Smørkrise

Vi er heldige som bor i Norge, problemene våre er så eksistensielle.  Nå er den største utfordringen: hvordan få avviklet en skikkelig julefeiring med smør på julebrødet og i julekakene? For tiden ser det dystert ut.  Smørmangelen rir landet.

Verden utenfor har blitt oppmerksom våre utfordringer og det blir kommentert som nyhetssak, selv i far away Østen har de sett oss. Så i en animert illustrasjon gjøres asiatiske seere oppmerksom på at julen er i truet i Norge grunnet smørkrise.....

Omdømme - nå på YouTube?

Det heter seg at all pr. er god pr. Det er viktig å komme seg på sosiale medier for omdømmebygging og merkevarebygging. Image is everything.  Et annet poeng er at det er kraft i de sosiale mediene. Det har kollega Tor Haugnes virkelig fått erfare etter at en student filmet hans forelesning. Treff på denne YouTube-videoen er nå over 300 000, etter at den er lagt ut på VGTV. Tor har vært intervjuet på Dagsnytt 18, TV2 Nyhetskanalen og omtalt i danske aviser.  Fremdeles lenkes det flittig til den i sosiale medier. Tor har nådd ut til helt nye grupper.

Bedrifter er og opptatt av å nå ut i sosiale medier, og offentlig sektor etterlyses på SoMe.  Hvordan skal ledere i offentlige virksomheter opptre og fremstå i sosiale medier.  Hvordan bruke disse? Dette er tydeligvis fremmed, skummelt og vanskelig. Når jeg holder foredrag for rektorer og andre skoleledere oppfordrer jeg dem til å ta sosiale medier i bruk, og anbefaler Twitter på det varmeste.

Av ulike diskusjoner jeg har om sosiale medier ser jeg likevel at dette er vanskelig. Fordommene er mange, dette er skummelt og uforståelig. Mange er redd for å trå feil. For ting skjer fort i våre digitale tider.  En har liten kontroll over hvordan ulike utspill slår ut.  Tor har fått mange positive tilbakemeldinger på sin inntreden i cyberspace, men det hadde ikke trengt å bli slik.

For noen år siden gikk Kongsvinger kommune på YouTube under mottoet: Godt omdømme, hvor kommunens ansatte sang og danset, mens de delte gleden sin over å arbeide i kommunen og kommunens innsats for innbyggerne.



Om KBS Kjøpesenter var inspirert av Kongsvinger vites ikke, men de valgte en lignende strategi og laget følgende promoteringsvideo:



Denne er i skrivende øyeblikk sett av nesten 70 000 på YouTube. Men gode ideer sprer seg raskt, og kommuner ønsker å bygge omdømme, så og mine gamle kolleger i Lindås kommune. Med grunnlag i en god, gammel slager står ledergruppen frem Saman for Lindås.




Reaksjonene lar ikke vente på seg. Lindås kommune har fått henvendelser fra jobbsøkere som ønsker å jobbe i en kommune med så flotte ledere. På Facebooksiden til Lindås kommune kommer det mange lovord.



Initiativet møter imidlertid mer lunken mottakelse på Twitter.  I dag har jeg blant annet sett følgende tweets:







Så vi får se, er kreativitet på YouTube omdømmebygging av det gode slaget? Lindås kommune og de andre nevnte skal hvertfall ha kred for å våge å gå nye veier.

Nettvett

Nettvett er et viktig område.  Det er lett å gå seg litt vill, eller i ren naivitet og godtroenhet trå feil. Denne lille filmen fra McAfee er å så måte en god illustrasjon.  

Flammekasterpedagogikk

Jeg har litt lyst å kommentere den siste "hiten" på YouTube. Kollega Tor Haugnes er filmet i "i fri dressur" under en forelesning av en student, som har lagt denne ut på YouTube.  Tors mildt sagt utradisjonelle formidlingsform har vakt stor begeistring i cyberspace, og i skrivende stund nærmer filmen seg 38 300 visninger. La det først være sagt, det er ikke greit for BI at forelesere filmes og legges ut på sosiale medier uten deres samtykke. Her gjelder vanlige personvernsregler.  Når det er sagt, er det fasinerende å se kraften i sosiale medier.  Klippet på videodelingsnettstedet YouTube er delt på andre sosiale medier som Facebook og Twitter, og har gitt Tor stort oppslag i de "tradisjonelle" mediene.  Tor er en engasjert og kreativ fagmann.  Han er ikke redd for å by på seg selv, tørre å gå nye og utradisjonelle veier, han tar gjerne de nye verktøyene i bruk, og bruker både blogg og video i undervisningen.  Blant annet har han laget videosnutter med fingerdukker som inspirasjon for studentene. Tor har og blogget om de erfaringene den siste ukens berømmelse har gitt. 

Tor sin måte å forelese på er ikke for alle.  Hans metode er noe han har utviklet, som passer for han, og blir mye som en perfomance. Det som er interessant er kraften i de sosial mediene, som i alt for liten grad brukes i undervisningen. Som Tor påpeker nå diskuteres faget Bedriften på YouTube. At elevene/studentene blir så engasjert i faget sitt skulle vel tilsi at sosiale medier har en plass i skolen?

Likevel er det grunn til å være obs.  Tor har fått en berømmelse han ikke har bedt om.  For Tor har denne hendelsen fått et positivt fortegn. Men ikke alle vil oppleve det slik. Derfor bør nok temaet personvern fremmes. Verken lærere eller andre fortjener å bli stjerner på sosiale medier mot sin vilje.

Oversharing?

I vår opplyste tid står tabuer for fall, kreft, barn med Downs syndrom, HIV-smitte, bare for å nevne noen var tidligere unevnelige lidelser.  Dette er blitt sider ved livet vi etter hvert har fått et avskappet forhold til Det er helt "normalt" å ha fått en kreftdiagnose.  Å dele hva en går gjennom i behandlingen av denne ville på ingen måte regnes som oversharing.

Det sies at på nett skal en være personlig og ikke privat, men hvor dette skillet går er ikke lett å si, og det er en generasjonsgreie.  De unge deler andre ting enn de mer voksne bloggerne.  De såkalte rosabloggerne deler av seg selv på en måte som ville vært uhørt for et par tiår siden. Men vi har fortsatt tabuer: rusmisbruk er ett slikt, psykiske lidelser et annet. Fysiske sykdommer klarer vi greit å forholde oss til, men psykisk sykdom er noe vi ikke snakker om.  I vårt vestlige samfunn skal vi være sterk, vakker, ha mange venner, god økonomi, leve interessante liv og ha god jobb og utdanning. Og vi skal være glad. Tenk positivt-bølgen velter inn over den vestlige verden, og du er din egen lykkes smed. Vi synes det er ubehagelig å forholde oss til andres smerte. Er du såkalt vellykket har du bare med å ta deg sammen å slutte å synes synd på deg selv.  Det å føle at en kommer til kort i en verden hvor "alle andre" tilsynelatende har det bra, kan være en utfordring. Det er noe som heter delt smerte/byrde er halv smerte/byrde. Selvom statsminister Bondevik stod frem med sin depresjon er det ikke stuerent.  Det til tross for at 15% av befolkningen til enhvert tid er rammet, og 50 % blir rammet av en psykisk lidelse en eller annen gang i livet.

Når da en ung og vellykket jente står frem og blogger om sine depresjoner treffer hun mange. Hun hylles som modig fordi hun gjør noe som veldig mange ville advart henne mot: oversharing. Hun utleverer sin svake og mørke sider på nett. Hun bryter ned tabuer. Så når Utøya-ofre forteller at det er bedre for dem å blogge enn å gå til psykolog, mangler det ikke på advarsler fra fagfolk.

Et annet tabu er mobbing.  Alle er enige om at mobbing er en uting, men ord er en ting, handling er noe annet. Å stå frem som en som blir mobbet er ikke lett, som et offer, som den svake. Vi vet alle som har jobbet med mobbesaker at de er utrolig vanskelige å løse.  En ting er de fysiske overgrepene, som er i mindretall. Har en konkrete hendelser kan en lettere ta tak i dem, noe annet er den sosiale eksklusjonen som finner sted. Den er vanskelig og uhåndgripelig, og utrolig vond for dem som opplever det.  For mange ungdommer er igjen nettet et sted å ty til i mangel av andre kanaler. De siste dagene har det sirkulert en video laget av en ung gutt som forteller hvordan han opplever tilværelsen.  Videoen er hjerteskjærende, og treffer dypt.  Likevel opplever han å få sjikanerende meldinger i kommentarfeltet. Hva sier dette om empati og innlevelse?  Han har vist en modighet og styrke som det står respekt av ved å poste denne videoen, som med all tydelighet er vond å lage. Men noen finner alså at det gir dem rett til å tråkke på denne gutten med sine ufølsomme kommentarer.  Han har fått mange støtteerklæringer, og en av dem som kanskje treffer mest er dette motsvaret fra en voksen mann, som bruker guttens form og innhold for å vise at han er ikke alene, og at mange tenker på han.

