2011 – Skyens tidsalder?

Det snakkes mye om at i 2011 vil skyen, eller cloud computing gjøre sitt inntog. Mange av oss bruker skyen allerede.  Googles ulike verktøy er jo lagret i skyen, tilgjengelig fra hvilken som helst pc eller dippedutt (iPad, minpc, telefon).  Ikke behov for å lagre noe på pc’en, verken software eller annet. De fleste har no en epost-konto i skyen ett sted (yahoo, hotmail, gmail) og Facebook er et annet slikt alternativ.  mange av oss fikk oss en støkk når det gikk rykter om at Delicious skulle forsvinne fra skyen, og fikk de travelt med å flytte alle bokmerkene våre over på alternative platformer.

For en som beveger seg mellom mange ulike elektroniske apparater (laptop, pc, minipc, iPad, iPod touch, Kindle) er det befriende å ikke måtte lagre alt på flere steder, men ha det tilgjengelig uansett “device”.   Fordelen er og at du aldri sitter med “utdaterte” versjoner, for på nett blir programvaren automatisk oppdatert.  Ingen i dag bruker Facebook versjon 3.2, selvom mange ergrer seg hver gang facebook foretar en programoppdatering, og vil ha “den gamle FB tilbake”.

Et annet aspekt som jeg liker med skyen er den sosiale faktoren – jeg kan dele, samarbeide, utveksle informasjon uten store anstrengelser. Sosial web er så mye mer enn Facebook og Twitter, LinkedIn og YouTube.  

Under viser jeg et alternativ til PowerPoint, som er verdt å sjekke ut.  Samt en video med litt innføring i ulike sider ved skyen.  For deg som vil litt lengre går det an å sjekke ut Spoon, som flytter dine desktop apps ut i skyen.

 

Og til slutt: en grunnleggende forklaring

Sosiale medier- for spesielt interesserte?

Etter å ha jobbet i mange år i skolesektoren, og de siste årene med Digital skole i videregående opplæring spesielt, undres jeg nå litt når jeg nå har tatt steget vekk fra skole. Det yndes å fremstille skolen og lærere som så sirumpet når det gjelder å ta ny teknologi i bruk, og at lærere er teknologivegrere. Ja, for enkelte stemmer det nok, men når jeg nå trer over i andre miljøer er jeg veldig overrasket over teknologibruken.  For meg er det blitt en selvfølge at en på en konferanse får oppgitt kode for nettilgang, og at svært mange av deltakerne har laptoppen sin fremme og twittrer, skriver referater i samskrivingsdokumenter, blogger, sjekker lenker, kommenterer på Facebook, etc det de hører og tenker om foredragene. Jeg føler meg litt som en alien når jeg nå stiller på konferanser eller lignende og er den eneste med pc fremme, og må spørre meg frem etter nettadgang.

I min jobb som prosjektleder for digital skole var og mitt PLN (personlige læringsnettverk) av fundamental betydning for min faglige utvikling.  Mitt PLN var/er og av stor sosial betydning for mange er jeg blitt godt kjent med og har kontakt med på ulike arenaer.  Uten mitt PLN ville jeg aldri vært der faglig som jeg er i dag.   Mitt PLN består i stor grad av personer som på en eller annen måte er knyttet til utdanningssektoren (mange lærere), journalister og mediefolk, politikere og noen web 2.0 entusiaster. Byråkrater ut over disse er det lite av, prosjektledere, ledere, IKT-folk, andre, hvor er dere? Jeg har ikke funnet dere, og savner deres stemme, savner deres samhandling, deling og meninger.

Det er en uttalt strategi fra FAD at vi skal bruke sosial medier, Difi har utarbeidet en veileder for sosiale medier, men det virker likevel som vi er så redde for sosiale medier. Bedriften/organisasjonen må ha en policy for de ansattes bruk av sosiale medier, kan ikke utfordre linjetenkningen, tenk om det dukker opp noe kontroversielt/farlig. Kvalitetssikring!!

Sosiale medier er en mentalitet.  For å lage omelett må en knuse noen egg, det vil si at ved å bevege seg ut i det virtuelle rom er faren stor for at en kan trå feil.  Problemet er at risikoen ved ikke å trå ut er større. Blant drevne web 2.0 entusiaster er rausheten stor, og noen blundere tåles god, i cyberspace som ellers i det sosiale liv. Da jeg begynte å blogge og twittre, som byråkrat i fylkesadministrasjonen, spurte jeg ingen om lov.  Jeg følte meg frem og tok min første spede tastetrykk.  Ingen påla meg heller å ytre meg, men jeg følte at jeg ikke hadde kredibillitet som leder for Den digitale skolen om jeg ikke selv var “ute i vannet og ble våt”.  Jeg fikk finne min form, og opplevde en stor frihet, tillit og romslighet fra mine kolleger og min ledelse, da spesielt Opplæringsdirektøren.

Selvsagt var jeg min rolle og ansvar bevisst. Selvom jeg blogget og twittrer som privatperson, kunne jeg ikke fraskrive meg min profesjonelle rolle og ansvar.  Det innebar at det  var mye jeg ikke sa, mye jeg ikke mente noe om og ytringene mine fikk en form som var preget av offisiell rolle.  Men jeg prøvde meg frem og ble nok mer frimodig etterhvert. Folkeskikk gjelder i høyeste grad i det virtuelle rom, som ellers i samfunnslivet.  Jeg var mange ganger sjokkert over hva enkelte fra utdanningssektoren kunne få seg til å skrive om elever, kolleger, overordnete og utdanningsmyndigheter på sine blogger og på Twitter.  Ikke alt som blir sagt på et lærerrom som egner seg digitalt. Jeg hadde mange ganger lyst å kommentere, men frastod, av frykt for å falle i samme fellen selv. På den andre side, slike ytringer kjenner jeg godt igjen fra diskursen i skolen, er det ikke da like greit at den blir synlig gjennom disse ytringene?  At reelle holdninger og verdier kommer frem og blir tema i det offentlige rom?  At vi ikke gjemmer oss bak festtaler og politisk korrekte uttalelser, som gjør det tilnærmet umulig å ta ta i reellle problemstillinger?  Jeg tror kanskje den kneblingen, strategier for hva de ansatte kan si i sosiale medier, kan være skadelig, så og selvpålagt sensur.

I sosiale medier bør en være personlig, men ikke privat.  En bør være frimodig og modig, det er det som flytter, som driver oss fremover.  Selvsagt går en ikke til personangrep, er ikke ufin, sprer ikke informasjon som en ikke har anledning til å spre.

Demokratiet bygger på ytringsfrihet, åpenhet, innsyn.  Altfor mange skremmes av de muligheter som nå ligger i nettets allestedsnærværelse. Politikere, kulturliv, næringsliv søker å begrense denne med ulike midler.  Datalagringsdirektivet er ett slikt feilslått grep, jakten på PirateBay en annen. Nettet har en innebygd anarkistisk faktor, fordi det har vært så uregulert har kreativiteten blomstret. Men denne utsettes nå får press fra ulike aktører med ulike motiver, men alle med samme konsekvens: begrense friheten på nett.  Men press møter motpress, og Wikileaks er siste tilskudd på den stammen.  Nettet liker ikke stengsler og manglende åpenhet, så det slås tilbake. Nettet er og blitt en måte den enkelte kan få en stemme i et samfunn som ellers er fullt av gatekeepers for ytringer.  Selv ble jeg ofte frustrert over hvor vanskelig det var å komme til ordet i Bergens Tidende med argumenter mot det som til tider kunne oppleves som, litt uerbødig sagt, propagandajournalistikk, i forhold til å ta pc’er i bruk i skolen. Da var det godt å ha en blogg hvor jeg kunne ytre meg, selvom mitt lesertall på langt nær når BT’s.

