PC'ens engasjerende kraft

Nå er snart 2008 slutt, og som så mange andre bloggere setter jeg meg og ned og oppsummerer året.
2008 har vært et hektisk og begivenhetsrikt år. For et par måneder siden begynte jeg å blogge. Jeg opprettet kontoen i vår, men det var ikke før i oktober at jeg tok spranget ut i cyberspace. Litt skummelt var det jo; gå fra en forholdsvis anonym byråkrattilværelse, til å stille seg frem til hogg i cyberspace. I det en tar ordet i det offentlige rom, vil en jo og bli gjenstand for andres vurderinger. Det andre som var spennende, var om noen ville finne det interessant å lese bloggen min. Der er jo så mange spennende og gode blogger der ute å lese.
På mange måter føler jeg at jeg er del av en samtale, hvor ulike bloggere kommenterer på hverandres blogger, og skriver blogginnlegg basert på andres blogginnlegg. For meg har det gitt ny innsikt å bli kommentert på egne innlegg og på andres blogger, og kommentere andres blogginnlegg. Det å gi gode kommentarer på en blogg er for meg en utfordring.
Det som slo meg i kveld, når jeg satt her og leste blogger og kommentarer er hvor mye disse pc'ene engasjerer. Jan Arve Overland skrev i en kommentar på bloggen min at ingen skoler skulle få PC'er uten at de hadde en plan for bruken. De virrer rundt og vet ikke hvordan de skal håndtere dem.
I samtaler med lærere kan de bli riktig engasjerte når vi kommer inn på temaet, og der er sterke følelse for og mot pc'er i skolen. Ikke bare blant lærere, men og blant elever.
Det er flott med engasjerte pedagogiske debatter, det har vi, etter min mening, altfor lite av. Kan pc'ordningen vekke engasjement for pedagogisk debatt, hilser jeg det velkommen.
Noe av grunnen til at elev-PC engasjerer slik den gjør, tror jeg, er fordi den rokker ved noe av fundamentet ved skolen slik vi kjenner den. PC'ene utfordrer rolleforståelsen i skolen, elev-rolle, lærer-rolle. Dette kom tydelig frem for meg i sommer, når jeg diskuterte emnet med en jevnaldrende lærervennine. Hun er en dyktig, ansvarsbevisst lærer, som får gode resultater hos elevene sine. For henne hadde dette helt tydelig med identitet, ansvar og roller å gjøre. Hun brukte PC i undervisningen, men lot ikke den rokke ved rollene i skolen. Selvom hun brukte pc i undervisningen, så hun ingen hensikt med det. Det ble bare en masse merarbeid.
Andre lærere har ingen problemer med denne nye rollen. I begynnelsen av september var jeg med helse- og oppvekstkommiteen i Hordaland fylkekommune på Bristol University. Der hadde vi et møte med prof. Rosamund Sutherland, som har forsket i mange år på IKT og læring. Hun sa at den beste læreren i vgo var den som fungerte slik gode småskolelærere gjør. Hun mente at lærere i vgo hadde mye å hente ved de pedagogiske tilnærmingene som ble brukt i småskolen. Innvendingene kommer med en gang: eksamen, det har de ikke i barneskolen. Og det er helt riktig. Barneskolen har ingen eksamen å forholde seg til. Men lærer elevene for eksamen? Noen gjør helt klart det.
Jeg sitter ikke på svaret, jeg har langt flere spørsmål enn svar, derfor har bloggen min fått det lite kreative navnet Tanker. Her tenker jeg høyt, stiller spørsmål, og kommer med påstander. Det jeg håper er at vi kan tenke høyt sammen, se etter nye, utradisjonelle svar, høste av hverandres erfaringer, være en støtte og veiledning for hverandre. Sammen er vi sterke. Det jeg imidlertid vet, er at PC'ene forsvinner ikke. I 2009 vil samtlige klasser i vgo i Hordaland være omfattet av elevPC'ordningen. Det er i alles interesse at dette vektøyet blir brukt på en god måte.
På bloggen Powerful Learning Practise står dette:

"Today, new and emerging Web technologies are connecting our children in ways never before possible. Through blogs, social networking sites, multimedia and other Web 2.0 tools, their worlds are becoming more and more networked and engaging, creating environments for learning and collaborating that look little like our traditional classroom spaces. And they are not alone in these changes. Businesses, journalists, politicians and others are struggling to find new models that take full advantage of the opportunities these technologies and shifts afford.

…but Schools are Not.
To date, however, schools have by and large been resistant to these shifts. Yet, this networked landscape of learning challenges us to re-envision what we do in our schools and classrooms or risk a growing irrelevance in our students’ lives. And at the core of this challenge is how well we realize the potentials of these technologies in our own professional and personal learning practice as educators.
How do we best begin to leverage these connections in our own learning lives so we can best understand the pedagogies and literacies that are required to help our students embrace them in effective, ethical and safe ways?"

Jeg synes dette er betimelige spørsmål, og ser på dette utfordringen for 2009. Og dermed benytter jeg anledningen til å ønske alle en fredfylt julehøytid og et god, nytt, digitalt år.

Dei gode døma - forskning møter praksis, praksis møter forskning

Nå ligger hele programmet til Dei gode døma 2009 – forskning møter praksis, prakisk møter forskning ute. Jeg skal innrømme det er med en viss klump i magen programmet legges ut. Konferansen i år er blitt stor og omfattende. Spenningen ligger mye i om vi treffer målgruppen med programmet vårt. Etter at vi har booket foredragsholdere, har vi kommet over prosjekter og foredragsholdere som vi absolutt skulle hatt med på konferansen, men som der dessverre ikke er plass til i år.
Utviklingen på dette området går så fort. I den digitale verden er et halvt år en hel evighet. Se et halvt år tilbake, hvordan så verden ut da? På den andre side, ting tar ofte litt lengre tid i skolen. På den ene siden går ting fort og på den andre litt langsommere, dette gir nødvendigvis en del gnisninger.

Vi har valgt å gi NDLA en forholdsvis stor plass på konferansen. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom 19 fylkeskommuner, for å utvikle digitale læremidler for videregående opplæring. Når fylkeskommunene satser så tungt, er det selvsagt meningen at skolene skal benytte dette tilbudet. Hele NDLA prosjektet er spennende, og vekker internasjonal oppsikt. Der er sterke krefter som ikke ønsker NDLA velkommen (forlag og Utdanningsforbundet). Hvor levedyktig NDLA blir, er det til syvende og sist lærerne som avgjør. Er NDLA en hensiktsmessig læringsressurs i undervisningen eller ikke? For å finne det ut, må det tas i bruk og prøves ut. Jeg tror ikke vi får svaret med en gang, og her vil vi nok se en utvikling. Pr. i dag vet jeg blant annet om lærere som har erstattet den tradisjonelle læreboken i naturfag med NDLA, og sier at det går helt fint.
Det er og et spørsmål om penger, skolen har ingen Sareptas krukke å hente penger fra. Skolen har, som de fleste andre områder i samfunnet, et begrenset budsjett. Disse midlene må det husholderes med, slik at en får mest ut av hver krone. Når jeg var på Educa Berlin tidligere i desember, var jeg på et foredrag som het: ”Opnen source in education – unsustainable or unstoppable”. Der ble det hevdet at prisen på lærebøker hadde økt dobbelt så mye som prisen på andre varer. Eksempelet var fra California, USA. Det ble og hevdet at ungdom valgte vekk høyere utdanning, ikke på grunn av prisen på undervisning, men fordi bokkostnadene ble for store. Det ble hevdet at om vi ikke fikk Open Source løsninger ville der tvinge seg frem andre modeller, noe som for så vidt allerede var på gang i California.

