Nynorsk- bokmål

For tiden pågår en av de utallige måldebattene vi har i vårt lille land. Mange bokmålsbrukere har problemer med å se vitsen med å lære seg å beherske nynorsk, og hvor stor andelen av nynorsk i ulike medieorgan skal være. Språk er identitet, og alle som har lært et annet språk enn sitt eget vet at en lærer mye mer enn ord når en tilegner seg et nytt språk. Ord inneholder et helt univers av kontekst, noe som er en utfordring når en skal oversette. Dette er og en grunn til at vi adopterer ord og begreper fra andre språk uten å prøve å finne norske ord for disse begrepene.
Når verden blir mindre, internett utvikler egne kommunikasjonsfærer basert på store språk, spesielt engelsk, majoritetskulturer "fordriver" minoritetskulturer fordi de ikke er konkurransedyktige, vil og språk endre seg. Språk er et levende produkt, det utvikler seg kun når det brukes. Språk har hele tiden endret seg og "dødd". I vår tid skjer dette imidlertid i et økende tempo. Er dette greit eller er det et mål å prøve å bevare det språkmangfoldet som finnes?

Denne videoen fra lingvisten K. David Harrison er et interessant innlegg i denne debatten.

The hyperlinked society

Ingunn har opprettet Del og Bruk på nettstedet Ning.

Jungeltelegrafen har gått og på et par uker har det fått riktig mange medlemmer, og flere er nok på trappene. Nettsamfunn er noe vi på noen få år har fått et forhold til og snart har de fleste en konto i cyberspace. I The hyperlinked society vil nettsamfunn av ulik karakter være en del av vårt sosiale liv, og det er kjekt å se at lærere tar dette i bruk. Et veldig bra tiltak!

Hva med andre sektorer? Vi som jobber i forvaltning, tar vi i bruk de mulighetene som ligger på webben? Det er hevdet at det som avgjorde valget for Obama var hans forståelse og bruk av de nye kommunikasjonskanalene/mediene. Etter valgskredet hans begynner mange nå å se på dette universet. Sentrale myndigheter har fått seg en blogg de kaller: Blogg om departementene og sosiale medier, hvor de stiller en del spørsmål om hvordan offentlige myndigheter kan være synlig på nye arenaer. Bloggen viser til hva som er gjort i England og EU. Her spørres det om departementene skal være tilstede på Facebook, YouTube, Twitter, m.m.

I januar ble Government 2.0 opprettet i USA. Deres visjon er som følger:

Government 2.0 Club is a national organization that brings together leading thinkers from government, academia and industry to share ideas and solutions for leveraging social media tools and Web 2.0 technologies to create a more collaborate, efficient and effective government — Government 2.0.

We envision this club to be similar in structure and spirit to Social Media Club - an invaluable organization created by Chris Heuer, Kristie Wells and thousands of social media practioners around the world.

Denne “klubben” tar i bruk de fleste medier: Facebook, del.icio.us, Twitter, blogg, Google grupper, LinkedIn og eget nettsamfunn. Det heter GovLop og åpnet for følgende grupper:

*gov't employee (fed/state/local/retired)
* public policy student/professor
* good gov't organization
* gov't contractor with good intentions

Dette nettsamfunnet nærmer seg nå 7000 medlemmer fra hele verden og der er opprettet mer enn 270 ulike grupper.

De har dannet et forum for antikonferanse og på profilen sin på Twitter skriver de:

Bio Unconference about using social media tools and Web 2.0 technologies to create more effective, efficient and collaborative government

Det skjer mye om dagen. Sosiale nettverk og Web 2.0 verktøy begynner å bli mainstream, ikke noe for spesielt interesserte. Så spørsmålet er hvordan kan offentlig sektor “bruke sosiale medieverktøy og Web 2.0 teknologier for å skape mer effektive, tilgjengelig og samarbeidende myndigheter.”

Rome in danger - serious games

Rome in danger er et spill, basert på virtelle verdener, som snart blir tilgjengelig. Spillerne hensettes til det gamle Roms dagligliv og må løse ulike oppgaver. Det kommer stadig nye virtuelle verdener for bruk i skolen, og kanskje kan dette nå elevgrupper som vi sliter med i skolen?




For de som ikke ser potensialet i disse "spillene"/virtuelle verdenene i skolen kan kanskje denne filmen fra Serious Games Institute at Coventry University være av interesse.



Til slutt, det at det er virtuelt betyr ikke at det er bra, denne fra Caspian learning minner om en virtuell utgave av PacMan fra 80-tallet. Og med julestemningen ute om dagen kan denne være litt artig.

Fra 2D til 3D

På online Educa i Berlin i desember 2008 var jeg på et halvdags seminar med Jef Staes. Jeg skrev et fyldig blogginnlegg fra det seminaret. Foredraget til Staes var vel verdt tiden. Han beskrev mange av de utfordringene vi står overfor på mange arenaer i dag, ikke minst skolen. Mange lærere er engasjerte, lærevillige, utviklingsorienterte personer, likevel gir de uttrykk for store fustrasjoner i forhold til arbeidshverdagen sin i skolen. Jeg har tidligere sagt at jeg tror det er en systemfeil i skolen. En systemfeil som gjør at mange av de endringer vi prøver å gjennomføre kolliderer med andre etablerte verdier og systemer i skolen. Jef Staes snakker om at en 3D person i en 2D organisasjon = handlingslammelse/kaos.

Her er to utdrag av et foredrag han hadde på Creativity World Forum 2008.










Etter at jeg hadde publisert dette innlegget så jeg denne videoen på Wes Fryer sin blogg og synes den illustrerer så godt Shoot the red monkey-problematikken at jeg bare måtte ta den med. Noen som har prøvd å innføre noe nytt i skolen (eller andre organisasjoner for den del) som kjenner seg igjen?

Dei gode døma - program

Jeg ser at det er en del som havner på bloggen min i sin søken etter "Dei gode døma". Etter intens jobbing de siste dagene har programmet nå fått sin endelige form, og de som vil kan finne det i pdf-format her. Konferansen er nesten fulltegnet og samtlige videregående skoler i Hordaland er representert. Vi har lagt ut noen reserverte plasser, og vi venter på tilbakemelding på dem. Dersom alle disse benyttes vil det være 500 personer på konferansen, noe vi har satt som absolutt limit. Programmet er variert, med tett samarbeid både med næringsliv og akademia. Fokuset er fortsatt praksis i Den digitale skolen. Vi har av den grunn veldig mange parallelle sesjoner. Opplæringsdirektøren sa i dag at det er som en "pannekake med for mye syltetøy", et uttrykk han hadde fra Radøy. Målet er at alle skal finne noe som passer for dem. Det har vært stor interesse for konferansen og jeg håper alle, både deltakere og foredragsholdere, vil få to flotte dager på Flesland i april.