Så for å konkludere: jeg håper at de aktørene jeg etterlyste i begynnelsen, glimrer med sitt fravær fordi jeg har oversett dem. Og at vi når vi er på nett kan fortsette å være åpne, frimodige og nyskapende. Til slutt en honør til skolesektoren: måten mange skolefolk har omfavnet nettet som en måte å lære, dele, utvikle seg, nå og stille opp for kollegaer er ett eksempel til etterfølgelse. Stå på og fortsett det gode arbeidet!

Snart jul

Det lakker og lir mot jul, og høytidens evangelie inntar og det digitale univers. Dette er en søt illustrasjon på juleevangeliet anno 2010. Selvom jeg er litt tidlig ute vil jeg benytte anledningen til å ønske alle der ute i cyber space, både dere som er innom bloggen her og alle andre, en riktig god og fredfylt jul :)

Litt om læring og digitalt innfødte

Etter lang tids bloggtørke melder skrivetrangen seg. I høst byttet jeg beite fra utdanningssektoren til prosjektstyring av IKT-prosjekter, i regi av Difi. Engasjementet og interessen for skole, utdanning og IKT har ikke fortatt seg, selv om jeg nå har et bredere fokus. Det som gang på gang slår meg er hvor lite nyansert debatten rundt IKT er. I det offentlige møter store IKT-investeringer mange utfordringer, de sprekker både på kost og tid, og mange ganger kan en stille seg spørsmålet om IKT-investeringen møtte den reelle utfordringen. Så og i skolen. I Aftenpostens Innsikt var det i helgen ett innlegg om nettgenerasjonen som foretrakk The real life, samt at de ikke var så digitalt kompetente som vi trodde de var. Tilsvarende stiller Nicolas Carr spørsmålet: What is the Internett Doing to Our Brains, og mener for mye nettlesing ødelegger evnen til å lese lange sammenhengende tekster. Jeg tenker: what's new? (den samme problemstillingen ble tv møtt med, se f.eks Vi morer oss til døde). Med fare for å slå inn åpne dører vil jeg komme med noen tanker og betraktninger.

For det første: kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft er det, en meningsløs tilnærming, en pendelsvingning som ikke fører noen steds hen. Dette handler verken om at IKT redder verden eller at IKT er roten til alt vondt. I skolen er det slik at ved å innføre IKT oppnår en IKKE automatisk økt læringsutbytte eller mer og bedre tilpasset opplæring. Tvert i mot, IKT i skolen kan gi stikk motsatt resultat. For IKT er noe annet. IKT er ikke å effektivisere eksisterende læringsmetoder/modeller, slik enkelte later til å tro, og handler og argumenterer ut fra det. I den ene grøften sitter dem som tror at bare elevene får nettilgang og digitale medier vil vi oppleve læringens simsalabim, og i den andre grøften sitter dem som mener at roten til alt ondt i skolen heter IKT. Når presse omtaler IKT i skolen argumenteres det som om det er IKT's fortjeneste om karakterene (og derav læringsutbyttet?) går opp eller ned. Vel, først vil jeg si følgende: digital kompetanse er en av fem likeverdige, grunnleggende ferdigheter i læreplanen. Digital kompetanse er et like stort krav og forventning ved avsluttet skolegang som lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. Det ene utelukker ikke det andre, og en funksjonell analfabet er funksjonelt handikappet i vårt tekstbaserte samfunn, og slik vil det og bli for dem som ikke håndterer digitale medier. I så måte har vi hatt kloke, visjonære og modige utdanningsmyndigheter.

Men når vi snakker læring, læringsutbytte, måling, tilpasset opplæring – måler vi det eleven faktisk lærer? Det er "allmenn kjent" at personer som vokser opp i rent muntlige kulturer (i ikke skriftbaserte samfunn) ikke forstår abstrakt tenkning. De har en annen måte å resonere, tenke og handle på. Dette basert på de erfaringer og kommunikasjonsmetoder som er tilgjengelig når verden er basert på muntlig kommunikasjon. Tilsvarende, de som vokser opp som analfabeter i skriftsamfunn, men som ikke lærer å lese og skrive før i voksen alder har vansker med å tilegne seg denne kompetansen, da hjernens synapser ikke er stimulert til dette. I så måte kan en si at det å lære å lese og skrive påvirker hjernen vår. Hjernen formes hele livet etter et stimulus-respons prinsipp, men har noen faser i livet som er mer kritiske enn andre. I forhold til språkinnlæring viser det seg at forutsetningene for å lære ett nytt språk flytende er avhengig av stimulering før en viss alder. Er en blitt stimulert til å lære ett nytt språk, går innlæring av flere språk lettere. Og da er spørsmålet: lærer elever som blir vant til å jobbe digitalt det samme som dem som bare jobber analogt? Har det noen mening å måle elever som jobber digitalt etter de metoder og kriterier vi brukte i en analog skole? Og vil vi i så fall få riktige resultat. Sagt på en annen måte, dersom vi bare lærte elevene å løpe, og begynte med svømmetrening, hele eller deler av tiden, og så nedgang i løpeferdighetene, men ikke målte svømmeferdigheter, fikk vi da et resultat for reflekterte læringen? Elever i muntlige kulturer husker de bedre enn elever i skriftbaserte kulturer? Dersom vi bare måler memorering, hvem kommer best ut? Tilsvarende i overgangen til digitale kulturer, må vi innse at våre elever lærer noe annet enn vi gjorde?

For det andre: og en forlengelse av det foregående. I Innsikt ble det pekt på de unges manglende digitale kompetanse, men at for dem var internett usynlig, en del av tilværelsen de tok som en selvfølge, men som ikke styrte livene deres, slik vi "voksne" kanskje tror. Det er hele poenget. De kjenner ikke en verden uten instant access, de tar nett og tilgjengelighet som en selvfølge, som en del av livet på linje med bil, buss, strøm, vann, etc. De fasineres ikke av nett slik vi som har vært uten gjør. Derfor er de digitale innfødte, derfor er de annerledes enn oss immigranter. Det betyr ikke at de behersker nettet med alle sine fasetter. Å manøvrere på en god måte i cyberspace krever kognitive ferdigheter, erfaring, kunnskap, kompetanse, kildekritikk, sosial kompetanse, etc, på samme måte som i RL (real life). Dette er ikke tilført dem intravenøst. Dette må læres og erfares. Derfor MÅ elevene lære digital kompetanse på skolen, derfor må den 5. grunnleggende ferdighet være integrert i fagene og ikke eget fag. Derfor må lærerne være digitalt kompetente. Skolen må innse at elevene trenger å lære å blogge, bruke bokmerkingsverktøy, tagge, søke, kommunisere. På samme måte som ungene lærer norsk som morsmål (eller et annet språk) trenger de undervisning i det i skolen for å heve det til et høyere funksjonelt nivå. Skriving forblir jo ikke eget fag etter som eleven vokser til, det integreres i faget, så og digital kompetanse.