Ellers har vi flere parallelle økter denne gangen enn sist. Grunnen til det er tilbakemeldingene vi fikk i fjor, folk ønsket flere parallelle økter. De er og (med et par unntak) kortere i år enn i fjor. Vi har og prøvd å utvikle konseptet litt, slik at innholdet i en del av øktene har en annen form enn sist.

Noe annet som er nytt og spennende i år, er samarbeidet med Universitetet i Bergen. Der kommer forskere fra inn- og utland, både som deltakere og som foredragsholdere. Det å kombinere praksis med forskning på området, har vi store forventninger til. Hva sier forskningen, og hvordan kan disse to arenaene møtes?

Som sagt, jeg håper vi har fått til et rikholdig og spennende program, som lærere i videregående opplæring vil finne relevant og nyttig for sin hverdag i klasserommet.

PC'en, med uante muligheter.

For dem har det som meg, og synes adventstiden blir kortere og kortere for hvert år, kan jeg nå videreformidle følgende gladmelding:

Trenger du hjelp til å rydde til jul?
Gjør som meg:
1. Lag en fil på din PC.
2. Navngi filen : "Rotet i huset".
3. Slett filen.
4. PC'en vil nå spørre: "Ønsker du å slette ROTET I HUSET permanent?"
Svar ja!
Ha en god og avslappet adventstid!

Morgenstemning

Der er mange fine bilder av morgenstemning, men jeg kunne ikke dy meg og legger ut disse fra i morges.

Connectivism and The Networked Student.

Abelia har fått utarbeidet en evaluering av Kunnskapsdepartementets Program for digital kompetanse. Der kom de frem til følgende revolusjonerende resultat:

"Norge ligger langt framme sammenliknet med andre land når det gjelder omfang av IKT utstyr i skolen. Til tross for dette er IKT i begrenset grad tatt i bruk til læringsformål. - IKT utfordrer de tradisjonelle rollene og arbeidsprosessene til lærerne, skolebokforfatterne og forlagene. Dette krever omstilling i store deler av verdikjeden."

Dette er vår største utfordring, som vi jobber med hver dag.
Er så disse store investeringene i utstyr bortkastet? Det er for meg litt hønen og egget spørsmål. Mange hevder at vi må utvikle pedagogiske modeller for læring med IKT i klasserommet, før vi "hiver" PC'er etter elevene og lærerne.
Problemet med denne holdningen er at uten tilgang til PC'er, kan en ikke se det potensialet som PC'er har i undervisningen. PC'er muliggjør lærings-, undervisning- og samarbeidsformer som ikke er mulig med analoge læremidler. For å se disse mulighetene må en høste erfaringer, på godt og vondt. En må ha en nysgjerrig innstilling, leke med mediene, prøve ut nytt og ukjent terreng. Dette er ikke noe en kan lære eller komme på, uten å ha egne erfaringer. Det blir litt som en som aldri har sett sjø, skal tenke seg en båt og hvordan den kan bygges og brukes under ulike værforhold på sjøen. Ikke akkurat verdens beste sjømann eller båtbygger, vil jeg tro. (Ikke er der andre erfarne sjøfolk å høste erfaringer fra heller.) For å sykle må en komme seg opp på sykkelen, ikke bare lese om hvordan sykling foregår.
På bloggen E-learning journey (fantastisk med denne sosiale webben) fant jeg denne videoen om det nye læringslandskapet og The Networked Student.

Påvirkningsformel

På bloggen til Greg Mankiv, en professor i økonomi ved Harvard University, fant jeg denne formelen. Formelen for din verdi/påvirkningsfaktor. Er riktignok ment for Akademia, men artig likevel. Gitt alle debattene om å være synlig på nettet, kan denne modellen brukes i bloggosfæren og??

I skolen diskuterer vi sosial web, og mange med meg har hatt synspunkter på dette på bloggene sine. Kanskje ikke så rart at vi er posistive, som selv er aktive i cyberspace. Det som nå er interessant er at store internasjonale firmaer begynner å se potensialet. På bloggen The Social Path skriver David Griner om Intels nye mediestrategi. Der oppmuntres de ansatte til å være synlige på webben. Som de skriver :

"Intel recoginzes the important role online conversations continue to play in building solid relationships with our customers. And how better to participate in those conversations than to empower the technology experts that can add value to the dialogue?"

Dette får meg til å tenke på en samtale jeg hadde med frisøren min sist jeg var der. Hun har mange unge frisører ansatt, og hvert ledig øyeblikk tilbringer de on-line, gjerne på Facebook. Hun sa at hun ikke har noe i mot det, for når folk ser at de er på jobb, tenker de på hennes frisørsalong, og hun får masse gratis reklame. Dette må da være bedrifter som er 3D.(se og denne)

Hvilken generasjon tilhører du?

I Boston Globe hadde de i juni 2007 en artikkel som spurte: Hvilken generasjon tilhører du? Vi fikk den utdelt under et Gen Y foredrag på Online Educa. Tatt i betrakting de diskusjonene som går om Net Gen og digital natives synes jeg den var litt artig. Hvor mange poeng får du?

Har du din egen web-side? (1 poeng)
Har du laget web-side for andre (2 poeng)
Sender du e-post til venner? (1 poeng)
Tekster du dine venner? (2 poeng)
Ser du videoer på YouTube? (1 poeng)
Remikser du videofiler fra Internett? (2 poeng)
Har du betalt for å laste ned musikk fra Internett? (1 poeng)
Vet du hvor du kan laste ned gratis (illegal) musikk fra nettet? (2 poeng)
Blogger du av profesjonelle grunner? (1 poeng)
Blogger du for å skrive en on-line dagbok? (2 poeng)
Har du besøkt MySpace minst 5 ganger? (1 poeng)
Kommuniserer du med venner på Facebook? (2 poeng)
Bruker du e-post for å kommunisere med dine foreldre? (1 poeng)
Tekster du for å kommunisere med dine foreldre? (2 poeng)
Tar du bilder med mobilen? (1 poeng)
Deler du bilder fra mobilen med dine venner? (2 poeng).

Morgendagens (eller dagens) pedagogikk

Det blir hevdet at pedagogikken er i krise nå ved starten av det 21. århundre. Vi ser at gårsdagens løsninger ikke virker, men vet ikke hva vi skal gjøre for å løse de svære utdanningsutfordringene vi står overfor. Politikerne kommer med en del panikkartete løsninger: flere timer undervisning (mer av det som ikke virker), høyere karakterkrav for inntak på lærerskolen, mer testing, sertifisering for lærere, etc.

Jeg har vært to dager på brukerkonferanse med It's learning, som forsåvidt var interessant nok ( se referat hos Anne Cathrine Gotaas på rIKT liv). Det var en del gruppeøkter der, hvor vi skulle diskutere deling og delingskultur, og hvordan få det til (lurer på om det hadde vært mulig med en norsk utgave av Wikiversity, tilpasset ulike aldersgrupper? Er et godt eksempel på delingskultur). Der var i vår gruppe, vgo, en representant fra forlagsbransjen, og å høre på han var litt som å få tilsnakk som uskikkelige unger. Bøker er det som gjelder, all forskning viser det, med digitale tilleggsressurser.

Rune Krumsvik var der og, og holdt et innlegg. Etter innlegget ble det kommentert fra en av gruppemedlemmene at han befinner seg for mye i det tradisjonelle klasserommet, og for lite over i det digitale klasserommet, ut i cyberspace. En bra observasjon, som jeg er helt enig i. Vi diskuterte og bloggingens plass i skolen.