Mike Wesch om anonymitet på nett.

På Educa i Berlin i desember var Michael Wesch det store trekkplasteret. Nå kommer han på It's learning sin brukerkonferanse i Bergen i mars. Mike Wesch fikk et stort publikum når han la ut filmen The Machine is Us/ing Us, om tekst på nett, The Information R/evolution og A Vision of Students Today. Nå har han laget en ny video om anonymitet på nett. Denne anonymiteten knytter han både til industrisamfunnets fremmedgjøring og anomie. Anomie er et kjent begrep fra sosiologien, og ble lansert av en av sosiologiens tidligste teoretikere, Emilie Durkheim. Anomie oppstår når individet blir løsrevet fra sin identitet i et sosialt fellesskap. Da oppstår det normløshet, og et typisk tilstand av anomie vil kunne være i en krigssituasjon.

På nett vil vi og kunne løsrives fra vår identitet i et sosial fellesskap. Mange unge prøver på ulike måter å bruke nettet for å skape et sosialt fellesskap. Et slikt fellesskap har en del gode sider og en del utfordringer. I kjølvannet av utfordringene har vi debatter rundt nettvett, etiske regler, mobbing, etc. For mange er nettet som Andy Warhols 15 min of fame. Øystein Johannessen viste til noen svenske tilfeller av ungdom som utleverte seg for mye på nett for en tid tilbake. Dette er selvsagt et dilemma i våre idol-tider. Når blir det for mye? Mange unge legger ut mye "spennende" om seg selv på nettsamfunn, som blant annet Facebook. Vi har hatt debatter om deiligst.no og lignende nettsteder, hvor ungdom kan få uønsket eksponering i sin jakt på oppmerksomhet.

I vår frykt for denne "berømmelsen" må vi ikke gå i anonymitetsfellen, for anonymitet på nett er ikke bare bare det heller. I helgen hørte jeg en radiodebatt om hvorvidt nettaviser burde sensurere innleggene før de ble publisert, fordi anonyme innlegg kunne være grovt sjikanerende. Dette er en debatt som kommer opp med jevne mellomrom.

Anonymitet på nett kan i noen tilfeller være helt nødvendig: dette gjelder spesielt i land hvor regimer slår ned på uønskete ytringer. Desverre finnes det miljøer i Norge og hvor det å stå frem med meningene sine kan få en del uønskete sosiale konsekvenser. Atter andre ønsker å dele erfaringer på nett, som de ikke ønsker å bli identifisert med, for eksempel fortelle om psykiske lidelser. Dette er av interesse for andre, men som vedkommende gjerne ikke vil stå frem med.

I en ideell verden burde alle kunne fremstå med sin identitet på nett, men verden er ikke ideell. På nett mangler en del av de vanlig sosiale kontrollmekanismene som sensurerer våre ytringer. Ikke alle har den indre kontroll som stopper dem. En av problemene med å si noe stygt på nett et at en ikke ser reaksjonen til dem en ytrer seg mot. Når en ikke kan se den smerten en påfører andre er det lettere å ytre den. Noen vil hevde at når en er med på leken får en smake steken, det vil si at det er en av konsekvensene av å være på nett. Jeg er ikke enig i det. En slik holdning vil stoppe mange fra å bevege seg ut i cyberspace, og det ville i så fall være et tap for det samfunnet som befinner seg på webben.

Jeg tror ikke all verdens kontrollmekanismer kan forhindre dette. Vi må oppdra oss selv og våre barn til gode etiske og empatiske holdninger. Til syvende og sist er det vår indre kontroll som styrer atferden vår på nett. Og selvsagt ikke være blind for nettets "mørke" sider.

Wesch kommenterer selv videoen her.

Facebook, en drivkraft for endring?

Facebook er det nettsamfunnet som vokser raskest. For 5 uker siden var det 150 millioner brukere, nå er det 175 millioner brukere. I Norge har store deler av den voksne befolkning en profil på Facebook, som vel er det nettsamfunnet som flest innbyggere har et forhold til.

Det som er interessant med Facebook er at 3/4 av brukerne er over 25 år, og den gruppen som har størst vekst er kvinner over 55 år! På bloggen sin spør Will Richardson om nettopp Facebook er den brekkstangen som skal til for å få sosial web inn i skolen.

World of Warcraft

På Educa i Berlin i desember var det stort fokus på on-linespill og virtuelle verdener. Som jeg skrev på et innlegg fra den konferansen fikk vi så mange spørsmål om vi hadde en avatar i WoW at jeg til slutt følte meg litt dum som ikke hadde det. Hvorfor spiller jeg ikke WoW? Tja, si det… Jeg har tidligere skrevet litt om virtuelle verdener, deriblant WoW.

I går hadde WoW “bursdag” – det var da fire år siden spillet ble lansert i EU, i november i fjor var det 4 år siden det ble lansert i USA. På disse litt over fire årene har dette spillet antatt enorme dimensjoner.

På Utdanningskonferansen i Bergen var spill et sentralt tema og David Williamsson Schaffer var der og snakket om epistemiske spill, som er noe helt annet enn on-line rollespill. Epistemiske spill vil nok være mer spiselige for lærere og skolen da de faller inn under kategorien læring. Elevene er i kontrollerte omgivelser og vil kunne evalueres ut fra hva de gjør. Jeg tror absolutt slike spill har en verdi i skolen, men det tror jeg at disse “farlige” on-line rollespillene har og.

I et gammelt “nummer” av Wired er der en artikkel om en person som ble ansatt hos Yahoo på bakgrunn av sine ferdigheter i WoW.

I WoW er der 70 nivåer (level). Man må jobbe seg oppover og det er ulike ferdigheter som kreves for å mestre de ulike nivåene. Level 70 er der spillet virkelig begynner, så de fleste som spiller litt er der. Spillerne former lag (guilds) som ledes av en guildleder. Det å være guildleder er som å være leder i det virkelige liv, og konfliktløsning er en viktig egenskap hos en slik leder. Strategisk tenkning, kommunikasjon og teambuilding er andre. De fleste spillerne er mellom 20 og 30.

Spillet har sin egen variant av Google, som er et bilde av under, der søker man i WoW universet, som Google søker i “vårt” univers.

Der er kart over WoW som har som bruker Google Maps API og derfor fungerer på samme måte som Google Maps.

Selvfølgelig har de og sitt eget wikiunivers: wikia eller WoWWiki.

Og for dere som er nysgjerrige på dette spillet kan dere gå inn her og få en rask innføring i noen av prinsippene for spillet.

Læreren - et luksusgode?

