Læreren – en hellig ku?

Vi har en del hellig kyr i den norske skole, størrelser som “alle” er enige om er av udiskutabel betydning for den gode skolen.  Klassen er en slik størrelse, boken (som nå blir sterkt utfordret) en annen, og ikke minst læreren.  Den høyt utdannete, godt betalte  lærer er det viktigste enkeltfaktor for elevens læring. Så det ropes etter stadig flere lærere i skolen, kompetansekravene skjerpes og selvfølgelig må lønnen opp. Da er det litt fasinerende at fra skoleverket kommer det røster som utfordrer dette synet.  Både Margreta og Jeanette har skrevet blogginnlegg som problematiserer denne tilnærmingen.  Det er og fasinerende å lese debatten som kommer i kjølvannet av disse innleggene.

Selvsagt er en god, inspirerende, engasjert lærer som ser sine elever og møter dem på deres læringspreferanser en stor hjelp og inspirasjon for elevene i deres læringsarbeid. En lærers jobb er å vise elever veier til læring, men som med den berømte hesten som du kan leie til vannet, den må drikke selv og det er eleven som må stå for sin egen læring.

På Online Educa Berlin i desember var personalized learning gjennomgangstemaet.  Til forskjell fra vår tilpassete undervisning, hvor eleven er objekt i sin egen læring, er eleven subjekt i sin egen læring i denne modellen.  Elevene har sine læringspaths og benytter ulike kilder og strategier for å nå sine læringsmål.

Når der er så ulike tilnærminger til læring og lærerrollen, og når ulike aktører kommer til så ulike konklusjoner om lærerens betydning, er det fordi vi snakker forbi hverandre?  Bakhodemodeller, uttalt teori og handlingsteori, paradigmer, lærings-, elev og kunnskapssyn, begrepene florerer, men hva ligger egentlig bak dem.

Den “stakkars” lærer som står i klasserommet: hva skal vedkommende levere?  Hva er egenlig bestillingen? Den lærende: hva skal de lære?  Den foresatte: hva kan de forvente av skolen?  Myndighetene: hva er bestillingen eller bestillingene?  Kommer det kryssende krav og forventninger, som er gjensidig utelukkende?

Ett av de første blogginnleggene jeg hadde på denne bloggen viste til et foredrag av Alexander Sokol, som satt opp ulike modeller for læring. Han startet foredraget med disse spørsmålene:

What’s the purpose of education?
How do people learn?

What am I supposed to do in the classroom?
What are my pupils supposed to do in the
classroom?
What are good learning materials?
What should be taught/learnt?
Who should reflect and what about?

Han skisserte noen forestillinger om den gode lærer og lurte på hvem vi identifiserte oss med? Og hvem vi var i vår praksis (det på engelsk er hans tanker, det på norsk er mine kommentarer).

A good teacher always plans a clear sequence of
themes that will be studied during the course and
controls the results when the theme is finished.

A good teacher always plans the themes so that
one and the same topic is dealt with several times
during the course, every time at a new level.

A good teacher does not plan any sequence of
themes to be studied, he/she deals with all of them
at once, paying special attention to those required
in a given context.

Den siste lærertypen er det den gode lærer?  Den som har alle planer i orden, som på forhånd har planlagt timen og som har orden i sysakene?

Uansett bygger dette på ulike læringssyn.  Hvis vi ser på modellen under og har læremiddeldebatten friskt i minne, hvilke læremidler passer til de ulike modellene?  Hvordan bruker vi læremidlene i de ulike modellene?

 

I oppfølgingen her kan en spørre seg, hvordan jobbes det i klasserommet?

Tell the learners what they don’t know, explain if
they have difficulties, control the results of learning.

Eller slik:

Pose problems to learners to show the limits of
knowledge, give tools for solving problems but
avoid giving solutions, help self-assessment.

Hvilken tilnærming måles lærere og elever på?

 

Sokol spurte og om hvordan læreren fremstod for elevene? Hva var lærerrollen?

I am the boss and I am responsible for everything. I know both
the subject and how it can be learnt much better than any
learner. I don’t like these ‘democracy’ games, so I don’t give
away anything. I do things – it’s my job and I am paid for it.

The learner should participate in decision making. There are many
things where I invite learners to participate, e.g. choosing specific
tasks or deciding on the sequence of activities. However, the most
important decisions should be made by the teacher.

