Topsy. Siste nytt i søkemotorer?

Stadig flere benytter alternativer til Google når de skal lete opp informasjon på nett. Mange benytter Twitter som en slik kilde. I går ble det lansert en ny søkemotor som baserer seg på aktivitet i den sosiale webben. Topsy søker i nettsamfunn som Twitter. Etter å ha testet ut på en del søk ser denne riktig så lovende ut.

Twitter - igjen

Nettsamfunnet Twitter opplever såkalt eksponesiell vekst for tiden, “alle” skal på Twitter.  Som en konsekvens av dette er det mange som synser om Twitter. Når jeg leser disse journalistenes uttalelser om Twitter som narsisistisk, egotrip, meningsløst prat, etc. stiller jeg meg virkelig undrende til vinklingen. 

Selvfølgelig er det kjekt med followers på Twitter, på samme måte som det er kjekt å være populær i skolegården, men som i skolegården er noen opptatt av å ha mange venner og stor bekjentskapskrets, er andre er mer opptatt av kvalitet fremfor kvantitet. Noen vil bli assosiert med de kjekke og populære (følger de som er kjente), mens andre liker følelsen av eksklusivitet (ha mange følgere, men følge få). Selvfølgelig er det kjekt å bli RT (retvittret, det vil si at noen gjentar det du har twitteret) som i verden ellers er det en sosial bekreftelse, noe alle mennesker liker.  Det å få svar fra andre på noe du har twittret eller gå inn i en dialog på Twitter er som å være en del av gjengen i skolegården, de fleste liker det, hvis ikke er man ikke på et nettsamfunn.

Det å være på Twitter, eller Facebook for den saks skyld, er ikke så sært eller spesielt, det dekker vanlige mennesklige behov for sosial kontakt og bekreftelse, selvom man ikke møter folk fysisk.  Tidligere hadde man brevvenner, noen hadde brevvenner de aldri hadde sett som de hadde skaffet seg gjennom f.eks PEN PAL- klubber, andre traff noen på en ferie de brevvekslet med, andre brevvekslet med familie og slekt, eller venner som ikke lengre bodde der de bodde.  Disse vennene var like lite fysiske som dine viruelle venner.  Forskjellen ligger i at responstiden er mye kortere, du trenger ikke vente i ukesvis på postgangen.

Det som i første rekke skiller nettsteder som spesielt Twitter er størrelsen på skolegården.  Du har mulighet til å treffe venner og bekjente som du aldri ville truffet fysisk, eller hatt kapasitet til å pleie omgang med grunnet fysiske og tidsmessige begrensninger.  På Twitter kan man treffe andre som er opptatt av de samme tingene som en selv er opptatt av, en kan ha læringsnettverk, diskusjonsforaer, tenketanker, eller bare sosialt fellesskap som ikke er til erstatning for RL (Real Life), men en utvidelse. For dem som er på disse nettsamfunnene er dette en berikelse i hverdagen, og en blir “kjent” med mange nye, spennende mennesker.

I RL handler mye om hvem du kjenner og hvilke nettverk du har, så og på Twitter.  Det er neppe tilfeldig at ITU i dag legger ut jobbannonse på Twitter.

I forhold til den målgruppen ITU ønsker å nå, er det stor sannsynlighet for at de er på Twitter, sannsynligheten for at de tråler NAV, Finn.no og UiO sine hjemmesider på jakt etter jobb er mindre. Større  selskaper bruker sosiale nettsamfunn for å finne potensielle arbeidstakere.  På Twitter har de og en egen konto for jobbsøkingsråd.

Sosiale nettsamfunn er ikke sære eksponeringssteder for de aller fleste som er medlemmer.  De er en del av vår stamme, vår landsby, en kilde til et fellesskap ut over de fysiske (og tidsmessige) begrensninger vi er underlagt.

Endring i realfags og kreativitetsundervisningen.

Mae Jemison var første kvinne i rommet.  For en evighet siden, i 2002, holdt hun denne talen om behovet for å se på arts and science undervisningen i skolen.  I et land med realfagskrise er dette et foredrag som fremdeles har aktualitet, kanskje mer enn noensinne. Logikk og intuisjon står ikke i motsetning til hverandre, men er to sider av samme sak.