Sukk, er dette så vanskelig da? Vi lever i et gjennomdigitalisert samfunn, det er komplekst, med muligheter og utfordringer, og farer. I så måte er det en forlengelse av vår eksisterende verden. Vi må innse at utfordringene er der i cyberspace som i RL. Men det endrer tankemønstre, handlingsrom, informasjonstilfang, samhandling. Dette forstår de unge, derfor velger de ikke cyberspace fremfor RL. Internett er som luften de puster, noe som er der når de trenger det. Men de må lære å mestre det ut over "junk-bruk", som ferdigheter på livets andre områder. Fornyingsministeren snakket om digitalt førstevalg. Det er en voksen term, for det digitale er ikke et valg for de unge, og etter hvert ikke for mange av oss "eldre". Vi venter at nett fungerer, og bruker det når det er mest hensiktsmessig til det det er mest hensiktsmessig til.

Spill og læring

På årets utgave av Utdanningskonferansen kom Derek Robertson fra Scotland for å snakke om erfaringer med bruk av kommersielle spill i skolen. Robertsons erfaing var at kommersielle spill er kraftig undervurdert som pedagogisk verktøy for å fremme læring og interesse for skolearbeid hos elevene. Spillindustrien er stor, mye større enn filmindustrien. Spill kan fenge elever som ellers sliter i skolen, hvorfor det. Tom Chatfield har her et interessant foredrag om hva spill gjør med hjernen vår. Noe til ettertanke for en skole som sliter med frafall og manglende engasjement fra store kull av barn og unge, i en tid hvor formell utdanning aldri har vært viktigere?




Anbefaler og denne av Jane McGonigal

Vgs i ny drakt?

Videregående skole konkurerer om elevene og er av den grunn kanskje flinkere til å tenke nytt enn grunnskolen?  Denne videoen fra Hadsel videregående skole og fagskole gir hvertfall meg lyst til å være elev der.  Med litt uhøytidelighet, kreativitet og lek vil nok flere elever finne seg til rette i skolen, og frafall og bortvalg vil kanskje gå ned.  Myter om trege og sidrumpete lærere blir hvertfall knust.  Her er videoen – enjoy.

Platon og IKT

Det slo meg mens jeg skrev på forrige innlegg at til tross for teknologisk utvikling og vitenskapelig fremskritt er mennesker mennesker, og de gamle er fortsatt eldst. De fleste kjenner nok til huleallegorien til Platon, men for dem som ikke skulle gjøre det legger jeg den ved under. Er det slik at lærere og skolefolk er fangene i Platons hule, som bare ser skyggen av den digitale læringsrevolusjonen, men ikke har mentale kart til å avkode den? De lærere som har vært ute av hulen og prøvd digitale medier selv, prøvd digitale medier i undervisningen kommer inn igjen på skole og personalrom og prøver å dele med sine kolleger, men til ingen nytte? Kanskje må disse fangene/lærerne dras ut av hulen og inn i sosiale medier før de selv ser muligheten?  Ofte føler jeg hvertfall at vi snakker forbi hverandre og har problemer med å forstå hverandre, og kanskje vi er en smule arrogante i vårt møte med hverandre (digitale drømmere vs teknologiske sinker). Uansett tror jeg vi ser konturene av et læringslandskap i stor endring.

IT i skolen gir skoletapere?

Bergens Tidende har i dag igjen ett førstesideoppslag som diskrediterer bruk av IT i skolen under overskriften: “Redd IT i skolen gir fleire taparar”.  Jeg venter i spenning på overskriften: “Redd bøker i skolen gir fleire taparar.   Undersøkelse etter undersøkelse viser at barn fra møblerte hjem klarer seg bedre i den bokbaserte skolen enn barn fra mindre boklig orienterte hjem”. Begge overskriftene er like absurde og meningsløse.  En kan ikke gi verktøyene skylden for for den manglende jobben fra lærer og skolens side. Undersøkelse på undersøkelse viser at læreren er den viktigste enkeltfaktor i elevens læring, det er en “vedtatt sannhet”, og behovet for flere, kompetente lærere fremheves stadig.  Da MÅ disse lærerne ta ansvar og ikke gjemme seg bak at IT forstyrrer i timen.  Fornyingsministeren snakker om “digitalt førstevalg” innen offentlig sektor, digitale løsninger er en selvfølge innen privat sektor.  Skolen bør ikke og skal ikke være en boble som er unntatt fra utviklingen i resten av samfunnet. Dette må lærere og BT ta inn over seg. Digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Dette er en realitet alle lærere MÅ ta inn over seg.  De har en plikt til å ta digitale verktøy i bruk i undervisningen, de har en plikt til å finne gode måter å benytte disse verktøyene, de har en plikt til å gi elevene tilpasset opplæring slik at ikke IT medfører at elever blir skoletapere. Skoleeier har selvsagt en plikt og et ansvar for å tilby opplæring, og det gjør skoleeier. Men vi har metodefrihet i skolen, lærere har et årsverk hvor der er satt av tid til faglig oppdatering. Når nye verktøy og arbeidsmetoder innføres i skolen må skolen som et kollektiv ta ansvar og lære seg hvordan benytte disse på en god måte.  Lærerne må komme sammen i et fellesskap og lære av hverandre.  Jeg var på et skolebesøk i England hvor de hadde innført digitale tavler.  Der møttes lærerne hver uke for i fellesskap å utvikle og lære hverandre gode måter å ta disse tavlene i bruk i undervisningen. Det var ingen spørsmål OM digitale tavler, men HVORDAN.

Mange lærere gjør en kjempejobb, men Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller den digitale skole. Men kruttet trengs ikke finnes opp i hver klasserom. Lær av de mange lærere som gjør en fantastisk brøytejobb i å ta digitale medier i bruk i klassen, de er mer enn villige til å dele sine erfaringer.  Henning Lund jobber digitalt i naturfag, Liv Marie Schou i norsk, Del og Bruk er et nettverk som vitner om lærere som kan og vil lære og dele.

Jeg er lei av svartmalingen av norsk skole og satsingen på IT.  Skal Norge forbli en kunnskapsnasjon og hevde oss i den globale konkurransen MÅ vi ta digitale medier i bruk der det er mulig, vi MÅ utnytte de muligheter som åpner seg når disse medienes potensiale realiseres, vi må tørre å prøve ut nye veier og løsninger, vi må ha høy digital kompetanse innen alle fagfelt, og i skolen.  Når skal vi slutte denne OM debatten og fokusere på HVORDAN? Når skal vi slutte og se bakover, hvor alt var så mye “bedre” og se fremover?  Hvorfor kan ikke alle de fantastisk gode eksemplene som finnes der ute fremheves til inspirasjon for dem som ikke helt ser stier i dette nye landskapet? 

