hvor de sier fra seg sine lovfestete forbrukerrettigheter. Facebook endrer sine personverninnstillinger etter eget forgodtbefinnende når det passer dem. Det krever både tid og kompetanse å holde seg oppdatert, noe de færreste brukerne er. Sjefen for den samme Facebook anklager Google for dårlig personvern.

Her hjemme tror vi at lovverk og holdningskampanjer kan få folk til å kjøpe bøker og holde liv i bok- og forlagsbransjen ved å lage regler for vårt lille marked, regler som hemmer mer enn det fremmer utvikling av norsk litteratur. Verden kommer da også til oss.

Dette er globale trender vi ikke kan overse og ignorere. En kan godt snakke om et korrupt og vanstyrt Hellas, men som den greske statsministeren sier: dette er større enn som så:

"Ein veksande del av verdas rikdom vert samla på svært få hender, og med rikdommen kjem også større konsentrasjon av makt. Politikken er i ferd med å bli kapra av kapitalinteresser, og dette skjer også i avanserte demokrati. Vi er på veg mot plutokrati (rikmannsvelde), åtvara Papandreou.
Han skulda delvis på at globaliseringa har løfta politiske avgjerdsprosessar opp på overnasjonalt nivå, med den konsekvens at mange av dei det vedkjem opplever at dei har mista høvet til innverknad.
For å få bukt med problema trengst, i følgje Papandreou, openheit og reguleringar som bidreg til å nedkjempa skadelege strukturar som skatteparadis.
- Vi må gjera globaliseringa meir menneskevenleg og gjenoppretta ei kjensle av rettferd i ei globalisert verd. Viss ikkje vil ulikskapane berre veksa, og konsentrasjonen av makt vil bli verre. Vi må unngå å dra ein trojansk hest inn i demokratiet vårt, avslutta han".

Sikkert er det at nasjonalstaten lekker i begge ender. Stadig flere regioner ønsker å løsrive seg fra de eksisterende statsdannelsene, vi har sett det i øst-Europa, nå ser vi sterkere og sterkere ønsker i vest-Europa. Det snakkes om regionenes Europa. Samtidig flyttes stadig mer over på overnasjonalt og globalt nivå, fordi vi lever i en global økonomi.

Hvem bestemmer? Er de globale multinasjonale selskapene trojanske hester i våre demokratier? På hvilket nivå skal vi så forholde oss til dem? Regionale, nasjonale, flerstatlige sammenslutninger som EU, globale, FN?

Change is coming... Om utdanningsvinder som blåser

2012 er et år som i sannhet kommer til å skrive seg inn i historien. I dette året skjedde det noe helt spesielt, vi bare ser det ikke enda. Dette er The Year of Disruption. Clayton Christensen skrev i sin bok Disrupting Class i 2008 at vi kom til å se at onlinelæring kom til å ta av i 2012, og gjett om vi har sett.  På slutten av 2012 er MOOC på alles lepper.  MOOC står for Massive Open Online Courses.   Det startet med at at tre professorer ved Stanford høsten 2011 la ut sine kurs i computer science gratis på nett. I desember fulgte MIT opp med MITx. Dersom en går gjennom hva som har skjedd på dette området i år ser vi følgende:

I januar annonserte Stanfordprofessor Sebastian Thrun at han slutter på Stanford for å opprette sin egen onlinelæring startup, Udacity.  Dette er hvordan Udacity, med den selverklærte ambisjonen 21st century University,  omtaler seg selv på nett:

We believe university-level education can be both high quality and low cost. Using the economics of the Internet, we've connected some of the greatest teachers to hundreds of thousands of students all over the world. 

Udacity was founded by three roboticists who believed much of the educational value of their university classes could be offered online. A few weeks later, over 160,000 students in more than 190 countries enrolled in our first class, "Introduction to Artificial Intelligence." ...

I februar åpnet MITx opp for studenter i sitt første kurs. 5. mars startet den første klassen med 90 000 innrullerte studenter.

I april dukker  en ny MOOC startup med utgangspunkt i Stanford når professorene Andrew Ng og Daphne Coller lanserte Coursera. Coursera samarbeider med 35 universiteter og høyskoler i hele verden og tilbyr 208 ulike kurs. Det som skiller Coursera ut fra de andre er den eventyrlige veksten Coursera opplever.  De passerte i dag, 5. desember,  2 MILLONER registrerte brukere.  Det vil si at Coursera opplever en raskere vekst enn Facebook.  Coursera er virkelig en game changer.  En kan si hva en vil om Coursera, men om bare en prosent fullfører kursene snakker vi likevel om store tall. Det andre er at universitets og høyskoleutdanning for første gang i historien er tilgjengelig for alle, det eneste som kreves er en internetoppkobling. Hvor stor denne revolusjonen faktisk er tror jeg ikke vi helt forstår enda. Akademias elfenbenstårn står definitivt for fall. Dette er en pandoras eske, utdanning slik vi kjenner den vil ALDRI bli det samme.

I mai lanserer MIT og Harvard edX, et non-profit initiativ, som UC Berkeley henger seg på i august.  De omtaler dette selv som en revolusjon innen utdanning. Ved siden av å tilby onlinekurs ønsker institusjonene å undersøke hvordan studentene lærer og hvordan teknologi kan forvandle læring, både on-campus og på verdensbasis.  Pr. november er det over en halv million påmeldinger på edX sine åtte kurs og 370 000 unike studenter innrullert. edX har planer om å tilby 20-30 klasser til våren og forventer en million påmeldinger. 

I juni hengte nye aktører seg på når Udacity inngikk partnerskap med Pearson og vil tilby onlinetesting for sine klasser. Google kom på banen med en MOOC på power searching.  University of Virginia presterer i juni å sparke president Teresa Sullivan fordi hun var for treg til å henge Universitetet på MOOC-bølgen! Etter store protester får hun jobben tilbake og måneden etter er UVA på Coursera. 

I oktober lanseres MRUniversity, en online education platform, med første kurs i økonomi. 

I november sier The American Council of Education at de vil gi studiepoeng for flere av Courseras kurs. 

I tillegg er Udemy en stor aktør på markedet, omtalt som disruptive og hacking education. Udemy er fra 2010 og fungerer som en onlineplatform hvor instruktører kan designe sine onlinekurs rundt emner de ønsker og så benytte Udemy som innholdsplatform hvor de kan laste opp video, PP-presentasjoner, PDF-filer, lyd, zip-filer og live klasser. det er også mulig å engasjere og kommunisere med brukere via diskusjonsgruppe. Udemy tilbyr i dag mer enn 4900 kurs.  Dette er omtalen de gir seg selv: 

There was a time when learning was what we did from birth to college graduation. After that? We just worked and eventually retired. 

But the world is changing rapidly. And now, more than ever, learning is something that happens outside the classroom throughout our entire lives. 

We now have to learn new skills every year just to stay relevant in our jobs (not to mention making a career change!). And it's not just our careers, we also want to learn and continually improve in the things we do outside of work. Whether it's yoga or golf or photography or anything we're passionate about, we want to be better. Every day we see our friends sharing their new achievements and posting their milestones on Facebook; how do we keep up and reach our potential? 

We're busier than ever. And despite having access to a mountain of information via the internet, we still struggle to find structured, comprehensive, trusted sources who can excite us and teach us all the things we want to know. We need trusted experts, guides, to help us on our way - we need the ability to learn from the amazing instructors in the world

Jeg kan ikke snakke om MOOC uten å komme inn på Khan Academy.  Dette er en stiftelse med mer enn 3600 videoer, som har utrolige 210 millioner visninger pr. november 2012. I slutten av 2004 begynte Salman Khan veiledning i matematikk av sin niese ved hjelp av Yahoos!s Doodle note book. Når flere slektninger ønsket tilsvarende hjelp bestemte han at det ville være mer praktisk å legge ut tutorial på YouTube.  Populariteten disse vakte og attester fra elever verden rundt fikk Khan til å slutte i jobben sin som hedgefondanalytiker i 2009 og fokusere på disse undervisningsvideoene på full tid. I dag støttes Khan Academy av Bill Gates. Deres visjon er som følger:

The Khan Academy is an organization on a mission. We're a not-for-profit with the goal of changing education for the better by providing a free world-class education for anyone anywhere. 

All of the site's resources are available to anyone. It doesn't matter if you are a student, teacher, home-schooler, principal, adult returning to the classroom after 20 years, or a friendly alien just trying to get a leg up in earthly biology. The Khan Academy's materials and resources are available to you completely free of charge.

Dette er situasjonen internasjonalt. En lærer kan ha millioner av studenter.  Ikke bare det, men gitt at elever får nettilgang og egnet "medium" trenger de ikke en gang lærer. Sugata Mitra har gjort dette flere ganger i India og bevist at barn kan lære seg selv dersom de får tilgang til nett og ingen stopper dem.  I Hole-in-the-wall eksperimentene viser det seg at "the sky is the limit". Nylig ble det delt ut enkle tablets  med nettilgang til 7-åringer på steppene i Etiopia. Disse søte små lærte seg raskt å surfe, lese og håndtere disse "dingsene" som læringsmedium, uten lærerassistanse.  Faktisk var de så effektive at etter 5 måneder hadde disse 7-åringene hacket sine Androidtablet, for som de skriver: 

Some idiot in our organization or in the Media Lab had disabled the camera! And they figured out it had a camera, and they hacked Android.