 
The learner should be trained to make all the decisions related to
learning, starting from decisions on the aims of learning and
constructing the syllabus to the evaluation and assessment of both
the process and products of learning

Paradokset i skolen er at vi har noen uttalte mål om ferdigheter eleve skal lære, men praksis og måling fremmer noe annet.

Notice the pattern: We want better thinking and
learning strategies. We want connections to life
outside of school. We want understanding.
And we want other things. But by and large we
do not actually teach those things <…>.
This is the great paradox of education:
to a startling extent, we do not really try to
teach what we want students to learn.
(D. Perkins, 1995:70-71)

Og hva blir da målet/utfallet med læringsarbeidet?

There are lots of things my learners have to learn and practise.
I like the variety of forms and various problem solving
tasks but if I’ve got to choose between the amount of things I’ve
got to cover and the form of presenting them, I always go for
quantity. Covering the material is my priority.

Learning doesn’t happen if the material is just presented. It is
important that I keep to the syllabus but the form of work is not
of lesser importance. Sometimes I can sacrifice the content for
the form and give my learners a chance to discover the answer.

Learning skills are more important than the amount of material I
cover. I don’t really care how much we cover in terms of materials
as it will be much less than any learner will need in the future.
However, if my students have really learned how to learn, it is not
going to be a problem.

Det er vel få som vil bekjenne seg til den første her, men mange lever likevel etter denne når de fokuserer på pensumjaget.  Da oppstår igjen spørsmålet: hva skal egentlig eleven lære?  Memorerbar kunnskap eller kreativ problemløsning?  Innen hvilke rammer skjer det siste?  Sokol viste til Lundsteen:

If both teacher and child know both problem
and answer, we see non-creative problem
solving. <…> The minute the child doesn’t
know the answer, however, there is a room
for divergent thinking. <…> Problem solving
becomes even more creative when the child
doesn’t know what the problem is.
(Lundsteen 1989:17)

Og føyde til selv:

And even more if the teacher doesn’t know that either!

Så spørsmålet blir i hvilken grad skal læreren være en gatekeeper for læring?

The material offered to learners should be as simple as possible.
Most learners don’t need to know plenty of things about the
subject they are learning. Simple tasks are enough for most
learners.

It is important not to simplify the subject too much when teaching
it but I agree that learners need to be presented with useful
generalisations. These may not always be very simple but they
should not confuse the learner either.

The learner should work with real subject matter problems. It is
never a good idea to distort the subject for the sake of presenting it
to the learner. All details should be given to the learner and he/she
should learn to cope with them, as it happens in real life.

Hva er ansvaret for læreren?

Thinking about the process and products of learning is the
responsibility of the teacher. If something goes wrong, it is the
teacher’s job to notice it and introduce changes.

Both the teacher and the learner are responsible for the process
and products of learning. The learner should always be
encouraged to think about the process and products of learning
and share the conclusions with the teacher.

It is essential that the learner is involved in all types of reflections
about learning, not only about the process and products of learning
but also the methods and the aims. The learner should be given a
chance to make ALL decisions about his/her learning. With time,
these decisions become the sole responsibility of the learner.

Når jeg utfordrer lærere på disse spørsmålene svarer de alltid at de gjør alt dette,men ikke samtidig selvsagt.  Men hva er det egentlig som ligger til grunn for systemet vårt?  En ting er hva som sies i dokumenter og festtaler, men hva er de praktiske realitetene?

Skolen er i krise, javel, frafall er et stort problem, javel, elevene velger bort realfag og språkfag, javel.

Kjære kunnskapsminister:  jeg kunne ønske meg en kommisjon, tenketank, You name it, som startet med blanke ark. Den skulle startet med å spørre hva er utfordringene vi står overfor i dag?  Hvilken verden er det vi har med globalisering, multikulturelle utfordringer, miljøkrise, informasjonseksplosjon, raske endringer, instant access, aldersdemografi,  etc.  Hvilken verden er det våre barn skal forberedes til å møte? Hvilke kompetanser trenger de?

Og så “glemme” alt vi vet om skole og i stedet se på: når vi har disse målene, hvordan kan vi nå dem?  Hva har vi til disposisjon.  Hvordan må/kan læringen til den voksende slekt struktureres for å nå disse målene?

Gruppen som jobbet med dette burde vært bredt nedsatt: politikere, næringsliv, skolefolk, psykologer, hjerneforskere, miljøorganisasjoner, etc.

Jeg tror ikke den gruppen hadde kommet frem til den skolen vi har i dag.