Jeg jobber med prosjektet digital skole. Tanken er at digitale verktøy inn i skolen på en god pedagogisk måte skal bidra til at skolen møter de utfordringene dagens og morgendagens samfunn stiller til de elevene vi sender gjennom systemet. Vi ser at dette er utfordrende på mange områder. Når jeg jobber så tett med området er det ikke til å stikke under en stol at jeg grubler mye på hva er essensen i den revolusjonen vi er inne i og hvilke nye paradigmer vokser frem? Dette er mye mer omfattende enn å bare påvirke skolen, men skoleverket er en institusjon som har gjennomgått relativt få endringer til tross for store samfunnsmessige endringer. Når jeg hadde skrevet det forrige innlegget mitt var det noe som slo meg: i fremtiden vil tilgang på arbeidskraft være en utfordring (derav dette innlegget). I Norge begynner allerede deler av landet å føle på læremangel, i store deler av verden er det ikke tilgang på kvalifiserte lærere, samtidig som, igjen, utdanning er viktig.

Læreryrket er et av få yrker som ikke har opplevd effektivisering som følge av den industrielle revolusjon. I tidligere tider var det stor tilgang på mennesklig arbeidskraft og man trengte ikke være så velstående for å for eksempel ha hushjelp. Etter hvert som velstanden steg, prisen på arbeidskraft gikk opp og arbeidsbesparende maskiner kom inn i hjemmet forsvant hushjelpene ut. Slik gikk det på mange andre områder og; industri, jordbruk, fiske, bank, post, etc. Mange oppgaver som tidligere krevde dyktige fagpersoner blir i dag utført av hvermansen ved hjelp av digitale verktøy. Men alså ikke for læreryrket.

Kanskje er den tiden på hell at vi kan unne oss den luksusen det er å ha den lærertettheten som vi har, og læreryrket vil og bli effektivisert? Michael Horn kommenterer på nettstedet Disrupting Class en artikkel fra The New York Times om at høyere utdanning har hatt og vil ha en slik prisutvikling at vanlige folk ikke vil ha råd til det. Prisen på et 4-års universitetsstudie har gått opp med 76% på de siste 10 år. Dette vil selvsagt bli et stort problem om ikke der kommer noe til erstatning/løsning.

Omfanget av den offentlige sektor vokser, opplærings- og utdanningsbudsjettene ekspanderer og med en aldrende befolkning leter politikerne etter måter å holde de offentlige budsjettene i sjakk. Utdanningssektoren klager på manglende bevilgninger til det meste.

I USA har økte drivstoffpriser og finanskrisen ført til at mange skoler har innført 4 dagers uke for å spare penger (flere oppslag her, her, her og her).

Shaffer sa på sitt foredrag på Utdanningskonferansen at datamaskiner kunne "outsource" både hukommelse og tenkning. I en samtale sa han at hvorfor skal vi bruke krefter på lavere kognitiv tenkning (som f. eks gangetabellen) når teknologien frigir krefter til høyere kognitiv tenkning? Jo mer tid vi bruker på lavere kognitiv tenkning (pugg, memorering, faktasetninger, m.m.) jo mindre tid får vi til høyere kognitiv tekning (for eksempel så han ingen mening i nyordningen med at elevene i 10. klasse skal ha en delprøve i matematikk uten kalkulator).

Poenget er at med disse nye maskinene og den nye teknologien vil vi nok se en del fundamentale endringer i samfunnstrukturene, da det åpner seg muligheter vi ikke tidligere har hatt og kanskje er læreryrket et yrke som vil kunne måtte føle på det? Michel Horn hevder at denne disruptive teknologien, med ulike on-lineløsninger vil være svaret på disse utfordringene. Han snakker om undervisningsuniversiteter i stedet for forskningsuniversiteter. Ved disse universitetene er det virtuelle klasserom, som feks Smarthinking som reklamerer med følgende:

Affordability – StraighterLine courses cost less than a comparable course at a traditional college or university.
· Individualized and Live Academic Support – StraighterLine represents the only online education source providing up to 24/7 on-demand instructional guidance. The program leverages SMARTHINKING’s online tutors, which to date have provided more that 1 million tutoring sessions to college students.
· Flexibility – Courses have no fixed start or due dates and can be completed at each individual student’s pace.

Helga Hjetland og Frank Aarebrot sa på Utdanningskonferansen at disse digitale verktøyene snarere øker behovet for lærere, enn å redusere behovet.
I Aftenposten 7. feb 2009 i 10 bud for lærere er bud nr. 6 fra en tidligere rektor i videregående skole (twittret fra Guttorm):

6. Du skal ikkje vere redd for å stille deg mellom datamaskinane og elevane.

Helga Hjetland avsluttet innlegget sitt på Utdanningskonferansen med å si:
"vi er kommet lengre enn at IKT skal ta lærerens plass".

Hva er det behov for at disse lærerne skal gjøre? Det samme som før, med strøm på?

Virtuelle lærere?

Nylig ble det lagt frem en Stortingsmelding om ny lærerutdanning, med krav om faglig fordypning og spesialisering. Samtidig leser vi i Bergen Tidende i dag at 1/3 av elevene faller fra i videregående opplæring (ikke akkurat nye tall). Kjell skriver på sin blogg at der er dårlig rekruttering til læreryrket. Clayton Christensens bok Disrupting Class er snart obligatorisk lesning for alle som mener noe om skole.

Folk reiser mer, flytter mer, jobber til ukurante tider, og i morges hørte vi på radioen at skilte foreldre vil at barna deres skal gå på to skoler (delt foreldreansvar, delt hjem, delt skole). Tallet på barn som får hjemmeundervisning er økende.

Alt dette i en tid hvor utdanning aldri har vært viktigere – vi lever i meritokratiske tider, hvor folks evner, kunnskaper og kompetanser i stor grad avgjør deres skjebne på arbeidsmarkedet. Skolen har, som jeg har vært inne på tidligere, vært en forholdsvis skjermet sektor. Mange begynner nå å fremheve de mange on-line tilbudene fra lærere som elever kan benytte seg av. Et av disse heter WiZiQ. Det er et virtuelt klasserom med interaktive tavler, et utall av opptaks- og opplastningfunksjoner, en delingsarena hvor lærere har lastet opp tester og ulike undervisningsøkter, et nettsamfunn, m.m. Det som er interessant er at de reklamerer med at: “There is a teacher in everyone. Becomme a teacher.” Så kan en få seg en konto og et virtuelt klasserom, for som det står “Anyone can Teach and Learn Live, Online”. Det tar under ett minutt å bli en virtuell lærer. Hvorvidt du får elever er avhengig av kvaliteten på undervisningen din.

