På nettstedet cyberjournalist fant jeg denne tegningen (som igjen var hentet fra The New Yorker)
Synes den er ganske så treffende for reaksjoner en får når en prøver å google noen og ikke finner ett eneste treff. Jeg merker en viss irritasjon over folk som ikke har noen referanser på nett, spesielt hvis jeg skal presentere dem i en eller annen sammenheng. Mye sant i at si meg hva Google sier om deg og jeg skal si deg hvem du er.
Scott McLeod, en av skaperne av videoen Shift Happens
holdt i mars denne interessante TED Talks
Han stiller noen viktige spørsmål og peker på noen fundamentale endringer i vårt globale samfunn:
Den første er arbeidets endrete karakter. Den samme utviklingen vi har sett innenfor den industrielle sektor vil nå komme innenfor den såkate tertiærnæringen, service og funksjonæryrker. Det som kan flyttes til lavkostland vil flyttes til lavkostland. I den forbindelse er det viktig å spørre seg:
Hva er det nye økonomiske landskap som vi forbereder våre unge for?
Hvilke jobber vil de komme til å ha? Vil de være konkurransedyktige i en “hypercompetitive” økonomi?
Den andre store samfunnsendringen vi ser er informasjonens karakter. Vi har ikke sett så store omveltninger siden oppfinnelsen av trykkekunsten. Endringen nå er ikke at alle kan få tilgang til informasjon, men at alle kan skape informasjon. Vi har vektøy som lett gir enhver en stemme, med det resultat at der er mer innhold der ute enn noen gang før. Noe er søppel, noe er veldig bra. Ikke bare har alle fått en stemme, men vi kan og finne hverandre. Vi har verktøy for å finne både innhold, organisasjoner og mennesker som er av interesse for oss. Vi er nå knyttet opp mot (connected) til mennesker, organisasjoner og innhold over hele verden. Dette skjer i økende grad på mobile enheter slik at vi kan nå dette når som helst fra hvor som helst.
Dette nye informasjonslandskapet gjør at vi må revurdere noen av våre mentale forestillinger om det gamle informasjonslandskapet, som er blekk på papir. Hvordan skal vi forberede våre unge på den verden?
Han spør hva skolen gjør med dette og sier at vi må totalt revurdere våre pedagogiske paradigmer som ble skapt i en annen tid. Dagens pedagogiske regimer tar overhodet ikke hensyn til at nå er 3/4 av jobbene i høyere service og kreative yrker, i motsetning til jordbruk og industri som var tilfellet når denne pedgagogiske paradigmet ble skapt.
Han avslutter foredraget med å spørre: hva må vi gjør for å forberede våre unge på de neste 50 år i stedet for de foregående 50 år og hvor modige må vi være for å få dette til? I dag bruker vi for mye tid på å vri på status quo i stedet for å finne opp det nye paradigmet. Hvis vi fortsetter med dette vil skolen i økende grad bli uten relevans for elever, familier og samfunn.
Og for ytterligere å understreke McLeods poeng legger jeg ved denne videoen fra den yngre garde: “An open letter to educators”, hvor følgende påstand blir fremsatt:
dersom institusjonell utdanning nekter å tilpasse informasjonsalderens landskap den vil dø og den bør dø.
What have education done to reinvent itself?
Vedkommende som laget dette utmerkete og tankevekkende “brevet” er en skoledropout. For to uker siden sluttet vedkommende på skolen, ikke fordi vedkommende ikke mestret, men fordi skolen grep forstyrrende inn i hans utdannelse. Noe å tenke på i disse frafallstider, hvor frafall i skolen er det store temaet.
Budskapet fra denne unge mannen er at institusjonell utdanning ikke trenger endre seg, den må forstå at verden endrer seg og hvis den ikke gjør det og endrer seg med verden, vil verden finne ut at den ikke trenger institusjonell utdanning lengre.
Akershus fylkeskommune vil etablere en ePedagogordning etter modell fra Hordaland. Noen blåkopi er ikke naturlig, men det var interessant å lese Jørn sine betenkninger i forhold til å ta på seg en slik oppgave. Akershus må finne sin form og jeg ønsker dem lykke til, og kan vi bidra fra Hordaland gjør vi mer enn gjerne det. Men en ting slår meg når jeg leser Jørn sine betraktninger, og det er det jeg vil si noe om nå. Jørn er redd ordningen skal bli “mye byråkratisk skrik og lite pedagogisk ull.”
Epedagogordningen i Hordaland startet som en ressurs i forbindelse med innføring av LMS. 6 lærere fikk frikjøp og skulle skolere og være en ressurs i så henseende. Gruppen ble ledet fra Opplæringsavdelingen. Etterhvert som prosjektet Den digitale skole gikk fremover ble ePedagogenes rolle ble endret og utvidet (frikjøp økt fra 20% til 40%). Dette har vært en funksjon og rolle som har vært forholdsvis udefinert, med relativt løse rammer. Oppgaven har vært basert på tillit, frihet, fleksibilitet, samarbeid, ansvar og hatt et visst ad hoc preg. Grunnen for at vi har valg denne modellen er en ekjennelse av feltets karakter. Vi jobber med et område i rask endring og utvikling, vi må kunne snu oss raskt rundt og møte de behov som oppstår, og prøve å være i forkant. Med for stramme rammer, for mye byråkrati og for strikse avtaler er dette ikke mulig.
ePedagogordningen har vært knyttet til prosjektet Den digitale skole, og i forbindelse med at prosjektperioden går ut til sommeren har ePedagogordningen vært evaluert og fått gode tilbakemeldinger. Nå skal vi se på hva vi gjør videre og hvordan en ev. videreføring skal organiseres.
Jeg ønsker Henning Lund, Ingunn Kjøl Wiig, Anne-Cathrine Gotaas og Jørn Hoelstad Pettersen, samt Akershus fylkeskommune lykke til.
Nå er det snart klar for tredje runde med “Dømer”, og jeg skal innrømme at sommerfuglene er i magen, i år som de to foregående årene. Dei gode døma er er svært ambisiøst prosjekt og navnet forplikter. At der er rikelig med “Døme” er hvertfall sikker, vi har 47 foredrag i parallelle sesjoner, flere plenumsforedrag, samt en paneldebatt.
Dei Gode Døma, som er et prosjekt under prosjektet Den Digitale Skole, startet egentlig som en vill idè, og som et svar på meldinger vi fikk i vårt samarbeid med skolene. De sa til oss: vi er ikke i mot bruk av digitale medier i undervisningen, og vi klarer godt å bruke det til privat bruk, men vi sliter med å omsette denne kunnskapen i vår undervisning. Vi som jobber med dette til daglig visste jo at der var/er mange lærere som har tatt digitale medier i bruk på en god måte, så hvordan spre deres kunnskap og kompetanse til dem som trengte det?
Et mantra er ofte at konferanser har liten eller ingen effekt ut over en happening for dem som deltar. Jeg er ikke enig i det, effekten av konferansedeltakelse er avhengig av mange faktorer, samt at en ikke skal undervurdere de uformelle møteplassene i tilknytning til en konferanse. Uansett så vi at dersom vi skulle nå våre lærere måtte vi lage en konferanse med plass til flere lærere fra hver skole. Det var flere grunner til det. A. hvis der var få deltakere ville det bli dem som “alltid” reiser på slike konferanser og som er relativt digitalt kompetent likevel. B. på et så stort område er det utfordrende å komme tilbake som en enslig svale og spre det glade budskap. Så vi tenkte at der burde være et miljø for skolene, både at de var flere som reiste og at de da kunne spre seg på flere foredrag. For det er moment C. Der var mange konferanser innen sjangeren, men de beveget seg enten på samfunnsendringsperspektivet eller hadde for stort spenn: barnehage-universitet. Lærerne våre slet med å hente det de så der tilbake i klasserommet.
Så rammen for konferansen ble: 2 dager, få plenumsforedrag, mange parallelle sesjoner, kun rettet mot videregående opplæring, inntil 10 deltakere fra hver skole (og da helst ikke “menigheten”) (Hordaland har 45 videregående skole og ca. 2700 lærere).
At det gikk fort for seg kan en trygt si, for idèen ble født i januar 2008 og i begynnelsen april 2008 avviklet vi den første runden med Dømer. At vi tydeligvis møtte et behov viste påmeldingen, vi fikk 370 deltakere. Konferansen ble en ubetinget suksess, og på evalueringsskjemaet som gikk fra 1 til 5, fikk konferansen en gjennomsnittscore langt oppe på 4-tallet. En slik erfaring forpliktet og vi bestemte oss for en ny runde med Dømer.
Etter den første konferansen kom Rune Krumsvik, som var en av foredragsholderne, og lurte på om ikke vi kunne samarbeide. UiB skulle ha en konferanse og, men med en litt annen målgruppe. Et samarbeid ble etablert og Dei Gode Døma 2009 fikk undertittel “Forskning møter praksis, praksis møter forskning”, med mange spennede forskere fra inn- og utland. Denne gangen passerte deltakertallet 460 deltakere.
Nå går snart startskuddet for tredje runde. Det som er veldig gledelig er at i år har vi veldig mange gode Dømer fra eget fylke. Spesielt er det kjekt med matteeksempelet vi har fra Voss gymnas, som er en direkte konsekvens av første runde med Dømer, hvor vi hadde eksempel på matematikk uten lærebok. Mattelærerne på Voss ble så inspirert at de gikk hen “og gjorde likedan”.
Matteeksempelet er vel ett av de tydeligste, men Døma er omgitt av så mye posivitet, uansett hvilken skole jeg kommer til trekker de den konferansen frem som et positivt tiltak. Ordet Dømer er blitt et begrep, og mange arranger sine egne Dømer, og sist men ikke minst, fordi flere har vært på konferansen blir det et miljø rundt erfaringene som de sprer på egen skole. Det å møte så mange kolleger i eget fylke tror jeg og er av betydning.
En dimensjon vi har hatt med konferansen hele tiden, og som vi legger stor vekt på i år, er næringslivsdimensjonen og næringslivssamarbeid. Den digitale skole er nybråttsarbeid. Vi går ut i nytt og ukjent terreng, og kan i liten grad basere oss på erfaring eller kjent kunnskap. Der er mye prøving og feiling. De fleste andre konferanser jeg hadde vært på hadde en veldig teoretisk tilnærming og var veldig preget av akademia. Ikke et vondt ord om akademia, men forskning tar tid, og for at der skal være noe å forske på må der være en utøvende praksis. Det å etablere den tar tid. For våre lærere som står midt oppe i det, og skal løse oppgavene i dag, hjelper morgendagens forskningsresultater lite i forhold til den utfordringen. En annen ting er at våre elever skal ut i næringslivet etter endt utdanning, noen direkte, andre via universitets- og høyskolesystemet. Hvilke krav, forventninger, utfordringer venter dem der? Næringslivet er i en konkurransesituasjon, de må utnytte de mulighetene som er i en global konkurranse, og er opptatt av hva som virker. Det å få dem på banen var viktig for oss. De har stilt villig opp, og gitt oss en ny, spennende dimensjon til emnet. Både i forhold til hvordan det arbeides, samarbeides og hvordan utnytte digital teknologi av ulike fasetter. En av bedriftene vi var i kontakt med (stor, internasjonal org) sa rett ut: de forventer at de som skal jobbe hos dem behersker digitale medier, eller lærer seg det, ellers kan de finne seg et annet sted å jobbe. En interessant dimensjon i en organisasjon/system hvor digital kompetanse har vært en basiskompetanse i alle fag i 4 år (både krav og rettighet).
Dei Gode Døma er et stort løft for Hordaland fylkeskommune, og som prosjektleder for konferansen vil jeg fremheve at uten den positivitet, dyktighet, dugnadsånd, innsatsvilje, initiativ og ansvarstaken fra mange aktører hadde ikke konferansen vært mulig å avvikle. Kolleger på Opplæringsavdelinga og andre avdelinger fylkeskommunen, ePedagogene, IT-avdelinga, NDLA, Tandberg og Umeo IKT, samt i år og Atea, og konferansebyrået vi bruker, foredragsholderne, ansatte ved ved hotellet, alle er de deler i et komplekst puslespill, og svikter det ett sted vil det gå ut over helheten. Og ikke minst skolene og deltakerne, uten dem og deres positivitet, ville ikke Døma blitt det den har blitt.
Døma har og, forhåpentligvis, fulgt med i timen og er i utvikling. I år er der opprettet #hashtag på Twitter #dgd10, har fått side på Facebook: Dei gode Døma 2010, opprettet i iEtherpad. I år som i fjor vil konferansen bli streamet, og vi vil streame flere foredrag enn i fjor. Nettsiden vår er og betydelig forbedret fra i fjor.