“Problemet” er at dette handler om mye mer enn skole og utdannning.  Dette er en verdi og systemdebatt.  Hvilke verdier ligger vi til grunn for samfunnet vårt, hva er individets rolle, hva er samfunnets krav og forventninger? Likevel er det spørsmål vi ikke kommer unna, og det samfunnet som knekker den koden vil ha en fordel.  Dette handler om mye mer enn digital skole. Det handler om vår felles fremtid.

Jeg skulle og ønsket at lærerorganisasjonene kunne tatt en mer offensiv rolle og ikke forfekte et syn som en lokal fagforeningsleder sa en gang: at skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse.

Until you have reflected and determined what
has and what has not happened, you may
consider that nothing at all has happened in
your life <…> Something begins to exist only
after you have asked yourself – what have I done
and why – and answered it.
(Schedrovitsky 1989)

Stenge, stenge eller stenge?

Kirsti tok for en tid tilbake opp problematikken om en lærer skal være venn med elevene sine på Facebook (FB), Skien kommune nekter  lærerne å være venn med elever på FB, mange videregående  stenger for FB. Mange lærere opplever det som svært problematisk at elevene heller bruker tid på sosial web enn skolearbeid og mange stiller spørsmål ved denne multitaskingen, og henger seg på undersøkelser som viser at multitaskerne får mindre med seg enn dem som ikke multitasker.

For tiden er læringsstiler i vinden på grunn av et program på TVNorge. Læringsstiler er ikke noe nytt, da jeg var rektor ved en ungdomsskole var dette ett av våre satsingsområder ved siden av digital kompetanse. For meg er dette to sider av samme sak.

Jeg skal ikke gå dypt inn i læringsstilsproblematikken, for det er ikke gjort i en håndvendig, men de fleste som kritiserer dette perverter tilnærmingen og gjør den deterministisk. Læringsstiler er i høyeste grad kontekstuelt, men det viktigste for meg er at det flytter fokus. Der ligger noen spørsmål og utfordringer i denne tilnærmingen og det viktigste er: hva hemmer eller fremmer læring? De regimene vi har i klassen, på skolen, hvem er de for?  For lærerne, for elevene, for systemet?  Dersom ikke lille Per lærer matte er det lille Per som er problemet eller er det matteundervisningen?  Dersom lille Per heller sitter på FB enn å jobbe med matten, er det FB som er problemet?  Lærer lille Per å håndtere FB og andre sosiale medier dersom vi fjerner tilgang? Det å fjerne FB er den umiddelbare enkle løsningen, hvertfall for læreren, for læreren slipper å forholde seg til lille Per sine manglende strategier i forhold til balansen mellom bruk av sosiale medier og strategier for å lære matte. For det er lille Per som har et problem.

 

Library of the Future

CommonCraft lager mange artige og informative videosnutter om ulike fenomener, som RSS in plain english, Wiki in plain english og nå Library of the future in plain english. 

Digital kompetanse – forts.

Har ikke helt lyst å slippe begrepet digital kompetanse.  Rett etter at jeg hadde publisert forrige innlegg stilte vampus følgende spørsmål på Twitter:

Et godt spørsmål. For ved å bevege seg ut i det offentlige rom som sosiale medier risikerer en alltid å drite seg ut, i en eller annen form. Det er noe av de som gjør det skummelt for mange, og som er en terskel å bryte.  Men vi “voksne” har en helt annen oppfatning av hva det vil si å “drite seg ut” enn de unge. De kan synes vi er tåpelige og dumme,og vi kan synes de er utleverende. På den andre side, hvem vil vi lese om/følge i det sosiale univers disse sosiale mediene representerer?  De som er skikkelige, ordentlige, feilfrie og ufarlige eller dem som byr på seg selv, har noen “tabber” og utfordrer en del tabuer? Hvorfor er rosabloggene så populære?

Da er jeg tilbake til digital kompetanse? Hva er nå det? Må vi innse at det faktum at vårt samfunn er blitt gjennomdigitalisert har gjort/gjør noe med alle våre samhandlingsmønstre, sosiale koder, kompetansebegreper, etc og slutte å gjøre det til noe “sært” og spesielt ved å gi det prefixet digitalt? Eller er vi ikke modent for det enda?  Ved å sette digitalt forran lager vi noen barriærer, for noen blir de høye.  Når vi snakker basisferdigheter som lesing, skriving og matematikk og sidestiller digital kompetanse, hva er det da vi gjør? Når en leser tekst i digital form er det digital kompetanse eller er det lesekompetanse?  Når en skriver med penn/blyant, er det skrivekompetanse, mens når en skriver på et tastatur er det digital kompetanse? Trenger elevene strengt tatt å skrive for hånd?

