Fra perm til skjerm

"Fra perm til skjerm - om fremveksten av det post-industrielle samfunn" var tittelen på min hovedoppgave i sosiologi en gang på 90-tallet. Jeg skrev om sammenhengen mellom teknologi, organisasjonsutvikling og samfunnsutvikling, og var blant annet inne på hvordan utdanning og kunnskap endres som følge av teknologisk utvikling.  Noen år senere er det interessant å se hvordan dette faktisk materialiserer seg.

Når jeg for første gang for snart 7 år siden så et lesebrettet var det kjærlighet ved første blikk. Dette var svaret på mine "utfordringer". Jeg så med glede frem til muligheten til å ha min boksamling med meg hvor jeg gikk og tilgjengelig uansett.  De fleste rundt meg delte ikke min entusiasme for bøkenes ipod, og snakket om lukt av bøker, å ta på bøker, etc. Jeg hadde ikke samme sentimentale behov, jeg ville ha tilgang til innholdet, format var mindre viktig.

Vel, når Amazon lanserte den første Kindle kjøpte jeg selvsagt den. Min velvilje var stor, men den svarte ikke til forventningene. Den var tungvindt og lite fleksibel i bruk. Jeg var derfor et lett "offer" når Apple lanserte sin iPad, som hadde mange av de funksjoner som Kindle manglet.  Etter å ha kjøpt mange e-bøker, og brukt min iPad, oppdaget jeg at jeg vendte tilbake til trykte bøker.  Jeg gikk "fra skjerm til perm" fordi skjerm ikke ga samme gode leseopplevelse som papirformatet. Dette var likevel ikke tilfredstillende, fordi jeg a. savnet de digitale tillegsfunksjonalitetene som er i ebøker, b. fordi bøker veier og tar plass og. c fordi jeg vil ha tilgang til mitt bibliotek uansett hvor jeg er.

Så for et par månder siden bestemte jeg meg for å se om det var noe som var bedre enn min velbrukte ipad. Etter å ha lest en del anbefalinger endre valget på Kindles Paperwhite. På grunn av dårlige erfaringer med den første Kindle satt det valget langt inne. Men dette er et kjøp jeg ikke angrer på, tvert i mot, jeg blir mer og mer glad i mitt nye lesebrett.

Riktignok har ikke Paperwhite alle de funksjonalitetene som en ipad, eller en ipad mini har, men det gjør ingenting. Den er lett, liten og endig, og fantastisk å lese på. Leseopplevelsen er som å lese på papir, men med de digitale funksjonaliteter som markeringer, notater, ordliste, deling, etc. For første gang føler jeg virkelig at overgangen fra perm til skjer er reell. Denne lille dingsen gir en super leseopplevelse. Skulle jeg trekke frem noen minuser er det at den er i svart-hvitt. I de fleste tilfeller betyr det lite, men er det bilder og fargeillustrasjoner i bøkene blir de ikke i farger, noe som begrenser bruken i de tilfeller.

Læringslivet - hva nå?

Da er årets NHO-konferanse over, og det har blitt diskutert utdanning i hele dag.

Først av alt vil jeg gratulere NHO for en perfekt gjennomført konferanse med mange interessante og tankevekkende innlegg. NHO lot også mange ulike røster og synspunkter komme til ordet.

Konferansen var på ingen måte NHOs diktering av utdanning, men en invitasjon til dialog, nytenkning, utvikling. Jeg kjenner at det er mange potensielle blogginnlegg i kjølvannet av denne konferansen.  Jeg gjør meg tanker om kunnskap, kreativitet og innovasjon, om læring, kontantstøtte og barnehage, om hva som er kunnskap og kompetanse i det 21. århundre og næringslivets behov, om hvor mye lettere det er å selge tilsynelatende quick fix løsninger enn mer komplekse realiteter, og makten som ligger i tall og kvantifisering, om vurdering av ulike typer kompetanse opp mot andre, om læringssyn, om makt, om defineringsmakt, om å bruke idrettsmetaforer og markedsliberalistiske prinsipper på lærende, om måling, om elevsyn, om hva en ser etter og fokuserer på, hva vi vet og hva vi ikke vet, om elever som læremaskiner, om at høy utdanning er det samme som lang utdanning, og vurdering av formell akademisk utdanning mot annen for for kompetansetilegning, om respekt kan vedtas politisk, om arenaer.  Kort sagt en konferanse som ga rikelig med inspirasjon.


Jeg håper at den samtalen NHO startet på vil fortsette, også ut over dem som var deltakere på konferansen.

NHO og Læringslivet

I dag skal jeg på NHO sin årlige konferanse.  Tittelen for årets konferanse er Læringslivet.  Jeg må gratulere NHO med en veldig god tittel. En kul tittel, og nokså treffende for det samfunnet vi lever i.

Livslang læring har vært et mantra i flere år allerede. NHO går høyt ut på banen i forhold til utdanning. NHO er opptatt av at utdanning skal møte næringslivets behov, og Kristin Skogen Lund vil at alle 5 åringer skal i barnehagen for å sikre grunnleggende ferdigheter. De mener også at det er en "vill vekst" i studietilbud i riket, og vil stanse den. NHO vil også at lærere skal få prestasjonslønn og flere karrieremuligheter.

Jeg vil først si at jeg synes det er bra at NHO prøver å koble to sektorer som i alt for stor grad lever i separate sfærer: utdanning og næringsliv.  Jeg mener at alle hadde vært tjent med mindre tette skott mellom disse sektorer. Vi prøvde med konferansene Disruptiv Education å koble sammen utdanning og næringsliv. Når NHO tar tak i dette er det fordi utdanning og næringsliv er likeverdige parter eller skal Næringslivets Hovedorganisasjon definere utdanning?  Hvilken horisont og krav skal vi ha når vi tenker utdanning?  Hvilke krav og forventninger skal vi ha til utdanningssystemet?

Albert Einstein er kjent for å ha sagt at vi ikke kan bruke de samme strategier til å løse problemer som dem som skapte dem. Han sa også at tegnet på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.

Når det gjelder utdanning sitter jeg ofte med følelsen av at det er nettopp det vi gjør.

Jeg har jobbet med ikt og læring i mange år. Ofte får jeg (og alle som jobber med dette) spørsmålet om forskningsresultater på at ikt i utdanning virker.  Forskning er bra og viktig!! Men utdanning er ikke som naturvitenskap og teknologi.  Innen de sistnevnte vitenskaper gjør en eksperimenter, og så anvendes eksperimentresultatene i praksis. Slik fungerer det ikke innen utdanning. I utdanning kommer forskningen etter praksis.  Vi opererer med praksisbasert forskning. Det vil si at for å ha noe å forske på må noen tørre å gå ut i det ukjente og prøve nye ting og etablere praksis. Når en går ut i det nye og ukjente betyr det at en ikke nødvendigvis finner den "perfekte" løsning på første forsøk. Derfor er det viktig at skoler er lærende organisasjoner. Innen utdanning er det ikke slik at "one size fits all".

Ta ikt og læring: i takt med erfaringslæring og teknologiutvikling ser ikt-praksis i skolen veldig annerledes ut i dag enn bare for få år siden.  Men den er langt fra perfekt. Dette til tross for at vi har mye kunnskap om og forskning på ikt og læring.  Vi har mye kunnskap og forskning om læring. Likevel opplever vi frustrerte elever i skolen. Elever som siteres på at de vil ha pc´er ut av klasserommene. Det jeg leser er ikke at de vil ha ut pc´ene, men at de opplever en mangelfull opplæring, en opplæring som ikke utnytter de digitale mediers potensiale for læring.

Når en ser bakover i forhold til læring i stedet for fremover mister en potensiale og muligheter.  Ta Khan Academy.  En kan ikke forske seg frem til denne formen for læring FØR den er tatt i bruk.  Khan Academy oppstår fordi noen ser noen muligheter, etablerer tilbud og praksis.

MOOC er et annet slikt fenomen. MOOC ble ikke vedtatt av noen formelle organ, men oppstod fordi noen kreative sjeler så muligheter og fikk sjanse til å realisere dem. Nå er MOOC på "alles" lepper. Før vi så MOOC i praksis var det få som så det som en mulighet, og fremdeles er de skeptiske røster mange.


Så jeg ser frem til temaet Læringslivet - hva er utdanning i det post-industrielle informasjonssamfunn?