Manglende kompetanse, manglende læring, skoletapere er en katastrofe ikke bare for dem det gjelder, men for oss alle.  Derfor MÅ vi ta et felles løft – hvordan takle denne utfordringen. Lærere, skoleledere og skoleeier.  Løsningen er IKKE mindre IT, men utnytting av digitale verktøys potensiale.  Da må praksis i klasserommet endres, for vårt tradisjonelle klasserom er ikke bygget for digitale medier. Jeg lurer på når BT skal slutte og ta ballen, men konsentrere seg om mannen. Et engasjement for skolen og skolens svakeste er prisverdig, det deler jeg. Men det er ikke verktøyene sin feil om noe ikke fungerer, like lite som en kan skylde på boken (som mange elever sliter med å forholde seg til) om ikke eleven når sitt læringspotensiale.

Overgang fra analog til digital skole er en krevende øvelse, men vi kan ikke la være.  Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror, det vil si la den digitale utviklingen gå mens vi venter på at kompetansen skal komme.  Kompetansen kommer gjennom praksis, prøving og feiling, tilstedeværelse, variasjon av arbeidsmåter, metoder og verktøy, elevmedvirkning, samhandling, deling, erfaringsutveksling. Til tross for svartmalingen er jeg positiv, for jeg ser stadig nye eksempler på hvordan disse mulighetene gripes i skolen. 

Til slutt for dem som vil lese, legger jeg ved en lenke til en metastudie fra det amerikanske utdanningsdepartementet som viser at blended- learning (mix av IT og lærer) gir bedre utbytte enn tradisjonell face-to-face læring.

Plagiering – en kreativ veileder

Universitetene beskyldes ofte for å være lite endringsvillige og trege.  Her kommer et herlig unntak fra denne regelen, et fantastisk kreativt og morsomt innslag for å ta opp problematikken rundt plagiering til eksamen.  Filmen er vel verdt å se for andre enn universitetsstudenter, om ikke av annen grunn så for underhodningsverdien. Analysemessig er den nesten verdt en egen masteroppgave ;)

Er du klar for det 21. århundret?

Som jeg tidligere har skrevet skrev jeg hovedfag om The comming of post-industrial society på 90-tallet.  Den gang var det et noget omstridt begrep, og vanskelig å definere: hva dette post-industrielle samfunnet egentlig?  Der ble lagt frem mange scenarier og utviklingtrekk, men informasjonssamfunnet var en hyppig brukt beregnelse på endringen. Digital teknologi ville kjennetegne dette samfunnet, men det manglet fremdeles mange mentale kart.  Mobiltelefonen var da for eksempel på størrelse med en stresskoffert og fryktelig dyr i bruk.

En av trekkene ved de store fundamentale samfunnsendringer er at de kommer hyppigere og hyppigere. Steinalderen varte lenge, så og jordbrukssamfunnet, industrisamfunnet har vart noen hundre år og hvor lenge varer informasjonssamfunnet før vi får ett nytt paradigmeskift? Alle samfunnendringer har vært generert av teknologi i en eller annen form: tilgang til teknologi for å kultivere jorden ga jordbrukssamfunn, den industrielle revolusjon ga industrisamfunnet og digital teknologi informasjonssamfunnet. Samfunnendringer drives av teknologisk utvikling: først skaper vi teknologien så skaper teknologien oss.

Frem til nå har ikke disse digitale nyvinningene fått de store disruptive konsekvenser på livene våre.  Fremdeles lever vi i industrisamfunnets skygge og mentalitet, til tross for de mange endringer i livene våre.  Det kan nå være i ferd med å endre seg. Den økonomiske krisen i mange EU-land er ikke bare resultat av økonomisk vannstyre, det er og symptom større strukturelle endringer. En dypere analyse av de utfordringene disse landene sliter med viser økonomier som ikke er konkurransedyktige globalt på mange variabler. Selvom Europa klarer seg godt fremdeles sliter vi med industrisamfunnets paradigme i en global postindustriell økonomi. Hierarkier, copyright, patentlovgivning, rigide regler på arbeidsmarkedet (tilpasset et arbeidsmarked hvor kapitalistene eide produksjonsmidlene- maskinene, til et arbeidsmarked hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene- kunnskap og kompetanse), kunnskap- og kompetansesyn bygd på formalier fremfor reel kompetanse (mye av den kompetansen som trengs i dag finnes ikke i det formelle utdanningssystemet, da det tar tid å utvikle formell struktur for å gi denne kompetansen, og ting går fort unna nå). Vi begynner og å se konsekvensene av tiår med økologisk vannstyre, matjord forsvinner, økologisk mangfold forsvinner, stadig nye arter dør ut, naturkatastofer blir et vanligere og vanligere fenomen.

Hva betyr så alt dette? Jo, det betyr at dersom ikke Europa evner å ta grep som virkelig tar konsekvensen av en endret verden kommer Europa til å bli et dystert sted å leve fremover.  Vekst, innovasjon, velstand vil finne sted i land og regioner som ikke holder på disse gamle modellene, og Europa vil tynges av en aldrende, endringsvegrende befolkning, gjeldstynget, lite naturressurser, og kanskje ikke lengre blir så attraktivt for innvandring fra “den tredje verden”.  Et sitat som sier “In times of rapid change, experience is your worst enemy”.  Industrisamfunnet slik vi kjenner det ble utviklet i, av og for Europa (og USA) . Det postindustrielle samfunn er av en helt annen karakter.  Når en kan se på The Daily Show at kineserne ikke lenger vil ha de low skilled arbeisplassene USA har eksportert, og at USA faktisk opplever en brain drain til Asia, ser vi at noe er i ferd med å skje.

Men som denne videoen understreker, bildet trenger på ingen måte være dystert.  I hver overgang ligger der mange muligheter, det gjelder å gripe dem.

Og for ytterligere understreke ett av poengene i filmen om at mediene smelter sammen, legger jeg ved denne om det nye GoogleTV-konseptet. 

Text 2.0

Kirsti Slettevoll gjorde meg oppmerksom på denne videoen om tekstforståelse, som hun hadde snappet opp via Arne Olav på Twitter.   Det er en utrolig bra video som tar tekstforståelse ett skritt videre.

Facebook – et tveegget sverd?

Sosiale medier vokser seg store og sterke. Beste eleven i klassen er Facebook, nå rangert som “verdens tredje største land” etter Kina og India. Facebook vokser og vokser, og den aldersgruppen hvor veksten er størst er hos voksne kvinner. Mye av grunnen er nok fordi vekstpotensialet er stort her, samt FB’s sosiale dimensjon. På FB kan en holde kontakt med barn, barnebarn, tantebarn, gamle venner, nye venner, etc. Selv har jeg av og til blitt litt misunnelig på dagens unge som kan holde på sine vennskap på en helt annen måte enn jeg har kunnet. Gjennom livet møter en personer som en skilles fra av ulike grunner. I min ungdom innebar det som regel at en mistet kontakten (hvor mange gadd en å drive og brevveksle med, og etterhvert gikk en jo lei uansett). Nå er en venner på FB og dermed bevares relasjonen. Kan selvsagt bli en utfordring om en tenker at det er greit at relasjonen brytes, å begynne på nytt blir ikke like enkelt. Terskelen for å slette vennelisten er høy.