Så til alle dere som har meldt dere på Døma, eller som skal ha innlegg der, håper vi får to flotte, interessante, lærerike og vellykkete dager på Flesland. Pr. nå er ikke tallene helt klare, men det ser ut som vi blir rundt 430 deltakere.
Velkommen!
I et tidligere innlegg stilte jeg spørsmålet om hvorvidt alle elevene skulle blogge. Diskusjoner om digital kompetanse, lærerrolle, innhold i skolen etc går sin skjeve gang. Det som ikke slutter å fasinere meg er hvor fort utviklingen går. Det som var “nytt og revolusjonerende” for 6 mnd siden er mainstream i dag. Tilfeldigvis kom jeg over dette blogginnlegget med 5 grunner til hvorfor alle jobbsøkere bør ha sin egen blogg. Med tanke på at de fleste som er elever i skolen er fremtidige jobbsøkere er dette argumenter til refleksjon. Det er tydelig at de tradisjonelle kanaler endrer seg. For eksempel viser undersøkelser at sosiale medier som Twitter og Facebook i stadig økende grad en en svært viktig kanal for nyhetsinformasjon for befolkningen. Pew Internet har nylig publisert en rapport om hvor amerikanere får sine nyheter fra. I rapporten heter det blant annet:
Ok, change happens…
Legger og ved lenke til denne artikkelen:
I år arrangerer HFK konferansen Dei gode døma for tredje gang. Det første året var det praksis i den digitale skolen som var i fokus, i fjor var det forskning som møtte praksis og vise versa. I år prøver vi å få til et mer næringslivsrettet fokus. Hva møter elevene våre når de skal ut og produsere? Hvilke krav og forventninger stilles til dem som arbeidstakere?
Mitt møte med næringslivet med dette temaet som fokus har gitt meg en del interessante vinklinger og tanker.
For det første er, selvsagt, næringslivet et stort og variert felt. Noen bransjer og bedrifter bruker digitale medier og verktøy i stor utstrekning, hos andre er det mer eller mindre fraværende. Noen har store begrensninger på programmer og nettsteder, begrunnet i blant annet sikkerhet, mens andre har full frihet.
For det andre, er det å være i produksjon det samme som å være i en læringssituasjon? Det at noen bedrifter stenger for tilgang til Facebook et argument for å stenge for Facebook i skolen?
En representant sa til meg at dersom unge arbeidstakere kommer inn i en bedrift med gode digitale kunnskaper, ferdigheter og holdninger vil de være et veldig verdifullt bidrag til bedriften, samtidig som mange unge blir skuffet når de begynner i arbeid, fordi forventningene til hva de skal ha tilgang til og kunne benytte er urealistiske.
En annen sa til meg at ved deres bedrift (en stor og tung aktør) forventet de at alle som skulle jobbe der kunne bruke digitale medier, og hvis de ikke kunne måtte de lære det, ellers kunne de bare finne seg et annet sted å jobbe.
Til syvende og sist handler det om “survival of the most adabtable” i næringslivet. I en global konkurranse må bedrifter og organisasjoner hele tiden forholde seg til nye krav og forventninger, nye samhandlingsformer, nye aktører. De kan ikke tillate seg å si at nå må vi få ro, denne utviklingen liker vi ikke, dette angår ikke oss. Noen bedrifter og bransjer prøver det, og dem går det ille. Endring, utvikling, utfordringer, nye, endrete krav ser ut til å ha blitt en kronisk tilstand i vårt samfunn. Kan vi da tillate oss å skynde oss langsomt? Eller må vi alle se på hva betyr dette for meg? Selvom det er krevende, selvom det “gjør vondt i lysten”, selvom det tar oss ut av vår mestringssone?
På bloggen Laughing Squid fant jeg denne visualiseringen av stoda på Internett. Det er ganske formidable tall som formidles, og de har vokst frem på kort tid. Hva betyr dette for oss? Hva betyr det for skolen? Hva betyr det for elevene? Hva betyr det for morgendagen? Kan skolen nekte å forholde seg til denne realiteten? Kan lærere nekte å forholde seg til dette? Kan lærere nekte å ta ansvar for å holde seg oppdatert? Kan en uttale seg om verdien og betydningen av denne utviklingen om en ikke selv kjenner den? Tør vi overlate til ungdommen selv å finne ut av dette og forholde seg til dette? Kan vi fortsette som om ingenting har skjedd?
JESS3 / The State of The Internet from Jesse Thomas on Vimeo.