Rasjonelle valg

Vi liker å se på oss selv som kloke, selvstendige individer som treffer velfunderte valg. Denne videoen fra TED Talks er et interessant innlegg i så henseende. It’s all in the options.

Planer er oppskrytt – getting things done.

Via bloggen til Daniel Pink fant jeg dette interessante intervjuet med Googles CEO, Eric Schmidt.  Han snakker til studenter ved Carnegie Mellon, et universitet som har fostret mange sentrale personligheter innen utviklingen a computer science. Schmidt mener at grunnen til at nettopp dette universitetet har så gode resultater er fordi universitetet har en kultur for “getting things done”, det er ikke bare en teoretisk kultur. Hans hovedbudskap til studentene er at alt er om muligheter og flaks, man kan ikke planlegge innovasjon og nyskapning. Man må bare prøve å være på rett sted og være klar. “Don’t bother to have a plan at all”. Folk som lykkes arbeider hardt og tar fordel av hva som kommer forbi. Det handler om å gripe mulighetene.

“Life is what happes to you while you are buzy making other plans. If  you live your life and forgo your plan you can also forgo your fears”.

Og slipper en frykten tør en gjøre feil, og gjør en feil som en lærer av vil en være nyskapende og det er disse nyskapningene som vil bli våre muligheter i fremtiden.  Læresteder må utvikle Culture of innovation- lære av sine feil. 

Sentrale ferdigheter i dag er kognitive og analytiske ferdigheter, lederskap, personlighet, intelligens og selvsagt utdanning.

Han legger stor vekt på behovet for å gjøre ting i gruppe, grupper er smartere, sterkere, raskere enn enkeltindivider. Blant de verktøyene som kan bidra til denne samhandlingen er sosiale nettsteder som Facebook og Twitter (og da er det veldig betenkelig at vi fremdeles har en debatt om stenging for sosial web i skolen.  Hadde en samtale med en lærer på NKUL som fremhevet at nettbruken ved deres skole var gått ned 50% etter at de stengte for slike nettstder.  Men betyr det at elevene følger 50% mer med etter at det ble stengt? Eller kan det være at elevene hadde opp flere vinduer samtidig, slik jeg har nå når jeg skriver dette?)

Schmidt fremhever og betydningen av tillit:

“Trust matter in a networked world. Trust is your most important currency”.

Og noe å tenke på i skolen hvor vi er veldig opptatt av fuskproblematikk, hvilke signaler sender vi da ut til den oppvoksende slekt? Hvilke strategier gir dette i et samfunn i endring?  Og da kan jeg ikke dy meg:  eksamen.  Eksamen avvikles på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, men hvor kommunikasjon er er det eneste du ikke får benytte under eksamen. Det må sees på eksamensordningene.

Å bli googlet

Det snakkes ofte om hvor viktig det er å tenke over hvilken informasjon en legger ut om seg selv, for denne informasjonen kan komme “back to haunt you”. Skoleledere er nå begynt å sjekke Facebookkontoer til potensielle lærere ved en eventuell ansettelse. For en tid tilbake stod det i Dagbladet om en jente som måtte skifte identitet på grunn av informasjon som var lagt ut om henne på nett. Hun fikk ikke hjelp fra politiet og måtte gjennom en lang, smertefull og fullstendig unødvendig prosess for å håndtere konsekvensene denne informasjonen fikk for henne.

Lærdom av dette: for det første skal en ha en sunn skepsis overfor det en leser på nett, informasjon tatt ut av kontekst kan virke mye verre enn den faktisk er (og i noen tilfeller faktisk uriktig), og definerer ikke nødvendigvis deg som person. For det andre: politikere må komme på banen og tilpasse lovverket denne nye medievirkeligheten. Det må få konsekvenser å spre informasjon om andre som kan være til skade for dem, og i denne digitale tid er skadeomfangspotensialet så stort. Vi (har) har hatt en injurielovgivning, men den fange(r)t ikke opp de utfordringene dette nye digitale samfunnet gir oss. Selvsagt må vi i skolen jobbe med elevene og lære dem folkeskikk og bevisstgjøre (noe av denne aktiviteten skyldes tankeløshet, desverre), men verden er nå en gang slik at alle lever ikke opp til folkskikkidealer, derfor har vi lovgivning. Det må bli mulig å håndtere uønsket/skadelig informasjon som er lagt ut. Ja, jeg er klar over nettets uhåndgripelighet, men dette er likevel et område vi må se på. Vi må bare ikke gå i den fellen at vi i “det godes tjeneste” lager lover som stenger for sunn, men utfordrende og krevende aktivitet på nett, slik som en del lovgivning for å bekjempe terrorisme gjør.