Men Facebook er ikke lengre “bare” en møteplass for gamle og nye venner. Det er blitt så mye mer. Til tross for mange læreres ønske om å stenge Facebook fordi det forstyrrer aktiviteten i klasserommet, er det stadig flere lærere som tar Facebook inn i undervisningen. De oppretter fagsider og opplever det som nyttig, eller de lar elevene bruke Facebook slik de finner det naturlig. Mange skoler har og sin egen Facebook-side. Det er en god og sikker måte å nå ut til elevene med informasjon og annet, for oppdateringer kommer på elevenes status-feed, og elevene er som sagt på Facebook 24/7 om ingen hindrer dem.

Stadig flere bedrifter har sin egen Facebook-side, det er blitt et viktig strategisk grep å være tilstede på denne platformen. Politiske partier og politikere markedsfører og kommuniserer her. Det er blitt folkets stemme ved at mange gressrotbevegelser finner sted her; alt fra Grandiosa uten paprika, via kamp mot oljeboring i nordt til protester mot vedtak i norsk asylpolitikk. Verdien av disse er det mange som mener noe om, men det blir ikke oversett.

Hva betyr så dette? Jo, på 5 år (!!) har verden og sosial samhandling gjennomgått fundamentale strukturelle endringer. Der er mange ulike sosiale nettsteder, men ingen når så bredt ut som Facebook. Dette skyldes delvis nettstedets brukervennlighet og delvis den sosiale faktoren, når mange er der tiltrekker det seg flere.

Facebook er et ambisiøst prosjekt og 25 år unge herr Zuckerberg ikke mindre ambisiøs. Han vil at Facebook skal erstatte Google, han har store planer for platformen. Fra å være et veldig lukket system for studenter ved ett enkelt universitet er det nå blitt universelt. Zuckerberg har sagt at privacy is history. Dette preger og vilkårene til FB, som hele tiden endrer seg. Zuckerberg kan forsåvidt ha rett i det, at privacy is history, men likevel: hvem “eier” informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Dette er en interessant og kinkig problemstilling. Handler om nettikette, og Zuckerberg kan være i ferd med å begå en strategisk brøler, for i sin iver etter økonomisk profitt og digital dominans har han mistet litt av kontakten og fingerspitzgefühl med The Netgen.

Dagens unge har et avslappet forhold til copyright, ligger det på nett kan en bruke det (ser ut som Zuckerberg tenker slik) MEN, der er et stort men, en kan ikke bare bruke det sånn uten videre, og en kan ikke utnytte det på en måte som går ut over opphavspersonen. Der er noen regler og koder en ikke bør bryte. For eksempel det å samle opplysninger om en person, utnytte det kommersielt uten vedkommendes samtykke og viten. Det er dette Facebook nå gjør. Millioner av brukere legger ut masse informasjon ut fra en idè om noen rammebetingelser, så endrer FB spillereglene og gjør det så umulig å trekke seg ut : You can check out any time you like, but you can never leave”. Det skyldes to forhold: en. at opplysningene dine og kontoen din i praksis ikke slettes om du “melder” deg ut, og to. FB er blitt så en så dominerende sosial kraft at du melder deg litt ut av samfunnet om du forlater nettsamfunnet.

I det siste ligger der en makt som FB utnytter, men og et stort ansvar som de kanskje ikke tar like tungt på.

Nettet har sin fantastiske dynamikk, for selvom FB er blitt stor og dominerende er ikke brukerne tause. FB sin privacy-policy er hett tema på nett om dagene, der er kampanjer både på FB og på andre nettsamfunn som Twitter mot de siste strategiske grep nettsamfunnet tar. Der er blant annet en kampanje mot at noen skal logge på FB 6. juni, noe som vil innebære enorme økonomiske tap for FB. Blir veldig spennende å se hvor omfattende den blir og hva FB gjør.

Men tilbake til FB og skolen. Jeg mener at å stenge for FB er i beste fall en fullstendig misforstått beslutning. Jeg har aplaudert alle de skoler og lærere som har tatt FB i bruk i skolen av ulike grunner, og ment at det er bra og riktig. MEN jeg er ikke så sikker lengre. Ikke fordi jeg ønsker å stenge FB ute fra skolen, men av en del etiske og prinsippielle grunner. Jeg mener at det er svært viktig at lærere har høy digital kompetanse, at de er aktive på nett og kjenner det universet godt. Når de gjør det vil de ha mye kunnskap og kompetanse. For det er og viktig å hele tiden ha en sterk bevissthet rundt hva vi gjør og hvilke konsekvenser det har. Som lærer pålegges det deg et stort ansvar hva du gjør, hvilke verktøy du tar i bruk i undervisningen, hvilke holdninger du formidler og hva “du utsetter” elevene for. Når FB har slike vilkår og når informasjon brukes slik den gjør, er det da det rette stedet å “ha” elevene? Greit nok at de er der likevel, men skal de og være der i skolens regi? Sosial web er kjempeviktig, et felt i rask endring. Det er livsfarlig, slik enkelte lærere later til å tro, at en kan stenge det ute fra skolen. Det må inn, i går heller enn i morgen, men ikke ukritisk! Vi må hele tiden være bevisst våre valg og konsekvensene av dem. Verden endrer seg så raskt nå, en KAN IKKE sitte på gjerdet og vente på instruksjoner fra oven, les: departement, direktorat, fylke, kommune, rektor. Den enkelte lærer må selv ta ansvar, være i en kontinuerlig refleksiv prosess, i dialog med sine kolleger. Den viktigste samarbeidspartner er likevel elevene. De har sin inngang til dette, den er vel verdt å lytte på. Men de er unge, har begrenset erfaring og kunnskap, og til tider en smule naive. Derfor trengs den voksne stemmen inn i dette. Ikke av typen: wikipedia er ingen sikker kilde, men som en aktør i forhold til konsekvenser av en del valg. Og for all del: ikke skrem de unge med å svartmale sosial web, for da tar vi fra dem en verden av uante muligheter. Lær dem å utnytte webben, ikke bli utnyttet.

Sosiale medier

Facebook har nå flere medlemmer enn det er innbyggere i USA. Sosial web har eksplodert bare det siste året. Denne videoen er nok en kommentar til dette raskt voksende fenomenet som påvirker våre sosiale mønstre, samhandlingsmønstre og kunnskap og informasjonsstrømmer.

 

PLN

Det er mye snakk PLN – personlige læringsnettverk for tiden. Selv kunne jeg ikke klart meg uten.  Via Twitter, facebook, blogger, slideshare, etc får jeg tilgang til personer, kunnskap og informasjon jeg bare hadde kunnet drømme om ellers. Gjennom mitt nettverk får jeg både venner og kunnskap. Det er helt uvurderlig.  Mange er vi etterhvert som har gleden av dette.  Det som imidlertid bekymrer meg litt er i hvor liten grad dette benyttes for elevene. Burde ikke PLN være en obligatorisk del av opplæringen for dagens ungdom? Det heter så fint “You are what you share”, bør det ikke være en selvfølge at i en opplæringssituasjon lærer den oppvoksende slekt å utnytte dette?

Vi er så opptatt av farer ved å slippe de unge ut på nett, men de er jo der likevel. Noen vil alltid bidra mer enn andre, men alle bør lære seg den informasjonssøkingen som ligger i andres deling. Denne PP er en grei innføring i hvordan skaffe seg et PLN for dem som måtte trenge litt hjelp. Til dem som synes terskelen er litt høy vil jeg bare si: kast deg utpå. Min erfaring er at nettet er fylt med velvillige, åpne, hjelpsomme mennesker som mer en gjerne deler og stiller opp om du ber om hjelp.