Nå vil sikkert 99% av dem som leser dette si: for noe tull, ingen kan erstatte læreren, klassen, skolen, og dette er bare humburg, i beste fall et (dårlig!) supplement. Jeg skal ikke si at dette er fremtiden, eller om det er en god eller dårlig ide, men jeg vi si noen ord: bilder, musikk og sannsynligvis bøker. Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.

En liten søt historie

På Utdanningskonferansen i Bergen hadde en rektorkollega og jeg en lang, hyggelig prat med Sugata Mitra hvor vi blant annet snakket om hvilke pedagogiske implikasjoner forskningen hans kunne ha for norsk skole. Mitra sa blant annet to ting: vi skulle la elevene definere hva de trengte hjelp til fra læreren, i noen fag ville det være 90%, i andre fag mindre. Han foreslo og at “we cut a deal with the children, we learn them maths and they learn us technology”. Denne rektoren (jeg har fått lov å fortelle denne historien) fortalte dette entusiastisk videre til en lærer som har flere minoritetsspråklige elever. Dette er elever som omtrent ikke kan ett ord norsk, men han, inspirert av hva rektoren hadde sagt, spurte elevene om de kunne blogge. Det kom da frem brede smil hos alle hvorpå de bekreftet at det kunne de. Så nå er blogging et verktøy i denne gruppen og jeg venter spent på fortsettelsen.

Sugata Mitra – Hole in the Wall

Etter flere innledenende foredrag på Utdanningskonferansen kom ett av hovedforedragene. Mens Hjetland og Eriksen understreket læreren som mediator for læring, og reduserte betydningen til PC-en, kom Mitra med et foredrag som viste det stikk motsatte. La barna i fred, la dem fungere samme i en gruppe, gi dem en pc med nettoppkobling og det er ikke grenser for hva de kan lære. Kommer der en voksen inn i prosessen, slutter barna å være lærende og søkende og de intar en annen rolle.

Her vil jeg komme med et kort sammendrag av foredraget hans:

Hole-in-the-walle- experiment v/ Sugata Mitra, professor of Educational Technology, Newcastle University
Han startet med ordet Antithesis, og foredraget hans var virkelig et disruptivt foredrag om slår hull på en del myter om læring. Sist han var i Bergen var han litt tøffere, i dag var han forsåvidt ganske moderat. Da sa han sist at den læreren som kunne erstattes av en pc burde bli det, i dag var han mer moderat og sa at eksperimentet hans gav muligheter i områder uten tilgang på gode lærere.

Hole in the wall består av 10 ulike eksperimenter.
Mitra startet med å vise til at naturen er full av self-organizing systems. Været er et slik self-organizing system, som er uforutsigbart og som vi ikke kan styre og som lager seg selv.
Hva er sammenhengen mellom et selvorganiserende system og et læringssystem? På internett er det mange slike selvorganiserende systemer som SecondLife, Moodle, wiki, Bearshare, m.m.
Disse ble ikke skapt av lærere, men av unge mennsker for seg selv. De er er skapt for læring og andre aktiviteter, men ikke skapt av lærere.

Der er steder i verden hvor gode skoler ikke eksisterer og gode lærere ikke vil arbeide. Det kan være mange grunner for det. Det vil nok alltid være slik. Hva gjør vi?

Mitra kommer fra New Delhi, hvor der er gode skoler og områder i byen hvor gode lærere ikke vil arbeide.

Hans kontor lå i et slikt område, hvor det var et slumoråde uten gode skoler på den andre siden av gaten fra hvor Mitra jobbet.

1999-2003
1. eksperiment: i New Delhi:
Mitra stilte seg selv spørsmålet: kan være en link mellom disse to verdener, hans verden og slumområdet på andre siden av gaten?

Han fikk satt inn en pc med nettilgang i et huromm i en vegg på andre siden av gaten fra kontoret - deretter ventet Mitra og så hva skjedde. Han fikk og en kollega til å filme det som skjedde.
Etter 8 timer surfer to barn, en jente på 6 og en gutt på 8 år. Han lærte henne å surfe på nettet (dette var i 1999). Disse elevene gikk ikke på skole, hadde aldri sett en pc og aldri hørt om internett.

Mitra fikk kritiske spørsmål som:

• var dette virkelig
• har språk betydning
• ville pc`ene vare
• hadde noen lært dem

Han gjentok derfor gjentok eksperimentet i en landsby og fikk bekreftet at ingen hadde lært noe der noe på en veldig lang tid. Han satte opp et skjult kamera for å se hva som skjedde. Mitra viste en film og kommenterte.
Begynte med at en 13-14 årgammel gutt, skoledropout, kom. Han oppdaget rask hvordan han kunne bruke touchpaden, etter 8 min surfet han på nettet. Når Mitra spurte gutten hva dette var svarte gutten at dette var dette en tv med milloner av kanaler. Om kvelden surfet 70 barn, som aldri før hadde sett en pc.

Konklusjon: Læring skjer av seg selv uten undervisning. Grupper av barn kan lære selv.

Den neste utfordringen var: språket (engelsk): kanskje noen av barna kunne litt engelsk, og det var grunnen til at de lyktes?
Mitra fant en landsby hvor ingen engelsklærer ville jobbe, barna kunne ikke engelsk. Dette var i juni 2000.
Barna samlet seg rundt pc-en så snart den kom, mennene viste liten intresse, kvinnene så på fra avstand. Mitra reiste vekk i 3 mnd. Når de kom tilbake møtte de en 8 år gammel gutt og 12 år gammel jente som ba om en raskere prosessor og bedre mus.

Når Mitra spurte om språket hadde vært et hinder svarte ungene: du har gitt oss en maskin som bare fungerer på engelsk og derfor må vi bare lære dette språket. En voksen ville sagt: du har gitt oss en maskin i som bare fungerer på engelsk derfor kan vi ikke bruke den.
Hos den voksne får vi to negative, hos barna får vi to positive. Mitra sier at der skjer en endring mellom 10 og 16, hvor vi går fra muligheter til begrensninger. Han sa og at dersom internett hadde vært på kinesisk villle ungene lært det. Hans eksperimenter er heller ikke begrenset til noen områder, dette vil fungere over alt.

I neste fase prøvde han dette ut 23 steder i India over 5 år .

