Utdanning satt fri

Det problemet avisene var et svar på finnes ikke lengre ble det sagt under åpningen av Aftenpostens konferanse om det digitale arbeidsmarkedet.

De som ville se at dette kom til å skje kunne lett sett det. Det er mange som har spådd papiravisenes død.  Men neida, folk vil ha nyheter på papir, nyheter trenger en redaktør, og nyheter kan kun formidles av utdannete journalister. Dette var mantraet fra bransjen helt til tallene ble så blodrøde at de ikke lengre var til å overse, og etablerte aviser og tidsskrifter legges ned.   Paradokset er at til tross for massiv avisdød har vi aldri konsumert mer "avisstoff".  Det innholdet vi tidligere måtte til avisene, og etterhvert radio og fjernsyns begrensete sendinger, for å konsumere, har vi nå ubegrenset tilgang til gjennom ulike digitale kanaler.  Den jevne mann og kvinne er nå blitt sin egen redaktør, og siler hvilke saker de vil lese om.  Min nyhetsstrøm er for eksempel kjemisk fri for sport og det meste av kjendisstoff.   Vi er også blitt nyhetsprodusenter, journalister, ved at vi formidler nyheter gjennom vår deling av saker, og at vi selv skriver og tar bilder som legges på nett.  Sånn blir vi en del av nyhetsstrømmen, sammen med de deler av pressen som evner å omstille seg.

Som det ble sagt, de som er gatekeepers og stakeholders i det eksisterende paradigmet, i dette tilfellet avisene ved redaktør og journalist, motsatte seg selvsagt denne utviklingen.  Ingen kunne erstatte dem.  På samme måte ser vi at taxinæringen ikke liker Uber.   Men disrupsjon treffer bransje etter bransje. Ingen bransje vil forbli urørt, selvom noen tror de er hevet over naturlovene.

Den bransjen jeg tenker på er selvsagt den jeg selv er en del av. Jeg diskuterer ofte dette temaet, og får syrlig tilbake: har det påvirket hva vi gjør i klasserommet?  Nei, det har stort sett ikke det.  Enn så lenge kan lærere, ikke bare landet over, men verden over, lukke døren til sitt klasserom og være "the gateway to learning" - sage on the stage.  Mantraet er vi trenger fagutdannete lærere, vi må organisere læring og utdanning slik at elevene forstår, vi må ha kvalitetskontroll, vi må ha kompetente ledere til å passe på at opplæring skjer etter boken.   Denne retorikken er så parallell til avisdiskusjonen: rektorene er redaktørene, lærerne er journalistene og lærebøkene er avisene. Men på samme måte som journalister mistet autoritet og respekt etterhvert som behovet for deres tjenester svant, slik opplever også lærerne det.

Du kan ikke vedta å gjenreise en tid som ikke finnes.

For hvilket problem er/var skolen svar på?  Svaret er: knapphet.

En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode forbeholdt de få.  Kunnskap og informasjon var et fysisk produkt som enten befant seg mellom to permer, eller lastet ned på internminnet hos den enkelte (bedre kjent som hukommelse). Måten å få tilgang til denne verdifulle varen var å befinne seg i fysisk nærhet av den: enten ved å eie eller få låne relevante bøker, eller tilgang til disse menneskenes muntlige formidling av det materialet som lå på internminnet.  Derfor var det en fordel å komme fra møblerte hjem, hvor det var bøker en kunne lese.  Det var bibliotekene og faglig stab som ga universitetene status og eksklusivitet. Folk var villige til å betale dyrt både med tid og penger for tilgang til kunnskapens kilder.

For å effektivisere og sørge for at flest mulig fikk tilgang til et minimum av denne verdifulle varen laget vi skoler med klasser , og satt lærere med relevant informasjon nedlastet til å formidle.

Problemet er at all denne kunnskapen og informasjonen er nå tilgjengelig for hvem som helst fra hvor som helst, den er bare et tastetrykk unna. Og ikke bare det, vi har tilgang til uendelig mer av den enn vi noen sinne kunne drømme om.   Så hvorfor skal vi da forholde oss til de tradisjonelle utdanningsinstitusjonenes begrensete univers? Hvorfor skal de definere og begrense vår læring?

Vi lever ikke lengre i kunnskapssamfunnet.  Vi lever i læringssamfunnet.  Læring er blitt en naturlig del av vår hverdag.  Vi lærer over alt og til alle tider, ikke bare mellom 9 og 3, når vi sitter pent på stubben vår innenfor klasserommets fire vegger.  Det er lite effektivt, og gir begrenset læringseffekt.   På samme måte som nyheter ikke lengre er svart skrift på hvitt papir er ikke læring det det en gang var.

Vi kommer til fortsette å lære, mer enn noen generasjon før oss, men ikke slik de ble opplært.

Og ja, argumentet om at vi trenger mennesker.  Ja, det gjør vi, det har vi alltid gjort.  Folk sluttet ikke gå på konserter selvom de fikk tilgang til opptak av artistene. Vi slutter ikke gå på teater selvom vi kan se film i stuen vår.  Men hoveddelen av vårt kunst og kulturkonsum er ikke konserter eller teater, men digital tilgang til kulturprodukter.

Trenger vi de institusjonaliserte læringsfellesskapene hvis eneste fellesnevner medlemmen har er det årstallet de var født? Når vi blir fri fra de begrensninger vi har vært underlagt, kan det dannes nye læringsfellesskap?

Disrupsjonen kommer. Det er ikke et spørsmål om, men når, og hvordan.

Flipped classroom i kvalitative fag

På BI er vi i stadig utvikling.  Mottoet er Improving Student Learning, og vi henter inn kunnskap om hva andre gjør og så prøver vi det ut i egen praksis. Dette er blant annet bakgrunnen for vårt omfattende pilotprogram. Noen av erfaringene deler vi gjennom regelmessige livesendinger, Refill.  I morgen er temaet erfaringer fra faget Business Communication in English.

BI har store distribuerte nasjonale kurs, og noe av utfordringen i slike kurs er å få jevn kvalitet på undervisningen. Studieåret 2014/2015 startet en pilot med det formål å ta lærer-fokusert aktivitet ut av klasserommet, og bruke digitale oppgaver for å øke student-fokusert læring i klasserommet.

Metoden er kjent som «The Flipped Classroom», der innhold som tradisjonelt blir forelest i et klasserom gjøres tilgjengelig for studentene til å brukes når de vil og hvor de vil. For de ansvarlige i SPÅ 2901, Business Communication in English var det ikke bare formidling av fakta som har vært fokus, men å få frem også kulturelle forskjeller gjennom å bruke dialog mellom personer med ulik kulturell bakgrunn.

Mange mener det å "flippe" fungerer best i kvantitative fag – men erfaringene fra denne piloten viser at det også kan brukes på andre fagområder. Pilotprosjektet deres ble så vellykket at de nå implementerer for hele kurset! (filmen er på engelsk)

Er reformenes tid forbi i norsk skole?

Flere har tatt til orde for at reformenes tid er forbi i norsk skole.  Det snakkes om en reformtrøtthet.  Nå må skolen få være i fred.  I fred til å gjøre hva?  Det snakkes om at endring må komme innenfra skolen selv. Hvem skal i så fall drive denne endringen?  Når jeg i 2008 (!) startet som prosjektleder for prosjektet digital skole i Hordaland fylkeskommune var kritikken at bærbar pc til elevene ble innført over hodet på lærerne. Ønsket om pc måtte komme fra lærerne selv. Når en ser på den digitale stoda i riket er det stor grunn til å tro at dette ropet ville ha latt vente på seg. Dette er en høna eller egget problemstilling - hvordan skaffe seg kompetanse i bruk av pc i undervisningen uten tilgang til pcer, og når en får pcer uten kompetanse hvordan få god bruk?

Dessuten er dette ikke et entydig bilde, for hvem er premissleverandører? Bremseklossene eller entusiastene? Og hvem betaler prisen for endringsvegring? Kan skolen, de som skal utdanne for morgendagens samfunn, være skjermet for endring og reform?

Jeg har blitt beskyldt for å være teknologioptimist, teknologipusher og for å løpe næringslivets ærend. Til tider føles det som om enkelte har gitt meg skylden for internett.  Det er jo hyggelig at noen tror jeg har slik makt og innflytelse, men jeg må nok skuffe dem som liker å fremstille meg slik.  Jeg er bare en skarve budbringer.   For dette handler IKKE om å pushe teknologi eller løpe næringslivets ærend.  Dette handler om at vi har et samfunn i endring enten vi liker det eller ikke. Vi kan som strutsen stikke hodet i sanden og si dette liker vi ikke.Eller vi kan som en sjømann ikke be om medvind, men lære oss å seile.

Jeg mener at dem som avviser dette begår en alvorlig unlatelsessynd overfor samfunn og den oppvoksende slekt. De er på en farlig vei. Det er to grunner til det.

Den første går på hvilke kvalifikasjoner sender vi ungdommen ut samfunnet med?  Hvilke muligheter har de for å lykkes?

Noen hevder at det er å løpe kapitalistene og næringslivets ærend å snakke for disse endringene.  Til det vil jeg si følgende:

Grunnen til at vi har det utdanningssystemet vi har har flere årsaker. Hovedgrunnen er å ha arbeidere med standardiserte kunnskaper i industrisamfunnet. Vi lever ikke lengre i dette samfunnet, og derfor fungerer ikke skolen slik den gjorde. Det ser vi på antallet arbeidsledig ungdom, til tross for at det er mangel på arbeidskraft i flere bransjer.  For å lykkes i dag kreves andre kunnskaper og ferdigheter enn det som krevdes i industrisamfunnet. Eliten skjønner dette og ta barna ut av det standardiserte systemet, mens resten blir igjen. Vi må også empower disse barna til å lykkes i et samfunn i endring. Vi har en forpliktelse til å gjøre det! Denne endringen innebærer å beherske de digitale verktøy, og forstå de arbeids- og samhandlingsmåter dette medfører.  Skillene i dag går ikke mellom hvem som har tilgang og hvem som ikke har tilgang, fordi alle har tilgang.  Skillene går etter hvem som behersker og hvem som ikke behersker disse nye arbeidsformene.

Den andre grunnen er mer skremmende.

Teknologi er et tveegget sverd.  Brukt på riktig måte åpner den for fantastiske muligheter.  Men det er også mørke sider ved denne utviklingen. De er mange.  En av dem er velstandsgap mellom dem som behersker og kontrollerer teknologien og de andre.  Et annet går på kontroll og overvåkning.  Generering av store mengder data om hver enkelt av oss, enten vi liker det eller ikke. Dette er så store og komplekse temaer at det bør bli egne blogginnlegg (eller kanskje en ny bok), men ved å ikke ta digital teknologi på alvor i utdanningen gir vi ikke våre barn og unge adekvate kunnskaper og holdninger til å forholde seg til denne utviklingen.  Hvordan de selv opptrer og hvilken informasjon de deler vil de ikke ha de nødvendige kunnskaper om konsekvensene av.  Utviklingen, og dermed lovgiving, blir dermed fattet på sviktende grunnlag.

Problemet er at mange lærere, foreldre, politikere og næringslivsfolk mangler selv denne kunnskap og innsikt. Derfor opptrer mange som de gjør, med de konsekvenser dette har.

Så mitt ubehagelige svar er at: nei, reformenes tid er ikke forbi, vi trenger dem mer enn noen gang!