Studenter elsker teknologi

Denne illustrasjonen viser i hvor stor grad teknologi er blitt en usynlig og naturlig del av de unges hverdag. De vil ha vansker med å gjennomføre studiene uten denne teknologien.



Via: OnlineEducation.net

The Innovative University.

Det er søndag, en rolig sløvedag og ute regner det. Jeg har akkurat fått Clayton M. Christensens siste bok: The Innovative University i hendene, og har med stor interesse tatt fatt på den. Disrupting Class var en spennende bok, med et syn på utdanning jeg til da ikke hadde lest noen steder før, og som traff meg som en innertier, og som jeg anbefalte til alle som gadd høre på. De som er interessert kan gå inn her og høre Christensen forklare Disruptive Innovation.

Christensen og Eyring tar i første rekke for seg amerikanske universiteter, men siden de er blant verdens beste, og modeller for mange andre lands universiteter gjelder nok mye av det samme her på berget og. Christensen og Eyring er opptatt av hvordan prisen for en grad har gått opp, mye mer enn prisstigningen, mens verdien har gått ned. Det vil si at den lønnsmessige uttellingen for en grad er mindre i dag enn for 20 år siden. De sier at sett gjennom et et disruptiv innovation perspektiv står universitene ved et kritisk veikryss. De er selv skyld i sine vansker.

"In the spirit of honoring tradition universities hang on to past practices to the point of imperiling their futures. When reduced budgets force them to cut costs, they trim, but hardly make hard tradeoff. Nor do they readily reinvent their curricula to better prepare students for their increasing demands for the world of work. Paradoxially, they respond to economic downturn by raising prices...It is as if universities do not care about what is going on around them and how they are percieved".

Christensen og Eyring skriver om hvordan høyere utdanning gjennom generasjoner har vært fritatt fra å bli utfordret av distuprtive nyvinninger. Dette skyldes flere faktorer: som den prestisje høyere utdanning har i markedet, og hvor kvaliteten på produktet er vanskelig å måle. Fraværet av sammenlignbare måleverktøy for hva universitetene produserer for sine studenter, samt akkrediteringen: et system hvor representater fra etablerte univeriteter med jevne mellomrom gir vurderinger av etablerte institusjoner og "would-be newcommers". I denne prosessen har de en tendens til å benytte praksisstandarder fra sine egne institusjoner.

De påpeker og at en viktig grunn for manglende disruption i høyere utdanning har vært fraværet av disruptiv teknologi. Den teknologien som har vært tatt inn i universitetene har stort sett understøttet den eksisterende undervisningsformen - forelesningen. Og finansieringen har vært sikret gjennom de offentlig skatteinnbetalingene.

Men som det påpekes, universitetenes praksis er en del av deres DNA. I større grad enn de fleste institusjoner er universitetene produkter av sin historie. Et universitet kan ikke gjøres mer effektivt kun ved å kutte i driftsbudsjettet like lite som en kjøtteter blir vegeterianer ved å begrense dens kjøttinntak. Det universitetene, i følge Christensen og Eyring, må gjøre er å selv ta grep, før noen andre gjør det for dem, ved å restrukturere sitt institusjonelle DNA fra innsiden og ut.

Information literacy - digital literacy

Språk er en forunderlig ting - ord har makt og de ordene vi velger å bruke sier mye om oss og hvem vi er. Ord er ett speil av individ, samfunn og gruppe. De forener og skiller. I England defineres din klassetilhørighet ut fra hvilke betegnelser du bruker, kebabnorsk forteller at du lever i en flerkulturell kontekst. I mitt hode gjør de som snakker kebabnorsk det samme som generasjonen før har gjort med engelsk, som jeg i stor grad gjør: blander engelske ord og uttrykk inn i mitt norske språk. Ikke alle er like begeistret for den måten å "utvanne" språket på. På den ene siden skaper jeg avstand når jeg gjør det, for mitt ordvalg forutsetter at mottaker ikke bare forstår ordene, men og alle de kulturelle konotasjoner som ligger bak. Det er da ofte grunnen for valg av "låneord og begreper". For språk er så mye mer enn ord. Bak ett ord ligger det et kulturelt univers. Ta ordet: ytringsansvar. Et ord med en helt annen betydning i dag enn for noen uker siden, men et ord som all bør ta inn over seg. I vår digitale tidsalder spres nemlig vårt ord på en måte vi ikke helt forstår enda. The World Wide Web fyller i disse dager 20 år. 20 år siden den første websiden ble publisert. Jeg tror vi skal stoppe opp og tenke over det faktum. Det betyr at de fleste som jobber som lærere og forelesere i dag har gjennomført sin utdannelse i en tid uten internet. På 20 år har denne teknologiske nyvinningen endret en hel generasjon og skapt noen formidable generasjonskløfter. For det er snakk om juv. For ikke bare har ungdommen endret seg, samfunnet har endret seg, med konsekvenser vi ikke helt forstår enda.

