Livet i disupsjonens tidsalder

Nylig avdøde Clayton Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner. En disruptiv innovasjon er en innovasjon som dramatisk endrer en forretningsmodell.   En annen teori er den om sorte svaner. En sort svane er en hendelse som overstiger normale forventninger, har katastrofale konsekvenser når den inntreffer, og som i etterpåklokskapens lys anses som forutsigbar. 

Nassim Nicholas Taleb trekker for eksempel frem finanskrisen som en slik svart svane.  Når en nå sitter i hjemmeisolasjon fordi et virus, som etter all sannsynlighet har oppstått på såkalte wet markeds i Wuhan, Kina, melder det seg tanker om både svarte svaner og disruptive innovasjoner.  


Hvorfor tenker jeg på svaner og disrupsjon her jeg sitter?

Det sorte svaner og disruptive innovasjoner har til felles er at de endrer samfunnet vårt på måter vi ikke kunne forutsett.  Både bilen, telefonen, og mobiltelefonen er disruptive innovasjoner som endrer hvordan vi lever og jobber.  Finanskrisen og dot.com boblen var en annen.  Det som skjer nå kan betraktes ut fra begge. Det føles som å leve i en katastrofefilm.  Omtrent over natten stengte verden. Skoler og universiteter ble stengt. Grenser ble stengt. Alle som kunne ble sendt på hjemmekontor.  Vi leser statistikker over syke og døde rundt om i verden. Verden stoppet bokstavelig talt opp.

.... og plutselig ble alle digitale.

Når en observerer den krisen vi er inne i er det interessant å se hvor massene beveger seg.  Hvem har lyktes å lage løsninger som faktisk fungerer?  Hvordan opptrer folk når de etablerte mønstre, vaner og nettverk brytes?  Når hamsterhjulet knuses? Hvordan  prøver vi å opprettholde en normalitet i en unormal situasjon?

For oss som har jobbet og "prediket det digitale budskap" en god stund, vi fikk plutselig en uventet og i høyeste grad uønsket drahjelp. All motstanden og motargumentene vi har møtt for å ta i bruk ulike digitale og fleksible løsninger forstummes, og alle er "på nett".  Det som ikke før var mulig er over natten blitt vår hverdag.

Det vi ser er at fellesskapet er viktig.  Over natten hadde flere tusen lærere dannet PLN (personlige læringsnettverk) gjennom grupper på Facebook.  Det som det tidligere ble krevd tid og ressurser for å få til, mestret mange over natten gjennom hjelp og deling fra andre i samme situasjon.  Mens MOOC var en snakkis for 8 år siden, er har nå universiteter og høyskoler blitt heldigitale.

Alt dette kunne selvsagt skje fordi der er gjort en jobb i forkant.  Langsomt har verktøy, strukturer og kompetanse bygget seg opp, slik at det faktisk var en beredskap til å håndtere denne situasjonen. Det var ikke slik at det å jobbe digital var et ukjent fenomen.  Takket være en digital infrastruktur og en rekke digitale innovatører har vi faktisk en beredskap som gjør at deler av samfunnet kan fungere videre i en slik krisesituasjon.

De erfaringene vi gjør disse ukene kan ikke puttes ned igjen i flasken, de vil for alltid endre hvordan vi lærer og hvordan vi jobber.

Papir eller lesebrett - hva er best?

Studentene foretrekker papir fremfor lesebrett/ipad. Anne-Britt Grans forskning viser det. Alle aldergrupper foretrekker papir fremfor ipad hevder hun. Anne-Britt Gran kaller seg teknologioptimist, men når en ser hennes skepsis mot digitale medier kan en likevel undres.  Sunn skepsis er bra, men når en vurderer papir mot digitale medier er det endel forhold en må ta i betraktning.

Som Gran helt riktig påpeker er bøker teknologi på linje med lesebrett. Skrevet tekst på papir tar det mange år å lære seg å beherske. Bøker har vært tilgjengelig siden Gutenbergs boktrykkerpresse og som håndskreven teknologi før det.  Vi har lang tradisjon og erfaring med bruk av denne teknologien for undervisning og formidling av innhold.

Bøker er også en teknologi det tar lang tid å lære seg å beherske. Barn begynner gjerne med det før de kan snakke, når foreldrene sitter med pekebøker. Skolen er strukturert rundt denne teknologien. Lærere har perfeksjonert bruken av denne teknologien. De som kommer fra hjem med rikelig tilgang til denne teknologien (mange bøker) klarer seg bedre enn dem som ikke gjør det.

Digitale medier for formidling av innhold - lesebrett er en 10 år gammel teknologi. Vi er akkurat begynt å skaffe oss erfaringer med å bruke denne teknologien. De fleste lærere, professorer og studenter har begrenset erfaring med denne alternative teknologien.

Mennesker er konservative vesener, vi foretrekker det kjente.  For de fleste professorer, lærere og studenter er papirbøker den teknologien de kjenner og behersker. Det vokser nå opp en ny generasjon med andre læringserfaringer.  Det viser seg at barn som lærer å lese og skrive på ipad/lesebrett knekker lesekoden raskere enn dem som lærer på den tradisjonelle papirbaserte måten.  Hva vil disse barna si når de bes om å uttale seg om 10 år?

Grans resultater blir selvsagt omfavnet av alle dem som ikke liker den teknologiske virkeligheten vi befinner oss i. Men fra oss som ikke lengre jobber i skolen/universitet/høyskole kommer meldingen at vi bruker disse digitale mediene daglig og forventer at de uteksaminerte studentene også gjør det.  Vi forventer høy digital kompetanse og gode holdninger fra uteksaminerte kandidater, og at utdanningsinstitusjonene er oppdaterte.  Vi må tilegne oss lange tekster via digitale medier.  Vi kan ikke drive å ta utskrift hver gang vi skal lese et dokument eller skrive en sak. Vi leser og skriver digitalt. Dette må også dagens studenter beherske.

Når dette er sagt: jeg spår ikke bokens død, men i vår gjennomdigitaliserte hverdag kommer disse til å leve side om side, og en må beherske begge. Papir eller digitalt blir en merkelig problemstilling.

Kunde eller produkt - det er spørsmålet...

Ville du gitt fra deg personlig informasjon for å få gratis kaffe? Dette er konseptet til den japanske kaffekjeden Shiru Cafe,  Kravet er at du er student ved et spesielt universitet. For dine data får du gratis kaffe og målrettet reklame i retur.

SHIRU CAFE® has its own business model that have never showed up in the café business before. SHIRU CAFE® is run by sponsor contract fee from company in global and serve students a free drink. Through a free drink we try to give students some information which sponsor company would like to inform exclusively for university students to diverse the choices of their future career.

Nå kan en si at dette er hvertfall mer enn hva Facebook tilbyr for den samme informasjonen.  For data er blitt den nye valutaen. Den 26. oktober var jeg på et frokostseminar i regi av Open Innovation Lab Norway.  Der var Glen Weyl og snakket om sin nye bok Radical Markets. Weyl sammenlignet dagens digitale økonomi med føydalsamfunnets. I føydalsamfunnet var det de livegne og slavene som gjorde alt arbeidet mens jordeierne fikk alle verdiene.  Så kom diverse revolusjoner og de som eide jord og produksjonsmidler måtte begynne å betale arbeiderne.  Denne endringen medførte en fordeling av velstand og samfunnet utviklet seg.  I dag, med maskin læring og algoritmer, er det tilsvarende.  Verdiskapningen på de digitale plattformene er det du og jeg som skaper.  Hva  hadde Facebook vært uten vår deling av personlig informasjon, hva hadde YouTube vært uten alle timene med film som vi laster opp hvert minutt, hva hadde Instagram vært uten våre bilder?  For at deep læring skal finne sted må datamaskinene fores med input, og den gir vi dem med våre handlinger på nett. Så i grunnen lærer vi opp maskinene til å gjøre oss overflødige.