Men tilbake til start, er pedagogikken i krise? Prøver vi å reparere et system som er gått ut på dato? Guruene innen utdanningsutfordringene vi står overfor, kommer riktignok ikke fra pedagogikkens kretser, men det skjer likevel mye bra fra skolefronten. Når det gjelder hva som er løsningen, synes jeg det etter hvert tegner seg et bilde av en skole etter en litt annen modell enn den jeg gikk på. Jeg har her tre ulike videoer som sier noe om skole, lærerrolle, elevrolle, læring, m.m. Tør politikere (og skolefolk) ta slike "disruptive" grep overfor skolen?

Hun som har laget 3 steps har og en bra blogg.

Digital youth

I USA har de gjennomført en 3 årig studie om unges mediebruk. Denne studien motbeviser en del fordommer mot barns liv on-line. Studien viser at barn og unge i USA utvikler viktige sosiale og tekniske ferdigheter on-line. Ofte på måter som voksne ikke forstår eller verdsetter. Blant annet knekkes en del av mytene rundt on-line spill, som stort sett sees på noe negativt som må begrenses av mange voksne (se og denne: tull at folk blir avhengige av dataspill). Undersøkelsen har selvsagt egen blogg. I skolen snakker vi ofte om læringsutbytte ved bruk av digitale medier i undervisningen. Vi prøver å sette disse mediene inn i de etablerte settinger og måler resultatene ut fra tradisjonelle kriterier. Er det noe vi mister, som vi ikke klarer å fange opp? Må vi revidere våre etablerte tanker og praksiser rundt læring i skolen? Som det står i rapporten:

"Teens then share their creations and receive feedback from others online. By its immediacy and breadth of information, the digital world lowers barriers to self-directed learning. "

"New media allow for a degree of freedom and autonomy for youth that is less apparent in a classroom setting. Youth respect one another’s authority online, and they are often more motivated to learn from peers than from adults. Their efforts are also largely self-directed, and the outcome emerges through exploration, in contrast to classroom learning that is oriented toward set, predefined goals."

Rapporten er svært interessant lesning, og anbefales.

I USA har de og et prosjekt som utnytter analoge og digitale medier for å gi ungdom ferdigheter de trenger for å leve i en global verden. Prosjektet heter Global kids.

Disrupting class

Jeg har tidligere skrevet om “Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change The Way the World Learns.” av Harvard Business Professor Clayton Christensen. I USA kan det se ut som denne boken kan få konsekvenser for utdanningssystemet.
Joel Klein, the Chancellor of the New York City Department of Education, sier, “Provocatively titled, 'Disrupting Class' is just what America's K-12 education system needs – a well thought-through proposal for using technology to better serve students and bring our schools into the 21st Century,” I følge ryktebørsen er han en av de fremste kandidatene for stillingen som Secretary of Education (utdanningsminister). Klein sier videre:“Unlike so many education ‘reforms,’ this is not small-bore stuff. For that reason alone, it's likely to be resisted by defenders of the status quo, even though it's necessary and right for our kids. We owe it to them to make sure this book isn't merely a terrific read; it must become a blueprint for educational transformation.”

I Rogaland er denne boken allerede pensum for skolelederne, og Ingunn Kjøl Wiig var så heldig at hun fikk reise på en konferanse i USA, hvor en av forfatterne holdt et foredrag.

Overvåking i klasserommet

Har akkurat fått vite at de i Rogaland vil prøve ut Netop School på en del skoler. Hvordan en forholder seg til dette er for meg et spørsmål om prinsipper, mer enn et praktisk spørsmål.
I Hordaland fylkekommune har vi en helt klar holdning: det er fåfengt å prøve å stenge nettet/nettsteder for elevene, og elevenes nettaktivitet skal ikke overvåkes.
Likevel har mange skoler valgt å kjøpe inn programmer som stenger for nettsteder. Det var derfor med en viss undring (og skuffelse) at jeg fikk melding fra en av skolene vår i høst at de og hadde kjøpt inn et slikt program. Dette var fra en skole med en skoleleder som har vært innbitt motstander av slike programmer, og som har en skole med mange dyktige og digitalt kompetente lærere. Det vedkommende skoleleder sa, var at de hadde måtte gi etter for press fra lærerne, de var så fustrerte over utenom-skole-aktiviterer i timen. MEN nå når de hadde programmet, ble det mindre og mindre brukt. Det var nok å vite at de hadde muligheten (ris bak speilet). Er dette en opplevd kontroll eller en reel kontroll? Hva gjør det med elevene å vite at lærerne kan kontrollere dem?
Jeanette Tranberg har på sin blogg en utredning av noen av de mange mulighetene for å omgå slike systemer (press har en lei tendens til å skape motpress). Kjell Mørk er og inne på emnet på sin blogg. Leif Harboe har et innlegg om de mer prinsippielle sidene ved slik overvåkning. På BETT i januar i år så vi demonstrert programmer som ikke bare viste læreren hva som til enhver tid var på skrivebordet til eleven, men foreldrene kunne og se hva poden til enhver tid har på sitt skrivebord (havner dette i samme kategori som å lese barnas dagbøker?). Vi har vel alle lest (eller hvertfall hørt om) George Orwells framtidssenario 1984, hvor verden hadde utviklet seg til et overvåkingssamfunn av dimensjoner. De mulighetene vi etter hvert har i skolen, og etter min mening, altfor ukritisk tar i bruk, kunne fått selv Orwell til å rødme.

I skolen har vi et viktig sosialiseringsansvar overfor kommende generasjoner. Vi har den generelle delen av læreplanen, som skal få elevene til å bli duganes mennesker med gode demokratiske holdinger. Når vi oppdrar elevene til så ukritisk å akseptere å bli overvåket i skolesamfunnet, hvor blir det da av deres sunne ryggmarksrefleks mot å bli overvåket når de kommer utenfor skolesamfunnet? Det som bekymrer meg, er at lærere ikke er mer kritisk til denne overvåkingen. Bjørn Jørstad, tidligere leder for seksjon skoleledere i Utdanningsforbundet, forteller med stolthet hvordan hans svigerfar ble sendt til konsentrasjonsleir for at han stod opp mot tyskerne, i kraft av sin stilling som skoleleder. Utdanningsforbundet støtter lærerorganisasjoner i totalitære stater, for i disse landene er ofte lærere en gruppe som jobber mot overvåking og undertrykking. Selv var jeg på besøk til en slik lærerorganisasjon i Ungarn for en del år siden. Der hadde de den offisielle lærerorganisasjonen, som var en del av Kommunistpartiet, og den uavhengige, som Lærerforbundet hadde et samarbeid med. Dette blir med stolthet fremhvet i ulike fora, hvordan lærere er forkjempere for frihet og demokrati. Hvorfor er det da ikke slik i våre vestlige samfunn? Hvorfor må lærerne så sterkt holde på denne opplevde kontrollen? Hvorfor har de en så inngrodd mistillit mot sine elever? På bloggen 21st Century Learning spør Sheryl om det samme: hvorfor er kontroll en så viktig del av skolekulturen? For en tid tilbake var det snakk om EU's overvåkingsdirektiv. I Norge ble dette i svært liten grad debatert. Da jeg tok opp dette med en venninne sa hun: men jeg har ikke noe å skjule. Men det er ikke det det handler om. Feil (eller forsåvidt riktig) informasjon i feil hender, har et enormt potensiale.

I forhold til det jeg skriver får jeg to hovedmotargumenter: dette handler ikke om autoritær overvåking (det er å dra det altfor langt), men om å ha en håndterbar situasjon i klasserommet, hindre fusk, beskytte umodne elever mot seg selv, osv. Ved ikke å ha slike systemer blir det kaos i klasserommet.