Så hva skjer her på berget? Er dette noe vi tar inn i vår hjemlige debatt? Ser vi at en lærer lett kan ha en million studenter? At det ikke trenger å bety noe som helst hvor lærer er lokalisert og hvor de lærende er lokalisert?  Må vi la noen myter om utdanning stå for fall? 

Jeg har en del diskusjoner for tiden om disse tingene.  Ett argument jeg møter er at teateret er ikke dødt selvom vi har fått video. Nei, det er helt riktig. Jeg synes musikk og teater er gode sammenligninger.  Utdanning er i dag der musikk var for hundre år siden. For å høre på musikk for hundre år siden måtte du oppsøke en utøvende artist, og kunstuttrykket var en øyeblikksopplevelse for dem som var så heldige å være tilstede. Når konserten var over var det kun et minne.  Så fikk vi opptaksmuligheter, og musikk og teater ble ikke bare tatt opp og spredt men det fikk nye former og uttrykk gjennom ulike medier. Dette ga en stor variasjon, hvor noen ble rike superstjerner, spredt i ulike foraer og medier, men det ga også et rikt tilfang av amatørutøvere. Aldri har vi konsumert mer kunst og kultur.  Sånn tror jeg også det vil bli innen utdanning: vi vil få noen superstjerner som mange vil oppleve virtuelt, noen få vil få anledning til å oppleve dem "live".  I tillegg vil det være en underskog av mer elller mindre profesjonelle tilbydere av utdanning, både i RL og virtuelt. Vi vil også få noen superinstitusjoner, slik vi har dominerende aktører innen musikk, og et rikt tilfang av "småtilbydere" og nisjeprodukter. Vi vil konsumere utdanning som aldri før i historien. 

Neste motargument jeg møter er at: dette går jo ikke, vi trenger fagutdannete folk som kan sin pedagogikk, sitt fag og som kvalitessikrer.  Til det vil jeg trekke paralleller til pressen.  Som Professor Matthew Fraser sa på vår BI2020-konferanse, og som kollega Erik Wilberg gjentatte ganger har hevdet, de hadde akkurat den samme argumentasjonen og diskusjonen for ti år siden innen pressekretser.  Papiravisens død mente mange var oppskrytt, og vi trengte kvalifiserte fagutdannete journalister til å tolke og formidle nyheter.  Nå ti år senere ser vi at papiraviser sliter, og vi har mange andre kanaler for nyheter. 

Da kommer jeg inn på et nytt aspekt for hva er læring? Stephen Downes og George Siemens snakker om connectivism, og i forlengelsen av det The Wisdom of Crowds. For trenger vi kvalitessikrete autoriteter for vår læring?  Kan ikke læringen skapes i møtet mellom mennesker, lærende og kompetansepersoner?  Må vi etterhvert se på nye modeller for læring? Hva trenger en å kunne i et samfunn som kommer til å bli preget av kunstig intelligens? Downes ga da også et meget inspirerende og nok for mange en smule provoserende foredrag under forårets NFF-konferanse under tittelen: We don´t need no educator.  The role of the teacher in today´s online education. 

Det siste jeg skal komme inn på nå er mulighetene som ligger innen spill. Den kunnskap og kompetanse som spillere tilegner seg og det potensialet som ligger innen spillteknologien ser vi bare så vidt begynnelsen på. Men det får bli et eget blogginnlegg. 

Men hva skjer her hjemme? Hmmm, ikke godt å si.  Professor Arne Krokan ved NTNU vil lage sin egen MOOC, fylkeskommunene lager digitale læremidler gjennom NDLA.  Mange skoler prøver ut spill i klasserommet. Uansett change is coming, spørsmålet er om vi har en strategi for å møte den eller om vi lar den "ta oss på sengen". Vi kan ikke bruke BOHICA på denne (Bend Over, Here It Comes Again). Den digitale revolusjonen er kommet for å bli, det klasserom som slår av nettet vil selv bli slått av. En lærer som underviser på en måte som gjør at vedkommende kan erstattes av en datamaskin vil bli erstattet av en datamaskin, og bør bli det, for å sitere Sugata Mitra.