Elevenes personvern – hva med det?

Skolen blir i stadig større grad underlagt lover og forskrifter og det er mye fokus på eleven rettigheter, – rett til undervisning, rett til vurdering, rett til læremidler, etc.  Det er og et økende fokus på de foresattes rettigheter og medvirkning i forhold til skolen. Det stilles økende krav til dokumentasjon i skolen. 

Den digitale skole stiller skolen overfor mange utfordringer, da mange lærere føler at digitale verktøy fratar dem opplevd kontroll i klasserommet og læringssituasjonen. Atter andre synes det er spennende og utfordrende med alle de mulighetene som åpner seg, men de er litt usikre på farvannet. Er det forsvarlig å sende elevene ut på nettet uten kontroll?

I dette farvannet synes mange det er godt med de mulighetene for kontroll, innsyn og dokumentasjon det digitale univers gir muligheter for. Det er veldig fristende å ta i bruk mange av de verktøy som tilbys, samtidig som det er fristende å åpne for mange ulike innsyns- og delingsmuligheter. 

Det mange ikke har sterk nok bevissthet om, eller nok kunnskap om er elevenes personvernrettigheter. Mange av de lure, og godt internderte, mulighetene kan komme i konflikt med elevenes personvernrettigheter.  Dette blir i økende grad en problemstilling i Den digitale skolen.

Tommy Tranvik og Dag Wiese Schartum ved Avdeling for forvaltningsinformatikk ved Universitetet i Oslo kartlegger og beskriver konkrete personvernspørsmål som aktører innen opplæring opplever som problematiske eller utfordrende, og har i den sammenheng opprettet nettstedet Personvernskolen.no .  Målet er at de skal bygge en solid kunnskapsbasis om personvernutfordringer i grunnskole og videregående skole.  Dette kan kanskje bli en kilde til hjelp for lærere, skoleledere, foresatte og elever?

Hovedinntrykk fra Educa.

Da er årets Online Educa over og jeg slår i hjel litt tid på hotellet før avreise til flyplassen. Det har vært tre intense, lange dager med mange inntrykk, impulser, utfordringer og disruptive innslag. I fjor var det jeg i hovedsak satt igjen med Game-based learning.   Det var tema i år og, men ikke like fremtredende. I år er det to-tre hovedområder som har dominert konferansen for meg: personalisation, livslang læring og corporate learning. Disse emnene er forsåvidt som et trehodet troll, for de henger sammen. Verden endrer seg, utdanning endrer seg, komperanse endrer seg.  En av foredragsholderne trakk paralleller til evolusjonen og Darwinismen i sin beskrivelse av utdanning.   Det var som et tre med felles rot og grunnstamme, men så utvikler det seg ulike grener på kunnskapens/utdanningen tre.  Den nyeste, og kanskje mest levedyktige grenen er personalisation.  Som i evolusjonen ellers er det dem som er mest tilpassingsdyktige som overlever og utvikler seg.  Så og innen utdanning.  Noen greiner vil visne hen og dø.  De som har størst utfordring er de som har lengst fartstid og “baggasje”.  Disse har for mye å leve opp til av tradisjoner, og derfor er de lite tilpassningsdyktige.

Det ble og sagt at endring i hovedsak kommer fra marginale miljøer, ikke innefra tunge miljøer.  Minner litt om the red monkey foredraget jeg var på i fjor.

En slik utfordring kommer fra næringslivet.  Der er det stort fokus på læring og hva som virker.  De foredragene jeg var på der var spennende, og jeg kommer tilbake til dem.  Jeg var og på en unconference om corporate learning med Jay Cross, og det var en spennende seanse.  Spørsmålet var: hva skal til for at det skal skje en endring.  Alle i gruppen mente at for å få endring måtte det gjøre vondt.  Det må innføres et smertestikk i organisasjonen for at endring skal finne sted.  Det kom ulike eksempler fra de ulike aktørenes hverdag.  Hva er så vårt smertestikk?  Sett ut fra den debatten som har vært hjemme mens vi har vært her, kan det se ut som NDLA har den funksjonen.  NDLA gjør tydeligvis vondt, for forlagsbransjen, for lærerorganisasjoner og for enkelte lærere.  Kirsti i Buskerud hadde et godt innlegg etter en konferanse om emnet i Oslo på mandag.  Jeg var ikke tilstede der, da jeg reiste til Berlin tirsdagen. Men jeg har lest en del av innleggene som ble holdt, samt sett noe av debatten i etterkant, og sett fra Berlin og det universet her, blir det hele veldig spesielt.

Det første jeg reagerer på er saklighetsnivået til enkelte av debattantene.  Det er en ærlig sak å ikke synes at NDLA er en god ide, men der tas i bruk ord og retoriske grep som jeg synes ikke hører hjemme i det offentlige rom eller i en saklig debatt, av aktører som faktisk skal være forbilder for den oppvoksende slekt.

Det andre er fokuset på bevaring av det bestående.  Verden endrer seg, like it or not.  Vi må se muligheter, og deretter vurdere hva vi vil bevare og hva vi vil forkaste.  Denne utviklingen går så fort, det er en utfordring å prøve å henge med.   De unge lever i en annen verden enn den skolen representerer.  De lever i en medierik hverdag, skolen, pc’er til tross, er et mediefattig miljø.  Hvordan lære digital literacy i et mediefattig miljø? 

Jeg sier ikke at NDLA er svaret på det, og dette er ikke et innlegg for eller mot NDLA.  På samme måte som det blir feil å bare basere undervisningen i et fag bare på en bok, blir det feil å basere undervisningen bare på en kilde. Men at prosjektet NDLA genererer aktivitet er helt tydelig, og debatt og bevissthet er bra. Konservering er det ikke. Holdningen til NDLA er og en annen utenfor våre grenser enn innenfor. Prosjektet får blant annet positiv omtale av OECD. Verden er i endring, læring er i endring, hva som er våre læremidler er i endring. Det eneste som er helt sikker er at verden blir aldri hva den engang var, og det ønsker vi vel strengt tatt ikke, eller? Evolusjonens tre vokser stadig.

Noen tanker fra Berlin.

Da årets konferanse i Berlin godt i gang.  I går var det to runder med pre-konferanse, i dag har det vært tre åpningsforedrag og ett parallellforedrag.

Det som slår meg når jeg er her, er en følelse av å leve i parallelle univers.  Spesielt var den følelsen sterk i går, for da var sesjonene sterkt preget av næringslivets tilnærming til livslang læring.  Det var en konstruktiv, nytenkende og pragmatisk tilnærming til de muligheter og urfordringer knyttet til læring i alle aldersgrupper.   Det var veldig forfriskende å høre disse disruptive tankene, for ofte føler jeg hjemme at vi parallellforskyver den analoge skolen inn i det digitale univers. Vi reproduserer et system med store utfordringer inn i den digitale verden.  Vi stter strøm på gamle metoder, tankesett og roller. Dersom ikke det digitale univers representerer noe kvalitativt nytt, vil det ha begrenset verdi.   Det ble sagt at vi blant annet legger altfor stor vekt på evaluering (assesment).  Det er jeg enig i. Det stenger for mye av den kreativiteten som ellers hadde kunnet befinne seg i systemet.

Noe som har endret seg siden i fjor, er at under fjorårets konferanse tok jeg mange notater, som ble til fyldige blogginnlegg.  Slike notater har det blitt lite av i år.  Som på de siste konferansene jeg har vært på har det blitt twittret i stedet for. Det gir en større grad av interaktivitet og umiddelbarhet, som ikke blogging gir. Jeg har kontakt med andre deltakere og ikke-deltakere under konferansen.  Jeg kan se hva andre twittrer, og formidle mine egen kommentarer.  Blir litt som å snakke med sidemannen, men jeg har en drøss av dem. Viser hvordan dette universet endrer seg med raske skritt.  Ikke like sikkert at Twitter er kanalen neste år.