OG så får vi den, etter min mening, grøften som en annen gruppe havner i: dette er et argument mot pc'er i skolen.

På en annen skole jeg var, hadde vi et møte mellom skoleledelsen og noen lærere. Flere av disse lærerne ønsket en slik mulighet som programmer som Nettop School gir dem. Skolelederen ved denne skolen viste til et eksempel fra egen undervisning: hun skulle ha en prøve. Hun ga elevene nøye instruksjoner om hvordan de skulle gå frem m.h.t. nettbruk, Its learning, o.l. Hun fikk gjentatte spørsmål fra elevene om kontroll, men hun sa at dette var reglene som gjaldt. Da kom det fra et lyst hode: så dette handler om tillit? Noe skolelederen bekreftet. Hun satt seg bak i klasserommet under prøven, og hadde ingen problemer med avviklingen. Er det ikke dette det til syvende og sist handler om? Tillit. Hva virker best i det lange løp, indre eller ytre kontroll?

Jeg er klar over at PC'er med sine kommunikasjonsmuligheter er en stor utfordring i klasserommet, men jeg tror vi går på en feil vei om vi tar i bruk overvåkingssystemer. Dette vil kunne bli litt som en Pandoras eske, hvor stopper denne overvåkingen? Leif Harboe sa litt om det i sin blogg. Jeg skulle ønske at lærere og skoleledere i større grad tok opp diskusjonen om de etiske og verdimessige sidene ved dette. Hvor kommer personvernet inn? Og jeg vet at elevorganisasjonen liker det ikke.

Gen Y

Flere foredragsholdere på Online Educa 2008 snakket om Generation Y. Som en av deltakerne sa under en lunsj: ”er det noe en har med seg fra denne konferansen, så er det Generation Y”.

I plenum torsdagen snakket Ton Zijlstra og han mente at han var en Gen Y in a baby boomers body. Han snakket om hvordan livet hans hadde endret seg som en konsekvens av hans inntreden på den sosial webben. Når Zijlstra startet å blogge, fulgte han alt hans medbloggere gjorde: bookmarking, networking, blogging, etc. Han sporet folk. Han så etter mønstre, og lot de han var i nettverk med, filtrere i internettverdenens mangfold for han. De pekte ut veier for han, han bare fulgte etter, og dette ble en kilde for læring og nyheter. Men fordi han trekker veksler på andre, må han og dele mye. Hvis en ikke deler, er en ikke synlig. Ved å dele og se på andre, havner en i en feedback loop, det er viktig å se den læringen som er i det.

Zijlstra går ikke på møter lengre. Det grunnleggende samarbeidet skjer i andre kanaler, ikke på møter. Hvilket innebærer at arbeidslivet hans har endret seg ganske fundamentalt. Som en konsekvens av dette har skillene mellom jobb og privatliv og blitt visket ut. Dette har faktisk gått så lang at en tar ungene med seg på konferanser (har barnehage i tilknytning til en konferanse)(og som en kuriositet: jeg så Mike Wesch ved frokosten, og da hadde han barn med seg).

Denne endringen skjedde for 8 år siden, og endringen skyldes to forhold: Internett og mobil kommunikasjon; hastighet og informasjonsoverflod. Dette har redusert tid og avstand.
Du trenger ikke vite hvor folk er for å få kontakt med dem. Omgivelsene har endret seg. Vi voksne må avlæres gamle handlingsmønstre, de unge trenger ikke denne avlæringen.
Teknologi får en del uintenderte konsekvenser: jernbanen ga standardisert tid og en styrking av nasjonalstaten. Vi må i dag endre vårt syn på organisasjoner fra hierarkier til nettverk. I 2005 begynte en betydelig vekst i en-persons firmaer i Nederland. 90% av alle nye firmaer er enkeltmanns foretak. I dag utgjør de 50% av all virksomhet i Nederland og forventes å øke til 60% om 1,5 år. Mobiliteten er blitt mental, ikke bare fysisk

Når det gjøres undersøkelser av hva barn har som favotittaktivitet, kommer pc-relaterte aktiviterer på andreplass. I følge Zijlstra er det vi som må endre oss, ikke barna (Gen Y). Han kom og med en påstand om læring, som nok rokker ved hvordan mange ser på skolearbeid:

“Learning has to hurt- Bullshit!! Because if it hurts you stop learning.”

Avslutningsvis kom denne oppfordringen:

Immerse yourself, be gen Y(ou).

Clive Shepherd snakket om “Change and uncertainty, the making or the breaking of corporate learning and development”. Han lanserte en ny generasjon, “Gen Z: you are primarily asleep”, (en litt annen def. på Wikipedia)og mente dette i første rekke om pensjonister, men og de som mentalt har pensjonert seg. I følge Sheperd er læringsmetodene tidløse, og kun noen få av dem er avhengige av media. Men de valgene vi gjør mellom dem må endres; Hvilken metode velger vi?
En av de mekanismene for endring er en ny tenkemåte - connectivism: vi lærer i 2008 ved å gjøre eksterne forbindelser/connections, ikke bare internt i våre hoder. Vi/skolen må tilby elevene de nettverkene de trenger for å gjøre jobben sin.

I følge George Siemens, skaper ikke lærere læring, det er det elevene som gjør. Generasjon Y er digital, sosial og alltid on-line.
Hvordan vil Gen Y at lærings skal være? Interaktiv, studentsentrert, autentisk og samarbeid. Slik vil vi alle lære, men Gen Y gir uttrykk for det (i vår skoletid styrte læreren og eleven protesterte ikke). Ny tenkning og nye forventninger krever en ny oppmerksomhet. Dette er ikke enkelt, 72% av alle læringsutfordringer er tidskritisk. Det innebærer at du må ”løpe stadig fortere for å holde deg på samme plass”. Men vi kan ikke møte disse utfordringene bare ved å endre metoder. Nye media utvikler seg raskt. Nye læringsmedier muliggjør endring. Siemens pekte på at mange personer i organisasjoner bruker Moodle, selv om organisasjonen har dyre LMs’er.
Vi begynner å få verktøy for å lage virtuelle verdener. Mobile enheter endrer arbeidslivet, mer en halvparten av alle sysselsatte, jobber vekke fra kontorpulten. Den eneste måten å nå dem, er gjennom mobile enheter. I følge Jay Cross (2008) må de overlevende skrive nye agendaer, mens de ennå har et arbeidsbord å skrive på. Til slutt sa Siemens:

“When the rate of change outside exceeds the rate of change inside, the end is in sight”

Gamebased learning. (GBL)

