Litt om læring og digitalt innfødte

Etter lang tids bloggtørke melder skrivetrangen seg. I høst byttet jeg beite fra utdanningssektoren til prosjektstyring av IKT-prosjekter, i regi av Difi. Engasjementet og interessen for skole, utdanning og IKT har ikke fortatt seg, selv om jeg nå har et bredere fokus. Det som gang på gang slår meg er hvor lite nyansert debatten rundt IKT er. I det offentlige møter store IKT-investeringer mange utfordringer, de sprekker både på kost og tid, og mange ganger kan en stille seg spørsmålet om IKT-investeringen møtte den reelle utfordringen. Så og i skolen. I Aftenpostens Innsikt var det i helgen ett innlegg om nettgenerasjonen som foretrakk The real life, samt at de ikke var så digitalt kompetente som vi trodde de var. Tilsvarende stiller Nicolas Carr spørsmålet: What is the Internett Doing to Our Brains, og mener for mye nettlesing ødelegger evnen til å lese lange sammenhengende tekster. Jeg tenker: what's new? (den samme problemstillingen ble tv møtt med, se f.eks Vi morer oss til døde). Med fare for å slå inn åpne dører vil jeg komme med noen tanker og betraktninger.

For det første: kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft er det, en meningsløs tilnærming, en pendelsvingning som ikke fører noen steds hen. Dette handler verken om at IKT redder verden eller at IKT er roten til alt vondt. I skolen er det slik at ved å innføre IKT oppnår en IKKE automatisk økt læringsutbytte eller mer og bedre tilpasset opplæring. Tvert i mot, IKT i skolen kan gi stikk motsatt resultat. For IKT er noe annet. IKT er ikke å effektivisere eksisterende læringsmetoder/modeller, slik enkelte later til å tro, og handler og argumenterer ut fra det. I den ene grøften sitter dem som tror at bare elevene får nettilgang og digitale medier vil vi oppleve læringens simsalabim, og i den andre grøften sitter dem som mener at roten til alt ondt i skolen heter IKT. Når presse omtaler IKT i skolen argumenteres det som om det er IKT's fortjeneste om karakterene (og derav læringsutbyttet?) går opp eller ned. Vel, først vil jeg si følgende: digital kompetanse er en av fem likeverdige, grunnleggende ferdigheter i læreplanen. Digital kompetanse er et like stort krav og forventning ved avsluttet skolegang som lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. Det ene utelukker ikke det andre, og en funksjonell analfabet er funksjonelt handikappet i vårt tekstbaserte samfunn, og slik vil det og bli for dem som ikke håndterer digitale medier. I så måte har vi hatt kloke, visjonære og modige utdanningsmyndigheter.

Men når vi snakker læring, læringsutbytte, måling, tilpasset opplæring – måler vi det eleven faktisk lærer? Det er "allmenn kjent" at personer som vokser opp i rent muntlige kulturer (i ikke skriftbaserte samfunn) ikke forstår abstrakt tenkning. De har en annen måte å resonere, tenke og handle på. Dette basert på de erfaringer og kommunikasjonsmetoder som er tilgjengelig når verden er basert på muntlig kommunikasjon. Tilsvarende, de som vokser opp som analfabeter i skriftsamfunn, men som ikke lærer å lese og skrive før i voksen alder har vansker med å tilegne seg denne kompetansen, da hjernens synapser ikke er stimulert til dette. I så måte kan en si at det å lære å lese og skrive påvirker hjernen vår. Hjernen formes hele livet etter et stimulus-respons prinsipp, men har noen faser i livet som er mer kritiske enn andre. I forhold til språkinnlæring viser det seg at forutsetningene for å lære ett nytt språk flytende er avhengig av stimulering før en viss alder. Er en blitt stimulert til å lære ett nytt språk, går innlæring av flere språk lettere. Og da er spørsmålet: lærer elever som blir vant til å jobbe digitalt det samme som dem som bare jobber analogt? Har det noen mening å måle elever som jobber digitalt etter de metoder og kriterier vi brukte i en analog skole? Og vil vi i så fall få riktige resultat. Sagt på en annen måte, dersom vi bare lærte elevene å løpe, og begynte med svømmetrening, hele eller deler av tiden, og så nedgang i løpeferdighetene, men ikke målte svømmeferdigheter, fikk vi da et resultat for reflekterte læringen? Elever i muntlige kulturer husker de bedre enn elever i skriftbaserte kulturer? Dersom vi bare måler memorering, hvem kommer best ut? Tilsvarende i overgangen til digitale kulturer, må vi innse at våre elever lærer noe annet enn vi gjorde?

For det andre: og en forlengelse av det foregående. I Innsikt ble det pekt på de unges manglende digitale kompetanse, men at for dem var internett usynlig, en del av tilværelsen de tok som en selvfølge, men som ikke styrte livene deres, slik vi "voksne" kanskje tror. Det er hele poenget. De kjenner ikke en verden uten instant access, de tar nett og tilgjengelighet som en selvfølge, som en del av livet på linje med bil, buss, strøm, vann, etc. De fasineres ikke av nett slik vi som har vært uten gjør. Derfor er de digitale innfødte, derfor er de annerledes enn oss immigranter. Det betyr ikke at de behersker nettet med alle sine fasetter. Å manøvrere på en god måte i cyberspace krever kognitive ferdigheter, erfaring, kunnskap, kompetanse, kildekritikk, sosial kompetanse, etc, på samme måte som i RL (real life). Dette er ikke tilført dem intravenøst. Dette må læres og erfares. Derfor MÅ elevene lære digital kompetanse på skolen, derfor må den 5. grunnleggende ferdighet være integrert i fagene og ikke eget fag. Derfor må lærerne være digitalt kompetente. Skolen må innse at elevene trenger å lære å blogge, bruke bokmerkingsverktøy, tagge, søke, kommunisere. På samme måte som ungene lærer norsk som morsmål (eller et annet språk) trenger de undervisning i det i skolen for å heve det til et høyere funksjonelt nivå. Skriving forblir jo ikke eget fag etter som eleven vokser til, det integreres i faget, så og digital kompetanse.

Sukk, er dette så vanskelig da? Vi lever i et gjennomdigitalisert samfunn, det er komplekst, med muligheter og utfordringer, og farer. I så måte er det en forlengelse av vår eksisterende verden. Vi må innse at utfordringene er der i cyberspace som i RL. Men det endrer tankemønstre, handlingsrom, informasjonstilfang, samhandling. Dette forstår de unge, derfor velger de ikke cyberspace fremfor RL. Internett er som luften de puster, noe som er der når de trenger det. Men de må lære å mestre det ut over "junk-bruk", som ferdigheter på livets andre områder. Fornyingsministeren snakket om digitalt førstevalg. Det er en voksen term, for det digitale er ikke et valg for de unge, og etter hvert ikke for mange av oss "eldre". Vi venter at nett fungerer, og bruker det når det er mest hensiktsmessig til det det er mest hensiktsmessig til.