Konferansen her er stor og spennende.  Med 2000 deltakere, hvorav den norske delegasjonen er den 3 største (etter Nederland og England) er det en del kjente her. Det er bra, for det kommer mye spennende tanker og ideer fra denne konferansen. Litt spennende var det å snakke med representanter fra Ministry of education of Oman, som har en stor delegasjon her. Et land med et annet byråkrati og en annen tilnærming til prosesser, men som er veldig opptatt av de mulighetene IKT i skolen gir.

Jeg har tatt en del notater og det blir gjerne til noen blogginnlegg, litt senere.  Nå skal jeg på et fordrag om web 3.0 environment to Build Communities of Intenet Accessible Laboratories.  Håper det blir nyttig.

Online Educa 2009, Berlin

Da er jeg på plass i Berlin, klar for Online Educa.  Konferansen titulerer seg The Largest Global E-Learning Conference for the Corporate, Education and Public Services Sectors.  Når jeg nå sitter og blar i Book of Abstracst fra konferansen, ser jeg at det hvertfall er en innholdsrik og spennende konferanse.  Helst skulle jeg hatt en tidsvender, slik som Hermine, for det er mange foredrag jeg vil ha med meg.  Kunsten er å velge ut “de riktige” i en så innholdsrik meny. 

Tidligere har jeg blogget mye fra konferanser, men i den siste tiden har det blitt mindre blogging  og mer Twittring.  Får se hva det blir til denne gangen. Jeg kommer hvertfall til å dele mine inntrykk herfra, om ikke jeg blir sviktet av teknologien (les: nett og strøm).

Fremtid

For tiden er jeg inne i mange diskusjoner rundt hva gjør vi nå? Som prosjektleder for Den digitale skole arbeider jeg med et område som interesserer meg, engasjerer meg og som jeg mener er veldig viktig, og føler meg heldig og priviligert som får ta del i en spennende utvikling.  Jeg tar del i en verden, en logikk og et tankesett som er helt naturlig og selvfølgelig for meg, omgås mange mennesker som og er en del av dette universet.  Vi har, som alle “stammer” vårt stammespråk, våre koder, våre mentale kart og våre samhandlingsmønstre. Jeg “vet” at ikke alle deler denne virkelighetsoppfatningen, likevel opplever jeg gang på gang såkalte “rude awakenings”. Hvor jeg blir slått av hvor stort strekket i laget er, hvor ulike planeter vi lever på.

Det forslitte uttrykket paradigmeskifte er ikke uten verdi.  Hvis en person som har et verdensbilde av at jorden er flat kommuniserer og samhandler med en som har et verdensbilde av en rund jord sier det seg selv at samhamdling og kommunikasjon blir en utfordring. De samme ord og begreper avkodes og tolkes i to vidt forskjellige kontekster og aktørene trenger ikke en gang være klar over at de snakker forbi hverandre.

Det snakkes mye om en fremtid som kommer.  I mitt hode og min verden er denne fremtiden her nå, like it or not. Bare de siste to årene har verden gjennomgått en rivende utvikling som vi ikke enda fatter omfanget av. Vi kan bare si sosial web, et ukjent begrep for de fleste for to år siden, en del av hverdagen til stadig flere i dag.  Facebook får en halv million nye brukere hver dag.  Det vil si at dette nettsamfunnet har en vekst tilsvarende vår hovedstads befolkning, hver dag!

Jeg er i stadige diskusjoner rundt hvordan håndtere dette i skolen.  Det går for fort, jeg lever i en idealverden, vi må skynde oss langsomt, det er vanskelig for mange lærere, vi har ikke nok forskning, vi vet ikke konsekvensene, hva med de svake elevene, hva med flinke lærere som føler at de kommer til kort. Lengden av argumenter er endeløse, og vi kjenner dem alle, tar dem på alvor og prøver å møte dem. Men hvilket valg har vi?

I skoleverket kan vi fremdeles si: stopp verden, jeg vil av.  Vi kan lukke øynene og holde verden vekke, enn så lenge.  Skoleverket er en av de mest gjennomregulerte sektorer vi har: rammetimetall, arbeidstidsavtaler, læreplaner, forskrifter, tariffavtaler, finansieringsmodeller, kompetansekrav, kvalifiseringsmodeller,  bare for å nevne noen. Det er en sektor som har vært forholdsvis skjermet for konkurranse og alternative modeller. De aller fleste mennesker, på jorden faktisk, har forholdsvis like mentale kart av hva skole er, hva læring er, hva som er elev-lærerrolle, så når det etableres nye skoler er de forholdsvis lik de gamle.  Mange sier ja, klart vi skal ha data i skolen, men det er bare verktøy, det endrer ikke på de grunnleggende strukturer.

Denne tilnærmingen er for meg litt som frosken som sitter i en kjele over et ildsted.  Det blir langsomt varmere og varmere, og det er jo behagelig, frosken er ikke oppmerksom på at den blir kokt. Skolen står overfor tilsvarende utfordringer. Læring, kunnskap, kompetanse, elev-lærerrolle, alle disse “begrepene” er under utfordring.  Aldri har behovet for kunnskap og kompetanse vært større, aldri har et menneskes velferd vært mer avhengig av vedkommendes kompetanse og kunnskapsnivå. Og aldri har tilgang til kunnskap og kompetanse vært lettere.   Det meste befinner seg on-line for den som søker.  Jeg trenger ikke høre på et uinspirert foredrag fra en uengasjert lærer, jeg kan gå på nett og høre fra verdens beste foredragsholdere, som er ekspert innenfor sitt område. Jeg trenger ikke samhandle med uniteresserte medelever, jeg kan finne meg gode læringsnettverk online.  Ja, vil mange hevde, passer fint for de ressusrsterke elevene.  Men hvorfor er da mange av de elevene som virkelig blomstrer på nett elever som mildt sagt finner skolen uinteressant?

Det snakkes om et nytt digital divide, ikke mellom dem som har tilgang til nett og dem som ikke har, men mellom dem som evner å utnytte nettet for læring og kompetanse og dem som ikke evner det. Meritokratiet blir et reelt samfunnssystem, hvor de sosiale skillene i mye større grad enn tidligere går etter kunnskapsvariabler.

Hva er så poenget mitt?  Kan det hende at kuen dør mens gresset gror?  Kan vår tålmodighet være en svøpe? Kan vi tillate oss å kose oss i det varme vannet en stund til? I mange diskusjoner er vi så opptatt av hvordan.  Vis oss hvordan vi bruker digitale medier i skolen, hvis oss gode eksempler, utvikle god didagtikk for digital bruk i fagene, god klasseledelse med digitale verktøy i klasserommet. Jeg bagatelliserer på ingen måte disse problemstillingene.  Viktige spørsmål som vi absolutt må ta på alvor, og som vi jobber med hver dag! Vi må for all del ikke slippe dette fokuset.

Men jeg savner i større grad spørsmålet HVA. Hva skal vi gjøre i skolen, hva skal skolen være, hva skal lærerrollen være, hva er elevrollen, hva er kunnskap og kompetanse, hva er skolens rolle, hva trenger elevene å kunne, hva betyr alt dette for oss? Ofte ser en ikke skogen for bare trær.  Vi lever så til de grader midt i en endring at det kan være vanskelig å se hva den betyr for oss.  Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Jeg sitter ikke på svarene, men har mange spørsmål. For å sitere en kollega: jeg plages av den stadig nagende tvil om de eksisterende paradigmers gyldighet. Fremtiden ligger der åpen fremfor oss, noe av det gamle har verdi, det må vi ta vare på og ta med oss, noe har ingen verdi og er lett og slippe, noe har sterk affeksjonsverdi og gjør vondt å gi slipp på. Hva er hva?

Vi har så lett for å havne i skyttergraver: teknologioptimister mot teknologisinker/skeptikere. Kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi alle er avhengige av at vi møtes med respekt for hverandres syn og argumenter, altfor ofte blir debatten polarisert, og vi avviser hverandres argumenter. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er her, vi vet ikke helt hva det innebærer, den er full av muligheter, men og utfordringer. Endring er en konstant tilstand vi må lære oss å leve med, det samme er usikkerhet og uforutsigbarhet.

Kindle or not Kindle, that’s the question

Nå har jeg hatt min etterlengtete leseplate noen dager, har lastet ned både fagliteratur og skjønnliteratur, og trykket litt på de få knappene som er. Hva tenker jeg om den varianten av leseplate som jeg har anskaffet meg, Kindle?

Det første jeg vil si er at jeg er kjempeglad for at vidunderet er tilgjengelig utenfor USA generelt, og i Norge spesielt (ja, jeg vet at det har vært måter å omgå dette på, men det er knotete).  Det har røsket liv i en satt og søvnig bransje, som tviholder på gamle løsninger og modeller (skal ikke nevne NDLA i denne sammenhengen).  Som forbruker er jeg interessert i en enkel, billig og effektiv måte å skaffe meg og bruke bøker, literatur, lesestoff av alle slag.  I vår digitale univers, ser jeg ingen grunn til at tekst, som i alle andre sammenhenger, er tilgjengelig digitalt, ikke skal være det fordi det kan kalles bok, og heller bør befinne seg mellom to permer. På samme måte som jeg i dag kan ta med meg platesamlingen min hvor jeg enn måtte befinne meg, vil jeg ha samme mulighet med boksamlingen min.  Der er i dag ingenting i teknologien som ikke skulle tilsi at ikke dette skulle være en selvfølge. 

Det at Kindle nå sprer seg over kloden, gjør at andre produsenter kjenner sin besøkelsestid, og stadig nye modeller og foretningskonsepter dukker opp.  Vær velkommen.  Gjør det utfordrende for meg som kunde, da disse ikke snakker med hverandre.  Hvem husker ikke VHS, Beta, 2000 problematikken fra den nå utdødde videospillerens ungdom?

En annen problemstilling er foretningskonseptet til Amazon, litt den samme låsningen som Apple har på iTunes.  For sterkt knyttet til egen merkevare.  Liker heller ikke all infoen Amazon lagrer om meg som bruker.  Heldigvis har EU bestemt seg for å ta en titt på dette, så det kommer vel en løsning.

Noe av det som irriterer meg med Kindle er at bokutvalget er mindre utenfor USA, det samme gjelder on-line funksjonen.  Jeg satt og leste, og der var nettsidehenvisning.  Så flott, tenkte jeg da jeg oppdaget at dette var en aktiv lenke.  Men dengang ei, ikke tilgjengelig i Norge. Kom meg ikke on-line.  I det hele tatt er on-line mulighetene i Norge sterkt begrenset i forhold til USA – me not like. Irriterer meg og over alle titlene som ikke er i Kindle-versjon.

Det går ikke an å slå leseplaten helt av.  Selvom den bruker lite strøm, og batteriet varer lenge (flere dager), vil den bli utladet om du lar den ligge. Etter noen dagers inaktivitet vet du ikke hvor mye batteri som er på den, og ved begrensete ladningsmuligheter (f.eks på ferie) er det litt dumt.

En finesse som jeg liker veldig godt er at jeg lett kan laste ned “sample” av de bøkene jeg vil snuse på.  Jeg får forord og deler av første kapittel fritt sendt til Kindel’en og kan lese det i fred og ro før jeg bestemmer meg om jeg vil kjøpe boken.  Det kan og fungere som en ønske-/kjøpeliste, for titler jeg kanskje vil komme tilbake til.

Men det jeg liker best med Kindle er uansett størrelse, vekt og innhold.  I morgen reiser jeg til Tromsø på konferansen “Med rett til å dele”.  Alltid et dilemma hvilke bøker skal jeg ta med, grunnet vekt og volum som de fyller.  Ikke tvil om hvilken bok/hvilke bøker jeg skal ta med denne gangen ;).

(Kan føye til på slutten at jeg i dag demonstrerte platen for en gjeng godt voksne lærere, og lurer på om jeg kanskje skal be Amazon om provisjoner, for den visningen genererte nok noen nye kunder)

Kindle

Fredag ble jeg den lykkelige eier av en leseplate.  Valget falt på Amazon’s internasjonale versjon av Kindle. Jeg skal innrømme at jeg var litt ambivalent, både pga. en del  motforestillinger jeg har snappet opp, alternative leseplater som er på markedet (se Eirik Newth’s blogg for mer info) og de begrensningene som er på Kindle. Men nå når den internasjonale versjonen ble lansert bestilte jeg likevel leseplaten. Fredag kom vidunderet i heimen.

Selvsagt ville jeg brukt mye tid på å utforske leseplaten, men helgen har vært fylt med andre aktiviteter, så erfaringene mine er begrenset foreløpig. Likevel, her kommer en umiddelbar statusrapport, så kommer jeg gjerne tilbake med mer senere.

Det første som slår meg er design.  Den er liten og hendig, og minner mye om iPod. Få knapper og lett å betjene. Synes det var litt kjelkete at den kom med amerikansk stømtilførsel, så for å komme på strømnettet må en ha en omformer.  Det går og an å lade via usb-porten på pc’en, så det ble løsningen for meg.

Hva forventer en så fra en leseplate? Mange har kritisert dem fordi de stiller store krav til ulik funksjonalitet, som leseplaten ikke lever opp til. En tanke som har slått meg i den sammenheng er leseplatens disruptive karakter.  Som Clayton Christensen påpeker i sine bøker om disruptive teknologier, er gjerne de eksisterende teknologiene bedre, men de nye møter andre behov, er mer funksjonelle, og av den grunn tar de over markedet.  De første digitale kameraene kunne ikke måle seg med de avanserte filmrullkameraene, men hvor er filmrullene nå?

Dette er og min tilnærming til leseplaten.  Jeg vil ha en enkel, intuitiv, lekker dippedutt, som gir meg tilgang til bøkene mine hvorsomhelst, nårsomhelst, og som på en lett måte gir meg tilgang til de notatene og understrekingene jeg har gjort.

Andre sammenligner leseplatens leseopplevelse og funksjonalitet med den trykte bokens.   For meg er det ikke så vesentlig.  Jeg trenger ikke lukten av bok og følelsen av å ta på papir.  Jeg er ute etter tilgjengelighet av innholdet som befinner seg mellom permene, har en veldig liten sentimentalitet til forhold til bokens fortreffelighet.  Jeg er mer opptatt av bokens svakheter: jeg liker bøker, leser mye, reiser en del.  For meg er boken tung, uhamslig, alltid valgets kval hvilke bøker jeg skal ta med meg på reise (vil jo helst ha et utvalg, så kan jeg lese det jeg er i humør til), og litt styr å lete opp igjen notater og understrekinger fra bøkene jeg har lest (for de er ikke nødvendigvis der jeg er når jeg vil hente dem frem igjen).

Så til selve Kindle leseplate. Jeg ser en todelt bruk. Som lesemedium for skjønnliteratur er den helt suveren.  Den er hendig i format, veier lite (suveren til lesing på sengen, eller på bussen).  Bakgrunnen er litt grå.  Jeg kunne tenkt meg helt hvit bakgrunn. Kindle inneholder ikke innebygd lys, så en må nok basere seg på leselys, på den andre siden, ikke noe problem å lese ute i skarpt lys. Det faktum at en lett kan justere størrelsen på teksten, vil og gjøre tekst lettere tilgjengelig for dem som trenger litt størrelse på bokstavene.  Kindleplaten går automatisk over i hvilemodus dersom du feks. sovner fra den, så ikke noe behov for å slå den av for å spare batteri.

Lesing av fagliteratur krever kanskje litt trening.  Jeg liker den funksjonaliteten og.  Lett å streke under tekst og ta notater.  Liker at det jeg har markert og notert samler seg i et eget vedlegg, så jeg kan lett hente det opp igjen uten å bla gjennom hele boken. Få knapper og lett å betjene.  En sak jeg ikke har brukt, men som jeg helt nok kommer til å benytte meg av er den integrerte ordboken. Ved å sette markøren ved ett ord kommer The New Oxford American Dictionary’s definisjon av ordet opp. For en som leser bøker på et språk en ikke er stø i, eller om det dukker opp ett ord en ikke er sikker på betydningen av, er dette et suverent tillegg.

Så langt “boken” Kindle.  Men Kindle kombinerer på mange måter noe av det beste av to verdener: PC -  bok.  Med Kindle er jeg alltid online, uten at det koster meg en formue.  Jeg har min egen epostadresse som jeg kan motta epost på.  Jeg kan sende mine dokumenter til min Kindle, enten trådløst eller via kabel og lese dem der. Jeg kan surfe på nett med den, lese aviser og blogger.  Kan få teksten lest høyt, slik at den fungerer som lydbok, og ha på bakgrunnsmusikk, om jeg liker det, når jeg leser. Wikipedia er alltid tilgjengelig, om det er noe jeg vil sjekke ut.

Dette en liten foreløpig statusrapport.  Kommmer nok tilbake med mer når jeg har litt mer erfaring. Men så langt liker jeg det jeg ser. Jeg liker tankegangen, konseptet, men ser at dette er ikke noen endestasjon. Leseplaten vil nok utvikle seg fremover. Den vil og utfordre utvikling og design av pc’er. Mye av det en i dag gjør på en pc, kan en nå få på en leseplate.  Andre funksjonaliteter fra en pc vil selvsagt ikke leseplaten kunne dekke, men kanskje vil pc’ene endre seg?  For bøkene er det definitivt en ny tid.

Se og Arne Olav’s first impressions.

On-line spill – igjen.

Hvordan nå Net Gen i skolen, hvordan takle The Digital Divide? Har vært mye snakk om Web 2.0 og sosial web i skolen. Dette når en del elevgrupper, men ikke alle.  En gruppe som er vanskelig å nå i skolen er gutter.  De har de dårligste karakterene, hvis de ikke faller helt ut da.  Men noe denne guttegruppen liker er on-line rollespill. For en tid tilbake var jeg må en konferanse hvor rådmannen i vedkommende kommune sa de spurte om søkere spilte rollespill, fordi de ønsker arbeidstakere som sov om natten og ikke satt opp og spilte spill.  Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg reagerte sterkt på den uttalelsen.  Men den bekrefter mange av fordommene som er i voksenverdenen mot spill.  Disse fordommene arver ungdommene, og ikke alle ungdommer vil innrømme at de spiller eller hvor mye de spiller, fordi det knyttes til nerdefordommer, sosiale tapere, spillavhengighet, etc. Når en kommer ut i næringslivet deles ikke disse holdningene.  Forsvaret støvsuger etter rekrutter som er gode på spill, mange av de nye, inovative bedriftene er på jakt etter “guild-ledere”.  Det snakkes mye om kompetanser for det 21. århundre, hvordan kan skolen lære elevene det? Kanskje denne videosnutten kan få noen til å tenke litt om igjen med hensyn hvilken plass spill bør ha i skolen og læringsarbeidet, kanskje utfordrer det noen vante konvensjoner om hva som er læring og hvordan god læring foregår.

Dispute Finder

At nettet er fylt med informasjon er gammelt nytt.  At det kan være vanskelig å skille god, relevant og saklig informasjon fra propaganda og bevisst feilinformering er og en kjent sak.  De fleste saker har minst to sider, og skal en danne seg en mening kan det være nyttig og ha informasjon fra flere ulike kilder.  Det å søke frem mange ulike kilder kan imidlertid være tidkrevende og kan kreve en del kompetanse på området: hva skal en søke etter, hvor skal en søke og hvordan få kilder med ulikt syn? Semantisk web er i utvikling og nye programmer og applikasjoner kommer. En slik er  Dispute Finder.  Dette er en FireFox extention som leser innholdet på nettsiden din, og står der noe det som det er mange synspukter på, vil det bli markert, og du kan gå inn og lese de ulike meningene.  En nyttig og interessant løsning. Kan hjelpe elever (og andre) til å se at der er mange sider til en sak, og lette tilgangen.  Fremdeles må en tenke selv og være kildekritisk.

Internett og storebror.

Iet tidligere innlegg refererte jeg fra et foredrag om hvordan nettet kan prukes for å påvirke handlinger og holdninger. Nettet blir ofte fremhevet som en demokratiserende kraft, først og fremst i totalitære regimer, og valget i Iran, og det Twitter-opprøret som kom i den forbindelse, fremheves som et eksempel.  Evgeny Morozov utfordrer denne utbredte oppfatningen ved å vise til hvordan totalitære regimer kan bruke den såkalte åpenheten til å oppnå stikk motsatt effekt. Absolutt synspunkter som er verdt å ta med seg i den videre debatten. Som de sier: “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Og som Mushtaq sa: du blir lurt hver dag, statistisk blir du kompromitert 10 ganger hver dag.

What’s next?

De fleste som tilbringer litt tid online og leser blogger er fortrolige med begrepene web 1.0 og web 2.0.  De vet og at web 1.0 er en-veis formidling, mens web 2.0 er samhandling/komunikasjon.  Det mange spør seg om nå er: hva er det neste skritt? web 3.0? Cloud computing er ofte beskrevet som it-sjefenes mareritt. Semantisk web hva er nå det?  Hva som er utviklingen er ikke godt å si, mange spekulerer i det.  I Japan er pc’er ut, japanerne bruker mobiltelefonen til det meste fra pc til betalingskort.  Under følger noen videoer som søker å forklare cloud computing, semantisk web og web 3.0 på en enkel måte.

 

 

 

Dropbox

Commoncraft har mange gode videoer som forklarer ulike web 2.0 løsninger.  En av dem er om Dopbox. Et godt verktøy for lagring om du bruker flere ulike pc’er. Alt lagres på ett sted uavhengig av hvilken pc du jobber fra.

Tankens makt i informasjonssamfunnet.

Dr. Intell. S. Mushtaq: Den digitale hverdagen i praksis

Digital Oppvekst, StatPed Vest, 30.10.2009

SecVest hadde 29. september en konferanse, Digital Oppvekst, om digital sikkerhet.  Konferansen hadde mange gode foredragsholdere som snakket om interessante og relevante temaer, som ofte blir litt glemt eller oversett i debatten om nett og nettbruk. Jeg vil her ta for meg ett av foredragene og referere fra det. Mest fordi denne vinklingen skiller seg litt fra de tradisjonelle foredragene om “farer” på nett.  Foredragsholder var Suhail Mushtaq, som er rådgiver innen datasikkerhet. Mushtaq  snakket om sikkerhet i informasjonssamfunnet og  psykologisk sikkerhet: hva er informasjonssamfunnet, hvem kontakter en, hva skjer der ute.

Målet med foredraget var å bevisstgjøre hvordan informasjonssamfunnet benyttes som  ulike instrument av ulike aktører til å nå sine mål uavhengig av målets aktverdighet. Hvordan forskjellige typer aktører med enkle midler kan nå inn til den mennesklige psyke ved hjelp av forskjellige teknologiske virkemidler. Utgangspunktet for foredraget var at i dagens samfunn er de harde verdier irrelevant, målet er å ha psykisk kontroll, det vil si at dersom noen kan kontrollere dine tanker kan de og kontrollere dine handlinger.   Han viste til konkrete eksempler på hvordan teknologien hadde blitt brukt, og kunne brukes, til å kontrollere dine og/eller samfunnets handlinger og oppfatninger.  Problemstillingen og utfordringen var: dersom vi med et voksent intellekt lar oss manipulere i informasjonssamfunnet, hvilket forsvar har da våre barn når de beveger seg ut i det samme digitale universet? Mushtaq’s utfordring var imidlertid ikke å “skremme” barn og unge vekk fra nett, tvert i mot, men å være veldig kildekritisk, og benytte seg av mange ulike kilder.

Så til en stikkordspreget “kortversjon” av foredraget: 

For å ivareta deg eller ditt barns sikkerhet/integritet/ selvstendighet i informasjonssamfunnet/nettverkssamfunnet er det tre faktorer som må være oppfylt – ellers vil du og dine på en eller annen måte bli kompromitert/manipulert.

Fysisk sikkerhet

Psykologisk sikkerhet

Digital sikkerhet

Statistisk blir en kompromitert ca 10 ganger pr. dag

Husk i den fysiske verden kan en unngå risiko, slik er det og i den digitale. Hvilke forsvarsmekanismer har barna?

Informasjonsdomenet består av ulike arenaer: landdomene, luftdomene, sjødomenet, verdensromdomenet.

Alle har mobiltlf i dag. Avhengighet gjør en sårbar. Mustad viste hvordan mobiltelefoner kan manipuleres – skummelt, kan ikke være sikkert at avsender er den som kommer opp som avsender. Psykologi blandet med teknologi –> psykologisk krigføring. Mustad viste til konkrete eksempler fra Bærum, hvor barn har fått meldinger som tilsynelstende er fra foreldrende, men reelt er fra andre, tullesms’er.  Andre kan ta kontroll over mobiltelefonen din, og styre komunikasjonen fra mobiltelefonen, uten at du er klar over det. Mushtaq stilte følgende retoriske spørsmål: når du leser epost hvordan vet du at den eposten er fra vedkommende?

Metodisk tilnærming: hvorfor er denne påvirkningen så effektivt det samfunnet vi lever i? Det som gjør at vi er utsatt for manipulasjon (feil sannhetsdefinering) i dagens samfunn ligger i informasjonssamfunnets natur:

hurtighet, anonymitet, kostnad, kommunikasjon: dette gjør manipulasjon svært effektivt. Vi bruker svært lite tid på informasjonsstrømmen.

Hva er den viktigste enkeltfaktoren i ditt liv: kommunikasjon!! Vi kan ikke eksistere uten kommunikasjon, helt fundamentalt å kunne kommunisere og motta komunikasjon. Fravær av kommunikasjon blir lett en utfordring.

Hvordan vi forholder oss til den informasjonen vi mottar? Vi gjør det vi får beskjed om; autoritet: jo mer autoritet jeg kan legge bak budskapet, jo raskere får jeg det gjennom.

Hver dag er det noen som forteller oss et budskap, og etterhvert blir det sånn; autoritetene er mange: skole, foreldre, andre. Når sannhetene bygges opp baserer vitenskapene seg på det, og dermed er det slik.

Eksempel på informasjonsoperasjon: farge på kjøkkenet: beige, ikke mange maler kjøkkenet beige, men endres navnet på fargen til: ørkensand, månestøv, kaffe latte, blir den plutselig revet vekk i butikkene.

Informasjonssamfunnet endrer kompetansekravene: 1940 – en måtte vite,  2000- trenger ikke vite, det viktigste er å vite hvordan en søker frem info

Sannhet: man kan se mennesket som en avansert programmerbar enhet.  Det er input fra dine sensorer som du  baserer livet ditt på, og avgjør hva vi opfatter som en sannhet. Disse sensoerene er lukt, syn, hørsel, smak, følelse : kan disse sansene bli manipulert?

Viste noen bilder og hvor lett det var å endre virkelighetsoppfatningen hos folk:  være overbevisende nok , være i en gruppe, da er det lettere å overbevise noen, alltid noen i gruppen som lar seg overbevise.  Brukte sko-eksempelet fra Life of Brian. Ett og samme budskap vil oppfattes ulikt avhengig av miljø.  Informasjon er preget av og blir tolket på bakgrunn av avsender, budskap, autoritet, formidling. Klær/uttrykk/kroppspråk: eksempler på formidling

Han snakket videre psykologisk sikkerhet med fokus på politikk: krigen i Irak var eksempel: hva gjorde dere når krigen i Irak startet: ikke noe fornuftig, fordi vi hadde fått beskjed i to år om å ikke gjøre noe: det kommer en krig, du vet bare ikke når.  Brukte to år på forberede befolkningen om at det kommer en krig og når den kommer er du mentalt forberedt og stiller få spørsmål. Mushtaq nevnte og Den kalde krigen: atomangrep fra Russland: folk trodde på at  det sikreste stedet under et atomangrep var under et bord: kjøkkenbordet eller pulten. Dette trodde folk helt frem til 1976 – var den billigste måten å sikre på fordi det ikke var nok tilfluktsrom.  Viser og til jordskjelvsanbefalinger om å stå i døråpninger ved jordskjelv. Mushtaq stilte spørsmålet:  har dere sett noen søte terrorister noen gang? Viste tilsvarende bilder av søte, uskyldige soldater: bevisst billedkommunikasjon.

Ved å se det riktige bildet kan en fremprovosere de riktige tangentene.

I forhold til psykologisk sikkerhet knyttet til religion ble det vist til paven: kondomer hjelper ikke mot aids-epedemien.

Mushtaq snakket om hvordan vi blir utsatt for bevisst informasjonpåvirkning: Nyhetsbyrået newswire.com er et nyhetsbyrå hvor alle som har et budskap de vil formidle kan gå til, så lager Newswire en sak av det og sender det ut til pressen. De garanterer at det kommer på trykk. 60% av stoffet som distribueres på de største mediekanalene er styrt informasjon: tredjepart som styrer informasjonen du leser: stat, offentlig, kommersielt.  Annonseinntekter er gått ned fordi det er beste er å lage redaksjonelt stoff av informasjonen.  Byråene lager pakker til journalistene, gir journalisten eksklusivitet, garantert kommer på førstesiden på f.eks VG. (Mushtaq har selv laget slike pakker). Et godt eksempel er fra Irak-krigen: i stedet for å ha journalistene mot seg, hadde amerikanerne dem med seg, journalistene som en del av platoonen, hvor mye hørte vi om den andre siden: ingenting.

Snakket om Fyllaboken: offisiell gjestebok for Bærumsungdommen. Når foreldrene ble gjort oppmerksomme på den, ble alt som var åpent  flyttet til spaces: skjult.

Hvordan er normaliteten hvis man skal bli sammen i dag, fra ungdomsskolen og oppover: mobiltlf og kamera. Sender bilder til hverandre, når forholdet tar slutt har den andre mange bilder av deg.  Ungdommene operere i lukkete nettverk, hvor mye skjer. Trusselen er at de kan stenge deg ute fra gruppen, og tar fra deg det sosiale livet ditt.  De unge er villig til å gjøre ganske mye for ikke å bli stengt ute av fellesskapet.

Andre personer kan på en veldig enkel måte definere en sannhet for deg. Kildekritikk – mer enn et godt mottatt budskap (mer enn å se på kildene, må og se på budskapet, hva er det som faktisk står her).

Barn og unge er godtroende og påvirkelige.

Nysgjerrighet – god inngangspunkt til sikker nettbruk

Fysisk aktivitet – hva gjør du for barna rent konkret

Vær åpen – din oppgave er å rettlede barna med å forstå ulike standpunkter og ståsteder – det vil gi dem en fordel i det samfunnet de skal operere i

Mange vil kontrollere informasjonen, mange tror at de kan kontrollere ved å stenge, men saken er den at ved å stenge mister en kontrollen. 

Du blir lurt hver dag, pga 5 sanser, 60% av info er styrt info

Så lenge du har kontroll i informasjonsdomenet, kontrollerer du alle de andre domenene.

NDLA – landssamling

NDLA hadde landssamling 21. – 22. september 2009 på Clarion Airport hotel, Bergen.  Jeg holdt et litt amputert foredrag der.  Her er lysarkene fra mitt foredrag.

Foredrag NDLA - samling 21.9.2009

View more presentations from junebre.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Spill i undervisningen

Spill som verktøy i undervisningen begynner å bre om seg.  I USA åpner nå i september en skole som utelukkende vil basere seg på digitale spill i læringsarbeidet. Skolen, Quest to Learn,  ligger i New York og er for elever fra 6 –12 klasse. Som Robert Hughes, president of New Visions for Public Schools sier:

Quest to Learn has re-imagined the traditional school from top to bottom, based on research on how students today learn best and has created a new kind of learning environment that will prepare students for success in college and the 21st century workforce.

Skolen baserer seg blant annet på følgende uttalelse fra EU-parlamentet i februar:

“Video games can stimulate learning of facts and skills such as strategic thinking, creativity, cooperation, and innovative thinking" and may think to use some aspect of this concept for future schools if proven successful.

Filosofien til skolen er å lære elevene 21st century skills, som blant annet gaming literacy.  I følge rektor, Aaron Schwartz,

students will work on "21st Century literacy, which is becoming increasingly key for success in both career and college."

Dersom det er noen som leter etter spill å ta i bruk kan en her finne en liste over 10 gode nettsteder med gratis educational games.

NDLA-samling, Clarion Airport Hotel, Flesland Bergen. 21. – 22. september 2009

Kjell Atle Halvorsen : “Når klassene fylles med pc’er”

Hvilke praksiser må vi utvikle når digitale verktøy inntar klasserommene?

3 modeller for syn på kunnskap og læring (Stein Ludvigsen)

Det tradisjonelle klasserommet – kunnskap er en enhet som overføres fra en person til en annen. Informasjonen som skal bli til kunnskap befinner seg i læreboken eller i lærerens hode og skal videreformidles

Det konstruktivistiske klasserommet: kunnskap er ikke noe som videreformidles, kunnskap konstrueres i hodet til den som skal lære på bakgrunn av nye impuler og det som ligger der fra før.

Klasserommet som arbeidsfellesskap: ikke en som kan, og mange som ikke kan, og paradoksalt nok den som kan som stiller alle spørsmålene.  Den som er lærer kommer i en helt annen posisjon, som medlærende.

Praksis i de fleste norske klasserom blir utført som om kunnskap er noe som kan overføres fra en person til en annen.

Hvilke læremidler trenger vi nå?  Trenger vi læremidler? Digitale læremidler?

Når Halvorsen underviser skjer det stort sett via LMS. Bruker mye blogg. sosiale nettsteder, etc.

Fremdeles noen spør som om vi har noe valg: lærer elevene mer når de bruker digitale læremidler?  Er ikke det som er spørsmålet: men hvordan vi kan bruke digitale læremidler for læring.  Viser til OECD’s prosjekt New Millennium Learners

Hvordan opplever lærerne: Sentrale systemiske faktorer (helhetstenkning, støttekultur, lederforankring, lærerkompetanse)

Viser til undersøkelse i Trøndelag.  (Vår undersøkelse er til politisk behandling i dag).

Hvilket læringssyn ligger til grunn for de ressursene som stilles til rådighet for NDLA?

Lærernes ferdigher: Tekstbehandling: finne og vurdere ressurser på nett- dette er lærerne trygg på, effektiviserer et eksisterende univers.

Opprette og bruke blogg, wiki, etc.  Lage sammensatte tekster.  regneark – her skorter det på lærerkompetansen

Nesten ikke forskjeller mellom skoler, men skille på utdanningsprogram.

Læreropplevelser: mer krevende klasseromsledelse

Elevenes digitale kompetanse er overvurdert i skolesammenheng – slår hull på myten om at lærerne ser på elevene som så digitalt overlegne.

Ivar Frønes: etterhvert som teknologien blir tilgjengelig for alle opptrer de digitale skillene mellom klasserom, avhengig av kunnskaper, ferdigheter og holdninger til lærere, og ikke mellom skoler og kommuner.

Hva bruker elevene?  48,6% av eleven bruker chat til skolearbeidet, 26,4% har brukt spill i undervisningen

Ser vi ansatser til en utvikling der eleven flytter fritidsbruken inn i skolen.  Ikke som det vi definerer som misbruk, men flytter denne fritidsbruken og gjør det til en del av skolearbeidet.  Foregår en stille revolusjon?  Mens vi har en lærestand som forholder seg distansert til dette og dette vet de ikke noe om.  Hvilke konsekvenser får dette for hvilke læringsressurser vi skal ha?

Konklusjoner:

Vi er ikke helt “i mål” -  tegner konturene av en videregående skole hvor det har skjedd store endringer:

30 – 40- 30 skolen:  (30% utnytter potensialet, 40% trekker på skuldrene og sier tja, 30% motstandere/avviser teknologien)

Ny teknologi i tradisjonelle omgivelser.  Lærerstyrt tavleundervisning.  Læring som overføring.

HVA ER DET VI KAN GJØRE DIGITALT – SOM VI IKKE KAN GJØRE ANALOGT?

HVA BØR VI FORTSETTE Å GJØRE ANALOGT?

Mange elever tuller bort mye av tiden:

TRADISJONELL UNDERVISNING + NY TEKNOLOGI = STØY

Hvordan skal vi bruke teknologien?

Gjøre det vi alltid har gjort – litt mer effektivt? JA

Gjøre det vi alltid har gjort – mye mer effektivt? JA

Gjøre det vi ikke kunne gjøre før?  JA

Endringer i medielandskapet

Mange sier at pc’er og digitale medier innføres for raskt i skolen, vi må skaffe oss mer erfaring først, mer forskning, gi lærerne mer opplæring etc.  Vel, vi lever i en tid med raske endringer, hvor evnen til å forholde seg til raske endringer er en kompetanse i seg selv. Denne videoen sier litt om det.

Data er løsningen.

Etter flere kritiske oppslag i pressen til ordningen med elevpc og digitale verktøy i skolen, bla. i BA, BT og Stavanger Aftenblad tar våre politikere til motmæle. Fylkesvaraordfører i Hordaland fylkeskommune, Tom-Christer Nilsen, Høyre, har lørdag 5. september et leserinnlegg i BA som sier noe om hvordan våre politikere ser på saken. Leserinnlegget er gjenngitt på Hordaland fylkeskommunes hjemmeside. Bloggen til Nilsen finner du her, samt et annet innlegg han har hatt om pc'er i skolen her.

Pedagogiske sinker?? Teknologioptimister?

Hordaland fylkeskommune har to hovedsatsingsområder for de videregående skolene inneværende skoleår.  Det er Digital skole og Vurdering. Dette er på mange måter to sider av samme sak, men skal la det ligge her.  Tilfeldigheter ville at en samling i pedagogisk seksjon med temaet Digital skole skulle falle sammen med en del presseoppslag og fagforeningsutspill mot digitale verktøy i skolen. Kaken ble vel tatt av Lektorlaget når de la ut følgende “gullkorn” på hjemmesiden sin:


Disse oppslagene førte til en mobilisering fra lærerstanden, som reagerte og følte seg uthengt og offer for kunnskapsløshet.  Det ble flittig kommentert på Twitter og mange har i etterkant blogget.  Av blogginnlegg kan jeg nevne:
Ingunn Kjøl Wiig,  Marita Aksnes, Frøydis Hamre, Guttorm Hveem, Jørn Hoelstad Pettersen, Leif Harboe, Sol Laastad, Frode, Elisabeth Engum,
Listen kunne vært gjort lengre, men jeg stopper der.  Dette vitner om et voldsomt engasjement.
Er så fagforeningen representativ for sine medlemmer eller for lærerstanden? Vi har i regi av den Digitale skole i vår gjennomført en spørreundersøkelse hos samtlige elever og lærere i Vg1 og Vg2, som er de årskullene som på det tidspunktet var omfattet av elevPC ordningen. Totalt har 1563 lærere deltatt i undersøkelsen, og svarprosenten er 58. Der var vi, blant mange ting, interessert i holdningene lærerne hadde til IKT i skolen.  Vi stilte følgenede spørsmål og fikk følgende svar:
Ta stilling til følgende påstander: Bruk av IKT er motiverende for meg.  74% av lærerne er helt eller delvis enig i denne påstanden, 8% svarer Helt uenig.
Ta stilling til følgende påstand: Jeg klarer å utnytte IKT på en god måte i undervisningen: Her er 76% av lærerne helt eller delvis enig i påstanden, mens 5% er helt uenig.
På spørsmålet: Ta stilling til følgende påstand: Digitale medier er en naturlig del av skolehverdagen, sier hele 84% seg helt eller delvis enig, men kun 3% er helt uenig.
Beskriver da presse og fagforening den virkeligheten som som faktisk befinner seg der ute i skolen? Er store deler av lærerkorpset i Hordaland fylkeskommune pedagogiske sinker?

