Sosiale medier- for spesielt interesserte?

Etter å ha jobbet i mange år i skolesektoren, og de siste årene med Digital skole i videregående opplæring spesielt, undres jeg nå litt når jeg nå har tatt steget vekk fra skole. Det yndes å fremstille skolen og lærere som så sirumpet når det gjelder å ta ny teknologi i bruk, og at lærere er teknologivegrere. Ja, for enkelte stemmer det nok, men når jeg nå trer over i andre miljøer er jeg veldig overrasket over teknologibruken.  For meg er det blitt en selvfølge at en på en konferanse får oppgitt kode for nettilgang, og at svært mange av deltakerne har laptoppen sin fremme og twittrer, skriver referater i samskrivingsdokumenter, blogger, sjekker lenker, kommenterer på Facebook, etc det de hører og tenker om foredragene. Jeg føler meg litt som en alien når jeg nå stiller på konferanser eller lignende og er den eneste med pc fremme, og må spørre meg frem etter nettadgang.

I min jobb som prosjektleder for digital skole var og mitt PLN (personlige læringsnettverk) av fundamental betydning for min faglige utvikling.  Mitt PLN var/er og av stor sosial betydning for mange er jeg blitt godt kjent med og har kontakt med på ulike arenaer.  Uten mitt PLN ville jeg aldri vært der faglig som jeg er i dag.   Mitt PLN består i stor grad av personer som på en eller annen måte er knyttet til utdanningssektoren (mange lærere), journalister og mediefolk, politikere og noen web 2.0 entusiaster. Byråkrater ut over disse er det lite av, prosjektledere, ledere, IKT-folk, andre, hvor er dere? Jeg har ikke funnet dere, og savner deres stemme, savner deres samhandling, deling og meninger.

Det er en uttalt strategi fra FAD at vi skal bruke sosial medier, Difi har utarbeidet en veileder for sosiale medier, men det virker likevel som vi er så redde for sosiale medier. Bedriften/organisasjonen må ha en policy for de ansattes bruk av sosiale medier, kan ikke utfordre linjetenkningen, tenk om det dukker opp noe kontroversielt/farlig. Kvalitetssikring!!

Sosiale medier er en mentalitet.  For å lage omelett må en knuse noen egg, det vil si at ved å bevege seg ut i det virtuelle rom er faren stor for at en kan trå feil.  Problemet er at risikoen ved ikke å trå ut er større. Blant drevne web 2.0 entusiaster er rausheten stor, og noen blundere tåles god, i cyberspace som ellers i det sosiale liv. Da jeg begynte å blogge og twittre, som byråkrat i fylkesadministrasjonen, spurte jeg ingen om lov.  Jeg følte meg frem og tok min første spede tastetrykk.  Ingen påla meg heller å ytre meg, men jeg følte at jeg ikke hadde kredibillitet som leder for Den digitale skolen om jeg ikke selv var “ute i vannet og ble våt”.  Jeg fikk finne min form, og opplevde en stor frihet, tillit og romslighet fra mine kolleger og min ledelse, da spesielt Opplæringsdirektøren.

Selvsagt var jeg min rolle og ansvar bevisst. Selvom jeg blogget og twittrer som privatperson, kunne jeg ikke fraskrive meg min profesjonelle rolle og ansvar.  Det innebar at det  var mye jeg ikke sa, mye jeg ikke mente noe om og ytringene mine fikk en form som var preget av offisiell rolle.  Men jeg prøvde meg frem og ble nok mer frimodig etterhvert. Folkeskikk gjelder i høyeste grad i det virtuelle rom, som ellers i samfunnslivet.  Jeg var mange ganger sjokkert over hva enkelte fra utdanningssektoren kunne få seg til å skrive om elever, kolleger, overordnete og utdanningsmyndigheter på sine blogger og på Twitter.  Ikke alt som blir sagt på et lærerrom som egner seg digitalt. Jeg hadde mange ganger lyst å kommentere, men frastod, av frykt for å falle i samme fellen selv. På den andre side, slike ytringer kjenner jeg godt igjen fra diskursen i skolen, er det ikke da like greit at den blir synlig gjennom disse ytringene?  At reelle holdninger og verdier kommer frem og blir tema i det offentlige rom?  At vi ikke gjemmer oss bak festtaler og politisk korrekte uttalelser, som gjør det tilnærmet umulig å ta ta i reellle problemstillinger?  Jeg tror kanskje den kneblingen, strategier for hva de ansatte kan si i sosiale medier, kan være skadelig, så og selvpålagt sensur.

I sosiale medier bør en være personlig, men ikke privat.  En bør være frimodig og modig, det er det som flytter, som driver oss fremover.  Selvsagt går en ikke til personangrep, er ikke ufin, sprer ikke informasjon som en ikke har anledning til å spre.

Demokratiet bygger på ytringsfrihet, åpenhet, innsyn.  Altfor mange skremmes av de muligheter som nå ligger i nettets allestedsnærværelse. Politikere, kulturliv, næringsliv søker å begrense denne med ulike midler.  Datalagringsdirektivet er ett slikt feilslått grep, jakten på PirateBay en annen. Nettet har en innebygd anarkistisk faktor, fordi det har vært så uregulert har kreativiteten blomstret. Men denne utsettes nå får press fra ulike aktører med ulike motiver, men alle med samme konsekvens: begrense friheten på nett.  Men press møter motpress, og Wikileaks er siste tilskudd på den stammen.  Nettet liker ikke stengsler og manglende åpenhet, så det slås tilbake. Nettet er og blitt en måte den enkelte kan få en stemme i et samfunn som ellers er fullt av gatekeepers for ytringer.  Selv ble jeg ofte frustrert over hvor vanskelig det var å komme til ordet i Bergens Tidende med argumenter mot det som til tider kunne oppleves som, litt uerbødig sagt, propagandajournalistikk, i forhold til å ta pc’er i bruk i skolen. Da var det godt å ha en blogg hvor jeg kunne ytre meg, selvom mitt lesertall på langt nær når BT’s.

Så for å konkludere: jeg håper at de aktørene jeg etterlyste i begynnelsen, glimrer med sitt fravær fordi jeg har oversett dem. Og at vi når vi er på nett kan fortsette å være åpne, frimodige og nyskapende. Til slutt en honør til skolesektoren: måten mange skolefolk har omfavnet nettet som en måte å lære, dele, utvikle seg, nå og stille opp for kollegaer er ett eksempel til etterfølgelse. Stå på og fortsett det gode arbeidet!