Videregående skole konkurerer om elevene og er av den grunn kanskje flinkere til å tenke nytt enn grunnskolen? Denne videoen fra Hadsel videregående skole og fagskole gir hvertfall meg lyst til å være elev der. Med litt uhøytidelighet, kreativitet og lek vil nok flere elever finne seg til rette i skolen, og frafall og bortvalg vil kanskje gå ned. Myter om trege og sidrumpete lærere blir hvertfall knust. Her er videoen – enjoy.
Det slo meg mens jeg skrev på forrige innlegg at til tross for teknologisk utvikling og vitenskapelig fremskritt er mennesker mennesker, og de gamle er fortsatt eldst. De fleste kjenner nok til huleallegorien til Platon, men for dem som ikke skulle gjøre det legger jeg den ved under. Er det slik at lærere og skolefolk er fangene i Platons hule, som bare ser skyggen av den digitale læringsrevolusjonen, men ikke har mentale kart til å avkode den? De lærere som har vært ute av hulen og prøvd digitale medier selv, prøvd digitale medier i undervisningen kommer inn igjen på skole og personalrom og prøver å dele med sine kolleger, men til ingen nytte? Kanskje må disse fangene/lærerne dras ut av hulen og inn i sosiale medier før de selv ser muligheten? Ofte føler jeg hvertfall at vi snakker forbi hverandre og har problemer med å forstå hverandre, og kanskje vi er en smule arrogante i vårt møte med hverandre (digitale drømmere vs teknologiske sinker). Uansett tror jeg vi ser konturene av et læringslandskap i stor endring.
Bergens Tidende har i dag igjen ett førstesideoppslag som diskrediterer bruk av IT i skolen under overskriften: “Redd IT i skolen gir fleire taparar”. Jeg venter i spenning på overskriften: “Redd bøker i skolen gir fleire taparar. Undersøkelse etter undersøkelse viser at barn fra møblerte hjem klarer seg bedre i den bokbaserte skolen enn barn fra mindre boklig orienterte hjem”. Begge overskriftene er like absurde og meningsløse. En kan ikke gi verktøyene skylden for for den manglende jobben fra lærer og skolens side. Undersøkelse på undersøkelse viser at læreren er den viktigste enkeltfaktor i elevens læring, det er en “vedtatt sannhet”, og behovet for flere, kompetente lærere fremheves stadig. Da MÅ disse lærerne ta ansvar og ikke gjemme seg bak at IT forstyrrer i timen. Fornyingsministeren snakker om “digitalt førstevalg” innen offentlig sektor, digitale løsninger er en selvfølge innen privat sektor. Skolen bør ikke og skal ikke være en boble som er unntatt fra utviklingen i resten av samfunnet. Dette må lærere og BT ta inn over seg. Digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Dette er en realitet alle lærere MÅ ta inn over seg. De har en plikt til å ta digitale verktøy i bruk i undervisningen, de har en plikt til å finne gode måter å benytte disse verktøyene, de har en plikt til å gi elevene tilpasset opplæring slik at ikke IT medfører at elever blir skoletapere. Skoleeier har selvsagt en plikt og et ansvar for å tilby opplæring, og det gjør skoleeier. Men vi har metodefrihet i skolen, lærere har et årsverk hvor der er satt av tid til faglig oppdatering. Når nye verktøy og arbeidsmetoder innføres i skolen må skolen som et kollektiv ta ansvar og lære seg hvordan benytte disse på en god måte. Lærerne må komme sammen i et fellesskap og lære av hverandre. Jeg var på et skolebesøk i England hvor de hadde innført digitale tavler. Der møttes lærerne hver uke for i fellesskap å utvikle og lære hverandre gode måter å ta disse tavlene i bruk i undervisningen. Det var ingen spørsmål OM digitale tavler, men HVORDAN.
Mange lærere gjør en kjempejobb, men Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller den digitale skole. Men kruttet trengs ikke finnes opp i hver klasserom. Lær av de mange lærere som gjør en fantastisk brøytejobb i å ta digitale medier i bruk i klassen, de er mer enn villige til å dele sine erfaringer. Henning Lund jobber digitalt i naturfag, Liv Marie Schou i norsk, Del og Bruk er et nettverk som vitner om lærere som kan og vil lære og dele.
Jeg er lei av svartmalingen av norsk skole og satsingen på IT. Skal Norge forbli en kunnskapsnasjon og hevde oss i den globale konkurransen MÅ vi ta digitale medier i bruk der det er mulig, vi MÅ utnytte de muligheter som åpner seg når disse medienes potensiale realiseres, vi må tørre å prøve ut nye veier og løsninger, vi må ha høy digital kompetanse innen alle fagfelt, og i skolen. Når skal vi slutte denne OM debatten og fokusere på HVORDAN? Når skal vi slutte og se bakover, hvor alt var så mye “bedre” og se fremover? Hvorfor kan ikke alle de fantastisk gode eksemplene som finnes der ute fremheves til inspirasjon for dem som ikke helt ser stier i dette nye landskapet?
Manglende kompetanse, manglende læring, skoletapere er en katastrofe ikke bare for dem det gjelder, men for oss alle. Derfor MÅ vi ta et felles løft – hvordan takle denne utfordringen. Lærere, skoleledere og skoleeier. Løsningen er IKKE mindre IT, men utnytting av digitale verktøys potensiale. Da må praksis i klasserommet endres, for vårt tradisjonelle klasserom er ikke bygget for digitale medier. Jeg lurer på når BT skal slutte og ta ballen, men konsentrere seg om mannen. Et engasjement for skolen og skolens svakeste er prisverdig, det deler jeg. Men det er ikke verktøyene sin feil om noe ikke fungerer, like lite som en kan skylde på boken (som mange elever sliter med å forholde seg til) om ikke eleven når sitt læringspotensiale.
Overgang fra analog til digital skole er en krevende øvelse, men vi kan ikke la være. Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror, det vil si la den digitale utviklingen gå mens vi venter på at kompetansen skal komme. Kompetansen kommer gjennom praksis, prøving og feiling, tilstedeværelse, variasjon av arbeidsmåter, metoder og verktøy, elevmedvirkning, samhandling, deling, erfaringsutveksling. Til tross for svartmalingen er jeg positiv, for jeg ser stadig nye eksempler på hvordan disse mulighetene gripes i skolen.
Til slutt for dem som vil lese, legger jeg ved en lenke til en metastudie fra det amerikanske utdanningsdepartementet som viser at blended- learning (mix av IT og lærer) gir bedre utbytte enn tradisjonell face-to-face læring.