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

Chris Anderson - Free

Jeg har tidligere omtalt Chris Andersons siste bok – Free.  Her er et foredrag hvor han snakker om filosofien i boken.  Nye teknologier utfordrer gamle vedtatte økonomiske teorier. Verdt å se om du ikke vil lese boken.

life = risk. If you’ve never failed, you’ve never lived.”

The Candle Problem

Daniel Pink har her et interessant foredrag om the power of incentives, carrots and sticks i næringslivssammenheng.  Han holder et 20 minutters foredrag om hvorfor eksterne incentiver som f.eks økonomisk belønning ikke får folk til å være mer kreative, finne bedre løsninger og yte mer.  I følge Pink er dette en av de sikreste kunnskapene vi har, og den mest oversette.

Jeg kan ikke dy meg til å overføre dette til skolen.  Vi sliter med å motivere elevene for læring ved carrots and sticks, som bla karakterer. Kan det ha noe av den samme effekten, hvertfall for en del elevgrupper?

 

SFO og skolefaglige prestasjoner

I dag referer NRK til en undersøkelse som viser at barn som har gått i SFO gjør det bedre på skolen enn barn som ikke har gått i SFO.  Siden disse barna, som nå går i 9. klasse, gikk i SFO har skoledagen blitt utvidet med flere timer, for å gi elevene flere fag, slik at de skal bli flinkere elever. Hva om hemmeligheten ligger i akkurat det faktum at elevene er på SFO deler av skoletiden, uten fokus på fag, men sammen på tvers av klasser og klassetrinn, opplever en skole med fellesskap, lek, omsorg, alternative aktiviteter – uten fagpress.  Vi vet alle at dette er viktige faktorer i barns oppvekst og kognitive utvikling, som igjen har betydning for faglige prestasjoner. Dette voldsomme fokuset på fag og disiplin, kan det tenkes at det har stikk motsatt effekt?  Fremmer fagvansker og atferdsproblemer?  Når vi kan lese at hver fjerde nordmann har mattevegring (6 av 10 universitetsstudenter) og at den er størst hos dem under 30, da må vi stoppe opp og spørre oss noen ekle spørsmål.  Vi holder fagfanen høyt, og går ned med flagget til topps.  Hva om vi snudde litt på problemstillingen?  I stedet for å spørre om: hva skal vi gjøre med lille Per og Lise for at de skal få til matematikken, burde vi spørre: hva skal vi gjøre med matematikken for at Per og Lise skal få den til?  Er eleven til for faget eller er faget til for eleven?

Når 30% av elevene ikke fullfører videregående har vi en systemkrise (et eksempel hvor store de sosiale kostnadene ved manglende videregående skolegang er, kan man lese i denne artikkelen fra England).  Vi har et system som ble utviklet når 16% av elevene tok videregående opplæring, og systemet har ikke tatt inn over seg at elevmassen har fundamtalt endret seg.  Når noe ikke fungerer i skolen er det elevenes feil- kan ikke oppføre seg, foreldrenes feil- engasjerer seg ikke, politikernes feil- for mye byråkrati i skolen, lærernes feil- for dårlige, kort sagt alle andre sin feil. Skoleverket burde ta en skikkelig systemgjennomgang. Siden skolen slik vi kjenner den ble utviklet har samfunnet, elevene og kravene endret seg .

Skolen skal levere et nytt produkt – kunnskap og kompetanse for informasjonssamfunnet, blant annet kravet om digital kompetanse

Gamle produkter skal leveres i ny innpakning – en pedagogikk tilpasset blant annet digitale verktøys inntreden i skolen

Produktene skal ha ny leveringsform - ta i bruk verktøy som er i daglig bruk utenfor skolen, digitale verktøy

Alle kundene er nye – videregående skole  er gått fra å være et elitefenomen til et massefenomen, på alle trinn har vi flerkulturelle elever, digitalt innfødte, globalisering er og en realitet

Skolen må nok endres, muligens til det ugjennkjennelige.

21 Century Literacies

Howard Rheingold, forfatter av Smart Mobs, holder her et interessant foredrag om 21 Century Literacies.  Han lister flere viktige kompetanser:

1. hvordan stille spørsmål, og  hvordan vet du at det svaret du får er riktig?

2. fokusert oppmerksomhet

3. kritisk tenkning

4. deltakelse

5. organisere/koordinere samhandling/samarbeid

6. personlige læringsnettverk

7. sortere hva som er viktig

Skolemat

Nå er valgkampen i gang og vi skolemat er igjen et tema. Debatten bringes, etter mitt syn, ut av fokus når epler settes opp mot lærere, som om dette er to likeverdige og utbyttbare størrelser.  Mantraet læreren er viktigst hamres inn.  Jeg skal ikke protestere mot at læreren er viktig, men selv den beste lærer kan ikke heve seg over elementære fysiologiske behov.  Maslow’s behovshierarki sier noe om hvilke elementære behov som må dekkes og i hvilken rekkefølge og behovet for mat kommer før læring.  Dette er lett å glemme i et land som kun kjenner sult som en abstrakt størrelse. For at en elev skal kunne ta til seg læring må en del elementærbehov være dekket, derom hersker det ingen tvil, og forsåvidt ingen uenighet.  Men hvordan oppnå dette? De som argumenterer mot skolemat snakker som om alle barn i Norge kommer fra velfungerende hjem, hvor de har fått sine timers søvn i en god seng, stått opp til en harmonisk morgen hvor mor eller far har laget frokost og smurt en velsmakende, ernæringsriktig sammensatt matpakke.  Når de kommer hjem fra skolen er der laget middag som spises i ro og fred i heimen, og så er det leksetid, med opplagte foreldre som hjelper podene med leksene. Etter diverse sunne, fysiske aktiviteter samles familien rundt kveldsbordet, før poden legger seg og får sin skjønnhetssøvn.  For noen barn er dette hverdagen, men for de aller fleste ser hverdagen ikke slik ut.

Vi har barn som må stå opp kl. halv 7 for bussen til skolen går kl. 7 og skolen starter kl. 8.  Hvor mange barn er sulten kl halv 7?  Når de kommer hjem i halv firetiden er mor og/eller far fremdelses på arbeid, klokken nærmer seg gjerne 6 før de kommer hjem, trøtt.  Da er poden fullt opptatt med andre aktiviteter. OG dette er en godtfungerende familie.  Hva med alle de dysfunksjonelle familiene, som ikke klarer å følge opp barna sine?  En famile trenger dessuten ikke være videre dysfunksjonell for å bli fanget i tidsklemmen.

I en ideell verden har alle barna det som i det første eksemplet, men verden er ikke ideell, og vi må lage en politikk for verden slik den faktisk er, ikke hvordan vi vil at den skal være.

Det blir for dyrt sier du? Ja, for skolebygg og lærere koster.  For noen år siden var jeg på en studietur til Ungarn, et fattig land.  De hadde ikke penger til lærerlønninger, byggene forfalt, læremidler var og en utfordring, – men mat fikk ungene.  Rektor sa at de var hvertfall ikke så fattige at de ikke hadde råd til å fø ungene sine.