Når de fleste sider ved livene våre på en eller annen måte er preget av bits and bytes, enten vi vet det eller ikke, enten vi liker det eller ikke. Når sosiale koder endres, omformes eller forkastes på bakgrunn av nye verktøy for tilegnelse, lagring og formidling av informasjon og kommunikasjon, er det ikke da på tide å heve blikket litt?  Det er neppe tilfeldig at antropologen Mike Wesch har markert seg sterkt innen dette feltet. Anropologer ser på samfunn og samfunnsstrukturer.

Hva gjør pedagoger – de ser på læring.  Verktøyenes betydning for læring.  Men hva er læring, innen hvilke rammer skjer læring, utfordrer dette universet våre ideer, begreper og tankeforestillinger om læring?  Har vi firkantete briller, som gjør at vi bare ser firkanter og ikke sirkler?  Må det hete digitalt ditten og digitalt datten bare fordi det benyttes elektroniske verktøy? 

Mange er dem som tar til ordet for nye kompetansebegreper og kompetanser for det 21. århundre. Howard Gardner er en av dem.

Jeg mener at ja, vi skal bruke digitale verktøy, ja, vi skal  bli digitalt kompetent, men er redd for at vi parallellforskyver vårt eksisterende univers ut i den digitale sfære og på veien kan glemme noen viktige forutsetninger:

Det er viktig å oppleve mestring, det er viktig å tørre å drite seg ut, enten det er på sosiale medier eller i det analoge univers, det er viktig å kunne kommunisere, ikke alle er like gode på alt, men alle er gode på noe, tør å spørre om hjelp, del din kunnskap, ha en viss grad av ydmykhet i ditt møte med utfordringer, vær kritisk, men ikke mistroisk, vær deg selv, lær å lære, vær frimodig, vær nysgjerrig, utfordre komfortsonen din. 

Sannheter står for fall, og jeg tror at mange av de sannheter som vi i dag omgir oss med i forhold til læring, sosiale medier, digital kompetanse har et kort liv (ikke alle selvsagt).  Det ser jeg ikke som noe problem, med mindre det forhindrer oss å handle, prøve, utvikle oss. Løsningen er nemlig ikke å finne i gårsdagens svar, men ei heller i gårsdagens spørsmål.  De digitale verktøyene åpner for så mange nye, spennende muligheter som vi ikke engang har kunnet forestille oss.

Så tilbake til digital kompetanse: digitalt kompetent eller kompetent?

Er du digital kompetent?

I en sammenheng for ikke så lenge siden fikk jeg spørsmål om hvor kompetent jeg anså meg i forhold til en del digitale verktøy.  Rune Krumsvik benytter mentometersystemer på sine foredrag hvor deltakerne skal si noe om hvor digitalt kompetente de anser seg å være på en skala fra 1-10. Hvor digital kompetent er så jeg, jeg som jobber med digital skole og hva vil det si å være digitalt kompetent?  Og er det å være digitalt kompetent en endimensjonal størrelse?  Kan det måles på en skala fra 1 – 10?

Jeg må innrømme at jeg har en stor ydmykhet i forhold til min digitale kompetanse, det er så utrolig mye jeg ikke kan.  Er vel da i kategorien bevisst inkompetent, samtidig blir jeg slått av hvor vanskelig “enkle, selvfølgelige” ting kan være. For eksempel Twitter, det utgis bøker på 300 sider for å lære folk om et kommunikasjonsverktøy på 140 tegn(a minute to learn, a lifetime to master?).  Der er en masse synsing og opplæring i hvordan bruke Twitter.  Det arrangeres dagskurs i bruk av Netvibes, noe som tar nix tid å lære. Det dannes grupper på Facebook for folk som er lei av Farmville-oppdateringer og invites, når det er gjort i to klikk å blokkere applikasjonen.

For meg er Delicious en tjeneste jeg ikke kan klare meg uten, gratisversjonen av Dropbox er full, LinkedIn begynner å få mening, RSS/Google reader er blitt overfylt så jeg til tider gir opp å lese alt jeg abonerer på.  Det er helt naturlig å bruke Google docs for dokumenter jeg skal dele, ulike former for videokonferansesamtaler/møte sparer meg for reisetid, YouTube og Spotify er nettsteder jeg ikke reflekterer over at jeg bruker, slik kan liste fylles av “gamle verktøy” som er helt nødvendige i min hverdag. Men det at jeg bruker disse gjør det meg digitalt kompetent? 

