Å se inn i et svart speil - overvåkingssamfunnet

Ting vi anser som en gave først, kan snu seg mot oss og vise seg å ha ødeleggende krefter.  En kniv kan brukes til nye bra; lage mat, hus, kunst, - men den kan også drepe. Og kniver har stått for mange tragiske dødsfall. Bruken av kniver må derfor reguleres. En annen sånn gave er olje.  Olje har gitt oss et samfunn med mange goder, men den kveler oss samtidig. Vår bruk av olje kan komme til å gjøre planeten vår ubeboelig, hvertfall på deler av den. De gamle grekerne snakket også om slike gaver. Pandora ble gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske) av gudene. Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. En dag tok nysgjerrigheten overhånd, og Pandora åpnet krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.

Dette håpet er viktig, for håpet gjør at vi ser etter løsninger.  Internett var en slik gave og håp. Internett skulle gi alle borgere tilgang på informasjon og en stemme.  Ikke lengre skulle redaktører og andre være portvoktere.  Diktatorenes tid var forbi. Den arabiske våren ble en bekreftelse på dette.  Twitterrevolusjonen i Georgia.  Vi så for oss "the dawn of Aquarius".

Men så skjedde det noe på veien. For som kniver og olje, viser dette fantastiske internettet seg å være en ny krukke.  For det kom ikke bare opplysninger, fred, kommunikasjon og samhandling ut av det.  Det kom misinformasjon, manipulering, kontroll og overvåking. Nettroll våknet, stemmer stilnet på grunn av hatprat, trusler og sjikane. Ytringsrommet ble trangere og trangere. Vi begynte å bli krenket av andres ytringer, de som sa det vi ikke var enige i.  Vi begynte å danne egne rom hvor vi trakasserte dem vi ikke var enige med, og dermed ikke likte.

Istedet for økt mangfold av ytringer, ble det trangere.

Vi laget oss sosiale medier for digitale fellesskap. Men dette fellesskapet ble en ny mobbe- og sorteringsarena. Det var om å gjøre å være den kuleste gutten eller jenten på nettet. De som lyktes fikk tittelen "influencers". Hvilken innflytelse hadde de, hvordan hadde de gjort seg fortjent til denne honøren?  Gjennom å fashe sitt forbruk. Gjennom selfier, merkevarer og kosmetiske inngrep, dekadent livsstil ble de viktige stemmer i vår digitale hverdag.

Hvordan skjedde det?

Jo, gjennom likes og treff.

Det eneste de hadde prestert var å være den kuleste på nett.  Og resten gjorde hva de kunne for også å få likes.  Gjennom likes fikk vi bekreftet oss selv og vår verdi. Og fikk vi ikke likes var vi mislykket.   Vår verdi var ikke lengre definert gjennom hva vi bidro med, men gjennom andres digitale annerkjennelse.

Gjennom disse sosiale mediene blottla vi oss selv. Gjennom å dele våre liv skapte vi dollarbilliardærer av dem som hadde utviklet disse arenaene. Vi ga dem tilgang om hvem vi var og hvordan vi tenkte.   De på sin side brukte denne informasjonen og matet den inn i sine algoritmer, og vips var vi blitt produkter i et globalt marked.  Det vi skapte ble delt og solgt til høystbydende, uten vårt samtykke, uten at vi visste.

Men noen smarte visste.

De visste at kunnskap er makt.

De utviklet selskaper som manipulere med psyken vår.  De visste hvordan de skulle bruke disse arenaene for å få oss til å handle slik de ønsket.  Selskaper som Cambridge Analytica visste akkurat hva de skulle gjøre for å fore oss med informasjon som passet våre holdninger og fordommer.   Ungdommer i Makedonia fant det også ut, og ble rike på å produsere "nyheter".

Men denne informasjonen har ikke bare kommersiell verdi.  Stasi  i DDR gjorde store deler av befolkningen til sosiale spioner.  I vår digitale tidsalder har sosiale medier inntatt denne rollen. Kinesiske myndigheter har innført et system med social credit score. Basert på din social credit score får du adgang/nektet adgang til ulike tjenester, som studieplass, lån, bolig, transport.  (Once implemented the system will manage the rewards, or punishments, of citizens on the basis of their economic and personal behavior. Some types of punishments include: flight ban, exclusion from private schools, slow internet connection, exclusion from high prestige work, exclusion from hotels, and registration on a public blacklist.)

Hva danner så grunnlaget for din social score? Vel, igrunnen alt det som allerede samles inn om deg fra digitale medier: hvor du bor, hvem som er vennene dine, hva du søker etter på nett, hva du leser, hva du kjøper, hva du spiller og hvor lenge. Om det ikke er ille nok, er hjemmene installert med smarthøytalere som registrerer hva du sier. Dersom du ytrer meninger som ikke er passende synker din social credit, med alle konsekvenser det har.  Bare ta en titt på Netflix og Black Mirror.  Kombiner dette med teknologi som logger dine emosjoner, noe som jeg selv testet ut i Moskva i oktober. For meg som har resting bitch face og ser sur ut når jeg tenker eller er alvorlig, ville noe slikt slå dårlig ut på social score.

Firmaet som leverer teknologien som jeg tester ut på dette bildet skriver på sin hjemmeside:

Emotian is a platform for detecting, mapping and analyzing emotions of people via text and photodata in social networks, as well as the date from CCTV Cameras. The platform can be used to analyze the territories of any size: from a shop area to a whole city or country.

For oss i vesten virker et slikt system veldig invaderende.  De kinesere jeg har snakket med opplever det ikke like problematisk.  Det har et annet forhold til offentlig vs privat enn det vi har. Det kinesiske samfunn har gjennom generasjoner hatt ulike former for myndighetsstyrt sosial kontroll. Kineserne skryter av sin social score.

“Higher scores have already become a status symbol, with almost 100,000 people bragging about their scores on Weibo (the Chinese equivalent of Twitter) within months of launch. A citizen’s score can even affect their odds of getting a date, or a marriage partner, because the higher their Sesame rating, the more prominent their dating profile is on Baihe.” (Creemers, 2018)

Men er dette utelukkende et kinesisk fenomen? I Sverige får folk mikrochipper implantert som erstatning for id-kort. I Norge ønsker myndighetene å overvåke all datatrafikk inn og ut av landet. Det vil i praksis si all datatrafikk, da den går via servere i andre land.

Når kineserne samler så mye data, har de gitt politiet "google-glasses", så de får umiddelbart data opp om deg når du går på gaten. Så ikke bare er gatene pepret med kamera, men også politiet er på nett.

Argumentet er som alltid at dette skal gi økt trygghet og beskytte oss mot terrorister.  Men  hvilket samfunn får vi når Orwells samfunn er blitt en realitet? Når "noen" definerer rett og galt, når det ikke er frisoner for anneledestenkende? Ville kvinner fått selvbestemt abort, stemmerett, egne økonomiske rettigheter i et slikt samfunn?  Ville homofili og samkjønnet ekteskap blitt en del av et slik samfunn? Ville vi fått arbeiderrettigheter i et slikt samfunn?

Det snakkes mye om at koding må inn i skolen. Ja, det er viktig å kunne forstå hvordan den digitale verden fungerer. Men ikke bare hva som et teknisk mulig.  Også fag som filosofi, etikk, sosiologi og andre "myke fag" er avgjørende i et slikt samfunn.  De sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. På samme måte som frosken som langsomt blir kokt fordi vannet gradvis blir varmere, på samme måte endrer teknologien gradvis samfunnet vårt.  Den krukken med internettet har sluppet ut mye elendighet.  Men det er også håp i den krukken.  Dersom vi bruker dette nettet med vett og forstand og tar eierskap til det, kan det også gi oss mye av det som vi ante konturene av: demokrati, medbestemmelse, informasjon, ytringstilgang. Men da må vi ikke abdisere og demonisere, men tørre å ta de ubehagelige samtalene og verdidebattene.

Smart country - smart strategy. Reisebrev fra Moskva.

I oktober var jeg invitert til å snakke på
Open Innovations Forum i Moskva.  Dette er en stor konferanse  med 21 500 deltakere fra hele verden.  Konferansen varte over tre dager og var delt inn  i tre hovedtemaer.  Dag 1 var tema Manpower and Education. Her var jeg bedt om å bidra.  Dag 2 var tema Business and State og dag 3 var det Science and Technology. Konferansen hadde ingen store plenumsforedrag, det meste bestod av samtaler over ulike temaer i ulike sesjoner mellom ulike innledere.  I tillegg var det en rekke utstillere.  Den kunne minne om BETT i London.