Etter at jeg hadde skrevet innlegget ble jeg oppmerksom på dette blogginnlegget via @ingvii på Twitter.

NKUL 2009

I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig.  Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt.  Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn.  Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant  og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL.  Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL.  Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen.  I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.

Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg.  Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden.  Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter.  Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet. 

Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland.  Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett.  Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv.  Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.

Men som med andre ting: disse sosiale mediene er  tveeggete sverd.  Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast.  En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige.  Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….

Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt.  Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye. 

I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere.  Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for  å få tekniske  ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette.  Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper.  Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter?  På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory.  Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.

Nye rekrutteringsarenaer

Til tross for finanskrise og økt arbeidsledighet, er det innen mange sektorer mangel på kvalifisert arbeidskraft, og arbeidssøkende leter etter potensielle arbeidsgivere. State of Missouri, USA, tar nye digitale arenaer i bruk for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft.  For en investering på et par hunder dollar har de nå tatt i bruk Second Life for å nå potensielle nye arbeidstakere.

Nettsamfunnene som vokser frem er og en ny arena for å finne seg jobb.  Det så mye omtalte Twitter har fått en slik tilleggstjeneste: TwitterJobSearch, en utfordrer for de tradisjonelle jobbsøkerdatabasene.  Ellers blir både Facebook og YouTube tatt i bruk for at arbeidsgivere og jobbsøkere skal finne hverandre.

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Firmaet som en wiki

En interessant film om hvordan firmaer kan utnytte ny teknologi.  Denne er om hvordan Best Buy gjør det.

Mange kanaler

 

Den digitale verden utvikler seg i rasende fart, såkalt eksponensiell vekst.  Det må jeg virkelig si jeg føler på om dagen.  Når jeg var ny på Twitter, var det en engere krets som Twittret og det var relativt lett å “hente seg inn igjen” på Twittringene nå en hadde vært off-line.  Det har jeg ingen mulighet til lengre, da mengden Twittringer er så stor at jeg stort sett kun får med meg dem som Twittrer mens jeg er on-line.  Min interesse for Twitter har og dalt litt når mengden med informasjon er så stor at det krever mye av meg å følge med. 

Tilsvarende er det for blogger.  Listen min over blogger jeg følger med på vokser stadig, etter hvert som jeg oppdager spennende blogger å lese, men tid og kapasitet til å lese alle disse bloggene hvor tar jeg den fra? Samt alle andre spennende nettsteder med mye interessant å lese. 

I tillegg er det mange nettsamfunn en etter hver er medlem av, disse skal en holde seg oppdatert på.  Av dem er Facebook det som krever minst.  Alle disse fagrelaterte nettsamfunnene med stor aktivitet, mange diskusjoner, blogger og mange gode tips og lenker, som en burde følge med på. 

Jeg har en stor bunke bøker som jeg skal lese, en dag.  Lesningen min på papir er gått betydelig ned etter hvert som mer og mer av lesingen min er digital.  For jeg finner stadig flere interessante bøker, rapporter og tidsskrifter på nett.  Og enda har jeg ikke vært innom en eneste avis, eller lest epost, eller…

Vi bombaderes av en informasjonsoverflod, og jeg kan til tider bli litt matt av all denne informasjonen.  Det blir spennende å se om det annonserte web 3.0, den såkalte semantiske webben, vil gjøre noe med det.  Se denne videoen fra Kevin Kelly om web 3.0 Den er veldig interessant og tankevekkende. Kan dette hjelpe på denne informasjonsoverfloden, eller blir det en ny utfordring? Det som hvertfall er er helt klart at evne og kompetanse til å håndtere denne informasjonsoverfloden er en basisferdighet i både dagens og morgendagens samfunn.