Det som skjer på nett angår ikke bare dem som står frem.  På samme måte som Wencke Foss i sin tid gjorde det den gang nesten uhørte å fortelle at hun hadde fått en sønn med Downs syndrom, og at hun hadde brystkreft, tråkker disse modige ungdommene opp nye spor.

Siri - en disruptiv teknologi?

Telenor har en fantastisk reklame som viser hvordan det vi i dag tar som en selvfølge var vill fantasi for ikke så lenge siden. Det som og er genialt med denne reklamen er hvordan vi forholder oss til disse tankene og drømmene. Vi gjør dem til et problem og sykeligggjør dem.  Vi finner måter å unngå at dem som har dem fortsetter med sine villfarelser.


 


Leonardo Da Vinci hylles i dag for sine fremtidsvisjoner om fly og ubåter, men hans samtid så ikke verdien av dette.  80% av det vi i dag foretar oss på nett var ikke mulig for bare 5 år siden. Det som er tankevekkende er at det aldri var noe "folkekrav" om disse funksjonalitetene og tjenestene.  Enhver markedsundersøkelse ville vist at det var lite eller intet behov i markedet.  Mange av disse nyvinningene ble spådd å være en flopp. I går var jeg i en middag med en som i 2004 fikk avvist å starte opp et studie i nettjournalistikk, fordi det hadde ingen fremtid. 2004!!!

Steve Jobs hylles for sine grep i forhold til å tilby oss varer og tjenester vi ikke visste vi ikke kunne leve uten. iTunes har endret musikkmarkedet, ipoden og.  Nettbrett ble spådd en grim fremtid, men det var før iPad. Jobs er ikke mer, men arven lever videre. Det siste tilskuddet fra Apple heter Siri. Siri omtales som en intelligent kunstig personlig assistent. Du snakker til henne og hun svarer deg. Det spørres nå hva Siri vil betyr for utdanning. I en interessant bloggpost trekkes det frem 20 ulike konsekvenser Siri vil ha for utdanning. Blant tingene som trekkes frem er:

Mobile devices could replace reference books. Who needs an encyclopedia or a dictionary when you can simply ask a mobile device to provide you with an instant answer? Siri could make it a snap for students to get answers to simple reference questions, without ever having to lift a finger to type or look in a book. Of course, while it might save time, many wonder what effect such immediate access to information could have on our brains.

Memorization may be emphasized less. 

AI may play a bigger part in education. Siri is not technically artificial intelligence. She is, however, one of the first commercially available technologies that interacts and learns from those interactions, giving her the appearance of having a certain kind of intelligence. As technology evolves, these kinds of interactive and responsive tools may play a large role in education, serving as our tutors, homework helpers, and even teachers inside and outside of the classroom.Teachers may take on a different role. Even as basic as Siri is at present, she is still able to answer the majority of factual questions related to math, history, science, and other major school subjects. With knowledge like this only a question away, the way classrooms, teachers, students, and tutors interact and function may be due for a change. Students may get more of their basic information from technologies like Siri, with teachers shifting focus to helping students apply and understand that knowledge.

Siri's functions could be integrated with photo technology for mobile learning. One of the coolest ways Siri could be adapted in the future is through photo integration. Learners (or just curious sightseers) could take a photo of something and ask Siri to tell them information about it. From great monuments, to historical sites, to famous paintings, the possibilities are endless for mobile learning in this manner.It may further change how our brains work. Studies have shown that easy access to loads of information through search engines and the web has actually changed how our brains work. Making access to information even easier (users wouldn't even have to lift a finger) could further exacerbate these changes, facilitating a real shift in how education is structured and applied in the classroom to meet the needs of these digitally altered brains.

It will be harder than ever to stop students from cheating. Mobile phones are small and easy to conceal, and with technology that makes it super simple to find an answer to a math problem or the meaning of a word, it may be harder to keep students from cheating.

Siri makes it simple to communicate and collaborate. With Siri, users can easily email, text, or call without having to lift a finger. Easy access to these kinds of communication could make it easier than ever for students to work together, get help from teachers, or just keep in touch.Siri could revolutionize online learning. While Siri and other voice recognition tools could be an asset in traditional classrooms, these kinds of programs could also do wonders for online learners. Online learning generally requires more independence and self-motivation, but a helpful assistant could be there to help keep you on task, answer questions, and could even facilitate with sending an email to your professor.

Students could get help with math homework from Siri. There are few things computers are better at than math, being based entirely on algorithms themselves. This makes them an incredibly useful tool for helping students learn about everything from basic addition to calculus. With a voice-activated program, students could use their mobile device as a calculator and also as a reference tool for finding help with a particularly troublesome question.

Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience