2012 - MOOC vs Universitet

Jeg har tidligere ved gjentatte anledninger skrevet om MOOC. Hos http://blog.opencc.co.uk/wp-content/uploads/2012/11/Mooc-vs-University-in-2013.jpg fant jeg denne greie oversikten som jeg deler her.

På slutten ser de for seg fire scenarier:
a. på grunn av økte kostnader tar MOOC'ene over for de tradisjonelle universiteter
b. MOOC'ene forsvinner like fort som de kom
c. MOOC'er og vanlige universiteter sameksisterer
d. vi får to unike og konkurerende modeller

Education and the Internet - A Bad Romance?

Bill Gates har uttalt:

 "We always overestimate the change that will occur in the next two years and underestimate the change that will occur in the next ten. Don't let yourself be lulled into inaction."

Dette sitatet er treffende for hva som skjer innen utdanning for tiden.  Det snakkes mye om disrupsjon, onlinelæring og MOOC.  Det er ofte slik med disruptive innovasjoner at de oppstår i våre blindsoner.  Den største "disruptor" innen utdanning heter ganske enkelt Internet. Spør i hvilket som helst klasserom hva er den største endringen som  har skjedd de siste 50 årene?

---- Det er at lærerens monopol på kunnskap har blitt brutt. -----------

Læreren (og læreboken) er ikke lengre den viktigste enkeltfaktor for læring. På samme måte som geistligheten ikke lengre hadde monopol på tolkning av skriften etter Gutenberg og Luther, på samme måte må enhver lærer og foreleser se seg utfordret av

Internet.

Hvordan Internet vil endre utdanning vet vi ikke helt enda. Vi bare ser de første rystelsene. Den enorme eksplosjonen i MOOC er bare ett av symptomene.  Den virtuelle matteskolen til KD en annen. Vi har bygget utdanning rundt noen modeller som Internet kommer til, og har begynt å disrupte, eller på norsk utfordre. Men overdriver vi likevel betydningen av MOOC'ene mens vi overser andre trekk? Mange hevder at MOOC'ene endrer lite ved den grunnleggende modellen: læreren og de lærende.

Hvis du kan lære deg matematikk ved hjelp av spill hva skal du da med læreren? Hvis digitale interaktive løsninger lærer barna å lese og skrive hva skal du da med tradisjonell lese- og skriveopplæring? Hvis du ved hjelp av video, virtuelle verdener og sosiale medier kan lære mer enn du kan på en forelesning hvorfor skal du da bruke tid der? Det sosiale fellesskapet? Javel, men jeg trodde poenget med å skole og utdanning var å lære. Eller.....? Er det kun på skolen mellom 8-15 elevene finner sitt fellesskap?  Hva med idrett, trening, organisasjoner, arbeid, klubber? Kanskje vil de heller bruke den tiden de sosialiserer der?

I teoriene om disruptive innovasjoner er det ofte de bransjer som disruptes som først tar i bruk den veltende teknologi. Blant dem som først tok i bruk elektrisitet var gasslampeleverandørene. De brukte den nye teknologien til å tenne gasslampene - det var jo raskt og effektivt. Tilsvarende var Kodak tidlig på banen med digital teknologi innen foto.

"Alle" ser at Internet betyr noe for utdanning, og alle utdanningsinstitusjoner ser at de må finne måter å utnytte denne teknologien.  Men hva om dette er en "Bad Romance"? At Internet disrupter våre utdanningsmodeller fullstendig?  Hva gjør vi da? For utdanning fyller flere behov enn læring. Erkjenner vi at "et sted å være er et sted å lære"?  Må vi designe helt andre "skolebygg"?  Er det sånn at fremtidens universiteter er coffee shops? At fremtidens utdanningsinstitusjoner vil ligne mer på Starbucks enn våre dagers skole?  At fremtidens kirurger lærer seg ved hjelp av spill. At vi må designe mer læingsspesifikke omgivelser? At praksis og teori må kobles mer? Er YouTube fremtidens skole?

Dette er selvsagt umulig å gi noe svar på nå, det er mange ting som påvirker utdanningsinstitusjonenes fremtid, ikke minst politiske valg og føringer. Internet endrer utdanning, men er de etablerte institusjonene klar for det?  Hva om utdanningssystemets date med Internet fører til et dødskyss, at det er slutten på Universitetet og skoler slik vi kjenner det? At de er caught in a Bad Romance?

 
Se også:
Viewpoint: Should Canadians skip university?
The End of the University as We Know It
Amazing Story on How Children Learn
The Rise of the Higher Education Buffet
Could online courses be the death of the humanities?
10 Ways Augmented Reality Could Change Learning Experience 
The Internet is changing education, but are the old institutions ready for it?
 

Er de gobale selskapene trojanske hester i demokratiet?.

Troja ble ødelagt fordi de tok inn en trehest i byen når det tilsynelatende var blitt fred. En vakkert utformet skulptur i tre som symbolet på seier og fred. Med denne vakre hesten var ikke hva den så ut som, og bar med seg Trojas ødeleggelse. I disse dager får Den Europeiske Union Nobels fredspris. De får den fordi takket være den økonomiske og monetære union har det blitt skapt fred på et  krigsherjet kontinent. En omstridt tildeling, fra en nasjon som to ganger har stemt nei til å bli medlem av unionen. En union som kanskje står foran sine største utfordringer grunnet finanskrisen, hvor stadig flere land får økonomiske problemer og arbeidsledigheten når katastrofale høyder.

I velstående og fredelige utenfor-Norge står vi på trappene til vår hjemlige valgkamp.  Det snakkes mye om politisk styring og for mye byråkrati. Men hvor mye kan politikerne styre innenfor dagens regime?  Er det mulig med nasjonale lover og regler i en global økonomi?

For tiden raser det debatter i et gjeldstynget Europa om at globale selskaper som Starbucks, Google, Facebook, Amazon og IKEA ikke betaler skatt til de landene de er etablert i. Etter sterkt press vil Starbucks i Storbritannia betale skatt, men ta det igjen på de ansattes velferdsgoder.  Eric Schmidt i Google kaller denne skatteunndragelsen for kapitalisme og forsvarer at et steinrikt selskap som Google ikke bidrar til fellesskapet. Jeg skal ikke dra paralleller til debatten om formueskatt her hjemme, men det er klart at en velfungerende stat trenger inntekter. Når vi har lover og regler som gjør det mulig for store multinasjonale selskaper å unngå å bidra til fellesskapet, et fellesskap de gjerne henvender seg til for støtteordninger og subsidier ved andre anledninger, trues våre demokratiske modeller. Bare se hva som skjer nå i Hellas og Spania. Takket være sosiale ordninger finansiert av fellesskapet kan de globale bedriftene fungere.

Disse multinasjonale gigantene står ikke ansvarlig overfor fellesskapet, de bidrar ikke til sosiale ordninger som er nødvendig i et velferdssamfunn, og penger er makt.  På samme måte som de flytter pengene til det landet med de gunstigste skattereglene ønsker de nå å benytte seg av de landene med de gunstigste forbrukerlovene.  Amerikanske HBO vil at tvistesaker i Norge med norske forbrukere skal løses i norske domstoler under svensk rett. Netflix vil at norske kunder skal skrive under på en avtale hvor de sier fra seg sine lovfestete forbrukerrettigheter. Facebook endrer sine personverninnstillinger etter eget forgodtbefinnende når det passer dem. Det krever både tid og kompetanse å holde seg oppdatert, noe de færreste brukerne er. Sjefen for den samme Facebook anklager Google for dårlig personvern.

Her hjemme tror vi at lovverk og holdningskampanjer kan få folk til å kjøpe bøker og holde liv i bok- og forlagsbransjen ved å lage regler for vårt lille marked, regler som hemmer mer enn det fremmer utvikling av norsk litteratur. Verden kommer da også til oss.

Dette er globale trender vi ikke kan overse og ignorere. En kan godt snakke om et korrupt og vanstyrt Hellas, men som den greske statsministeren sier: dette er større enn som så:

"Ein veksande del av verdas rikdom vert samla på svært få hender, og med rikdommen kjem også større konsentrasjon av makt. Politikken er i ferd med å bli kapra av kapitalinteresser, og dette skjer også i avanserte demokrati. Vi er på veg mot plutokrati (rikmannsvelde), åtvara Papandreou.
Han skulda delvis på at globaliseringa har løfta politiske avgjerdsprosessar opp på overnasjonalt nivå, med den konsekvens at mange av dei det vedkjem opplever at dei har mista høvet til innverknad.
For å få bukt med problema trengst, i følgje Papandreou, openheit og reguleringar som bidreg til å nedkjempa skadelege strukturar som skatteparadis.
- Vi må gjera globaliseringa meir menneskevenleg og gjenoppretta ei kjensle av rettferd i ei globalisert verd. Viss ikkje vil ulikskapane berre veksa, og konsentrasjonen av makt vil bli verre. Vi må unngå å dra ein trojansk hest inn i demokratiet vårt, avslutta han".

Sikkert er det at nasjonalstaten lekker i begge ender. Stadig flere regioner ønsker å løsrive seg fra de eksisterende statsdannelsene, vi har sett det i øst-Europa, nå ser vi sterkere og sterkere ønsker i vest-Europa. Det snakkes om regionenes Europa. Samtidig flyttes stadig mer over på overnasjonalt og globalt nivå, fordi vi lever i en global økonomi.

Hvem bestemmer? Er de globale multinasjonale selskapene trojanske hester i våre demokratier? På hvilket nivå skal vi så forholde oss til dem? Regionale, nasjonale, flerstatlige sammenslutninger som EU, globale, FN?

Change is coming... Om utdanningsvinder som blåser

2012 er et år som i sannhet kommer til å skrive seg inn i historien. I dette året skjedde det noe helt spesielt, vi bare ser det ikke enda. Dette er The Year of Disruption. Clayton Christensen skrev i sin bok Disrupting Class i 2008 at vi kom til å se at onlinelæring kom til å ta av i 2012, og gjett om vi har sett.  På slutten av 2012 er MOOC på alles lepper.  MOOC står for Massive Open Online Courses.   Det startet med at at tre professorer ved Stanford høsten 2011 la ut sine kurs i computer science gratis på nett. I desember fulgte MIT opp med MITx. Dersom en går gjennom hva som har skjedd på dette området i år ser vi følgende:

I januar annonserte Stanfordprofessor Sebastian Thrun at han slutter på Stanford for å opprette sin egen onlinelæring startup, Udacity.  Dette er hvordan Udacity, med den selverklærte ambisjonen 21st century University,  omtaler seg selv på nett:

We believe university-level education can be both high quality and low cost. Using the economics of the Internet, we've connected some of the greatest teachers to hundreds of thousands of students all over the world. 

Udacity was founded by three roboticists who believed much of the educational value of their university classes could be offered online. A few weeks later, over 160,000 students in more than 190 countries enrolled in our first class, "Introduction to Artificial Intelligence." ...

I februar åpnet MITx opp for studenter i sitt første kurs. 5. mars startet den første klassen med 90 000 innrullerte studenter.

I april dukker  en ny MOOC startup med utgangspunkt i Stanford når professorene Andrew Ng og Daphne Coller lanserte Coursera. Coursera samarbeider med 35 universiteter og høyskoler i hele verden og tilbyr 208 ulike kurs. Det som skiller Coursera ut fra de andre er den eventyrlige veksten Coursera opplever.  De passerte i dag, 5. desember,  2 MILLONER registrerte brukere.  Det vil si at Coursera opplever en raskere vekst enn Facebook.  Coursera er virkelig en game changer.  En kan si hva en vil om Coursera, men om bare en prosent fullfører kursene snakker vi likevel om store tall. Det andre er at universitets og høyskoleutdanning for første gang i historien er tilgjengelig for alle, det eneste som kreves er en internetoppkobling. Hvor stor denne revolusjonen faktisk er tror jeg ikke vi helt forstår enda. Akademias elfenbenstårn står definitivt for fall. Dette er en pandoras eske, utdanning slik vi kjenner den vil ALDRI bli det samme.

I mai lanserer MIT og Harvard edX, et non-profit initiativ, som UC Berkeley henger seg på i august.  De omtaler dette selv som en revolusjon innen utdanning. Ved siden av å tilby onlinekurs ønsker institusjonene å undersøke hvordan studentene lærer og hvordan teknologi kan forvandle læring, både on-campus og på verdensbasis.  Pr. november er det over en halv million påmeldinger på edX sine åtte kurs og 370 000 unike studenter innrullert. edX har planer om å tilby 20-30 klasser til våren og forventer en million påmeldinger. 

I juni hengte nye aktører seg på når Udacity inngikk partnerskap med Pearson og vil tilby onlinetesting for sine klasser. Google kom på banen med en MOOC på power searching.  University of Virginia presterer i juni å sparke president Teresa Sullivan fordi hun var for treg til å henge Universitetet på MOOC-bølgen! Etter store protester får hun jobben tilbake og måneden etter er UVA på Coursera. 

I oktober lanseres MRUniversity, en online education platform, med første kurs i økonomi. 

I november sier The American Council of Education at de vil gi studiepoeng for flere av Courseras kurs. 

I tillegg er Udemy en stor aktør på markedet, omtalt som disruptive og hacking education. Udemy er fra 2010 og fungerer som en onlineplatform hvor instruktører kan designe sine onlinekurs rundt emner de ønsker og så benytte Udemy som innholdsplatform hvor de kan laste opp video, PP-presentasjoner, PDF-filer, lyd, zip-filer og live klasser. det er også mulig å engasjere og kommunisere med brukere via diskusjonsgruppe. Udemy tilbyr i dag mer enn 4900 kurs.  Dette er omtalen de gir seg selv: 

There was a time when learning was what we did from birth to college graduation. After that? We just worked and eventually retired. 

But the world is changing rapidly. And now, more than ever, learning is something that happens outside the classroom throughout our entire lives. 

We now have to learn new skills every year just to stay relevant in our jobs (not to mention making a career change!). And it's not just our careers, we also want to learn and continually improve in the things we do outside of work. Whether it's yoga or golf or photography or anything we're passionate about, we want to be better. Every day we see our friends sharing their new achievements and posting their milestones on Facebook; how do we keep up and reach our potential? 

We're busier than ever. And despite having access to a mountain of information via the internet, we still struggle to find structured, comprehensive, trusted sources who can excite us and teach us all the things we want to know. We need trusted experts, guides, to help us on our way - we need the ability to learn from the amazing instructors in the world

Jeg kan ikke snakke om MOOC uten å komme inn på Khan Academy.  Dette er en stiftelse med mer enn 3600 videoer, som har utrolige 210 millioner visninger pr. november 2012. I slutten av 2004 begynte Salman Khan veiledning i matematikk av sin niese ved hjelp av Yahoos!s Doodle note book. Når flere slektninger ønsket tilsvarende hjelp bestemte han at det ville være mer praktisk å legge ut tutorial på YouTube.  Populariteten disse vakte og attester fra elever verden rundt fikk Khan til å slutte i jobben sin som hedgefondanalytiker i 2009 og fokusere på disse undervisningsvideoene på full tid. I dag støttes Khan Academy av Bill Gates. Deres visjon er som følger:

The Khan Academy is an organization on a mission. We're a not-for-profit with the goal of changing education for the better by providing a free world-class education for anyone anywhere. 

All of the site's resources are available to anyone. It doesn't matter if you are a student, teacher, home-schooler, principal, adult returning to the classroom after 20 years, or a friendly alien just trying to get a leg up in earthly biology. The Khan Academy's materials and resources are available to you completely free of charge.

Dette er situasjonen internasjonalt. En lærer kan ha millioner av studenter.  Ikke bare det, men gitt at elever får nettilgang og egnet "medium" trenger de ikke en gang lærer. Sugata Mitra har gjort dette flere ganger i India og bevist at barn kan lære seg selv dersom de får tilgang til nett og ingen stopper dem.  I Hole-in-the-wall eksperimentene viser det seg at "the sky is the limit". Nylig ble det delt ut enkle tablets  med nettilgang til 7-åringer på steppene i Etiopia. Disse søte små lærte seg raskt å surfe, lese og håndtere disse "dingsene" som læringsmedium, uten lærerassistanse.  Faktisk var de så effektive at etter 5 måneder hadde disse 7-åringene hacket sine Androidtablet, for som de skriver: 

Some idiot in our organization or in the Media Lab had disabled the camera! And they figured out it had a camera, and they hacked Android.

Så hva skjer her på berget? Er dette noe vi tar inn i vår hjemlige debatt? Ser vi at en lærer lett kan ha en million studenter? At det ikke trenger å bety noe som helst hvor lærer er lokalisert og hvor de lærende er lokalisert?  Må vi la noen myter om utdanning stå for fall? 

Jeg har en del diskusjoner for tiden om disse tingene.  Ett argument jeg møter er at teateret er ikke dødt selvom vi har fått video. Nei, det er helt riktig. Jeg synes musikk og teater er gode sammenligninger.  Utdanning er i dag der musikk var for hundre år siden. For å høre på musikk for hundre år siden måtte du oppsøke en utøvende artist, og kunstuttrykket var en øyeblikksopplevelse for dem som var så heldige å være tilstede. Når konserten var over var det kun et minne.  Så fikk vi opptaksmuligheter, og musikk og teater ble ikke bare tatt opp og spredt men det fikk nye former og uttrykk gjennom ulike medier. Dette ga en stor variasjon, hvor noen ble rike superstjerner, spredt i ulike foraer og medier, men det ga også et rikt tilfang av amatørutøvere. Aldri har vi konsumert mer kunst og kultur.  Sånn tror jeg også det vil bli innen utdanning: vi vil få noen superstjerner som mange vil oppleve virtuelt, noen få vil få anledning til å oppleve dem "live".  I tillegg vil det være en underskog av mer elller mindre profesjonelle tilbydere av utdanning, både i RL og virtuelt. Vi vil også få noen superinstitusjoner, slik vi har dominerende aktører innen musikk, og et rikt tilfang av "småtilbydere" og nisjeprodukter. Vi vil konsumere utdanning som aldri før i historien. 

Neste motargument jeg møter er at: dette går jo ikke, vi trenger fagutdannete folk som kan sin pedagogikk, sitt fag og som kvalitessikrer.  Til det vil jeg trekke paralleller til pressen.  Som Professor Matthew Fraser sa på vår BI2020-konferanse, og som kollega Erik Wilberg gjentatte ganger har hevdet, de hadde akkurat den samme argumentasjonen og diskusjonen for ti år siden innen pressekretser.  Papiravisens død mente mange var oppskrytt, og vi trengte kvalifiserte fagutdannete journalister til å tolke og formidle nyheter.  Nå ti år senere ser vi at papiraviser sliter, og vi har mange andre kanaler for nyheter. 

Da kommer jeg inn på et nytt aspekt for hva er læring? Stephen Downes og George Siemens snakker om connectivism, og i forlengelsen av det The Wisdom of Crowds. For trenger vi kvalitessikrete autoriteter for vår læring?  Kan ikke læringen skapes i møtet mellom mennesker, lærende og kompetansepersoner?  Må vi etterhvert se på nye modeller for læring? Hva trenger en å kunne i et samfunn som kommer til å bli preget av kunstig intelligens? Downes ga da også et meget inspirerende og nok for mange en smule provoserende foredrag under forårets NFF-konferanse under tittelen: We don´t need no educator.  The role of the teacher in today´s online education. 

Det siste jeg skal komme inn på nå er mulighetene som ligger innen spill. Den kunnskap og kompetanse som spillere tilegner seg og det potensialet som ligger innen spillteknologien ser vi bare så vidt begynnelsen på. Men det får bli et eget blogginnlegg. 

Men hva skjer her hjemme? Hmmm, ikke godt å si.  Professor Arne Krokan ved NTNU vil lage sin egen MOOC, fylkeskommunene lager digitale læremidler gjennom NDLA.  Mange skoler prøver ut spill i klasserommet. Uansett change is coming, spørsmålet er om vi har en strategi for å møte den eller om vi lar den "ta oss på sengen". Vi kan ikke bruke BOHICA på denne (Bend Over, Here It Comes Again). Den digitale revolusjonen er kommet for å bli, det klasserom som slår av nettet vil selv bli slått av. En lærer som underviser på en måte som gjør at vedkommende kan erstattes av en datamaskin vil bli erstattet av en datamaskin, og bør bli det, for å sitere Sugata Mitra. 

MOOC - buzz of the year.

I løpet av det siste året har det dukket opp nye aktører på det globale utdanningsmarkedet, MOOC. MOOC er noe annet en den tradisjonelle on-line læringen. MOOC står for Massive Open Online Courses, og noe som mange av dem har felles er at det er store, tunge utdanningsaktører som nå legger kurs, studier og undervisning ut på nett.  De fleste av disse er gratis, noen er betalløsninger. De kritiske røster mangler ikke, og fremdeles vet vi ikke hvordan dette markedet vil se ut fremover.  Det som imidlertid er helt sikkert er at "markedet" er overmodent for slike løsninger. Den mest spennende aktøren på markedet er kanskje Coursera.

Coursera er grunnlagt av informatikkprofessorene Andrew Ng og Daphne Koller fra Stanford University i Januar 2012, og samarbeider med en rekke universiteter som gjør noen av sine kurs tilgjengelig på nettet.  Foreløpig har 33 forskjellige universiteter, høgskoler og skoler fra 8 forskjellige nasjoner on-line kurs gjennom Coursera. Det som er utrolig er at dette tilbudet, som ikke enda er ett år gammelt, har pr. november 2012 nesten 2 000 000 studenter fra 196 land og 207 kurs. Det vil si at Coursera opplever en større vekst enn Facebook. Dersom en går inn på Courseras sider og følger med veksten av nye studenter ser en at de får nesten en ny student i sekundet.

Andre sentrale aktører på dette markedet er edX, Udacity, Udemy, Khan Academy (som alene har mer enn 3600 videoer som tilsammen har mer enn 210 millioner visninger pr. november 2012).

Den digitale skole en retur til skolen i Athen?

Mange som tar til orde mot ikt i utdanningen gjør det med den begrunnelse at det dehumaniserer. Teknologien fremmedgjør og vi må ikke glemme den menneskelige interaksjonen. Jeg vil hevde at det stikk motsatte er tilfellet. Teknologien bringer mennesket og samhandlingen tilbake til utdanningen.

Mennesker trenger mennesker, og vi er sosiale "dyr". Det verste overgrep en kan gjøre mot et menneske er å overse og ignorere det. Vi lever på mange måter etter prinsippet all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og barn som føler seg oversett kan ofte ty til destruktiv atferd bare for å bli sett. Vi har vel alle sett og hørt Pink Floyds "An Other Brick in the Wall" om hvordan elever blir en gruppe og ikke individer i et standardisert utdanningssystem. Lærere som klager på at de ikke får tid nok til hver enkelt elev, hvor mye de enn forsøker og ønsker.  Det hevdes at vi lever i "se meg-tidsalderen" og dette viser hvor viktig den sosiale anerkjennelsen er. Mange lærere har undret seg over at elever som tilsynelatende finner skolen fullstendig uinteressant og saboterer det pedagogiske, og ofte sosiale, opplegget likevel stiller trofast på skolen hver dag, og ofte kommer tilbake til skolen etter at de har sluttet. Dette handler om se meg-faktoren. Vi søker det sosiale fellesskapet og vi ønsker å bli sett, oppleve mestring og bli anerkjent.

Det hevdes at (ny) teknologi er den teknologien som er oppfunnet etter at du ble født, eller etter at du ble 30 (alt ettersom). Teknologi som er eldre enn dette er såkalt "usynlig". Du forholder deg til den som en naturlig del av din hverdag og reflekterer ikke over den eksistens, med mindre den av ulike grunner skulle forsvinne. Slik sett er det vel de færreste av oss som tenker over elektrisitetens vidunderlige verden før vi får strømbrudd. To andre teknologier vi ikke reflekterer over er boktrykkerkunsten og skrift. Men verken bøker eller skrift er fra evighet til evighet, begge deler er "ny" teknologi, som har hatt vidtrekkende samfunnsendrende konsekvenser, og som ikke ble mottatt med udelt glede når de ble innført.

Den gamle mester og filosof Sokrates, som levde i et pre-litterært samfunn, var lite begeistret for denne nye teknologien og den fremmedgjøring av kunnskap, kompetanse og kognitive ferdigheter. Når informasjonen ble løsrevet fra mennesket og nedskrevet uten kontekst ville kunnskapen forvitre og degenereres, kvalitetssikringen forsvant når møtet mellom mennesker uteble. Mange av Sokrates argumenter er som et ekko av dagens motstand mot de mange digitale løsningene, det være seg videoer, MOOC, læremidler på nett, wikipedia. I dag argumenterer en at ikt virker fremmedgjørende, kunnskapen blir dårligere og mer fragmentert, en kan ikke stole på nettet, mennesket reduseres til en maskin, det er asosialt.

For det første: hva er mer sosialt med å lese en bok på papir enn å lese noe digitalt? Kan noen forklare meg det? Å lese på papir (med unntak av høytlesning for andre) er en solitær opplevelse. Av grunner jeg ikke skal utdype for mye i dette innlegget kan det å lese på nett betraktes som en tilsvarende solitær opplevelse, men det kan også i høyeste grad være en sosial opplevelse. Der kommer deling, sosial web, nettverk og annet inn. På den måten kan lesing bli en sosial opplevelse gjennom digitale medier. Mennesker kobles sammen til en felles leseopplevelse, med alt det medfører.

For det andre: hva er sosialt med å høre på en (lærer)monolog, for å løse oppgaver alene på papir, uten kommunikasjon og samhandling med andre elever i et klasserom hvor en sitter pent på rekker eller alene hjemme på leksepulten sin? Hva er mer sosialt med det enn å samskrive på nett, diskutere i digitale foraer, se andres oppgaver, løse oppgaver i spill og quests? Jeg har virkelig problemer med å se hvordan den tradisjonelle modellen er mer sosiale enn alle disse nye måtene for samhandling på nett er. Tidligere skrev vi brev til hverandre. Hva er mer sosialt med ett brev, som det tar ukevis å få svar på enn den skriftlige kommunikasjonen som finner sted i sosiale medier. Forskjellen er at en i dag kan samhandle med mange flere enn en kunne via trykte medier.

For det tredje: kunnskapsforvitring. Tidligere kunne lærere ha monopol på kunnskap. Lærere kunne refere til boken, som vi alle vet ikke alltid var/er oppdatert, og hevde at dette var "sannheten". Elevene måtte godta lærerens versjon, og bokens, akseptere det som riktig, og reprodusere svarene. I dag kan ikke læreren forvente en slik uinnskrenket autoritet siden elevene når som helst kan google det læreren sier. Det vil si at a. læreren må virkelig vite hva vedkommende snakker om og ha god kompetanse, b. elevene blir kildekritiske, både til bok, lærer og det de finner på nett. c. elevene har tilgang til flere kilder og det siste av kunnskap. Dette kan da ikke anses som et tilbakeskritt?

For det fjerde: Det er ikke slik at når det kommer noe nytt skal alt det gamle ukritisk kastes ut. Det er vel heller slik at en får flere verktøy i verktøykassen. En tømrer bruker fremdeles hammer selv om vedkommende nå også har spikermaskin. Det vil si at å ha foredrag/forelesning eller annen form for tradisjonell undervisning er ikke "forbudt", ut eller på annen måte i konflikt med det digitale. En kan faktisk skrive om de digitale løsninger, muligheter og utfordringer i en bok, eller holde et tradisjonelt foredrag om dette uten å være i konflikt med det en "prediker". I skolen kan en fremdeles samle elever/studenter til undervisning/foredrag og ha utbytte av det. Det som har skjedd er at vi har fått flere muligheter, og tid og ressurser som ble brukt til "manuelle" oppgaver blir nå "frigitt" av digitale løsninger og vi kan bruke tiden vår på en annen, og kanskje mer fruktbar måte. På samme måte som en håndverker velger verktøy ut fra hvilke oppgaver som skal løses, må vi innen utdanning velge blant alle de verktøy og muligheter vi rår over.

Det som er interessant er at i denne digitale tidsalder hentes mye av antikkens tenkning og ferdigheter frem igjen. Sokrates og Platon får ny betydning. Vi begynner å bli opptatt av retorikk og storytelling, ethos, logos og pathos.  Samtale, dialog, refleksjon, argumentasjon, kritikk blir dimensjoner i formidling. Vi ser til kunst og kultur, teater og musikk for å formidle ulik kunnskap og informasjon, billedmediet er sterkere enn noen gang. På en måte er vi gjennom den digitale inntreden gått i ring tilbake til det pre-litterære Athen. For vi er nå sosiale i mange kanaler: det digitale åpner nye dører og muligheter, men det betyr ikke at det fysiske møtet mister sin verdi. Tvert i mot, vi verdsetter det nok mer enn noen gang. Gjennom digitale medier har vi flere måter å samhandle på, se hverandre, bidra, oppleve mestring. Det frigir også tid til det fysiske møtet, hvis vi vil, noe mange lærere opplever gjennom flipped classroom-modellen. Kanskje kan en si at den digitale skole er mer menneskelig og mer sosial enn den pre-digitale? Kanskje vil møtet mellom utdannere og de lærende i fremtiden være mer likt Sokrates Athen-skole enn industrisamfunnets klasserom?

 

The Year of Disruption

For tiden sirkulerer et veldig godt blogginnlegg av Clay Shirky på sosiale medier.  Innlegget heter: Napster, Udacity, and the Academy. Shirky sammenligner de endringene som skjedde innen musikkbransjen med de utfordringer MOOC påfører akademia.  Stadig flere stiller spørsmål ved fremtiden til de tradisjonelle universitetene etter fremveksten av on-linelæring. Som vi alle vet etterhvert har bransje etter bransje vært gjennom dette: musikk, aviser, foto, film.  Når jeg tar dette opp i de ulike fora jeg er  i kommer protestene, vi kan ikke sammenligne utdanning med musikk. Det andre er at folk sluttet ikke å gå på kino selvom vi fikk video. Nei, folk sluttet heller ikke å spise når vi gikk over fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn. På samme måte som vi i dag, som følge av ny teknologi komsumerer mer musikk enn noen gang før i historien, aldri har enkeltmenneskets tilgang til kulturtilbud vært så omfattende, tilsvarende ga overgangen til industrisamfunnet menneskene tilgang på mer mat enn generasjonene før hadde hatt mulighet til.  Slik vil disrupsjonen innen utdanning også bli - vi vil ikke slutte å utdanne oss, tvert i mot, vi vil konsumere mer utdanning og informasjon enn noen generasjon har gjort før oss.

MEN - one size fits all - modellen står for fall. Det vil si at på samme måte som jeg i dag slipper å fremkalle alle bildene som er på min 24-bilders filmrull, og slipper å måtte vente på å få utskift av bildene mine i en fotobutikk, fordi jeg skriver dem ut selv,  eller jeg må vente til en artist gir ut et album hvor jeg må kjøpe alle låtene, kun tilgjengelig i en begrenset periode fordi jeg i dag kjøper enkeltsanger når jeg måtte ønske, på samme måte vil jeg i fremtiden kjøpe mine utvalgte utdanningsmoduler når det passer meg hvor det passer meg.   Jeg vil ikke forholde meg til de begrensningen som ligger i at en institusjon skal definere en pakke og en ramme til meg med elementer jeg ikke ønsker, men må ta fordi "noen" har bestemt det.

I dette bildet er det viktig å gjøre oppmerksom på en ting: På samme måte som vi til tross for video, film, mp3, ipod, tv og alt som finnes av distribusjonskanaler fremdeles går på konsert og teater vil ikke kunnskap og informasjon formidlet fra menneske til menneske, ofte omtalt som forelesning dø. Vi vil fremdeles ha utbytte av en god forelesning. Selvom en snakker om en digital fremtid står ikke det i motsetning til et foredrag og samlinger. Men et foredrag er eksklusivt, slik en konsert er det.  Det kan bare oppleves der og da, selvom en kan ta det opp eller streame det blir ikke det det samme som å høre det "live".

Når konsumet av utdanning øker vil det ikke være mulig eller ønskelig å bygge nok bygninger for utdanningsformål eller utdanne nok lærerkrefter. Vi vil derfor få et mangfold av tilbydere og kanaler for læring.  På samme måte som det å få tilgang til konsertopplevelser er et supplement til tv, radio, YouTube, ipod, vil det å få tilgang til en forelesning/foredrag være en del av et variert tilbud. På samme måte som vi har amatørmusikere og profesjonelle musikere vil vi få et slikt marked innen utdanning. Dette markedet er der allerede, utdanningsinstitusjonene har bare ikke tatt det inn over seg.

Det som er interessant med MOOC er at de fleste store tilbydere er knapt ett år gamle, og likevel har de millioner av studenter. Dette viser hvor overmodent dette markedet er. Coursera har en større vekst enn Facebook. Så kaller da også edXs president Anant Agarwal 2012 for "the year of disruption".

TheSoMe-style?

Da Obama ble president for fire år siden ble øynene åpnet for nye grupper til hvilken betyding, makt og innflytelse som ligger i sosiale medier. Norske partier og politikere fikk det travelt med å henge seg på SoMe-bølgen, med varierende suksess. Fremdeles er det ingen som har lykkes bedre enn Obama. I årets presidentvalgkamp prøvde republikanerne å bruke sosiale medier for å vinne velgere.

Men sosiale medier er ingen sesam sesam løsning til suksess. Sosiale medier "generasjonen" har en del andre holdninger og verdier enn de som ikke er del av dette universet. Dette er holdninger og verdier som er mer i tråd med det som Obama står for enn den politikken Mitt Romney ville bli valgt på.  For Mitt Romney ble da også soiale medier et tveegget sverd. Mye av det som sirkulerte på sosiale medier var enten uheldige uttalelser fra den republikanske siden eller parodier på deres politikk.

Sosiale medier gir ofte svært overraskende resultater. "Eksperter" enten det er journalister, politikere eller andre kvalifiserte forståsegpåere evner ikke alltid å forstå hva som rører seg.  Sosiale medier og nettets globale karakter gir seg uventede utslag. En middelmådig self-published roman av halvpornografisk karakter blir en verdenshit (50 Shades of Grey) til ekspertisens forundring og hån. En for oss i vesten ukjent koreansk artist blir stor hit på YouTube med en sang om Seouls nyrike sin ekstravagante livsstil. Dermed sluttes også ringen, for denne hiten fra østen blir en kjempeparodi på republikanernes politikk og Mitt Romneys presidentvalgkamp.  Sosiale medier og internett er virkelig en ny verden.  Den er vanskelig for mange å forstå. Nå går vi inn i den norske valgkampen.  Det vil bli interessant å se hvilke memer som vil svirre etter den.  I mellomtiden kan vi kose oss med originalen fra Sør-Korea og Mitt Romney-style.

Radi-Aid

Det snakkes mye om Googles (og andre sosiale mediers) filterbobler, men en kan også si mye om de tradisjonelle mediers bobler. Hvilke nyheter som når mainstream media og får offentlighetens søkelys er også temmelig filtrert. Dette vil en gruppe studenter gjøre noe med og lanserte en omvendt Band-Aid video.  Norge som er verdensmester i u-hjelp skulle selv få bistand fra den delen av verden vi stort sett kun ser elendighetsbeskrevet i mediene. De lanserte Radi-Aid, Africa for Norway, om behovet for varme fra Afrika til kalde Norge.  Dette er blitt en YouTube-hit, publisert 16. november er den allerede sett av nesten 140 000, og i dag også omtalt i The Guardian. Nok et eksempel på kraften i YouTube og andre sosiale medier.

Social Media 2013

Sosiale medier har "innvadert" hverdagen vår på en slik måte at en ikke kan overse dens betydning. Disse tallene som kommer frem i denne lille snutten fra YouTube vil nok være tankevekkende for noen og enhver.

Overser vi de sorte svanene? Hva skal en lære i skolen?