Liv og lære

Mens jeg er inne på sosial web, læremidler m.m. kan jeg jo vise til denne undersøkelsen fra U.S.A om bruk av web 2.0 i klasserommet. Undersøkelsen viser at det er et stykke fra uttalte holdninger og syn på web-bruk og faktisk bruk. De 9 hovedfunnene er som følger:

• The nation’s district administrators are overwhelmingly positive about the impact of Web 2.0 on students’ lives and their education.
• Keeping students interested and engaged in school is the top priority for Web 2.0 in America schools.
• The majority of district administrators believe that student use of Web 2.0 should be limited to participation on approved educational Web sites.
• The majority of school districts ban social networking and chat rooms while allowing prescribed educational use for most of the other Web 2.0 tools.
• While curriculum directors report low levels of general use of Web 2.0, they describe significant opportunities in curricula and teaching materials.
• Curriculum directors reported that Web 2.0 will be used most effectively in social studies, writing, science, and reading at all grade levels.
• District administrators, the persons responsible for decision making on Web 2.0 in schools, are more passive than active users in the Web 2.0 space.
• Web 2.0 is outpacing the capacity of
  K-12 education to innovate.
• The use of these tools in American classrooms remains the province of individual pioneering classrooms.

Ikke så ulikt Norge?

GovLoop

Jeg har tidligere omtalt nettsamfunnet GovLoop, som jeg synes er et spennende nettsamfunn – omtales som Facebook for offentlig ansatte (noe jeg synes er en helt feil betegnelse da det fungerer på en helt annen måte enn Facebook). Dette er i utgangspunktet er amerikansk initiativ, men er åpent for offentlig ansatte i andre land. Jeg er medlem, men har kun funnet ett medlem til fra Norge, og vedkommende ser ut til å ha en temmelig innaktiv konto.  Dette er et spennende initiativ, målet er selvsagt hvordan kan offentlig forvaltning best ta i bruk ny teknologi for å få en mer effektiv og demokratisk forvaltning til borgernes beste. Dette er et initiativ fra grasrota, ikke styrt av sjefer og sentraladministrert.  Dette tror jeg er cluet med slike samfunn, de kan ikke vedtas av politikere eller administrasjon. Men politikere eller administrasjon kan legge til rette for at de får vokse og blomstre. Dette nettsamfunnet har nå godt over 10 000 medlemmer verden over (i skrivende øyeblikk 10 527). 

Kampen mot vindmøller

For tiden driver forlagsbransjen klappjakt på NDLA og mener at hele prosjektet bør skrinlegges, det beste læremiddelet er og vil fremdeles være den trykte boken. Tatt i betraktning de store summene som hvert år brukes på læremidler er det ikke rart forlagene har dette utgangspunktet, hele deres foretningside er jo truet av et initiativ som NDLA. Nå er jo ikke fylkeskommunenes ansvar å holde liv i forlagsbransjen, men å sørge for god opplæring og ditto læremidler til elevene (går ikke her inn i diskusjonen om leverandørproblematikk). Nå kan en ha ulike meninger om NDLA og NDLA’s fremtid, men det som er helt klart er at NDLA’s inntreden på læremiddelarenaen har medført utfordringer, nytenkning og nyutvikling i forhold til læremiddeltenkningen som ikke hadde kommet i samme grad uten dette fylkeskommunale initiativet. Når forlagsbransjen holder et seminar om digitale læremidler uten at deltakerne har mulighet til å komme online gjør en seg jo noen tanker.

Kanoniseringen av læreboken som det saliggjørende læremiddel  er nok et overgangsfenomen.  Etterhvert som vi får øynene opp for de mulighetene som ligger i bruk av digitale verktøy vil bokens plass bli redusert.  Utfordringen ligger i den endrete praksis (og evaluering) som er en nødvendig konsekvens av at boken ikke lengre er det sentrale læremiddel. Og jeg kan ikke dy meg og legger ved denne videoen: