Change

Livet består av endring, noen endringer er naturlige og selvfølgelige, andre sitter lengre inne. Av og til kommer en til faser i livet hvor det kanskje er naturlig med noen endringer.  Det betyr ikke at en ikke har det bra der en er, men at en søker nye utfordringer.  Selv står jeg overfor en slik skillevei.  Prosjektet Den digitale skole som jeg leder avsluttes til sommeren, og vil da gå over i drift. Fra Opplæringsavdelingens side var jeg tiltenkt en fortsatt sentral rolle her.  I midlertid har det dukket opp en ny utfordring for meg, og jeg havnet i et dilemma.  Ta denne nye utfordringen eller fortsette i en jobb som jeg stortrives i? Ikke noe enkelt valg, et valg som jeg har grunnet lenge og grundig på. 

Jeg en person som elsker utfordringer, jeg har store vansker med å si nei til en utfordring.  Et annet moment er at hele min yrkesaktive karriære har vært knyttet til skole og utdanning. Jeg tar derfor et skritt inn i et nytt felt og har takket ja til en stilling som seniorrådgiver hos Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). Der vil jeg jobbe med et verktøy de har utviklet for prosjektstyring, Prosjektveiviseren.

Det er ikke med lett hjerte jeg forlater Digital skole, utdanning og Opplæringsavdelingen.  Jeg har stortrivdes med arbeidsoppgaver, arbeidsfelt, kolleger og ledelse. Men mye arbeid er gjort med å få prosjektet opp og gå.  Der er etablert mange gode strukturer og prosesser i fylket, og skolene er på god vei.  Det vil skje mye spennende i Hordaland fremover på dette området, og jeg føler at området er i trygge hender.   Så det kan kanskje være greit at noen andre tar over i driftsfasen.

Det er enda noen måneder igjen før jeg tar fatt hos Difi, men jeg vil benytte anledningen til å takke for en kjempespennende tid i fylkeskommunen. Jeg har vært heldig og priviligert som har fått jobbe med dette feltet, jeg har truffet, blitt kjent med og fått samarbeide med utrolig mange flotte mennesker, jeg har lært masse. Tusen takk til alle dere jeg har blitt kjent med, enten i RL eller virtuelt.  Det har vært berikende, og jeg håper at selvom jeg skifter arena at mange av dere likevel vil være en del av mitt nettverk, enten virtuelt eller RL.

Jeg vil sikkert komme tilbake til emnet senere.

Copyright

Foretningsmodeller er barn av sin tid, utviklet av og for bestemte regimer.  Copyrighttankegangen er et produkt av industrisamfunnet syn på tanker, idèer, kunsteriske uttrykk, etc. Fylkeskommunenes satsing på NDLA utfordrer dette konseptet, noe som mobiliserer både forlag og  lærerorganisasjoner, fordi deres foretningsidè er truet av dette nye, åpne delingsregimet. Forlag, kunstnerorganisasjoner, m.m prøver å gå på politikerne for at de skal lage lover som stenger for deling og som krimminaliserer det. Men barnet blir kanskje kastet ut med badevannet? For i sin iver etter å ta vare på sine monopoler  stenger de for kreativitet og nytenkning. Heldigvis ser ikke alle det på denne måten.  Liam Gallagher, fra Oasis, går hardt ut mot dem som klager på pirater. Et artig argument i denne debatten er videoen under: Copyright killed the Video Star.

 

Bli som et barn igjen

Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet.  To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.

Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag.  Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller.  Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring.  Er det faktisk tilfellet?  Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære?  Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.

Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap.  Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig.  Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.

Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen.  Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment.  Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen.  Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.

I skolen er vi vant til noen roller.  Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det.  Hva om vi begår en fryktelig feil?  Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre.  Sluppet læringen fri?  Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk.  Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.

Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker?  Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.

Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:

vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest?  Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker.  Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.

Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer.  Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer.  Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape.  Tør vi det?