Prenettgenerasjonen forstår ikke de unges forhold til teknologi og hva det betyr for dem. De harsellerer med denne og kaller de unge nettavhengige om de får abstinenser av en uke offline, men ser ikke sin egen reaksjon om de må være en uke uten nyheter, aviser, fjernsyn og bøker. Fordi det er så nytt enda, forstår vi ikke alle implikasjonene. Noe jeg mange ganger har tenkt å skrive et eget blogginnlegg om, men ikke kommet så langt. Kanskje det kommer, men det er en grunn for at det er lettere å si noe om kostnader og konsekvenser av å investere i en ny vei enn en IT-investering.

Dette nettet har gitt oss mange nye ord, som rommer mange begreper. For noen er det ord med lite innhold og mening, for andre ord med et helt univers av betydning, for atter andre ord som betyr noe helt annet enn det de faktisk betyr. Dette siste er viktig, spesielt i skolen. For i skolen møtes disse to generasjonene - prenett og netgen - og prenett skal lære opp netgen til å manøvere og forberede seg på en verden de på mange måter ikke selv forstår og behersker. De unge mangler erfaring, kunnskap og visdom, det de kan er å være på innsiden av en annen virkelighet enn sine foresatte. Hva skjer om de da utstyres med verktøy og modeller for et annet samfunn enn det de er på innsiden av? Hvilke konsekvenser har dette - på mange plan?

Engelsk er et herlig språk, på mange måter kaotisk, det vet alle som prøver å lære gamatikalske regler. Til tross for dette har engelsk blitt verdensspråk nr. 1. Engelsk er vel det nærmeste vi kommer et flerkulturelt språk, det er et språk som rått tar opp i seg ord fra andre språk og gjør dem til en del av det linguistiske felleskap. Engelsk har blant annet mange ord med norsk opprinnelse. På grunn av denne kvaliteten ved det engelske språk er det hele tiden i utvikling, nye ord og begreper utvikles etterhvert som samfunnet utvikler seg, og engelsk er det språket med flest ord. Et faktum som gjør det at engelske ord og uttrykk kan være vanskelige å oversette. Et av de mest krevende ord er serendipity. Men det er mange flere.

Ta ordet literacy. Hva er det norske ordet for literacy? I et prenett samfunn kanskje lettere å definere enn i det globale informasjonssamfunnet. Information literacy, digital literacy. Er digital kompetanse det samme som digital literacy? Hva da med digital competency?

Når en bruker begrepet literacy brukes det av den grunn ofte uoversatt, fordi det rommer så mye og en må bruke mange ord for å favne noe av begrepet. Og en må forstå det.

Jeg har tenkt mye på dette med digital kompetanse i skolen. (jeg vil bruke det i stedet for literacy der det passer i teksten videre, siden dette begrepet brukes i vår læreplan). Vi monitorerer elevenes digitale kompetanse, men vi har ingen kunnskap om lærernes digitale kompetanse. Ja, vi tilbyr kurs, ja, vi forventer at utdannete lærere kan dette, men kan de det? Vet de hva digital kompetanse er? Vet de hvordan gi elevene digtal kompetanse. Og innehar de selv de nødvendige kunnskaper og ferdigheter? og ikke minst holdninger?