Klarer jeg å finne og installere de nødvendige drivere dersom jeg gjør endringer i programvare på maskinen min, eller klarer jeg å forhindre virus på maskinen?  Er jeg i stand til å bedømme om det nettverket jeg logger meg på er sikkert nok for mitt bruk? Er jeg i stand til å skille sensitive data fra ikke sensitive data? Opptrer jeg klokt og forstandig på nett, for eksempel: når jeg gir uttrykk for meninger og holdninger på nettsteder og nettforum opptrer jeg da på en klok måte, og er bevisst at der er et større publikum der ute enn dem jeg i første rekke er oppmerksom på?   Er jeg i stand til å vurdere de kildene jeg bruker?

Jeg har en vennekrets på Facebook, den er forsåvidt grei.  Den har jeg kontroll over i den grad mine privacy-innstillinger muliggjør det.  I skrivende stund har jeg 560 followers på Twitter og lesekretsen min her på bloggen varierer med hvor hyppig jeg publiserer. Hvem følger meg på Twitter og hvorfor?  Hvem leser bloggen min og hvorfor? Noen selvsagt fordi de kjenner meg og jobber med meg på en eller annen måte, men de andre?  Er det fordi jeg skriver så interessant eller er det fordi jeg har den jobben jeg har, og er interessant i kraft av den?  Kanskje en kombo?

La oss, for the sake of argument, anta at de som følger meg på Twitter og blogg gjør det fordi det jeg skriver er spennende. Gjør det meg digitalt kompetent? Det at jeg bruker alle disse verktøyene som er nevnt og flere til, har følgere på nettsteder har jeg da den kompetansen som trengs i det digitale samfunnet, og hvis så er tilfellet, hvorfor har jeg det? Gjennom utdannelse, gjennom sosialisering, gjennom “sære” interesser, gjennom jobbkrav?  Det at jeg kanskje er digitalt kompetent på noen arenaer, gjør det at jeg behersker de andre?  Hvis jeg ikke gjør det, er det et problem?  Har jeg evner, ferdigheter og holdninger til å utvide min kompetanse og trenger jeg det?  Hvem er det sitt ansvar?  Kan jeg lene meg tilbake og si at jeg er digitalt kompetent, eller må jeg hele tiden være i en utvikling? Er digitalt kompetent i dag det samme som i morgen?

De som i dag er født før 1980 og har en viss grad av digital kompetanse, har de noen fellestrekk?   Hvorfor er dette så “enkelt”, spennende og utfordrende for noen, mens det er så skremmende, farlig og vanskelig for andre?  Hvorfor behersker noen sosiale medier med den største selvfølgelighet, mens de må ha teknisk support for å installere programmer på maskinen sin.  De samme som installere disse programmene er gjerne helt hjelpeløse på sosiale medier.

Eller er vi kommet der at ordet digitalt kompetent er en blindvei, vi må ha noen mer fruktbare ord? Digitalt kompetent er og et paradigme…….

Dei gode døma 2010

Da er endelig programmet for årets utgave av Dei gode døma i boks.

Hordaland fylkeskommune v/Opplæringsavdelinga arrangerer for tredje gang konferansen Dei Gode døma.  Dette er en konferanse i regi av prosjektet Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune.  Den digitale skole er et treårig prosjekt for å ta i bruk digitale verktøy i læringsarbeidet, blant annet egen bærbare elevPC for alle elever i videregående opplæring. Satsingen på den digitale skole er delvis et svar på en utfordring om digital kompetanse i alle fag, et krav som ligger nedfelt i læreplanene, og delvis et svar på de endringer den teknologiske utviklingen stiller oss overfor.  Krav til arbeidstakere og samhandling, kompetansekrav og arbeidsutførelse endrer seg, og våre elever må rustes til å møte denne virkeligheten. Derfor har vi i år prøvd å få en litt mer praktisk vinkling, med samarbeid med ulike næringslivsaktører.

Konferansen Dei gode døma er et ledd i vår strategi for å kompetanseheve vår lærestab slik at de har ulike virkemidler og strategier i sin verktøykasse for å møte disse utfordringene i sitt daglige virke i den videregående skolen i Hordaland fylkeskommune.  De to foregående årene har der vært mellom 400 og 500 lærere tilstede.

Målgruppen er i hovedsak lærere og skoleledere internt i fylkeskommunen, men ved ledig kapasitet åpnes det opp for eksterne deltakere.

Lenke tilnettsiden for årets konferanse finner du her

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.