Litt mer fra Online Educa , Berlin 08
Jeg var på flere sesjoner om spill, virtuelle verdener og læring (det ble spurt så mange ganger om vi hadde en avatar i WoW, at jeg nesten følte meg litt dum som ikke hadde det). Jeg vil her sammenfatte litt.
En av sesjonene startet med spørsmålet: hvorfor fokuserer vi på spill? Svaret av at dette var den naturlige læringsformen som vi startet med som barn. Spill er og den største bransjen innen medieverdenen, større enn musikk og film. Vi har en tendens til å se på spill som noe negativt. Vi er og for opptatt av hvordan spill kan implementeres i pensum, når vi bringer spill inn i klasserommet. Vi må starte med å fokusere på at spillet skal være morsomt å spille. Elevene vil ikke ha en ny lekseaktivitet i skolen.
Hvordan engasjere mediebortskjemte barn? Euan McKenzie snakket litt om det. Han jobbet med et spill som heter: InQuizitor. Det har ca.250 000+ brukere, og brukes av mange ulike institusjoner (skole, universitet, militære, næringsliv). I følge han bruker vi spill på tre måter i skolen: for å

engasjere
studere
lære

Disse tre er svært forskjellige og vi må vite hva vi vil oppnå. Vi ser veldig mye dårlige spill i skolen. Det at det er virtuelt, animert eller 3D gjør det ikke nødvendigvis til et spill. Han brukte bildet at vi må gå fra studenter som er en Bart Simpson-type, uten engasjement, til en Hermoine Granger (figur fra Harry Potter-bøkene), som elsker å lære.
I England har de og et sosialt problem, med hensyn til skole og utdanning: foreldrene oppfordrer barna til IKKE å studere for det skiller dem fra deres ”peergroup”. Det de imidlertid så, var at når disse barna fikk spille spill, ble de så engasjerte at de forsøkte å nå et høyere nivå, og da måtte de både huske og lære, og plutselig kunne de svare på lærerens spørsmål i klassen, fordi de hadde lært dette gjennom spillet.
Så i følge McKenzie får du ingen læring uten spillet – ”its all about the game”. Lærere tror det handler om læring, men du må begynne med ”gameplay”, så får du læringen. For ingen ønsker å lære å lære.
MEN: innholdet må være relevant og mulig å editere, det må være ingen eller få tekniske og læringsbarrierer for å kunne ta spill i bruk. Det må fange det som er essensielt for motivasjon -> det vil si at der må være et moment av innsats og belønning som møter forventningene. Barn er strenge kritikere av programvare og ser fort om noe ikke er ekte eller bra.

Det ble fremhevet skillet mellom å studere og å lære. Læring skjer når du forstår noe, å studere er å se på det du husker. I Storbritannia må elevene gå gjennom eksamener hele tiden, for å passere disse eksamenene må de drilles. Memorert kunnskap har ingenting med intelligens å gjøre.
Når barna lager sine egne spørsmål får vi læring. I spillets verden innebærer det at jo flere spørsmål de får til, jo mer avanserer de i spillet. Elevene blir ”hektet” og som en konsekvens står de på eksamen i fysikk.
Men det som var interessant, var at de flinke jentene med gode karakterer vil ikke ha dette i klassen. De ville ta læringen ut av spillene.
Utfordringen med bruk av 3D spill i skolen er at det tar mye tid, og tid er en viktig faktor i skolen.
Spill for skolen må først og fremst være gøy, så kan vi tenke på læring. Vi er på villspor dersom vi bygger for læring og så prøver å gjøre det gøy.
TENK SPILL FØRST. Se på WOW. - OG IKKE GÅ I FELLEN OG BRUK SPILL I VURDERING.

Thorsten Randel fra Scoyo GmbH spurte hvorfor vi skal bruke spillbasert læring? -- fordi det er billigere, lettere å bygge, mer morsomt og motiverende, en bedre måte å lære, mer effektivt? Igjen: vi må identifisere de aktuelle læringsmålene.
I spill er det 3 viktige elementer:
Konkurranse
Følelser
Belønning

Han lurte på hvorfor GBL (GameBased Learning) svikter.
Det kan ikke konkurrere med videospill. Målgruppen føler at det er læring, så hvorfor ikke kalle en spade en spade? MEN en må velge det riktige spillet for det riktige læringsmålet. Det må være relevant, effektivt for de lærende og porsjonert ut.
Han demonstrerte ett spill som heter: ”Rome in danger”. Spillet er utviklet i samarbeid med Caspian Learning. Her får elevene oppleve hvordan livet var i det gamle Rom. De får se steder hvor vanlige folk levde. Der er spill innenfor spillet, og alle har utdanningsformål.
Etter forsøksstudien fant de følgende:
94% likte spillet
78% fikk økt kunnskap
-> og dermed konkluderte de at GBL virker!

Der kom kritikk mot dette spillet fordi det bare har 15 timer med aktivitet, og er for begrenset. Av det jeg så, virket det veldig spennende .

I følge Paul Pivec snakker vi for mye om vold i spill, dette er et voksent problem. Barna/spillerne vet at dette er et spill/fantasi. Han hadde en masteroppgave om Counter Strike, noe som ikke var helt uproblematisk i Akademia. I følge han er det ikke noe spill om det ikke er gøy, så hvorfor gjøre det? Han snakket om noe han kalte:
cognitive abilities chunking: vi deler det vi husker opp i deler (f.eks hvordan husker du telefonnummer: deler det opp). Barn som spiller spill gjør mønstersøk. Han viste til hvordan barn behersker dansematter og klarer å koordinere infoen fra skjermen og fotarbeidet på disse mattene. I følge Pivec er Multiuser learning bra for samarbeidslæring. Han stilte seg negativ til begrepet digital natives. ”There is no such thing like digital natives”. I følge han var det ”vi” som skapte alle disse digitale mediene, hva har de digitalt innfødte gjort - ingenting.

Ut fra det jeg har sett skjer det mye på spill og læringsfronten, her kommer vi nok til å se mye spennende i fremtiden.

Oppsummering etter Online-EDUA Berlin 2008

Etter tre dager på Intercontinetal Berlin på konferansen Online-Educa 2008, sitter jeg igjen med en masse inntrykk. Det som først og fremst sitter igjen er at dette har vært tre utrolig nyttige dager. Her har det virkelig vært fokusert på det paradigmeskiftet det digitale nettsamfunnet/informasjonsamfunnet/etc innebærer. Her har det vært fokusert på hvordan samfunn, organisasjon, kunnskap, kompetanse, lærer/elev-rolle, utdanning etc endrer seg og hvordan vi må gripe fatt i de utrolige mulighetene som ligger fremfor oss. På konferansen ligger Norge på 4. plass m.h.t antall deltakere (149), England ligger på topp. Vi har en tendens i Norge til å være veldig selvtilfredse, og tror at vi er kommet så langt fordi vi har så god tilgang på utstyr. Vi har god tilgang på utstyr, men når det kommer til å utnytte mulighetene og tenke nytt, ta dette paradigmet inn over oss, har vi et langt stykke igjen.
Dagene har vært fullspekket, med foredrag fra 9 om morgenen til 7 på kvelden. Det har gått i ett, og skulle ønske en kunne dele seg, for det gikk mange gode parallelle foredrag. I går gikk jeg på flere foredrag om Second Life og andre virtuelle verdener i utdanning. Jeg vil komme tilbake til det i et senere blogginnlegg. Men det er helt klart at virtuelle verdener begynner nå å bli et reelt tilbud innen utdanning. Vi ser mange gode eksempler på det. Når det gjaldt Second Life, snakket de en del om new-be vansker, og jeg må si jeg kjente meg igjen. Det å ta seg inn i Second Life er ikke bare bare. Det er et helt eget univers med sine egne sosiale koder. Det som kom frem var og at hvordan SL fungerte i forhold til deltakerne var avhengig om de var fjernstudenter eller om de hadde andre arenaer de hadde kontakt på og.

Ellers har jeg virkelig fått bekreftet at jeg er en multi-tasker, på konferansen lytter jeg til foredraget, tar notater, svarer på e-post, Twittrer, snakker med sidemannen, blogger, sjekker Facebook og surfer litt – alt samtidig. Og ut fra det jeg kan se på dem rundt meg, er jeg ikke alene. Akkurat nå snakker de om Open source i Utdanningen – unstoppable eller unsustainable? Veldig interessant, og mange gode argumenter for open source. I følge foreleseren er de fleste lærebøker en del av Long Tail økonomien, de fleste bøker har lite opplag og selger få enheter (kommer tilbake til dette og i et eget blogginnlegg).

