True or False?

I Facebook-gruppen Vurdering for læring fant jeg dette bildet: 

Det satt i sving en del tanker hos meg. 

For hva vet egentlig vi lærere om "verden der ute"?  

Eller elevenes verden for den saks skyld?   

Mange lærere uttaler seg med skråsikkerhet om hvordan skole og undervisning skal være og hvordan elever bør te seg i skolen. Ofte kommer referansene til dette myteomspunnete "arbeidslivet". Blant annet snakker de om at elevene MÅ møte til undervisning fordi arbeidslivet krever fremmøte (interessant nok klager også lærere på at elever prioriterer sine deltidsjobber, møter opp på dem, men ikke til undervisning). 

Hmmm, er det så sikkert? Selv om jeg fremdeles jobber i en utdanningsinstitusjon står jeg ikke i klasserommet på samme måte lengre.  Det jeg kan fortelle positivt er at min arbeidshverdag består i å samarbeide med og kommunisere med mennesker jeg sjelden treffer fysisk. Senest i går hadde jeg en skypesamtale klokken ti på kvelden med en dame ved et universitet i New York. Vi diskuterte noen samarbeidsprosjekter. Vi bruker digitale arenaer for kommunikasjon og samhandling.  Dette tilfellet er langt fra unikt.  Min arbeidssituasjon er langt fra unik. Stadig større deler av arbeidsstyrken forventes å jobbe på digitale flater, samhandle og kommunisere med  personer de sjelden og aldri treffer fysisk, som gjerne befinner seg på andre sider av jordkloden.  I stadig mindre grad er behovet for "fremmøte" der, fordi det ikke er praktisk mulig eller for tidkrevende.

Det betyr ikke at det fysiske møtet ikke er viktig eller dødt.  Tvert i mot.  Men det endrer form.  Å treffes fysisk blir en måte å styrke sosial bånd, ta uformelle samtaler, knytte kontakter.  Mennesker trenger fortsatt mennesker. Det formelle kan lett løses i cyberspace. 

Tar skole og utdanning dette inn over seg? 

Det kan synes som den ikke gjør det, etter ropet fra enkelte lærere og lærerorganisasjoner å dømme, hvor de ønsker fraværsgrenser i videregående opplæring. Disse rammene er tilpasset et univers skolen (og enkelte politikere) forstår. Det er rigide rammer fra en svunnen tid, fra gårsdagens arbeidsmarked.  

Hvilke konsekvenser vil det få at elevene ikke allerede innen utdanning blir mer fortrolige med de nye arbeidsformene?  

Skyldes motstanden manglende egne erfaringer?  I så fall, må lærerne tvinges til nye arbeidsformer? Det er i denne sammenhengen svært interessant at mange lærere liker dårlig at personer som ikke selv står i eller har klasseromserfaring uttaler seg om undervisning og læring. Kanskje har de et poeng. Å stå i et klasserom er en krevende øvelse. Det er lett å stille mange krav til en lærer som har en krevende hverdag, nå en selv ikke vet hvilke utfordringer vedkommende møter i sin hverdag. 

Vi har hatt en klasse i Master i skoleledelse ved BI.  Ett av kravene der var at de skulle blogge.  Det er ikke til å legge skjul på at entusiasmen ikke var overveldende fra deler av studentmassen, og fordommene mot denne arbeidsformen utbredt. Men gjennom egne erfaringer, egen praksis og mestring endret de holdninger og praksis, noe de ga uttrykk for ved slutten av studiet. Jeg kunne ta dem gjenom dette året fordi jeg selv har utstrakt egen erfaring med læring og deling i det digitale rom, blant annet bruk av blogg. Jeg mener at teori må kombineres med praksis.  På samme måte som en ikke lærer å kjøre ved kun å lese instruksjonsboken og trafikkreglene, eller ved kun å øvelseskjøre, lærer en ikke å forstå og bruke de nye digitale arenaene og arbeidsformene uten en kombinasjon av teori og praksis.

Kanskje er det det som må til: vi må "tvinge" lærere og skoleledere til å endre praksis og arbeidsformer slik at de selv har erfaring med de nye arbeidsformene?  Kanskje vi først da vil vi se endringer i undervisningspraksis?   

Kankje ved å endre praksis i skolen blir skolen mer "in touch" med den verden skolen forbereder våre elever og studenter for? 

True of False?

Når innser vi at one size never fits all?

Twitter er en konstant kilde til kunnskap og inspirasjon. En av debattene som til stadighet fasinerer går på evaluering. Eksamen, underveisvurdering, standpunkt, måloppnåelse, vurderingskriterier, fremovermeldinger, det er ikke måte på hvor mange "gøye" ord og begreper vi har for å "kvalitetssikre" læring. Eller rettere sagt det vi tror og mener er læring.

For hva er læring og hvordan og under hvilke betingelser skjer læring? Det gjør vondt langt inn i sjelen å høre lærere snakke om "elever som ikke vil lære".  Tenk for en merkelapp det er.  Ja, det finnes elever som ikke finner seg til rette i våre regulerte, gjennomstukturerte læringsomgivelser med læringsmål tredd ned over hodene på dem, enten de vil eller ikke, på måter de ikke har bedt om.  Men det betyr ikke at de ikke vil lære.

Det lærende mennesket, det er hva vi er.  Fra det øyeblikket vi blir født begynner vi å lære, det er helt grunnleggende for vår overlevelse. Hva vi lærer varierer etter hvilke konsekvenser våre handlinger har, og hvilke impulser og utfordringer vi møter.  Ikke all læring er like hensiktsmessig. To nøkkelord her er mestring og kontroll.

Alle mennesker søker det som gir oss mestringsfølelse, hva det er kan variere for den enkelte. Positive tilbakemeldinger øker mestringsfølelsen.  Alle som har lært en baby å gå vet det, det er innebygget i oss. Når en baby tar sine første vaklende skritt, før den faller ned på rumpen sin jubler vi, og skryter uhemmet av babyen, og roser for de skrittene den tok.  Vi setter ikke opp en plan hvor det skal gås x antall skritt hver dag, innen barnet er 12 måneder skal det være gått så mange skritt, og påpeker for barnet dårlig gange og progresjon.  Dette høres passe dumt ut hva?

Det er bare det at når vi kommer til institusjonalisert utdanning er det akkurat det vi gjør. Vi definerer noen læringsmål, uavhengig av barnets forkunnskaper, ferdigheter, modning, interesse, deltakelse eller motivasjon og sier: dette skal du lære på denne måten innen denne tiden.  Hvis barnet ikke føyer seg, vil det ikke lære. For noen barn fungerer denne metoden og de lykkes, de får positive tilbakemeldinger og fortsetter å lykkes. Andre barn opplever ikke denne mestringen, og reagerer deretter.

Vi sier da at problemet sitter hos det lite lærevillige barnet. Men gjør det det?

Når min sønn var 3 år var han lidenskapelig opptatt av dinosaurer, slik mange små barn er. Han kunne mye om disse, blant annet deres latinske navn: bracciosaurus, stegosaurus, orivaptor, triceratops, tyrannosaurus, etc.  Dette lærte han helt uten læringsmål og vurdering.  Dersom jeg hadde bestemt at han skulle lære om dinosaurer, pugge deres latinske navn, og gjenta dem for meg i en test hvem tror da at hans læreglede og resultater hadde blitt det samme?   Til sammenligning delte ikke hans yngre søster den samme fasinasjon for dinosaurer når hun var 3, så hun kunne ikke alle de navnene, ops, hun oppnådde ikke læringsmålene.

Mange vil nok reagere på disse sammenligningene, men de er høyst reelle. Vi skal ha læringsmål i barnehagene, vi snakker om tigermødre. Og denne tankegangen preger vårt syn på læring: det er noe ytre som skal kvalitetssikres og trykkes inn i den lærende (derav det fantastiske ordet "læringstrykk"). Resultatet er at dette alt for ofte virker mot sin hensikt: barnets læringsglede drepes. I stedet for å føle på mestring og kontroll, føler barnet på maktesløshet: det blir satt og bestemt ytre mål som den lærende har liten eller ingen kontroll over. Målene virker meningsløse og ute av kontekst.

Intensjonene er gode nok, vi vet alle hvor viktig utdannelse er for den enkeltes liv og suksess, og vi ønsker alle at våre håpefulle skal lykkes.  Spørsmålet er om den metoden vi bruker er den riktige.  Når vi snakker om 30% frafall i videregående opplæring, om barn i alle "evnekategorier" som ikke når sitt potensiale, skal vi da stramme denne modellen enda mer til? Mer vurdering, mer kontroll, mer styring, flere prøver? Eller er tiden moden for å tenke nytt? Tørre å stole på barna, ta utgangspunkt i dem og deres interesser og mestring, og la det styre utviklingen? Godta at vi når ulike mål, men at de målene er de som er riktige for den enkelte?

Ja, alle må kunne lese og skrive, men må alle lære det samtidig på samme måte? Dersom motivasjonen er stor nok vil alle lære denne ferdigheten. Men de lærer det på ulike måter i ulikt tempo.

Spørsmålet blir da: men hvordan skal vi kunne sortere? Mitt svar er ja, det er et ærlig spørsmål. Dersom sortering, og ikke læring og mestring, er målet kan vi fortsette med denne modellen. Men til hvilken pris? Verden er i endring.  Kunnskap og kompetanse er i endring. I et globalt konkuransesamfunn kan vi ikke tenke standarder slik vi er vant til. Vi må lære hele tiden. Kunnskap er gått fra å være begrenset til å bli uendelig, alle kan uansett ikke kunne alt eller det samme. Vi trenger at vi blir gode på ulike ting. Bare sånn kan vi bli mer enn summen av enkeltindividene.

Det er merkelig at vi med all vår kunnskap holder på en modell hvor alle skal få det samme samtidig med de samme målene, når vi vet at på alle andre av livets områder er tilfellet at one size never fits all.

Hvorfor kjøpte jeg ikke en iWatch?

I mai var jeg i Palo Alto og selvsagt var jeg innom Apple Store. For en geek som meg er det som å komme inn i en godtebutikk. Selvsagt siklet jeg over Apples nye vidunder: iWatch. Jeg skal innrømme at fristelsen til å kjøpe denne dingsen var stor. De lekreste modellen hadde selvsagt noen sinnsyke priser,. Selvom grunnmodellene var dyr, var de overkommelig.  Etter å ha siklet over de ulike utgavene en stund og sjekket ut mange kule funksjoner valgte jeg likevel å stå over. Hardt valg, men likevel.

Hvorfor gjorde jeg det?

Svaret er like enkelt som det er vanskelig. Det kan summeres opp i ett ord:

Personvern. 

Selv om jeg digger all funksjonaliteten i den nye epleklokken, er jeg kommet til et metningspunkt med hensyn til hvor mye data jeg vil at internettgigantene skal samle om meg.  Jeg vet at det samles en rekke data om meg gjennom min nettaktivitet på sosiale medier og min internettbruk. Jeg vet at min telefon samler mer data om meg enn jeg setter pris på. Men jeg kan hvis jeg vil legge fra meg pc og telefon og være relativt anonym. En klokke som sitter på armen din, kanskje 24/7 fordi du også vil samle søvndata.  Som alltid vet hva du gjør, hvor du er, hvem du snakker med, hva du søker på nettet, og hvor ett selskap systematisk samler disse dataene som er fullstendig utenfor din kontroll, utenfor demokratisk kontroll. Nei, det ble for mye for meg. Ikke det at jeg lever et liv som er så spennende.  Likevel vil jeg ikke overvåkes 24/7. Jeg vet ikke hvilke konsekvenser disse dataene kan få og hvordan de brukes.

Dersom de store selskapene ikke viser mer hensyn til den enkeltes personvern og personopplysninger tror jeg nok flere vil tenke som meg, og styre unna disse nye verktøyene.  Edward Snowden har vist oss at viljen til overvåkning er enorm. Hvordan data kan settes sammen og brukes utenfor kontekst er uendelig, og uforutsigbar.  Eksempelet hvor et fitbit-armbånd ble brukt til å avvise voldtektsanklager er ett slikt eksempel. Nå skal ingen komme med urettmessige voldtektsanklager, det er en alvorlig beskyldning, men hva med forsikringsselskaper som vil ha tilgang på disse datene? Eller arbeidsgivere? Mange har nok friskt i minnet "husreglene" ved Haugerud skole hvor ett av kravene var:

Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør.

Tenk om arbeidsgiver av en eller annen grunn ikke er fornøyd og ber om data fra dine dingser som viser at du ikke har tilbragt din fritid etter arbeidsgivers ønske/forgodtbefinnende?  Hvilke konsekvenser kan dette da få for deg? Ønsker vi et slikt A4-samfunn?

Vi bør nok løfte disse problemstillingene frem og se på hvordan alle disse datane skal forvaltes.  Kunnskap er makt, og aldri har enkeltaktører sittet på mer kunnskap om hver enkelt av oss. Kunnskap og makt er også ansvar - hvem tar dette ansvaret?

Og ja, jeg har fremdeles lyst på en.....


UPDATE:
Kanskje flere som tenker som meg? Apple's Lack of Sales Data Raises Flags About Demand for Watch