For tiden befinner jeg meg i USA, teknologiens hjemland. For to uker siden var jeg på ferie i Montenegro. På mange måter to teknologiske ytterligheter – men likevel med to fellestrekk: hvordan komme på nett. Som innbygger i verden anno 2011 befinner mye av mitt liv seg online. Jeg har i min hverdag, både profesjonelt og privat tilegnet meg noen medievaner, som jeg tar som en selvfølge at jeg kan ta med meg når jeg forlater moderlandet. Men det er ingen selvfølge. Min smarttelefon er alt annet enn en telefon. På grunn av noen uforståelige priser på dataroaming blir den redusert til det når jeg passerer grensen. Da begrenser bruken seg til å ringe og sende sms, noe jeg i svært liten grad benytter meg av. Det merkes godt når jeg er utenlands. Telefonen blir en uinteressant dippedutt. Jeg vil bruke den til å les epost, sjekke FB-kontoen min, surfe på nett, slå opp steder jeg er på, lete etter resturanter, bruke Google-maps til å finne frem, evt GPS, twittre, you name it. Men det er ikke mulig uten store kostnader eller at wi-fi er tilgjengelig. Må det være slik? I vår gjennomdigitaliserte verden, må det jo kunne gjøres noe for å få nett tilgjengelig uten for store kostnader og når en er utenlands. Jeg vil ikke legge medievanene mine igjen ved grensen.
Monday, June 27, 2011
ISTE 2011 - åpningsforedrag
ISTE er en av verdens største konferanser om læring og IKT. Jeg er her for første gang, og synes konferansen er overveldenende. Everything is big in America, og det stemmer hvertfall for denne konferansens del. Konferansen er en spennende smeltedigel av mennesker fra hele verden med ett felles mål: hvordan bedre læring og tilpasse det dagens og morgendagens utfordringer? Av programmet har jeg lagt merke til at der er flere foredrag som går på hjerne og læring. De siste årene har vi vunnet ny innsikt i hvordan hjernen fungerer, men lite av dette preger skolens innhold. Spennende nok var dette temaet for åpningsforedraget. John Medina snakket om hvordan hjernen lærer. Medina startet foredraget med å si at hjernen er laget for overlevelse, og læring i utabile og skiftende omgivelser ute mens vi er i beveglelse. Og når vi skal designe omgivelser for læring lager vi….. klasserom…?
Hva skjer så i læringssenteret i hjernen? Det er to hovedelementer: vi må bygge opp en database av minner, og så må vi kunne improvisere for at kunnskapen skal bli læring. Skolen er god på å dyrke den første delen: bygge opp en database, men sørgelig dårlig på den andre. Medina trakk frem frustrasjonene han hadde følt på som mattelærer ved universitetet, hvor han måtte undervise videregående emnet til studentene fordi der var hull i kunnskapen deres. Ikke fordi det ikke var flinke studenter, ikke fordi de ikke hadde blitt undervist disse emnene før, men fordi kummulativ kunnskap skaper en kunnskapsgrense, og dette gir en begrenset kapasitet for læring. Etter foredraget fikk Medina spørsmålet om hva med “teaching to the test”. Svaret var at hjernen er bygget for overlevelse, og hjernen skjønner fort at det er dette som gjelder og tilpasser seg deretter. Derfor fungerer det.
Medina avsluttet foredraget med å understreke betydningen av å være i bevegelse under læring: vi burde ha skoleuniformer, og de burde være i form av treningstøy.
Igjen blir jeg slått av hvor stor avstand det er mellom hva “vi” etterhvert vet om læring og hva vi gjør. Vi roper på mer av det som ikke virker, det vi har: mer disiplin, flere lærere, tester, fokus på “tunge” fag, karakterer. Intensjonen er den beste, men virker på mange måter som ett fåfengt håp om å gå tilbake til en tid som aldri har vært. Vi er så sterk preget av ett forgangent samfunns paradigmer at vi ikke makter eller tør prøve noe nytt. Skolen fungerer fremdeles altformye som en silingsmekanisme, enn ett sted som skal bidra til kreative, nytenkende, innovative mennesker. Problemet med mye av de metodene er at de ikke kan kontrolleres slik vi gjerne ønsker, og at når en gjør noe nytt er ikke resultatet på forhånd gitt. Medina fikk spørsmål om IKt endrer hjernen vår, og svaret var ett klart JA. Men det gjør det å gå ut i regnet og. Alt vi gjør påvirker hjernen vår. Hva det gjør med hjernen vår kan vi ikke si, til det er erfaringene for korte. IKT har ikke vært tilgjengelig så lenge, og av den grunn går det ikke å måle langtidseffekter. Så til dem som roper på forskningsresultater: for å ha noe å forske på må en ha erfaringer, og det får vi ikke uten å eksperimentere og prøve ut.
Vil du lese mer om Medinas arbeid kan du sjekke ut denne.