Hva er nyttig og relevant kunnskap og kompetanse? Hva er kunnskap og kompetanse? Hvem er i posisjon til å definere det? Næringslivet? Politikere? Lærere? Nyttig- for hvem? Det klages over en realfagskrise i hele den vestlige verden - barn og unge velger vekk matematikk spesielt og realfag generelt. Dette bekymrer fordi en ser på matematikkferdigheter som grunnleggende for vår vekst og velstand. På konferansen Disruptive Education 2012 hevdet professor Nils Christie at betydningen av matematikk i skolen var overdrevet. Professor Clayton Christensen var bekymret for at så mye av den nyskapning som finner sted i den vestlige verden er såkalte sustaining innovasjoner, som er effektiviseringer av eksisterende modeller, og ikke disruptive innovasjoner, som er nytenkende og verdiskapende. 

Kanskje er det en sammenheng her. Innovasjon og kreativitet oppstår i møtet mellom to uavhengige tanker og idéer og det skapes noe nytt av det.  Det betyr at det er vanskelig å se hvor denne arenaen er. Det beste eksempelet er vel en av vår tids mest innovative personer, Steve Jobs. Lynende skarp var Steve Jobs ikke noen mønsterelev. På grunn av ulike faktorer fikk Steve Jobs utvikle sin kreativitet og ble ikke presset inn i et skolesystems standardmodeller. Dette gjorde at Steve Jobs etter kort tids studier droppet ut av det "normale" løpet.  På grunn av liberale holdninger ved universitetet fikk han imidlertid bli værende og studerte noe han hadde lyst til, noe så "lite nyttig" som kalligrafi. Denne "unyttige" kunnskapen ga Jobs senere inspirasjonen til fonter i Apples programvare, noe vi tar som en selvfølge i dag. Hadde Jobs kommet på denne idéen uten sin unyttige kunnskap? Videre reiste Jobs i India og ble opptatt av buddhisme og meditasjon. Dette fokuset på zen, renhet og fokus hadde stor betydning for Apples designfilosofi, og som er noe av grunnen til Apples suksess. 

Nå er ikke alle som Steve Jobs kan du si. Nei, det sørger vi jo effektiv for når vi skal strømlinjeforme.  Ingen kunne forutse Jobs og Apples suksess, og hvor mange Stever tar vi motet fra underveis i utdanningsløpet? Når vi begrenser hvilke erfaringer og kunnskaper barn og unge lærer seg ved å fokusere på et begrenset antall basisfag hva gjør vi da med kreativitet, nysgjerrighet, horisont, visjoner. Jobs snakket i sin berømte Stanford-tale om "connecting the dots". Hvilke dots har våre barn og unge å "connecte"?

Mange av de store innovatører og entreprenører har det til felles at de ikke er skolevinnere, eller at de er drop-outs. I denne artikkelen som heter "Want to succeed in STEM? Listen to experts!" får utdanningssystemet gjennomgå.  Både Einstein, Edison og Feyman hadde ublide møter med det formelle utdanningssystemet. Michio Kaku hevder at vi knuser nysgjerrigheten til den neste generasjon gjennom memorering av fakta.  Conrad Wolfram hevder at vi gjør våre barn og unge til tredjerangs datamaskiner ved vårt fokus på calculus, noe som er fullstendig bortkastet tid og energi. 

Vi gjør noe med våre barn og unge.  Det viktigste for et menneskes vekst og utvikling er mestring, det å oppleve å lykkes. Vi søker alle situasjoner hvor vi opplever mestring og unngår situasjoner hvor vi ikke mestrer. I skolen blir barn og unge låst inne i et system som kontinuerlig gir noen tilbakemelding om at de ikke mestrer, og andre blir belønnet for konformitet. Dersom en gjennomfører en undersøkelse blant dagens lærerstand vil jeg ikke bli overrasket om det er mange der som i sin tid var skolevinnere, som opplevde mestring på skolen. Og vi (jeg får ta meg selv med) reproduserer et system vi selv behersket og var vinnere i.  Men de færreste elevene er lik oss, derfor faller mange av dem ut av utdanningssystemet, til stor belastning både for dem selv og vårt fellesskap. I stedet for å se på systemet legger vi da skylden på alle andre: ungene, foreldrene, lærerne. Vi tar ikke inn over oss at vi har en systemfeil. 

Vi tar i alt for liten grad inn over oss den nye kunnskapen vi har om læring.  John Medina viser i sin bok Brain Rules til 100 år gammel og nyere forskning som viser at vi glemmer 90% av det vi har lært innen ganske kort tid. Dette vet enhver lærer som underviser matematikk at det elevene kunne før sommerferien er glemt når høsten kommer. Det bør være tankevekkende for utdanningssystemet vårt at en gutt som har gått to år på nomadeskole i Etiopia kan etter ett og et halvt år på norsk skole gå ut med 5,2 i snitt. Det bør også være tankevekkende at en femåring kan løse alle oppgavene i mattespillet Dragonbox mens en 15-åring som har dette som fag på skolen ikke klarer å løse oppgavene. Når vi snakker om tidlig innsats og tigerforeldre, kanskje bør vi se etter andre ting?

Jeg har nevnt mestring som viktig for læring og utvikling. Mange er opptatt av spill sitt potensiale for læring. Det som gjør spill til en suksess er mestring. Gode spill er bygget opp slik at den som spiller har både korte og lange mål. Den spillende får oppgaver som er akkurat passe utfordrende avhengig av nivå, og kommer videre gjennom prøving og feiling. Det lange målet er der fremme, det ligger høyt og får den lærende til å fortsette å spille, fordi de små mestringsopplevelser underveis gir håp om å nå målet langt borte. Oppgavene er meningsfylte, det er ikke bare drill for drillens skyld, men deloppgaver i en større helhet. For å løse oppgavene i en del av de virkelig gode onlinespillene trengs det en rekke kunnskaper. 

Sånn er det i den virkelige verden også. Verden er full av sorte svaner. Teorien om sorte svaner er at i den vestlige verden var alle svaner hvite, så all vitenskapelig, evidensbasert forskning viste at alle svaner var hvite. Det var ikke før en kom til Australia og så sorte svaner at den teorien måtte forkastes. Finanskrisen anses å være en slik sort svane, og historien er full av dem. Når barn på steppene i Etiopia eller i landsbyene i India lærer seg å lese og skrive og annen kunnskap kun gjennom tilgang til internett, uten hjelp og veiledning av en lærer, er dette da en sort svane?   Tør vi overse de sorte svanene?  Har vi råd til å overse de sorte svanene?