Å være invitert til Russland for å snakke om utdanning og teknologi var spennende av flere grunner.  Vi er så vant til å se til USA for å se hva som skjer på teknologifronten.  Vi er også nysgjerrig på hva som skjer i Asia, og først og fremst Kina.  Men hva gjør Russland, utenom å bli beskyldt for å rote med valget i USA?

Jeg kommer til å skrive flere blogginnlegg fra disse dagene for jeg sitter igjen med en rekke inntrykk.

Konferansen hadde som sagt mange deltakere, men det var også en konferanse i konferansen. Den var forbeholdt noen få inviterte, og jeg var så heldig å få være en av dem. Det var en rundebordssamtale hvor Russlands tidligere president, nå statsminister Dmitrij Medvevev, Moskvas borgermester Sergey Sobyanin,  global chairman and ceo i EY Mark Weinberger, ceo Unilever Paul Polman, Dmitry Konov , vise chairman Mastercard Ann Cairns og chairman of the board of directors ABB Peter Voser deltok.

Temaet for denne samtalen var vår digitale verden.  Russland satser tungt på å bli et smart country.  De har gått fra å være nr 28 til å bli nr 16 på The global human capital index.
Dette er takket være deres satsing på den digitale økonomien.  Russland ligger på top 5 i verden med hensyn til tilgang på rimelig internett. De ønsker å bygge det de kaller smart habitat, smarte omgivelser.  For å understreke det ankom Mosvas borgermester konferansen/forumet i en førerløs bil. Moskva tar da også mål av seg å bli verdens første by med førerløse taxier.   I følge Medvevev er ikke konseptet førerløse biler nytt for russere, da en barnebok alle russere tydeligvis kjenner fra 1959 omtaler dette konseptet.

Polman fra Unilever snakket om at teknologien driver oss fra hverandre. Han mente at hvis hovedsykdommen i dag er ensomhet har vi et problem. Hvordan forholder vi oss til at vi kan få mat på døren i en verden som sliter med overvektsproblematikk. Stadig flere mennesker blir hengende etter eller forlatt i vår raske utvikling. Hvordan kan vi bruke teknologien og samtidig ha mennesket i sentrum?   Unilever har 2 millioner søkere hvert år. De har nå endret sine rekrutteringsmekanismer. De har gått over til et online treningssystem - the grid. Dette følger deg og tilpasser seg dine treningsbehov. Det er viktig å dele kunnskap og at beslutninger fattes der jobben gjøres.

Carnies fra Mastercard var også opptatt av digital inkludering, noe hun omtalte som "the next huge wave". For å ha et internett for alle er det viktig med datasikkerhet. Mastercard leter etter alternativer til passord.  De bruker blant annet kunstig intelligens for å se på våre tastemønstre.  Basert på hvordan vi taster koden vår kan de avsløre om noen andre prøver å bruke kortene våre.

Til slutt ble det understreket at utdanning vil være drivkraften for et smartere samfunn.  Innen 2025 forventer de 180 nye digitale yrker og Russland planlegger å utdanne over 800 000 it- og telekom.eksperter innen 2025.

Atter en gang - mobilforbud i skolen

Ny teknologi er den teknologien som er funnet opp etter at du ble født heter det.  Mobiltelefonen, eller mer spesifikt smarttelefonen, er definitivt en sånn teknologi.  Apples iphone er 11 år gammel, og denne dingsen har tatt selskapet fra å være på konkursens rand til nå å være verdens mest verdifulle selskap.  For et par dager siden passerte Apple en trillion dollar i verdi, som første selskap i verden.  For uten å bringe klingende mynt i den velfylte pengebingen til Apple, har denne dingsen inntatt våre liv. Å være uten en mobiltelefon føles for mange som en amputasjon. Vi har vår lommebok, våre billetter, banken, post, våre bøker, vår klokke, internett, bilder, notater, m.m. på denne dingsen.  Vi har designet samfunnet vårt rundt at mobilen blir navet i livene våre. Det er enkelt og praktisk.  Mobilen har erstatter mange artefakter i hjem og på jobb, og de fleste synes det er greit og praktisk.