For maskinene er ute etter mønstre. Datamaskiner kan nå gjenkjenne deg på gangen etter 7 skritt. Etter tre timer med tasting kan maskiner predikere hva du skriver.  Dersom maskinene har fire tids- og lokasjonsdata om deg vet de hvem du er.  Det er vanskelig å være anonym i vår gjennomdigitaliserte verden.  Maskinene kan for eksempel stille depresjonsdiagnose før du selv vet at du er deprimert.  Hvordan gjør den det?  Den leter etter mønstre og basert på avvik fra mønstrene stiller den diagnose. Når du er bipolar eller begynner å bli deprimert endrer du tastemønsteret ditt.

Det er i dag helt umulig å være anonym på nettet. Det deles masse informasjon om deg uten at du selv deler denne informasjonen: hvor du bor, kredittinformasjon, hvilke skoler du har gått på, hvor du er født, bare for å nevne noe.

All informasjon som har vært på papir vil bli digital, så selv om du er død er din informasjon på nett.  Bare prøv slektsforskning.

All denne informasjonen i kombinasjon med sosiale medier blir kraftfylt.

Og denne informasjonen kan bli brukt mot deg.  All informasjonen du deler i dag og i morgen kan bli brukt mot deg senere.   Dette er ett av de vanskelige områdene i samfunnet for vi har ikke funnet metoder for å forebygge.

Det viser seg også at det er umulig å slette gamle data. I dag er personlige data uregulert.  Det amerikanske synet er at disse dataene er det fritt å selge. Det europeiske synet er at de er privat eiendom.  Det kinesiske snakket jeg om i forrige blogginnlegg.

Så vi har en mismatch mellom våre RL/analoge liv og våre digitale liv.  EU har prøvd med GDPR å minske dette gapet, men lovgivningen går senere enn den teknologiske utviklingen.

Men hva om vi istedet for å parallellforskyve våre løsninger for industrisamfunnets analoge univers over i informasjonssamfunnets digitale tenkte helt nytt?  Fikk nye økonomiske modeller?  Det er forslaget til Posner og Weil i deres bok Radical Markets. At vi sluttet å være plattformenes livegne og istedet fikk betalt for den merverdien vi skapte for teknologiselskapene.  Som gjorde at alle brukerne fikk ta del i verdiskapningen de var med på? Hvordan ville personlige data da behandles?  Hva ville det bety for verdensøkonomien?  I dag er det større avstand mellom verdens rikeste og de fattige enn det var mellom tsaren og de fattige bøndene i Russland.  Og de blir bare rikere og rikere.  I fjor tjente verdens milliardærer så mye at de kunne utryddet verdens fattigdom 7 ganger.  Hva vil det bety om den utviklingen fortsetter? Er det bærekraftig? I følge Oxfarm er det ikke et sunnhetstegn:

“The billionaire boom is not a sign of a thriving economy but a symptom of a failing economic system,” said Winnie Byanyima, executive director of Oxfam International. “The people who make our clothes, assemble our phones and grow our food are being exploited.”

Jeff Bezos, Amazon, er alene verdt 150 milliarder dollar, og økte formuen sin i fjor med mer enn 33 milliarder dollar. Bezos alene sitter på større verdier enn mange lands aksjekapital.

Den digitale omveltningen samfunnet vårt går fort, og det er tydelig at utfordringene er på mange plan. Hvordan forholder vi oss til en verden hvor enkeltpersoner sitter på større verdier enn nasjonalstater?  Hvor en stadig rikere elite eier en stadig større andel ressursene?  Hvor våre data er blitt en vare i et fritt marked?  Hvor andre blir rike på informasjon om deg og meg? Vil vi i fremtiden fortsette å gi fra oss personlig informasjon vederlagsfritt? Kan denne forskjellen mellom verdens rikeste og resten fortsette?