Utfordringer:

• hvordan ha en pc utendørs
• pc ikke laget for læring,
• pp ikke laget for lærere
• måtte ta hansyn til klima
• etnisk og sosioøkonomisk forhold, geografi

Han viste film fra forsøket hvor vi blant annet så unger som hadde funnet en webside som lærer det engelske alfabetet og en 8 åring som forteller en eldre søster hva hun skal gjøre .
Konklusjonene var:

• gruppper av barn kan lære å bruke nettet uavhengig av hvor de er,
• pc-er må være på åpne trygge plasser, ikke innendørs, ungene forbinder da pc-ene med skole og er ikke lengre interessert i å lære,
• kommer de innendørs vil og foreldrene hindre jentene i å bruke dem, utendørs stiller jenter og gutter likt.
• Skjermene må være store og lett synlig,
• et offentlig sted hvor voksne går forbi - ved å være offentlig forhinder en uønskete sider og en får ikke vandalisme i offentlige steder.
• 200-300 barn kan dele en pc for å bli computerliterate på 3 mnd.

Mitra lurte på hva mer kunne skje:
barn kan lære pc og språk, hvor er grensene?

Mitra testet dette ut på på en jenteskole, med 12 år gamle jenter, hvor de ikke var interessert i algerbra: han fortalte dem at dette var noe algebrasoftware og ville ha dem til å teste det ut. Det som var interessant med dette eksperimentet var at de flinke jentene hadde ingen faglig utvikling som følge av forsøket, mens svake elever viste sterk faglig fremgang. Mitra konkuderte at det ikke vits å inføre PC’er fra toppen, start med de underpresterende, der skjer det mest.

Mitra ville prøve å finne ut hvor langt kunne han strekke dette? Kan tamilsnakkende barn lære bioteknologi på egenhånd?

Han fant en landsby som var hardt rammet av tsunamien, nesten alle menn var døde, de hadde ikke lærere. Han la en del info om bioteknologi inn på pc-en, ba 10-12 åringer se på det og reiste vekk. Når han kom tilbake etter 2 mnd spurte han ungene om de så på det og om de forstod det: de svarte nei, det er vanskelig og på engelsk. Mitra spurte videre om hvor mange ganger så de på det, og fikk hver dag til svar. Da kom det et avansert svar fra en jente om Alzheimers og DNA og genforskning. Lærdommen av dette er at når barn sier de ikke forstår legger de noe helt annet i det enn de voksne. I denne landsbyen hadde de økt skår på 30% på 2 mnd.

Alså: barn lærer når de er alene uten en voksen.

Mitra viste til et tilsvarende eksperiment i England, The Gateshead experiment. På denne skolen hadde alle elevene hver sin pc uten at det skjedde noen spesielle endringer i læringen til elevene. Mitra delte de 32 tiåringene opp i grupper på 4, de kunne kun bruke en pc. De kunne snakke med hvem de ville, bytte gruppe, kopiere hva de ville av de andre gruppenes arbeid og utgi det for sitt eget. Han ga elevene en mattetest for 16 åringer og 1 time til å finne svarene.

Elevene brukte digitale verktøy som

• google
• wikipedia
• ask jeves
• answebag
• ask

De beste løste oppgaven innen 20 min, alle innenfor en time. 3 mnd senere husket elevene fremdeles det de hadde lært ved å gjennomføre denne oppgaven. Det var en gruppe som ikke klarte dette. Den bestod av 3 gutter som gikk på do og var der hele tiden, og en jente som ble sittende igjen alene.

Mitra fant ut at det var diskusjonen rundt pc-en som la grunnlaget for læringen. Det var og viktig at læreren lot elevene jobbe på egen hånd med det de kunne jobbe på egen hånd med:
Learning is a process of self-organizing

How far can we go? Kan vi erstatte læreren med et 3d hologram? Mitra viste eksempler på lærere i England som underviste elever i India i engelsk pr. skjerm. I følge Mitra hadde dette hatt positiv effekt på engelsken til disse elevene.

Mitra avsluttet med å si at det de gjorde var outdoctrination, i stedet for indoctrination.

Se og Moldeklevs blogg fra konferansen.

Utdanningskonferansen del 3

Tredje taler var Helge Lund, adm.dir i StatoilHydro. Han skulle snakke om energiutfordringer og realkompetanse.

Lund startet med å si at han kjenner ingen annen formel for å imøtegå kompleksistet enn med mer kompetanse - våre konkurenter er mange flere - vi må være smartere og jobbe bedre enn våre konkurenter.
Olje og gass-sektoren har vært viktig for å bygge opp kompetansesmiljøer i Norge og for innovasjon. Han mener at folk har et feil bilde av denne sektoren, det er ikke bare karer i skitne uniformer med skiftenøkkel . Olje og gass-sektoren står ikke tilbake for noe sektorer i verden på teknologi og inovasjon. Han viste blant annet til at StatoilHydro må samarbeide med romfartsmiljøer for å skaffe materialer som tåler de høye temperaturene de av og til jobber under.
I følge Lund handler dette ikke om hardvare, det handler mye mer om hvordan en kan snekre kunnskap og kompetanse sammen for å løse en oppgave. Den beste måten å utvikle kunnskap og kompetanse er gjennom å løse konkrete oppgaver.

Lund understreket at oljebransjen er ikke på hell, vi har bare tatt opp 1/3 av ressursene. Gass kan utvinnes i 75 år til i Norge.

Finanskrisen: påvirker alle næringer - oljeprisutviklingen skaper utfordringer for bransjen, inntektene har stupt med 70% siden i sommer, kombinert med et dårlig fungerende kredittmarked.

Lund ser 4 hovedutfordringer fremover:
- sterk etterspørselvekst etter energi - devet av den tredje verdens velstandsvekst, når folk blir trukket ut av fattigdom øker energibehovet, der er et 1-1 forhold mellom bruk av energi og BNP
- land med energiressurser blir mer og mer lukket, vanskelig å få tilgang til ressurser
- håndtere behovet for energi og produsere det med et lavere CO2 innhold, men er ikke mulig i overskuelig fremtid å erstatte olje og gass
-Norge er best på CO2 reduksjon - skyldes CO2 skatt som ble pålagt norske bedrifter

Kompleksitetens tidsalder- hvordan løse utfordringene?
Vi må bli bedre til systematisk utvikle kunnskap, kompetanse og teknologi.
Noen politikere tror at teknologi kan vedtas - det kan den ikke, den kan bare defineres - gjennom å løse konkrete problemstillinger.
Samarbeid- ingen utdanningsinstitusjoner, organisasjoner eller land kan løse de problemstillingene vi står overfor alene, det må til samarbeid på tvers av disiplinene - mange konsekvenser for norsk skole
Vi kan ikke bare fokusere på realfag, men må utvikle og lære oss å spille med andre fag som gjør oss i stand til å jobbe med de mest krevende områder i verden (lukkete land med umodne regimer)

3 forutsetninger for sterke institusjoner

• praktiske mål
• institusjoener med klare hodninger og verdigrunnlag
• lærere som kan og vil

Problemet er ikke at vi sikter for høyt og bommer, men sikter for lavt og treffer!!!

Utdanningskonferansen del 2

Neste kvinne ut var Ine Eriksen Søreide, leder i KUF-komite og skolepolitisk talskvinne for Høyre.

Hun startet med et historisk tilbakeblikk og viste til IBM sjefens uttalelse fra 1975: han så for seg et verdensmarked på maks 5 datamaskiner. I dag er det ikke mulig å gå inn i et klasserom uten å se laptopper. I 1997 skulle ikke Eriksen ha ha mobiltelefon, idag sender hun 2800 sms i kvartalet.
Utviklingen går fort, og utfordring for skolen å holde tritt med en utvikling som går stadig fortere. Tempo for kompetanseheving av lærer har ikke hengt med.

Elevene har kompetanse om verktøyet, men ikke kompetanse om hvordan de skal omdanne det for læring.

Digitale verktøy er ikke et mål i seg selv, men et verktøy. Vi må ikke kaste lærernes dialog over bord med pc-ene. Tall elever pr pc har skygget for denne dimensjonen. Vi må ta vare på formidling og dialog med elevene - forsvinner det, får ikke elevene utnyttet de mulighetene digitale verktøy gir.

Enormt spenn i bruk av digitale verktøy, digital kompetanse er sammensatt. Lærerne må skille
mellom det som er bra og det som er dårlig, på basis av kunnskap. Skolen må lære eleven om personvern- digitale spor.

Bruk av digitale verktøy er ikke noen redning i situasjoner hvor en skulle gjort noe bedre, er ingen erstatning for formidlingsvene og kunnskap - folk vil vise at de er flinke til å bruke digitale verktøy og pøser på med PP lysark.

Eriksen avsluttet med å siterte Kristin Halvorsen: "vi trenger ikke pugge - info er ikke langt unna", Eriksen var uenig: "kunnskap er langt unna".
Digitale verktøy er kun det: verktøy. IKT middel for å fremme bedre læring for alle elevene.

Utdanningskonferansen 2009 Del 1

Så er vi i gang og etter kunsternisk innslag åpnet sjefslæreren, Helga Hjetland. Hun startet jo med å hevde at Bergen er byen over alle byer!! Som innfødt kan jeg styre min begeistring for den karakteristikken, men la gå.........

Hjetland startet med å fremheve at ikt må brukes på en pedagogisk måte. Det er viktig med kjennskap til digitale verktøy og hvordan de kan fremme læring. Hun fortsatte med å si følgende:
PowerPoint leaves the audience powerless and the presenter point less.
Hun fortsatte med å si at IKT i seg selv skaper ikke kunnskap og læring. Kunnskapsteknologi kan ikke erstatte kommunikasjon.
I følge Hjetland må lærere og skoleledere ha digital kompetanse. Utfordringen er at dette er en teknologi hvor de eldre lærer av de yngre, og dette må tas på alvor.
Så gikk hun til angrep på politiske rådgivere uten skolefaglig bakgrunn som tror at IKT løser alt. Hun viste blant annet til en politisk rådgiver som hadde ment at chatting burde være tillatt i klasserommet: når han ble spurt om hvordan dette skulle gjennomføres hadde vedkommende sagt at det visste ikke han, det måtte lærerne finne ut.
Hjetland var tydelig på at lærere må ha profesjonell autonomi til å styre pc-bruken. Lærere måtte lære seg spillereglene for bruk av digitale læremiddel og vurdere den pedagogiske merverdien, og Utdanningsforbundet vil være med å legge premissene for bruk av IKT i skolen.

Hjetland sa at digitale læremiddel gir muligheter for tilrettelegging, og snakket om fokus på bruk av ikt i barnehagen. Digitale verktøy er en kilde til lek, kommunikasjon og innhenting av kunnskap i følge den nye rammeplan for barnehage.

Så avsluttet hun med å si at hun håpet dette ble to interessante dager, og fremhevet noen foredrag, blant annet Kristin Bøhles innlegg (som er om NDLA-naturfag)!
Men læreboken har hatt og fremdeles skal ha en sentral plass i skolen -den er det beste verktøyet for å få en kronologi over faget. Vi er kommet lengre enn at IKT skal ta lærerens plass, men IKT kan være et nyttig virkemiddel for læring.

6. bilde i mappen

Jeg ble for et par dager siden utfordret av Torill på å skrive noe om ett av bildene mine. Utfordringen var som følger:
Gå til "Mine bilder".
Ta ut den 6. mappen og deretter det 6. bildet i denne mappen.
Sett bildet på bloggen og skriv noe om dette bildet.
Inviter 6 nye til å bli med på denne utfordringen.
Link til dem, og la dem vite at de er utfordret.

Jørn fikk og denne utfordringen og hans svar er her.

Uff, så vanskelig tenkte jeg, hva har jeg nå der? Når jeg så etter fant jeg dette bildet, og det passet jo bra siden Torills domene er reiseliv.

Dette er fra en ferie i Argentina og Brasil for noen år siden. Vi er her på brasiliansk side og ser rett inn i The Devils Throat i Foz do Iguaçu.
Dette er verdens største vannfall, 3 ganger større enn Niagara. Vannfallene består av flere svære fossefall. (Dette er bare en liten del, fristende å legge ut flere bilder). Der var en gang en forskyvning av platene der og derfor oppstod fossefallene. Vi måtte gå gjennom jungelen for å komme til fossene. Det var tett jungel der, for på 30 tallet ble mesteparten av skogen hugget til tømmer. Dette området er nå nasjonalpark, men det tar 500 år før skogen har tatt seg opp igjen - litt å tenke på når urskog hogges ned i ulike deler av verden, inklusive Norge.

På argentinsk side er de flinkere til å ta vare på skog og dyre-og fugleliv enn på brasiliansk side. Blant annet er det forbudt med helikopterflyging over fossen av hensyn til fuglelivet. På brasiliansk side tar de ikke slike hensyn. Jeg kom i store etiske konflikter med meg selv på brasiliansk side når det ble snakk om å ta en helikoptertur over fossen. Burde selvsagt ikke gjøre det av hensyn til fuglelivet, dersom jeg tok den turen støttet jeg jo ikke-fuglevennlig aktivitet. Jeg endte likevel opp i helikopter med de andre - så mye for personlig ansvar og etiske valg (ikke stolt av den - nei).

Uansett for en vestlending med stolte fossetradisjoner: en foss blir ALDRI det samme igjen.
Jeg tagger ikke noen nye i dette memet, om noen ønsker å ta opp tråden - feel free.