Constructing a PLN

View more presentations from Richard Byrne.

Et bilde sier mer enn tusen ord.

Dette foredraget fra TED Talks er tankevekkende og sterkt. 

Bokens (dystre?) fremtid….

For et par uker siden var jeg på en samling om digitale læremidler i regi av Utdanningsforbundet og Forleggerforeningen. I ettertid har Egil Børre Johnsen gitt ut en pamflett mot det han kaller misbruk av digitale læremidler.  På Go Open i forrige uke gikk og forlagsrepresentanten hardt ut mot NDLA og sa at betalingsordning for læremidler sikret kvalitet, og at der var stor betalingsvilje for digitale læremidler. At forlagene taler sin sak er en ærlig sak.  De kjemper for sin foretningsidè og sitt marked, og det er klart at et prosjekt som NDLA truer dette.  Det ble og sagt at vi visste lite om hva som skjedde i klasserommet og at vi drev et gigantisk eksperiment med digitale læremidler i skolen.

Ja, vi gjør kanskje det, men kan vi la være?  Når resten av samfunnet digitaliseres, når alle andre sider av livene våre går online, tør vi da la være i skolen?  Er glasset halvfullt eller er det halvtomt? Ser vi muligheter eller begrensninger?  Denne videoen er kanskje en tankevekker i så måte:

Nye utfordringer

Det føles som om jeg har bursdag i dag. Etter at jeg annonserte her at jeg skifter beitemarker har jeg fått mange hyggelige gratulasjoner, både på blogg, Twitter og andre kanaler. En del kommentarer jeg har fått går på det faktum at jeg forlater et fagfelt som jeg har markert meg på og gitt en stemme. Et fagfelt hvor jeg har fått en plass og posisjon.  Jo, jeg har tenkt mye på det.  Jeg har gjennom min utdannelse, erfaring og interesse opparbeidet meg en viss kompetanse på området.  Engasjementet mitt for dette fagfeltet går lang tilbake.  Hovedfagsoppgaven min het ironisk nok: ”Fra perm til skjerm.  Om fremveksten av det postindustrielle informasjonssamfunnet.”  Oppgaven handlet om sammenhengen mellom teknologisk utvikling, kunnskapsutvikling og organisasjons-/samfunnsutvikling.  Et svært emne, og en omfattende oppgave.

Så hvorfor tar jeg da dette valget? Der er mange grunner, men en grunn er ganske så ideologisk forankret, og bunner i det fagfeltet jeg jobber med. Norsk skole er fylt med slike som meg: skoleflinke jenter som er vinnere innen det systemet, glir greit gjennom mange års utdannelse og rett tilbake til skolen, hvor vi reproduserer det univers vi selv behersker. Vi har liten erfaring (sommerjobb og jobb ved siden av studier teller ikke) fra andre deler av yrkeslivet.  Vi er heller ikke representative for elevmassen. Selvom de fleste av oss gjør en god og samvittighetsfull jobb, med de beste intensjoner, har vi en begrenset erfaring og innsikt. Stort sett lever vi relativt A4-liv, og mange av utfordringene elevene våre står overfor er akademiske øvelser for oss. Det er ingenting galt i noe av dette, og disse jentene gjør en god og verdifull jobb i norsk skole. Men miljøet blir for homogent. Alle har tilnærmet lik bakgrunn og gjennom kompetansekravene for tilsetting i skolen siles vi enda mer.

Jeg har alltid ment at vi i skolen burde åpne opp for flere yrkesgrupper og flere kompetanser. Ved en skole jeg jobbet ved hadde vi en barne- og undomsarbeiderlærling som hadde vært en temmelig umulius selv på skolen.  Han hadde en fantastisk evne til å ta seg av disse elevene som vi andre ikke nådde frem til.  Etter endt læretid traff jeg han igjen mens han var på perm fra militærtjeneste, og han fortalte at drømmen hans var å komme tilbake til vår skole som lærer.  Desverre gjorde han ikke det, noe som er et tap for skolen.  Han ville virkelig hatt noe å tilføre.

Jeg tror at i brytninger mellom “briller”, erfaringer og kulturer skjer nyskapning og utvikling.  Når vi blir utfordret på vårt verdensbilde skapes nye tanker. Ved å befinne seg i det samme miljøet hele tiden, med folk med relativt lik bakgrunn som deg selv og like meninger får du bare bekreftet deg selv. Derfor mener jeg det er sunt å ha noen års erfaring fra andre arenaer enn skolen, og tar vel nå konsekvensen av det synet.

Et annet er Digital skole.  Gjennom prosjektet har jeg kontakt i mange retninger.  Til tider kan jeg føle at vi står litt i stampe.  Jeg har en frykt for at vi repoduserer det analoge univers, holdninger og verdier i det digitale.  At vi ikke helt evner å se det nye og ta nye grep. OECD-rapporten som nettopp kom bekrefter vel det: bruk av digitale medier i skolen forsterker de skillene som allerede finnes der, til tross for våre intensjoner om det motsatte.

Mange av dem som skriver gode bøker på emnet kommer fra andre fagfelt enn utdanning. Jeg ser og at det skjer veldig mye spennende innen læring i næringslivet. Fremdeles er der for liten kontakt og gjensidig læring mellom skolen og næringslivet.  I en verden i så rask endring tror jeg vi må få til en endring her.   Ved selv å bli del av en annen sektor tror jeg at jeg kan lære noe nytt, få nye impulser og kanskje tilføre noe.  Læring, teknologi og utvikling er fremdeles min hjertesak, det er det jeg brenner for, og har ingen intensjoner om å slippe feltet.

Om jeg vet hva jeg gjør?  Nei, jeg gjør ikke det, men slik er det med utfordringer. Det er å tørre det ukjente.

Change

Livet består av endring, noen endringer er naturlige og selvfølgelige, andre sitter lengre inne. Av og til kommer en til faser i livet hvor det kanskje er naturlig med noen endringer.  Det betyr ikke at en ikke har det bra der en er, men at en søker nye utfordringer.  Selv står jeg overfor en slik skillevei.  Prosjektet Den digitale skole som jeg leder avsluttes til sommeren, og vil da gå over i drift. Fra Opplæringsavdelingens side var jeg tiltenkt en fortsatt sentral rolle her.  I midlertid har det dukket opp en ny utfordring for meg, og jeg havnet i et dilemma.  Ta denne nye utfordringen eller fortsette i en jobb som jeg stortrives i? Ikke noe enkelt valg, et valg som jeg har grunnet lenge og grundig på. 

Jeg en person som elsker utfordringer, jeg har store vansker med å si nei til en utfordring.  Et annet moment er at hele min yrkesaktive karriære har vært knyttet til skole og utdanning. Jeg tar derfor et skritt inn i et nytt felt og har takket ja til en stilling som seniorrådgiver hos Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). Der vil jeg jobbe med et verktøy de har utviklet for prosjektstyring, Prosjektveiviseren.