Jeg tilbringer en del tid på nett (surprise ;) ), jeg anser meg selv ikke spesielt tech savy, på en skala fra 1 -10 vil jeg i beste fall gi meg selv en 5, kanskje 4. Jeg kan en del, men vet og at det er veldig mye jeg ikke kan. I dag kreves det så mye å komme høyt opp på skalen, ikke bare av kompetanse, men og å holde seg oppdatert, for utviklingen går så fort. Men mitt mål er da heller ikke å være den som kan mest. Jeg er sosiolog, jeg er mer interessert i hva dette betyr for samfunnet vårt, og oss som individer i samfunnet. Det som jeg kanskje synes er det aller viktigste er at digital kompetanse er et "state of mind", det er holdninger og mentale forestillinger. Den viktigste er "Share or Die". I dette universet som utvikler seg så fort, som har et slikt enormt informasjonstilfang, som er så komplekst og hvor alt henger sammen med alt, klarer jeg dette ikke bare basert på meg selv. Jeg er fullstendig avhengig av andres raushet og deling. At andre deler sin kunnskap, kompetanse og informasjon med meg. Det jeg må kunne er å delta på disse delingsarenaene, skaffe meg tilgang til adekvate delingsarenaer og personer, kunne sortere, filtrere, lagre og bearbeide den informasjonen jeg skaffer meg. OG ikke minst: jeg må selv bidra i den kollektive kunnskapsdelingen. You are what you share.

Problemet er at vårt utdanningssystem legger opp til å utvikle stikk motsatt kompetanse, vi kaller det fusk og straffer elevene, selvom vi i alle festtaler snakker om samarbeidslæring. Og når elevene skal evalueres settes de i isolerte bobler for å "spy opp" hva de har tatt inn. (eksamen). Kompetansen deres blir målt mot noen kriterier utviklet i og for et prenettsamfunn, uten at disse kriteriene blir målt, kvalitessikret og testet mot ett globalt nettsamfunn. Fordi alle vi voksne er vokst opp og opplært i et prenettsamfunn er vi alle "enige" om at dette er gode, relevante, riktige kriterier, og når elevprestasjonene faller er det ikke kriteriene og systemet det er noe feil med, men elevene, og vi må stramme disse kriteriene enda tettere rundt ungdommen. Flere tester, strengere krav, mer av de harde fagene på en kjent måte (eksamen i matematikk uten hjelpemidler). Vi problematiserer ikke våre egne mentale bakhodemodeller. Vårt språk. Det verste, og kansje farligste, er at vi er så sterke og dominate i vår definering av virkeligheten, at de kommende generasjoner sosialiseres til å oppfatte vårt verdenbilde, de deler våre modeller og språk, og i stedet for å beherske og utnytte, og kunne manøvrere i sitt eget univers, nettsamfunnet, blir mange fremmedgjort fra dette. De som vil lykkes er dem som ikke har blitt fremmedgjort fra nettsamfunnet.

Sosiale medier - en katastrofe for studenter?

Debattene går friskt om the Net Gen, digitalt innfødte og multitasking. At vår oppvoksende slekt har ett annet forhold til nett og sosiale medier enn mange av oss litt mer voksne goes without saying. Spørsmålet er om dette er en god eller dårlig ting for skolen og akademiske prestasjoner. Noen ser det som et kjempeproblem som må elimineres fra skolen, andre, meg inklusive, ser det som en viktig og naturlig del av skolen aktiviteter. Men som med det meste annet: det må brukes med forstand. Det er ikke noe sesam sesam-verktøy, like lite som en bok er det. Og som alltid: for mye og for lite ødelegger det meste, den gyldne middelvei er i mange tilfeller fortsatt gylden. Denne Infographic synes jeg er en god og balansert fremstilling av sosiale medier i skolen.

Deling på nett - hvordan?

Alle som jobber i skolen kjenner til Copyright. Ikke alle elever og studenter har samme innsikt. For elever og studenter er det likevel viktig å kjenne til. Ikke alle lærere kjenner like godt til Creative Commons. Det er 6 ulike varianter av CC. Denne videoen kan være grei både for studenter, elever og lærere for å lære mer om de ulike bruksvilkårene.

Å stenge eller å ikke stenge?

Nå er det snart skolestart, og da dukker sikkert stengedebatten opp igjen. Hvordan stenge Facebook og annen sosial web for elevene. For de av dere som eventuelt hadde synes stenging var en god ide og løsning anbefaler jeg å lese dette blogginnlegget til Snorre Løvås: Brev fra skyttergrava... eller sosiale medier og teknologiske sperrer.