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det er store utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Vi har sosiale medier på dem, de kan hackes, de er lett tilgjengelige, de inviterer til stadig oppmerksomhet, etc. På grunn av kamera kan det filmes og tas bilder av andre uten at det er gitt tillatelse til det, disse kan videre distribueres uten vedkommendes samtykke. Sosiale medier er en ny arena for mobbing som er krevende å håndtere. Dette er selvsagt utfordringer som ikke skal undervurderes.

Det siste gjør at mange i skolen opplever dem som en utfordring i skolens rigide kontrollregime. Mobiltelefoner passer ikke inn i logikken fra industrisamfunnets kunnskaps- og organisasjonssyn. I skolen anno industrisamfunnet har læreren kunnskapen og den videreformidles i kontrollerte former til elevene.  Dette har fungert, og de fleste av oss som er voksne, og spesielt vi som uttaler oss om utdanning, har vært gjennom dette systemet og det har fungert godt for oss. Det er en modell vi kjenner og behersker.

Problemet er at verden endrer seg. Barn og unge i dag vokser opp i denne medievirkeligheten hvor mobiltelefoner er en del av deres hverdag.  Barn er på mobil og nettbrett før de kan gå og snakke. Når de er tre år er de allerede erfarne surfere. Bestemødre sitter med sine barnebarn på fanget og sammen er de på mobiltelefonen. En kan godt sette seg på sin moralske hest og fordømme det, men foreldre og besteforeldre slutter likevel ikke.

Barn og unge lever i en verden med instant access og  uante muligheter, og da blir spørsmålet: skal skolen være en boble unntatt fra verden?

Når barn og unge er på disse mobilene, hvor skal de lære god, kritisk, kunnskapsrik bruk av dem? På gutte- og jenterommene? Fra venner? Fra "tilfeldig bekjente" på nett?

Skal barn og unges nettbruk være en underverden hvor det ikke er voksne?  Foreldrenes ansvar?  Kan vi som samfunn, tør vi som samfunn overlate våre barn og unges kompetanse og sikkerhet til en slik tilfeldighet?

Vi vet at digitale skiller ikke lengre går mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang, fordi i dag har alle tilgang.  Forskjellene går mellom dem som kan bruke og dem som ikke kan bruke disse verktøyene.  Har ikke vi som samfunn, ved våre utdanningsinstitusjoner et ansvar? Det sies at vi utdanner barn og unge for jobber som enda ikke finnes, og da må vi bruke samtidens og fremtidens verktøy, ikke bare basere oss på gårsdagens.  Argumentet om at vi som er voksne ble utdannet uten digitale verktøy holder ikke, da det er et problem at det er for dårlig digital kompetanse i befolkningen generelt og blant ledere spesielt.

For tiden er det stort fokus på påvirkningsmanipulasjon gjennom sosiale medier, blant annet ungdom i Makedonia som laget fake news, Cambridge Analytica og Russlands innvirkning på det amerikanske valget.  Med fare for å virke arrogant men dette skrev jeg om i min bok "Læring i en digital tid" fra 2015, jeg har også tatt opp problemstillingen flere ganger her på bloggen. Dette handler om å forstå hvilken teknologi vi har med å gjøre. Dette er viktig kunnskap og forståelse som mangler blant annet i skolen. Det forunderer meg ikke at Klassekampen på lederplass tar til orde for mobilforbud i skolen.  Pressen har vært kritisk til ikt i skolen i årevis.  Jeg husker stadige oppslag fra blant annet Bergens Tidende mot prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune i sin tid.

I stedet for et mobilforbud bør det heller satses tung på digital kompetanse i skolen. Når kompetansen går opp endrer også holdningene seg. Jeg underviste på rektorskolen på BI i digital kompetanse for et par år siden. Tilbakemeldingene fra skolelederne som tok den var blant annet: jeg kan ikke tro jeg synes mobilhotell var en god ide, verden vil aldri mer bli stengt ute fra mitt klasserom, nå innser jeg at jeg kan bruke elevenes kompetanse.  I stedet for å forby mobiler, MÅ vi ta dem på alvor. Vi kan ikke som strutsen stikke hodet i sanden og tro problemene går vekk.  Ja, spør du lærere får de enklere hverdag når de slipper å forholde seg til mobiler, men hva med dem skolen er til for: elevene? Hva lærer de?