Det er ikke med lett hjerte jeg forlater Digital skole, utdanning og Opplæringsavdelingen.  Jeg har stortrivdes med arbeidsoppgaver, arbeidsfelt, kolleger og ledelse. Men mye arbeid er gjort med å få prosjektet opp og gå.  Der er etablert mange gode strukturer og prosesser i fylket, og skolene er på god vei.  Det vil skje mye spennende i Hordaland fremover på dette området, og jeg føler at området er i trygge hender.   Så det kan kanskje være greit at noen andre tar over i driftsfasen.

Det er enda noen måneder igjen før jeg tar fatt hos Difi, men jeg vil benytte anledningen til å takke for en kjempespennende tid i fylkeskommunen. Jeg har vært heldig og priviligert som har fått jobbe med dette feltet, jeg har truffet, blitt kjent med og fått samarbeide med utrolig mange flotte mennesker, jeg har lært masse. Tusen takk til alle dere jeg har blitt kjent med, enten i RL eller virtuelt.  Det har vært berikende, og jeg håper at selvom jeg skifter arena at mange av dere likevel vil være en del av mitt nettverk, enten virtuelt eller RL.

Jeg vil sikkert komme tilbake til emnet senere.

Copyright

Foretningsmodeller er barn av sin tid, utviklet av og for bestemte regimer.  Copyrighttankegangen er et produkt av industrisamfunnet syn på tanker, idèer, kunsteriske uttrykk, etc. Fylkeskommunenes satsing på NDLA utfordrer dette konseptet, noe som mobiliserer både forlag og  lærerorganisasjoner, fordi deres foretningsidè er truet av dette nye, åpne delingsregimet. Forlag, kunstnerorganisasjoner, m.m prøver å gå på politikerne for at de skal lage lover som stenger for deling og som krimminaliserer det. Men barnet blir kanskje kastet ut med badevannet? For i sin iver etter å ta vare på sine monopoler  stenger de for kreativitet og nytenkning. Heldigvis ser ikke alle det på denne måten.  Liam Gallagher, fra Oasis, går hardt ut mot dem som klager på pirater. Et artig argument i denne debatten er videoen under: Copyright killed the Video Star.

 

Bli som et barn igjen

Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet.  To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.

Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag.  Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller.  Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring.  Er det faktisk tilfellet?  Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære?  Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.

Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap.  Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig.  Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.

Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen.  Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment.  Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen.  Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.

I skolen er vi vant til noen roller.  Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det.  Hva om vi begår en fryktelig feil?  Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre.  Sluppet læringen fri?  Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk.  Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.

Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker?  Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.

Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:

vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest?  Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker.  Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.

Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer.  Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer.  Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape.  Tør vi det?

Litt fra Dei gode døma 2010

Da er omsider årets utgave av Døma avviklet. 445 mennesker har over to dager begått over 50 foredrag. Stemingen har vært god, og de tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at deltakerne har hatt stort utbytte av disse to dagene. Konferansen har vært flittig kommentert på Twitter #dgd10. Referat fra mange foredrag finner du her.

Roald Stenseide, leder for helse- og opplæringsutvalget i Hordaland fylkeskommune åpnet konferansen.

Før opplæringsdirektør Svein-Erik Fjeld  tok ordet.

Første gjest på listen over foredragsholdere var fremtidsforsker Ole Petter Nyhaug, som blant annet utfordret skolen på å ta i bruk spill som læringsarena.

Professor Stepen Heppell fra England var konferansens tilflydde guru, og han leverte.  Han hadde noen visjonære, spennende, utfordrende og engasjerte innlegg. Margreta har blogget litt om hennes tanker etter å ha hørt på han. Heppell mente at Norge var i en unik posisjon til å ta ledelsen innen utvilking av god læring for det 21. århundre.  Han utfordret oss på å etablere en utdanningens svar på Nobelprisen.  Det ville ha samme effekt for utdanning, som de ulike Nobelprisene har hatt på sine fagfelt.

Her er de som var i ilden under formiddagens økt samlet på første rad.

Trond Tornes og Allan Bjørnstad fra Tandberg startet plenumsøkten dag 2 med å snakke om bruk av videokonferanse og nye arbeidsformer i næringslivet.

 

Mens Øystein Johannessen fra Kunnskapsdepartementet var siste foredragsholder med fokus digital kompetanse og innovasjon i framtidas videregående skole.

Konferansen ble avsluttet med en lett meningsutveksling mellom noen av dem som hadde vært i ilden disse to dagene.

Streaming av plenumsforedrag og diverse parallelle finner du her.

Facebook i undervisningen.

På fredag var det nok et oppslag om hvordan Facebook “ødela” skolen.  NRK hadde et oppslag fra Troms fylkeskommune om hvordan lærere hadde blitt mer negative til bruk av pc’er i skolen de siste fire årene fordi undervisningen ble ødelagt av Facebook og MSN.  Jeg tenker at en lærer som klager på at vedkommende ikke er mer interessant enn Facebook bør gå litt i seg selv. Konstant og umiddelbar tilgang er nå en del av samfunnet, like it or not. Dette gjelder (desverre?) og skolen. Å tro at en kan stenge seg tilbake til fortiden er et fåfengt ønske.  Lærere MÅ ta inn over seg den nye medievirkeligheten og endre praksis.  Tøft, ja, for noen er endring tøft. Men der er nok av bransjer som har oversett at verden er der ute og dem har det gått ille. 

Heldigvis er skolen fylt med lærere som viser stor endringsvilje og utnytter de nye mediene i læringsarbeidet.  Jeg har fått tilbakemeldinger fra mange som med stor entusiasme forteller om hvor engasjerte elevene ble når de f.eks fikk velge arbeidsform selv.  Mange velger da sosial web som Facebook og MSN, med gode resultater.  Andre blogger om sine erfaringer.  Liv Marie Schou er en slik lærer. For dem som kanskje selv synes det er vanskelig å finne vinklinger inn i bruk av sosiale medier i skolen er det flott at de kan hente tips av dem som har gjort seg erfaringer selv. På bloggen til Liv Marie kan du og lese om andre lærere som tar Facebook i bruk i undervisningen.

Men Facebook kan brukes til så mye mer.  Det er en arena å nå elevene på, som de allerede befinner seg på.  Kirkenes vgs har sin egen Facebook-side, som elever, foresatte og ellers alle andre som vil kan få informasjon fra, tilsvarende har Nordahl Grieg vgs, som åpner høsten 2010.

Sosial web er ikke tilpasset tradisjonell formidlingspedagogikk.  PC’er er en utfordring i et infomasjonsfattig miljø som et klasserom. Fremtiden er her, lær av alle de gode Døma som finnes der ute og prøv selv.

Dømer for tredje gang.

I morgen “starter” Dei gode døma 2010.  Det vil si de konkrete forberedelsene starter. Folk fra IT-avdelinga i Hordaland fylkeskommune, Tandberg og Umoe IKT vil være på plass på hotellet for å rigge til utstyr for videokonferanseoverføring, utstyr for streaming av foredrag, ekstra nettkapasitet, ekstra strøm, oppsett av SMARTBoards, o.l. I tillegg vil en del foredragsholdere komme tilreisende.