Jeg har og vært hos broderfolket og sett de flotte kantinene de har på skolene der.  De sosialpedagogiske effektene av å sette seg ned rundt et varmt, sunt måtid sammen hver dag skal ikke undervurderes. Min datter har gått på SFO, og der fikk de varm mat når de kom kl. 12.  Ofte var dette tomatsuppe med makaroni. En vinterdag, etter at hun var sluttet på SFO, det var skolefri, vi var hjemme og laget tomatsuppe med makaroni midt på dagen. Hun fikk fashback og sa: “mamma, det var egentlig veldig kjekt å gå på SFO”, for da husket hun tomasuppestundene på skolens SFO, hvor de samlet seg rund bordet. Der er noen andre verdier knyttet til varm skolemat enn kun å bli mett, selvom det selvfølgelig er viktigst.

Til syvende og sist er dette et verdivalg og ikke et økonomisk spørsmål.  I debatten om skolemat bør en ta med i betaktning at ungene tilbringer mange flere timer på skolen i dag enn i Oslo-frokostens dager.

Social Media Revolution

I dag  ble jeg oppringt av en journalist som hadde noen spørsmål om pc’er og læremidler. Ett av spørsmålene jeg fikk var om vi har problemer med bruk av sosiale medier i skolen. Hva skal jeg svare på det spørsmålet? Problemer?  Ja, noen lærere, og elever, vil se det slik, andre ikke.  Problemet kan og snus på hodet, er det et problem at sosiale medier ikke brukes i skolen? Ja, jeg er klar over argumentet om at det brukes til ikke-skole relatert aktivitet, men hva om dette skolerelatert aktivitet er for snevert definert.  Hva om vi utelukker viktige læringsarenaer, viktige kompetanser, sentral kunnskap ved å begrense vårt kunnskaps- og læringssyn.  Journalisten spurte om de digitale læremidlene var gode nok?  Hva er godt nok?  Når en lærer eller elev er godt tilfreds, mens en annen ikke synes læremiddelet er brukbart, hvem har da rett?

To amerikanske studier sier noe om dette.  Den ene sier at mange elever ønsker tilbud om online læringsmuligheter, men skolene sliter med å tilby det.  Den andre viser at studenter som tar hele eller deler av studiet online gjør det, i snitt, bedre enn dem som følger tradisjonell ansikt til ansikt undervisning, og at det beste er en kombinasjon av de to.

Til slutt, bare fordi det er digitalt, betyr ikke at det nødvendigvis er bra (eller dårlig for den saks skyld), like lite som det at noe befinner seg mellom to permer er det samme som at det er høy kvalitet. Både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler har ulik kvalitet, og hvor bra det er avhenger av bruken og brukeren.

 

Dannelsesbegreper i endring

I magasinet Wired fant jeg under overskriften

How to Behave: New Rules for Highly Evolved Humans

denne guiden over hvordan dannete mennesker opptrer i vårt gjennomdigitaliserte samfunn.

Wait Before Revealing TV Spoilers

If Your Call Drops, Call Back

Don't Google-Stalk Before a First Date

Ask a Basterd: Am I a Jerk if I Dump Our Sucky Rock Band Bassist?

Don't Blog or Tweet Anything With More Than Half a Million Hits

Delete Unwanted Posts From Your Facebook Wall

Meet Online Friends in the Real World

Ask a Basterd: Should I Ask My World Of Warcraft Wife if She's Really a Dude?

Texting in the Company of Others Is OK

If You Can't Buy It Online, Feel Free to BitTorrent

Never Broadcast Your Relationship Status

Don't Lie With Your Facebook Photo

Seek Out Your Coworkers on Facebook

Leave Your Wi-Fi Open

Know What Makes a Good Viral Video

Ask a Basterd: Is It OK to Look at Porn at Work?

Balance Your Media Diet

Remember, Online Conversations Are Not All About You

Use a Plausible Excuse When You Call In Sick

Ask a Basterd: Can I Post My Wife's Butt on Twitter Without Asking?

Be Mindful of Your Personal Space

There's No Such Thing as Too Many Friends

You Can Reinvent Yourself Online

Ask a Basterd: If I Exaggerate My Salary on Online Dating Profile, Should I Fess Up?

Friend Your Boss But Not Your Boss's Boss

Ignore Your Ex on Facebook

Ditch the Headset

Choose the Right Ringtone

Ask a Basterd: Can I Talk on the Phone While Taking a Whiz?

Don't Hesitate to Haggle on Craigslist

Don't Work All the Time — You'll Live to Regret It

Never Unfollow Someone Just Because They Unfollowed You

Holsters: A Style Guide

Ask a Basterd: Can I Answer My Cell at a Movie if It Seems Urgent?

Rule Torrent:

Never post a picture of yourself shirtless in your dating profile (men only).  >>>

When returning a Zipcar, turn off the radio.  >>>

Hide your porn downloads in a folder named March Madness '03.  >>>

Create a Facebook account for your grandmother—but don't create one for your dog.  >>>

CC'ing your boss after hours does not impress him.  >>>

Don't send out a follow-up email apologizing for a typo in a previous email.  >>>

For marital peace, keep separate Netflix queues.  >>>

Tidy your room before recording a vlog.  >>>

Rotate your photos before you upload them.  >>>

Don't quote Monty Python and the Holy Grail at a funeral. Stick to Life of Brian.  >>>

Acceptable: WTF?, LMAO. Unacceptable: effing, A-hole, byatch.  >>>

Never end an email with "take it sleazy."  >>>

Tag Flickr photos freely—there's no such thing as too many tags.  >>>

Turn off "Sent from my iPhone" email signatures.  >>>

Back up your hard drive. Right now.  >>>

Invite friends to new Facebook apps as often as you like.  >>>

Eat at your friend's restaurant—or read his book or listen to her music—before you post a review.  >>>

Things that are OK to do in an elevator: Stand there; have sex with Steven Tyler (ladies only).  >>>

Keep music mixes for friends to 60 minutes or less.  >>>

Ask for free tech support only from immediate family or significant others.  >>>

Photoshop your pictures as much as you want, but remember: Your real friends know what you look like.  >>>

Never read the manual first.  >>>

Avoid looking at other people's screens.  >>>

Don't waterboard terror suspects.  >>>

Nobody cares how good your uncompressed audio files are.  >>>

List your high school on Facebook, not on LinkedIn.  >>>

Upload videos, don't email them.  >>>

Never go dirty Larping.  >>>

Hide your speaker wires.  >>>

FWIW, don't use chat slang if you don't know what it means.  >>>

Free T-shirts are for the gym and sleeping—not work.  >>>

Cartoon profile pics went out with rickrolling.  >>>

Give credit when repeating tweets and blog posts.  >>>

Need an insult to use on Xbox Live? Try "boogergina."  >>>

Don't solder on the couch.  >>>

Fleece and company logos don't mix.  >>>

It's OK to make fun of furries only if ... oh, never mind. It's always OK to make fun of furries.  >>>

Kill your zombie brother. He's not your brother. He's a zombie.  >>>

Nye dører åpnes i det digitale univers

Virtuelle verdener er fremdeles et forholdsvis uutforsket felt i skolen, og mange har problemer med å se hvordan disse digitale verdenene kan utnyttes i opplæringssammenheng. Mye av dette bunner i kunnskapssyn; hva skal elevene lære  – forståelse og kognitive ferdigheter (som kan være krevende å måle (en ting er å si at elevene skal kunne dette, et annet er hvordan oppnå det i praksis)) eller memorerbar, reproduserbar informasjon/kunnskap? I en virtuell verden er det vanskelig å styre elevene slik man kan  når trykte medier benyttes som læringskilde.  Spørsmålet blir hvilken kompetanse trenger vi at våre barn og unge forlater skoleverket med? En kompetanse de definitivt trenger i dag er flerkulturell kompetanse.  Det kan være en utfordring å tilegne seg. Dette prosjektet : Understanding Islam through Virtual Worlds er et spennende prosjekt, som på en elegant måte kombinerer mengde ulike ferdigheter og kompetanser for det 21. århundre.  Et godt eksempel på at virtuelle verdener er mye mer en on-line spill, som kan ha en verdi i seg selv.