Utdanningskonferansen 2009

På mandag og tirsdag er det en stor Utdanningskonferanse i Bergen. Den er fulltegnet med 400 deltakere. Selv er jeg en del av programkomiteen for konferansen, mens IMTEC er arrangør. Konferansen er nok en av de mange IKT og skolekonferansene som arrangeres for tiden. Etter interessen å dømme ser det ut som det er et stort behov for slike konferanser. IKT inn i skolen er jo enda på babystadiet, og vi leter etter en vei å få dette til på en god måte. I den sammenhengen vil jeg trekke frem to av foredragsholderne våre: Sugata Mithra og David Williamson Schaffer. Den siste jobber med spill og læring. Hvordan kan ulike former for spill/virtuelle verdener tas i bruk i undervisningen. Den første et kjent fra et eksperiment med navnet: Hole-in-the-Wall-Experiment. Eksperimentet begynte i India, men elementer av det har og blitt prøvd ut i England. Det jeg synes er fasinerende med dette eksperimentet er at det utfordrer en del av "mytene/vedtatte sannheter" om barns læring. Siden de kommer på konferansen vil jeg prøve å få blogget fra foredragene deres i stedet for å si for mye nå. Hvordan det blir i praksis, som en del av vertskapet vet jeg ikke enda, men noe skal jeg vel få til.

Byråkrater som blogger

Anne Cathrine etterlyste for et par dager siden oss som jobber med pedagogisk bruk av IKT i bloggosfæren, og jeg ropte ut høyt min tilstedeværelse. Nå vil jeg si litt om dilemmaer jeg har følt på i forhold til dette.

Jeg er en offentlig tjenestemann(kvinne) i en posisjon som gir en viss grad av innflytelse. Når jeg uttaler meg offentlig kan jeg ikke helt fri meg fra min posisjon i yrkeslivet, selvom, som jeg skriver på profilen min: mine ytringer er av privat karakter og ikke nødvendigvis representative for hva Hordaland fylkeskommune står for. Dette gjelder spesielt det området jeg blogger om: skole, teknologisk utvikling, organisasjonsutvikling og samfunnsutvikling. Dette er områder som engasjerer meg og interesserer meg (var blant annet tema for hovedoppgaven min). Når jeg i tillegg er så heldig å få jobbe med dette emnet vil der helt klart bli overslag. De som eventuelt leser bloggen min vil lese med sine briller og lese ting inn i mine uttalelser som kanskje ikke var intendert fra min side. Dette er alltid en utfordring i kommunikasjon mellom mennesker, enten den er skriftlig eller muntlig.

Nå vet jeg at jeg har full ytringsfrihet så lenge jeg ikke bryter lover eller forskrifter eller sprer taushetsbelagt informasjon, men er det alltid klokt å ytre seg?

Jeg skal innrømme at jeg gikk en stund å ruget på om jeg skulle gå ut i bloggosfæren. Nå er jeg og heldig med at min sjef, Opplæringsdirektøren, er svært interessert i emnet og der er stor takhøyde og romslighet, så mine bevegrunner skyldes ikke interne forhold i HFK. I min posisjon, på fylkesnivå (eller kommunenivå) var det ikke noen andre som jeg kjente til.
Arne Krokan har tidligere etterlyst byråkrater som blogger, han vil vel egentlig ha alle ut i bloggosfæren. Nå gjør Anne Cathrine det samme.

Jeg tror mange byråkrater føler på det samme som jeg: vi er i en mellomposisjon, med en viss innflytelse, men likevel underlagt et hierarki, og må følge direktiver og retningslinjer fra personer og organ over oss. Det å ytre seg offentlig er ikke uten konsekvenser, med mindre det du sier er så tannløst at folk knapt legger merke til det: God jul og Godt Nytt År. Spesielt å blogge om emner som er relatert til din yrkesutøvelse er utfordrende.

Når jeg likevel valgte å gå ut i bloggosfæren skal jeg innrømme at det delvis var knyttet til jobben min. Jeg kunne ikke "misjonere dette budskapet" uten å etterleve det jeg prediket. Jeg trengte (og ønsket) å være en del av dette universet. For meg har det vært en ubetinget positiv opplevelse - det har vært utrolig lærerikt, gitt meg nye perspektiver på mange saker og jeg har blitt kjent med så mange hyggelige, flotte mennesker.

Vi lever i en tid hvor vi går gjennom en del paradigmeskifter. Tiden med strengt hierarkiske organisasjoner er på vei ut. Vi får flatere strukturer, med mer autonome arbeidstakere som fungerer i nettverk. Dette vil og få betydning for byråkratiet. Vi er bare i starten. Siden jeg begynte å blogge er flere av mine kollegaer kommet på banen, og enda flere vil nok komme. En del av våre nye kolleger har gjerne blogget i mange år allerede før de tar til i byråkratiet/arbeidslivet. Vi får se hvor veien går videre.

The-25-random-things meme

Akkurat når 7-ting-du-ikke trenger-å-vite-om-meg memet har begynt å roe seg ned, dukker det opp 25-random-things meme på bloggen Wikinomics. Ser ikke at de driver med tagging, men oppfordrer til cut and paste for å få sine ting inn på nettsiden. Mer Googlejuice?

Twitter

Det er en uendelig mengde nettsamfunn i cyberspace. De som tror de kan stenge for dem har tapt på forhånd, det er lettere å definere hva som skal være åpent enn å stenge for uønskete adresser. Mange voksne tror at nettsamfunn er Facebook, kanskje og MSN, ja og så YouTube da. Hva med Nettby, MySpace, Ning, Twitter, SecondLife, Habbo, Identica, Flicr, etc, etc, etc. Alle nettsamfunn, men av ulik karakter, og noen mindre plagsomme i skolen enn andre.
Mange beslutninger som fattes, gjøres av mennesker med begrenset erfaring og innsikt i ulike sider ved digitale verktøy og internett. Ikke unaturlig, siden utviklingen går fort og det er nesten mer enn en fulltidsjobb å henge med.
Jeg har tidligere berømmet Kunnskapsdepartementet for deres tilstedeværelse i cyberspace, både fra politisk og administrativt nivå. Jeg synes det derfor var positivt når jeg fikk et tips på Twitter fra Torger Åge om at Udir var på Twitter. Så flott, tenkte jeg, dem må jeg følge. Men var det så enkelt, nei, de har protected updates, slik at jeg må sende en request for å få tilgang til hva de twittrer om. Hvem kom på den glupe ideen å holde updatene til en offentlig etat lukket? Nå skal det sies at det kan være en god grunn for dette. Sosial web er en viktig lærings- og kommunikasjonsarena, som jeg tidligere har vært inne på, og offentlige etater (og private bedrifter) tar i altfor liten grad sosial web i bruk på arbeidsplassen. Det kan godt være at Udir har funnet ut at Twitter er et godt verktøy å bruke for samhandling internt i organisasjonen, og derfor av naturlige grunner har protected updates. I så tilfellet vil jeg rette skryt til Udir for å ta nye verktøy i bruk. Etter hvert som sosial web brer om seg vil vi kanskje se flere slike organisasjonsinterne grupper i ulike nettsamfunn.
Min første reaksjon var, "hei så teit, Udir har protected updates", men kanskje er det nettopp dette som er positivt?
Og til slutt, jeg fant en hel del politikere på Twitter og tenkte: aha, nå tar de og denne arenaen i bruk. Lurer på om de skriver selv, eller har noen til å skrive for dem slik Obama har. Men når jeg gikk inn og så på dem, var det helt klart ikke dem selv som står bak, men morsomme var de.