Det er meldt på 445 deltakere på årets Dømer, i hovedsak fra de videregående skolene i Hordaland fylkeskommune, men og noen eksterne deltakere. Vi har 3x9 parallelle foredrag og 2x10 parallelle foredrag, tilsammen 47 parallelle foredrag, samt 5 plenumsforedrag og debatt. Et stort og komplekst arrangement.  De to foregående årene har arrangementet blitt knirkefritt avviklet og tilbakemeldingene fra deltakerne har være svært gode. Det er ikke til å nekte for at det gir et visst prestasjonspress, for helst vil en jo helst være bedre enn forrige konferanse, ikke “bare” like god. Det er en god og positiv stemning blant alle dem som er innvolvert i avviklingen av årets Dømer og vi gleder oss til å komme i gang.

Mange av deltakere og foredragsholdere er ivrige twittrere og bloggere, og jeg regner med at de neppe er tause under årets Dømer. Så mange vil nok få med seg hva som skjer selvom de ikke er tilstede.

Streaming av fellesforedrag vil og være en mulighet for å få med seg deler av arrangementet.  Desverre har vi ikke anledning til å streame alle de parallelle foredragene, men noen vil bli lagt ut. Der er kommet ønsker om hvilke vi skal streame, og noen av ønskene er jeg glad for å si at vi kan imøtekomme, andre desverre ikke.

Jeg vil bare benytte anledningen til å ønske alle som skal holde innlegg under disse to dagene Lykke til og til dem som skal være deltakere Velkommen til konferanse.   Håper at vi sammen kan bidra til at dette blir to kjekke og lærerike dager. 

Å være søkbar

På nettstedet cyberjournalist  fant jeg denne tegningen (som igjen var hentet fra The New Yorker)

Synes den er ganske så treffende for reaksjoner en får når en prøver å google noen og ikke finner ett eneste treff. Jeg merker en viss irritasjon over folk som ikke har noen referanser på nett, spesielt hvis jeg skal presentere dem i en eller annen sammenheng. Mye sant i at si meg hva Google sier om deg og jeg skal si deg hvem du er.

Are schools dangerously irrelevant?

Scott McLeod, en av skaperne av videoen Shift Happens

holdt i mars denne interessante TED Talks

Han stiller noen viktige spørsmål og peker på noen fundamentale endringer i vårt globale samfunn:

Den første er arbeidets endrete karakter. Den samme utviklingen vi har sett innenfor den industrielle sektor vil nå komme innenfor den såkate tertiærnæringen, service og funksjonæryrker.  Det som kan flyttes til lavkostland vil flyttes til lavkostland. I den forbindelse er det viktig å spørre seg:

Hva er det nye økonomiske landskap som vi forbereder våre unge for?

Hvilke jobber vil de komme til å ha? Vil de være konkurransedyktige i en “hypercompetitive” økonomi?

Den andre store samfunnsendringen vi ser er informasjonens karakter.  Vi har ikke sett så store omveltninger siden oppfinnelsen av trykkekunsten. Endringen nå er ikke at alle kan få tilgang til informasjon, men at alle kan skape informasjon. Vi har vektøy som lett gir enhver en stemme, med det resultat at der er mer innhold der ute enn noen gang før.  Noe er søppel, noe er veldig bra. Ikke bare har alle fått en stemme, men vi kan og finne hverandre.  Vi har verktøy for å finne både innhold, organisasjoner og mennesker som er av interesse for oss. Vi er nå knyttet opp mot (connected) til mennesker, organisasjoner og innhold over hele verden.  Dette skjer i økende grad på mobile enheter slik at vi kan nå dette når som helst fra hvor som helst.

Dette nye informasjonslandskapet gjør at vi må revurdere noen av våre mentale forestillinger om det gamle informasjonslandskapet, som er blekk på papir.  Hvordan skal vi forberede våre unge på den verden?

Han spør hva skolen gjør med dette og sier at vi må totalt revurdere våre pedagogiske paradigmer som ble skapt i en annen tid.  Dagens pedagogiske regimer tar overhodet ikke hensyn til at nå er 3/4 av jobbene i høyere service og kreative yrker, i motsetning til jordbruk og industri som var tilfellet når denne pedgagogiske paradigmet ble skapt.

Han avslutter foredraget med å spørre: hva må vi gjør for å forberede våre unge på de neste 50 år i stedet for de foregående 50 år og hvor modige må vi være for å få dette til? I dag bruker vi for mye tid på å vri på status quo i stedet for å finne opp det nye paradigmet. Hvis vi fortsetter med dette vil skolen i økende grad bli uten relevans for elever, familier og samfunn.

Og for ytterligere å understreke McLeods poeng legger jeg ved denne videoen fra den yngre garde: “An open letter to educators”, hvor følgende påstand blir fremsatt:

dersom institusjonell utdanning nekter å tilpasse informasjonsalderens landskap den vil dø og den bør dø.

What have education done to reinvent itself?

Vedkommende som laget dette utmerkete og tankevekkende “brevet” er en skoledropout.  For to uker siden sluttet vedkommende på skolen, ikke fordi vedkommende ikke mestret, men fordi skolen grep forstyrrende inn i hans utdannelse. Noe å tenke på i disse frafallstider, hvor frafall i skolen er det store temaet.

Budskapet fra denne unge mannen er at institusjonell utdanning ikke trenger endre seg, den må forstå at verden endrer seg og hvis den ikke gjør det og endrer seg med verden, vil verden finne ut at den ikke trenger institusjonell utdanning lengre.

ePedagog

Akershus fylkeskommune vil etablere en ePedagogordning etter modell fra Hordaland.  Noen blåkopi er ikke naturlig, men det var interessant å lese Jørn sine betenkninger i forhold til å ta på seg en slik oppgave. Akershus må finne sin form og jeg ønsker dem lykke til, og kan vi bidra fra Hordaland gjør vi mer enn gjerne det. Men en ting slår meg når jeg leser Jørn sine betraktninger, og det er det jeg vil si noe om nå. Jørn er redd ordningen skal bli “mye byråkratisk skrik og lite pedagogisk ull.”

Epedagogordningen i Hordaland startet som en ressurs i forbindelse med innføring av LMS. 6 lærere fikk frikjøp og skulle skolere og være en ressurs i så henseende. Gruppen ble ledet fra Opplæringsavdelingen. Etterhvert som prosjektet Den digitale skole gikk fremover ble ePedagogenes rolle ble endret og utvidet (frikjøp økt fra 20% til 40%). Dette har vært en funksjon og rolle som har vært forholdsvis udefinert, med relativt løse rammer.  Oppgaven har vært basert på tillit, frihet, fleksibilitet, samarbeid, ansvar  og hatt et visst ad hoc preg.  Grunnen for at vi har valg denne modellen er en ekjennelse av feltets karakter.  Vi jobber med et område i rask endring og utvikling, vi må kunne snu oss raskt rundt og møte de behov som oppstår, og prøve å være i forkant.  Med for stramme rammer, for mye byråkrati og for strikse avtaler er dette ikke mulig.

ePedagogordningen har vært knyttet til prosjektet Den digitale skole, og i forbindelse med at prosjektperioden går ut til sommeren har ePedagogordningen vært evaluert og fått gode tilbakemeldinger. Nå skal vi se på hva vi gjør videre og hvordan en ev. videreføring skal organiseres.

Jeg ønsker Henning Lund, Ingunn Kjøl Wiig, Anne-Cathrine Gotaas  og Jørn Hoelstad  Pettersen, samt Akershus fylkeskommune lykke til.