I går var jeg på en speakers session, med Mike Wesch. En utrolig dyktig og spennende mann. Var kjekt for vi var så få, så vi fikk gode dialoger, og nærhet. Ikke den store avstanden som er på store foredrag. En av deltakerne spurte Wesch om hvilke konsekvenser den kunnskapen som kommer frem i filmen: A Vision of Students Today, har fått for hans egen undervisning. Wesch svarte at han lar studentene lære han hvordan han skal være lærer. Hans mål er å bli en ekspert lærende. Han synes synd på disse ”stage teachers”, som fortsetter med den tradisjonelle undervisningen, og klager på elevene, at de ikke er det samme lenger, at de ikke er interessert i læring og ikke passer i skolen.
Han fikk og spørsmål om hvordan han lærte elevene kritisk tenkning, å velge ut. Til det svarte Wesch at en lærer gjennom praksis, ikke ved å lese i en bok. Han forsøker å skape et miljø i klassen hvor elevene blir oppmuntrer til å gjøre, lære gjennom å gjøre.

Wesch avsluttet denne seansen med å si at vi måtte se på strukturene og se etter HVA vi kan gjøre med dem, i stedet for se etter hva de er der for. Han kalte det extreme sport media studies. Det er nok kloke ord for oss i skolen, for vi har altfor lett å gjemme oss bak umoderne skoler, rigide strukturer, gammeldags eksamen, m.m. som unnskyldning for ikke å gjøre noe. Vi venter på at alle forhold skal legges til rette for oss. Med den holdningen kommer vi aldri videre.

Det som kanskje er bemerkelsesverdig er den mangelfulle nettilgangen her. Det koster 19.90 euro å ha nettilgang fra rommet i 24 timer - hvilket årtusen lever de i her. Dette betyr selvsagt at jeg kun har nettilgang i konferanselokalene. Viser med all tydelighet hvor vant en blir til å være on-line. Håpløst på en slik konferanse å ikke være on-line.

Internet i det 21.århundre

Etter Mike Wesch var det Professor Norbert Boltz fra Tyskland som skulle snakke. Han hadde et fordrag som var mer interessant enn Wesch, for egentlig sa ikke Wesch noe nytt.

Boltz snakket om hvordan internettkulturen vil endre seg i det 21. århundre. Vi går fra et Internett basert på kunnskapsmanagement til et Internett basert på identitymanagement.
Han delte dette opp i 5 underpunkter som preger nettet i det 21. århundre:

Serious play
Paradise of work
Self design – brand yourself
Identity management – social wealth, connections, linking, networking
Attention management – interrelation between ignorance and trust, to know is to know that we don’t know, in order to manage ignorance you need to trust
Linking value – logic of networks

Serious play: kommunikasjon og mobilitet er blitt de viktigste produksjonsfaktorer. Kommunikasjon skal være morsomt, det er et viktig element. Suksessfulle mennesker må utvikle fleksibilitet og tilpassningsevne. Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut for suksessfulle mennesker, de blir absorbert av sitt arbeid, lever i et ”arbeidsparadis” (se og Staers foredrag fra i går, får meg og til å tenke på gode, gamle Marx; at menneskene først blir frie når de eier produksjonsmidlene, og når produksjonsmidlene er den enkeltes engasjement, kreativitet og kompetanse eier de jo sine egne produksjonsmidler, Marx’s paradis??).
Arbeid er ikke for å møte behov, men “joy”, jo mer du liker jobben din, jo mer penger tjener du. Vi kan ikke lengre skille mellom verktøy og leker. For å forstå Internettkulturen må du leke med de aktuelle verktøyene, først da kan du forstå disse nye mediene. Dette er og grunnen til at de unge er så suksessfulle, fordi de leker og eksperimenterer med disse mediene og verktøyene.

Self-design- brand yourself, bedre forståelse i Internetts social nettverk, self design and impression management – YouTube: en kanal for å markesføre seg selv. Vi går fra broadcasting via narrowcasting til egocasting; Public display of identity.
I dag forsøker folk å skape et interessant selv, i stedet for å vise frem vårt sanne ”selv”.

Identity management: er et teknisk begrep, handler om elektroniske spor. På spørsmålet: hvem er du, kan folk bare sjekke deg ut på Google. Individet i det 21. århundre er individuelle elektroniske spor på weben.
Sikkerhetsspørsmål på weben: den moderne økonomien trenger bedriftene sosial programvare. Dette er et radikalt brudd med det 19. århundres pengeøkonomi, basert på knapphetsprinsippet. I det 20. århundre var det oppmerksomhetsøkonomien som rådet, vi var opptatt av tid og styring av tiden. Det 21. århundres økonomi er basert på identitet; anerkjennelse, rykte og anbefaling.

Attention management: uvitenhet og tillit , vi lever i et samfunn med for mye informasjon, denne slåss om vår oppmerksomhet, og vi får attention overload. Oppmerksomhet er i sin natur en begrenset ressurs. Vi har en kamp om denne begrensete ressursen, en kamp om tiden. Når alle kan kommunisere med hverandre, det blir en konkurranse om oppmerksomheten, og oppmerksomhetsadministering blir viktig.
Boltz kom med følgende sitat: “information is the enemy of intelligence”

Paradokset blir at i Internettsamfunnet, med sin overflod av informasjon, er den største verdien du kan gi en person er å tilby mindre informasjon.

Så kom han med et sitat av Daniel Bell: “more and more we know less and less” (var kjekt å høre Bell sitert igjen, han var en av hovedteoretikerne på hovedoppgaven min).
Videre påpekte Boltz utfordringen med å bruke søkemotorer:
”Search engine can’t help you with the main problem: you have to know what you want to know before you start looking for it.”

Linking value: den viktigste verdi som er tilført i det 21. århundre. Boltz viste til
Mark Ganovetter’s bok “The strength of weak ties”. Vi trenger teknikker som tilfører mening, en menneskelig kompensasjon i dette komplekse samfunnet. Derfor er de nye sosiale nettverkene på Internett så viktige. Kun svake nettverk kan være informasjonsrike. Sterke sosiale nettverk er informasjonsfattige (det beste eksemplet er mellom et kjærestepar, ikke nødvendigvis mye meiningsfull informasjon der). I vårt samfunn mener Boltz at weak ties kanskje er viktigere enn sterke bånd som venner og familie. For som han avsluttet med å si:

“Networks are based on weak ties, not on strong ties”.

Michael Wesch på Online-Educa Berlin 2008

Professor Mike Wesch, fra Kansas State University hadde ett av åpningsforedragene. Jeg har jo sett hans videoer på nett, så jeg gledet meg til foredraget. Han skuffet ikke, og snakket like fort som han presenterer på videoene sine. Wired kaller han “the Explainer”. Videoene er sett over 7 mill ganger.

Wesch snakker om at vi må få et nytt kunnskapsbegrep, fra knowledgeable til knowledge-able. Vi må ikke bare tenke nytt om kunnskap, kompetanse, organisasjon og utdanning, men vi må og retenke fundamentale ting om livet vårt, familie, kjærlighet, oss selv, osv.

Han snakket om hvordan han laget ”The machine is using us”, samtidig som Superbowl pågikk i USA, og hvordan hans video havnet på topp på ratinglistene, forran superbowlreklamene. Hans kostet ikke noe å lage og distribuere, mens superbowlreklamene hadde millionbudsjetter.
I dag består nettet i hovedsak av ”user-generated content”. Filmen til Wesch ville aldri nådd et tilsvarende publikum i 1989, nettet muliggjør denne spredningen. Men ikke bare nettet. Alle applikasjonene på nettet ”jobber sammen” og lager nye kommunikasjonslinjer og kanaler.

YouTube produserer mer innhold på 6 mnd enn de fire største TV-kanalene i USA har gjort i hele sin produksjonstid (1.5 mill timer)

Han viser hvordan innholdet på nett er:
User-generated filtering – digg
User-generated organization - delicious
User-generated distribution - 133 mill blogger i dag, og det er133 mill mer enn det var i 2003
User-generated ratings –

Ny type medialandskap – alle applikasjonene vi bruker er forbundet på en eller annen måte, samtidig som de og kobles opp mot det gamle medialandskapet.
Informasjonsrevolusjonen er ikke noen teknologirevolusjon, men en sosial /kulturell revolusjon. Wesch viser til et eksempel fra Papua New Guniea:
Da Wesch var der på feltarbeid, måtte han lære det lokale språket: da så han hvor mye media spiller en rolle i vår identitet. Wesch hadde ingen identitetsmarkører før han lærte det lokale språket. Da han kom til dette samfunnet hadde de liten/ingen kontakt med omverden. Så kom medier og offentlig byråkrati. Dette reorganisert hvordan de lever på bakgrunn av en bok (statistikk og offentlig byråkrati). Før de måtte registrere seg i offentlig byråkrati hadde ide ikke engang navn (alle kjente alle), så de måtte finne opp et navn, noe som endret identitet til innbyggerne.
Disputter ble tidligere løst gjennom samhandling, nå fikk de skrevne lover de måtte forholde seg til. Dette er et godt eksempel, i følge Wesch, på at media er ikke bare verktøy eller kommunikasjonsmiddel, men media former vår sosiale samhandling.
Media endrer sosiale samfunn, og når vi ser hvor fort media endrer seg vil og våre samfunn endres raskt. Det kommer 20 nye former for media hver dag

Så viste han til den siste videoen sin, A vision of students today. Ungdom i dag er ikke lengre massepublikum (ingen visste hvem som lå på topp på Bilboard Top 100, noe alle ville gjort for 20 år siden). Dette viser at ungdommene lever i et network environment. Nettverk handler om deltakelse, ikke autoritet eller hierarki.
I følge Wesch har undervisning ikke endret seg, men læring har.
Hva lærer studentene i skolen i dag?
De lærer å tilegne informasjon, denne informasjonen er vanskelig å finne, studentene må stole på autoritetene for god informasjon, autorisert informasjon er udiskutabel, de må adlyde autoritetene og følge med.

Vi sliter med en ”Crisis of significanse”, men der er ”Something in the air”; det totale medialandskapet flyter rundt i rommet. Welsch avslutter med å si at:

“To learn is to share information, to share, to create meaningful connections”
“The question is the solution”

Change

På en workshop på Ecuca 2008 om blog, wiki og sosiale nettverk kom Nick Shackelton-Jones fra BBC inn og holdt et kort, men godt innlegg om endring. Han startet med å spørre:
Hvem går du til for å takle endring? Og svarte selv:
Ved langsom endring: til de eldre
Rask endring: til de unge

Mange organisasjoner sliter med at dersom de skal forstå endring må de gå til de unge.
BBC tar inn unge til for å skaffe seg flere ferdigheter, ikke for å lære dem opp (slik de gjorde før), men trekke veksler på deres kompetanse.

Han viste til to ulike kurver:
Glemmekurve- formell læring, mister fort kunnskapen (bratt nedoverbakke)
Huskekurve- uformell læring, motsatt bratt læringskurve (bratt oppoverbakke)

I dag lærer en gjennom eksperimentering, og ved å spørre andre.
Massiv shift away from learning to referencing – I en verden med mye endring har for folk lært å tilpasse seg ved å huske mindre, folk lærer seg hvor og når finne informasjon(han viste til et eksempel hvor niesen hans ikke lengre husket telefonnummer, men kun hvilke hurtigvalg hun hadde på mobilen)

Blogs – brukt av lederne for å formidle budskapet

Det som får sosiale nettverk til å fungere er at de formidler det sosiale og kunnskap

Wiki fungerer ikke fordi det ikke har den sosiale/personlige/autentiske dimensjonen,
Folk husker det som har et emosjonelt innhold: han viste til hva vi husker fra skolen: elevene glemmer hva jeg sa, glemmer hvordan jeg gjorde det, men de husker hvordan jeg fikk dem til å føle seg
Vi husker er det som er knyttet til emosjoner, derfor virker Facebook og YouTube

BBC har sluttet med courses – i stedet bygger de læringsinnhold
”Trainers still don’t have the idea is that they have to build their own online content”

My organization is a jungle

Dagens første foredrag på EDUCA, Berlin 2008, heter “My organization is a Jungle, Strategies for Overcoming Internal Resistance to Innovation” og foredragsholder er Jef Staes fra Nederland. Et langt og interessant foredrag som blir sterkt forkortet her:
Staes har en fortid fra Siemens, men driver nå for seg selv.
Hele foredraget dreide seg om hvordan vi har hatt organisasjoner (og skoler) som er 2D, og nå endrer organisasjoner (og skoler) seg til 3D og hvordan dette endrer kravene til personene i dem.
Han startet med å spørre om hvorfor vi trenger innovasjon. Opphavet til endring er informasjon. Endring er kun en konsekvens av all den informasjonen vi er omgitt av.

1850- 50 år for informasjonen å dobles
1930- 14 år for informasjonen å dobles
1976 – 6 år for informasjonen å dobles
1990 – 3 år for informasjonen å dobles
Hastigheten på endring øker som en konsekvens av dette.

Poenget til Staes er at dersom du skal takle denne endringen og enorme mengden av informasjon må du føle ”passion”. For at du skal føle deg vel i jobben din må du føle ”passion”/engasjement, og da vil du og tilføre kunnskap/informasjon.

Det som gir suksess i dag er engasjement, internett og nettverk, hvilket medfører at 80% av organisasjonene ”is in trouble”. Nettverk vil bli den viktigste læringsaktiviteten.
Han kom med følgende påstand:
“Online gamers have better learning & information culture than most of our organizations”

Det vi ser vokser frem nå er en ”Global smart wave, Powered by passionate networking talents”
I følge Staes er vi vokst opp i et samfunn hvor menneskene er som gress, alle er like og vi ”kutter toppen” av dem som stikker seg ut. Nå ”dyrker vi blomster”. Alle med engasjement har tilgang til en enorm mengde informasjon. Alle med tilgang til informasjon og kunnskap kan la sine talenter vokse. Disse finner sammen via internett og vi ser fremveksten av en ”smart wave”.

Staes sier at: ”The’ smart-difference’ between people will increase” – dersom du ikke liker sosiale nettverk vil du forbli gress.

Skoler og organisasjoner er ikke bygget for å håndtere de økende forskjeller hos lærende og ansatte. ”We are breeding very passionate and talented people, but our organisations are not equipped to handle this.”
Vi må derfor bygge organisasjoner som håndterer engasjement.