Blogging

Det er sagt at 2008 var det året "alle kom på nett", og at vi i 2009 virkelig vil få se konsekvensene av dette. 2009 er et valgår, og med det amerikanske presidentvalget friskt i minne blir det spennende å se hvordan norske politikere (og de tradisjonelle norske medier) vil håndtere dette. I dag kan en lese i BT at Statsministeren er blitt tvunget til å kommentere regjeringens syn i blasfemisaken som følge av en pressgruppe på Facebook.

Stadig tar nye politikere i bruk webben som ytringsarena: det er gledelig at Kunnskapsministeren er en av dem. Gledelig fordi vi som jobber med å få lærerne til å ta i bruk web i skolen trenger å kunne vise til at det er sammenheng mellom liv og lære. På mandag tok Kunnskapsministeren opp temaet skoleblogger på sin blogg. Han vil i februar omtale noen av de mange skolebloggene som finnes der ute. Selv fikk jeg positiv omtale på mandag og vil ydmykt takke for den. I dag er er nye blogger omtalt.

Selv er jeg ikke fotsoldat i skolen lengre, men i en byråkratstilling. Anne Cathrine etterlyser på sin blogg i dag hvor vi som jobber med pedagogisk bruk av IKT i skolen er. Vel, jeg er her!! Kirsti i Buskerud har og en blogg, men vi er vel ikke så mange. Kunnskapsdepartementets Øystein Johannessen nå har passert 400 innlegg på sin blogg. Så på samme måte som jeg oppfordret lærerne til å blogge, kan godt flere av mine kollegaer komme på banen, støtter Anne Cathrine der.

Antikonferanse

I går, 3.2, var jeg på antikonferanse på Gardermoen. Konferansen var etter initiativ fra Leif, finansiert med hjelp fra IST, og var ment som et kritisk blikk på norskfaget. Prominente norsklærere fra bloggosfæren (Leif, Marita, Margreta, Jørn, Ingunn, Arne Olav) var samlet, et par skoleledere (Kirsten fra Randaberg vgs og Lars Tore fra Bryne vgs), IST og fra byråkrathold var Øystein (fra Kunnskapsdepartementet) og jeg.

Leif startet møtet med å si at det ikke var nødvendig med noe referat, for vi kom vel alle til å blogge om dette, og ganske riktig...... Jeg er forsåvidt sent ute med mitt bidrag, de fleste andre har allerede skrevet referat på nett. Ufordringen min er hva kan jeg skrive av interesse som ikke allerede er skrevet fra dette møtet? Jeg vi derfor ikke prøve meg på å gjengi møtet, men heller noen tanker i etterkant.

Ganske fasinerende dette, hvordan et internt brainstormingsmøte blir delt med offentligheten fordi vi alle har dette som en av våre arenaer.

Norge er et grissgrendt land med mange små skoler. Vi har en politisk ideologi om at slik vil vi ha det, for folk skal få bo i distriktene og kunne gå på skole i nærmiljøet. Dette gir en utfordring for de faglige miljøene ved skolene da mange lærere er den eneste på sin skole med sitt fag, og/eller at miljøet ellers er begrenset da det ikke er tilsatt mange lærere ved skolen. Dette gjelder spesielt grunnskole, med sine mange fådelte skoler, men er og en utfordring i vgo.

I går var vi mange bloggere som var samlet og vi har et lærende nettverk gjennom våre ulike virtuelle arenaer hvor vi henter tips, erfaringer, råd, trøst, m.m. Fellesskapet i cyberspace har gitt oss et nytt kollegium, dette var alle enige om i går. For noen av oss er dette gjerne et kollegium som gir større faglig utvikling enn det fysiske, hvor en hektisk hverdag tar en. Dette til tross for at vi alle er del av forholdsvis store miljøer.

Men hvis en overfører dette til vår hjemlige debatt om skoleutvikling, faglig utvikling og skolefellesskap, ser vi her et uutnyttet område for lærere ved små skoler eller skoler med små fagmiljø. Ved å danne seg nettverk og grupper i cyberspace får de tilgang til et personalrom med uante muligheter. Mitt råd er derfor: lærere, kom dere ut på nett, treff andre kollegaer der ute. Dere har alt å vinne. Og slipp elevene til i virtuelle læringsnettverk.

The Net Generation

Don Tapscott er forfatter av blant annet Growing Up Digital og Wikinomics. Begge er utmerkete bøker og anbefales. Den siste boken hans heter Grown Up Digital, og handler om The Net Generation, som nå entrer arbeidslivet. Dette er en generasjon som ikke kjenner til en verden uten mobiltelefoner, Internett, ubegrenset informasjon, uendelig med valg, instant communication, etc. Dette preger dem i stor grad, både i forhold til valg de treffer og hva de forventer av omgivelsene sine (arbeidsliv, skole, offentlig forvaltning). Som følge av den stimuleringen de har vært utsatt for fungerer hjernen deres anderledes enn hos tidligere generasjoner. En måte en ser dette på er deres evne til raskt å flytte fokus, eller multitasking som det og kalles. (Ikke alle ser på dette som noe positivt. Neil Postman hevdet for noen år siden i Technopoly at massemediene med sitt korte "attentionspan" hadde ødelagt vår evne til å konsentere oss om et emne over lengre tid (han kritiserte riktignok fjernsynets påvirkning på det amerikanske samfunnet). )
Det at The Net Geration enter arbeidslivet, organisasjonslivet og det politiske liv vil få konsekvenser for samfunnet vårt, i følge Tapscott. Det første de har gjort er å velge Obama til president. Tapscott har stor tro på denne generasjonen. Han ser på dem som samfunnsbevisste, tolerante, åpne, samarbeidende, reflekterte og selvstendige. Utfordringen i forhold til dette ligger på The Digital Divide. Boken til Tapscott er interessant, men for dem som ikke tar seg tid til å lese den, kan denne 10 minutters videoen være av interesse.