Så for å avslutte: i stedet for å strømlinjeforme vårt utdanningssystem, ha tidlig fokus på basisfag, bør vi ikke heller utsette våre barn og unge for så mange tanker, idéer og inntrykk som mulig i tidlig alder, slik at de når de blir eldre har et rikt grunnlag til å være innovative, kreative, skapende og produktive på? La dem møte et mylder av fag og inntrykk, og så når de har lært å bli glad i kunnskap, har fått barnets uro ut av kroppen, la dem da spesialisere seg innen ulike fagområder. Slik at de kan matematikk, men også ser innovative muligheter innen teknologi for eldreomsorg, slik at de kan kombinere fildeling og streaming med musikkavspilling og kjøp av musikk på nett, slik iPod og iTunes ble til. 

Clayton Christensen snakket i sitt foredrag om at vi ikke måtte fokusere på kunden, men på hvilken jobb som skulle gjøres.  For den lærende/eleven/studenten er jobben å lykkes, å vise mestring overfor seg selv og andre.  For politikere og næringsliv er bestillingen til skolen en annen: produsere kvalifisert arbeidskraft. Det er helt nødvendig at vi tar tak i dette misforholdet. Disruptive innovasjoner vil komme og utfordre på dette.  Spill er en mulighet, at skolesystemet blir irrelevant er en annen, nye utdanningsformer er en tredje. Imens går barn og unge fra utdanning til trygd, næringslivet fortviler fordi de ikke får den kompetansen de etterspør. På tide å se noen av de sorte svanene? 

Dreper skolen kreativitet?

Dette TED-foredraget fra Sir Ken Robinson har nok de fleste allerede sett, men dersom det er ukjent for noen deler jeg det herved her.  Vel verdt de ti min det tar. Denne versjonen med tegninger er en del av et lengre foredrag på 20 min, du kan se hele her.

Hva er god utdanningspolitikk anno 2012?

En morgen våknet jeg til nyheten om at Utdanningsforbundet vil ha sertifisering av lærere, og dette skulle debatteres på landsmøtet. Denne problemstillingen husker jeg fra min tid som tillitsvalgt og landsmøtedelegat i Utdanningsforbundet. Det er den evige debatten om hvordan heve læreres anseelse og respekt, og selvsagt lønn.  Samtidig leser jeg dette innlegget av tidligere tillitsvalgtkollega Jon Severud fra Hordaland om gårsdagens skole og barnehage. Kjente toner fra den kanten, han har tidligere skrevet Ubehaget i skolen. Det blåser en lærervind over skolen - mer fokus på fag og kunnskap skal løse alt. Men som tidligere lærer, undervisningsinspektør og rektor vet jeg at det er ikke så enkelt.

Når skal vi sette hovedpersonen i fokus?  Eleven? Vi sier vi gjør det, men jeg vet ikke om jeg synes det er tilfellet.  Vi ser alt for ofte på elevene som "læremaskiner". Vi ser ikke alltid på dem som "hele" mennesker. Våre barn begynner på skolen når de er 5-6 år. De tilbringer brorparten av den våkne tiden på vei til og fra skole, på skole eller gjør lekser.  I vårt vellykkete sosialdemokrati opptrer vi som om barn og unge lever rolige, harmoniske liv med sunne måltider, en hjemmetilværelse tilpasset 50-tallets idealsamfunn med varmt måltid sammen med en harmonisk familien når de kommer fra skolen, så fokusert leksetid med opplagte, kompetente og hjelpsomme foreldre som støttende trer til i hjemmearbeidet, som har god tid. Så fylles resten av dagen med oppbyggende fysisk aktivitet før poden legger seg til en god natt søvn, står opp får en solid og god frokost, med ditto matpakke, klar for en ny dag. Hvor mange lever slik? Noen gjør, men på langt nær alle norske barn.

Barn er en del av samfunnet vårt på godt og vondt, og veldig sårbare for det. Vi kjenner alle til Maslows behovshierarki, og noen behov må møtes før andre kan oppfylles.  Skolegang er ikke det som ligger i bunn. Problemet i norsk skole er ikke at ikke lærerne er kompetente eller sertifiserte.  Problemet er at når skoledagen tar en stadig større del av livet til barn og unge er det ikke nok å være lærer. Skolen skal løse stadig større deler av sosialiseringsfunksjonen i samfunnet. Jeg har endelig hatt nok av kolleger som har sukket: jeg utdannet meg til å bli lærer, men jeg jobber som hobbypsykolog. Elever som burde vært sykemeldt (hadde de vært voksne hadde de blitt erklært arbeidsufør og sykemeldt) blir tvunget inn i et overfylt klasserom, forventet å lære og oppføre seg, og det er lærers ansvar å følge opp. Dette kan være elever med alvorlige psykiske diagnoser. Er de heldige får de gå til samtale med BUP eller PPT en gang i uken, men det er lærers rolle å tilrettelegge i hverdagen. I klassen vil det også befinne seg elever med ulike lærevansker, elever som blir mobbet, elever som opplever vold og overgrep, elever som kommer til kort på andre måter. Det er ikke tall på alle de timer som blir brukt i møter om disse elevene. Det er ikke det at ikke skolen bryr seg om dem, men de passer ikke inn i systemet. Om læreren har dokorgrad i matematikk hjelper det ikke disse elevene. Faglig dyktige lærere er viktig, men skolen må ikke overse behovet for annen fagkompetanse heller.  Hvorfor skal bare lærere jobbe i skolen?  Hvorfor skal ikke psykologer, leger, kunstnere og andre som jobber med andre sider av mennesket også inn i skolen? Disse utfordringene løses ikke av å sertifisere allerede kompetente lærere. Hva med en større bredde av kompetanse inn i skolen? Hva med en større bemyndiggjøring og tillit til dem som jobber som lærer i skolen? Hva med disse søte, små - våre håpefulle, de fortjener en god hverdag, en god skole som ivaretar hele dem. Frafall har mange årsaker.