Vi er i begynnelsen av en ny tidsalder. I en 2D verden kan hvem som helst være en leder eller lærer, du går på skole og lærer noe kunnskap og ferdigheter som du tar med deg ut i yrkeslivet. Det er forutsigbart og følger statistikker. I en 3D verden er det innovasjon og informasjon som gjelder, det er uforutsigbart, en må håndtere problemer og utfordringer.
Hvordan oppfatter en så dette? Som en trussel eller en mulighet? For hvem er dette en trussel? Det er en trussel for alle med makt i en 2D verden og for alle med en grad/eksamen/diploma. For den makten og de ferdighetene de har tilegnet seg i en 2D verden gjelder ikke i en 3D verden.
Hvordan endrer du så en organisasjon fra 2D til 3D?
Hvordan endrer du en 2D stab til 3D stab?
I en organisasjon kommer den sterkeste motstanden mot endring fra mellomledelsen.
Vi må se etter en ny type ledere som kan endring og som ikke føler seg truet av smarte/flinke medarbeidere.

Endring til 3D organisasjoner handler ikke om å kunne eller å endre, men om dramaledelse.
Motstanden ligger i at motstanderne later som endring ikke finner sted, og ledelsen må møte dette dramaet, og være kreative entreprenører. De fleste organisasjoner er ikke villige til å møte dette dramaet. Toppledelsen vet som regel ikke hvordan de skal gjøre det.

Staes skisserte 3 dramaer:
Innovasjon- organisasjoner er ikke innovative og driver ikke utvikling.
Management- ledelsen vet ikke hvordan de skal lede
Læring- organisasjoner lærer ikke

Innovasjonsutfordringen ligger i kontinuerlig forbedring.

2D- flat: kontinuerlig forbedring: i en 2D organisasjon forstår alle en ny ide, alle er “gress”, consensus preger organisajonen
3D smarts. Kontinuerlig forbedring: i en 3D organisasjon er medarbeiderne blomster, ikke alle forstår ideene, og mange personer kommer opp med ideer ikke alle forstår, smarte personer kommer med visjoner, de er kreative entreprenører, det er vanskelig å beregne ROI (return of investment), organisasjonen er preget av en konfliktmodell: hvis du ikke har konflikter i organisasjonen har du ikke ”smarts” som jobber der, nye ideer kommer av at ”smarts” møtes, engasjerte folk skaper ideer

I en organisasjon har en gjerne 4 grupper medarbeidere:
Creators – skaper ideer
Pioneers - 1. tror på ideene 2.integrerer de kan se for seg det som ennå ikke er manifestert
Followers - 1. ser 2.bruker (kan ikke se for seg “imagine”)
Settlers - fryse, no way

I en 3D organisasjon ønsker en “konflikt”, ikke konsensus.
Det er i nettverkene ideene begynner å vokse. Men hvem er de beste til å forme nettverk? Det er the settlers (lager (fag)foreninger)

“Never underestimate the power of stupid people in large groups”
Men det er uansett viktig å ha respekt for hverandre i et system, innovatørene må og respektere settlerne.
I følge Staes (og forsåvidt forsamlingen) er ikke ledere og lærere klare for 3D

2D Management: Hvem vil bli den neste 2D leder/lærer? Det vil den smarteste, den som har lært mest, har mest erfaring. En 2D leder er en teknisk ekspert som kan håndtere mennesker, og når det gjelder lærere er det den smarteste som er lærer. Vi sender folk for å lære noe de ikke er gode i.
Hva vil resultatet være av 2D lærere i 3D omgivelser?
Der vil være så mye informasjon at de blir helt forvirret. De vil forsøke å holde tritt. Smarte folk får tilgang til informasjon og vet at de ikke vet lengre.
På dette stadiet går organisasjonen inn i koma. Det er ikke lærerens feil, det er en systemfeil, og all innovasjon stopper opp.

Kan folk endre seg? Har de det nødvendige engasjement for å bli en ny type lærere?

Du må bygge en organisasjon som har nye kompetanser:
visioning – ledelsen må bygge en visjon for sitt team
casting- du må sette folk I en rolle hvor de er engasjerte, talentfulle og kan
Learning: I en slik organisasjon er læring et symptom/konsekvens. Du trenger ikke sende folk på kurs (det er 2D) læring kommer fra den lærende/ansatte.
Investing- du må gi folk de riktige ressursene til å gjøre noe med det de har lært.

En 2D organisasjon i 3D omgivelser er en usunn organisasjon.

De fleste ledere/lærere har ikke det nødvendige engasjement eller talent for å klare overgangen til 3D ledere/lærere. Det ble da kommentert fra salen at de ikke har hatt muligheten til å vise det. Staes var enig i det, der er mange som har potensialet, men ikke får anledning grunnet krav fra overordnete. Han sa og at dersom organisasjonen ikke endrer seg, vil den miste sine beste folk.
Det å lede og undervise i 3D er noe helt annet enn 2D. De beste lærene i 2D holder ikke mål i 3D.

Han kom med dette sitatet: “Some people are not physically able to think differently”, og sa at de fleste lærere vet ikke hvordan hjernen fungerer i forhold til læring. Læring er en fysisk prosess, og alle burde vite det (så litt om neurons, dendritts og axons)

Information + interests = new learningprocess hvis du ikke er interessert vil du ikke lære

Information + repetition = new physical connections (I hjernen)!!!
Uformell læring vil bli den viktigste læreprosess i 3D, du lærer ikke på kurs, du blir informert, for å lære må du repetere og praktisere.
I følge Staes: “Informal learning only happens in informed companies where passion is.”
“90 of the current investment in training and education have no effect”

Vi må derfor fremme kreativ læring. I den prosessen vil du gjøre feil fordi du må lage nye forbindelser i hjernen, og du vil gjøre feil i det øyeblikket dine elever begynner å lære raskere enn deg. Autensitet blir derfor viktig og læreren må være en “learning coach”.
Det å glemme er og en fysisk prosess, du glemmer fordi du begynner å handle forskjellig. Hvis du blir en 3D lærer vil du glemme hvordan det var å være en 2D lærer.
Livslang læring er virkelig kompetanseutvikling, og følger følgende prosess:

Unconscious incompetent - sleep
Conscious incompetent - awakening
Conscious competent – absorption = creative learning (when people understand and believe and have a passion for the new)
Unconscious competent - action learning
I 3D slutter ikke prosessen, -kompetanseutvikling i 3D er en kontinuerlig prosess.

Til slutt:
A new learning strategy for 3D organizations:
Awakening- absorption-action, you have to introduce technology to do this

En siste kommentar: Overgangen fra 2D til 3D er ikke enkel, da jeg etter foredraget spurte Staes om det var mulig å få PP hans, svarte han, helt ærlig, at han fremdeles var litt 2D der. Jeg kunne få enkeltslides om det var noen spesielle jeg ønsket, men generelt gav han ikke ut PP sine. Endring er ikke enkelt.

Årets nye ord

Viser til tidligere blogginnlegg, hvor årets nye ord skulle kåres. Jeg fremhevet spesielt overshare, som jeg likte. Og gjett hvilket ord som vant......Overshare

Virtuelle lærebøker i naturfag

I Norge har vi en pågående debatt om NDLA, for og mot digitale lærebøker, for og mot at lærerne skal bidra på lag 2. Da er det kjekt å se at denne utviklingen ikke lar seg stoppe. I Washington Post har de en artikkel som heter : Stuck-in-the-Past Va. Physics Texts Getting Online Jolt hvor de viser til en endring i "fysikkbøker", for som de skriver:

...before they can modernize physics education, they need a breakthrough in a textbook system that often leaves courses in physics and other subjects decades behind the times.

Rather than waiting two years for the Virginia Board of Education to review its science standards, then another year for publishers to print new physics texts, the state secretaries of education and technology asked a dozen teachers to write their own chapters in biophysics, nanotechnology and other emerging fields and post them online.

Dette er jo noe av tankegangen i NDLA. I Virginia er de opptatt av hva som er viktig å lære elevene, for som det står i teksten: "We have been actively teaching the wrong stuff,".