Er du digital kompetent?

I en sammenheng for ikke så lenge siden fikk jeg spørsmål om hvor kompetent jeg anså meg i forhold til en del digitale verktøy.  Rune Krumsvik benytter mentometersystemer på sine foredrag hvor deltakerne skal si noe om hvor digitalt kompetente de anser seg å være på en skala fra 1-10. Hvor digital kompetent er så jeg, jeg som jobber med digital skole og hva vil det si å være digitalt kompetent?  Og er det å være digitalt kompetent en endimensjonal størrelse?  Kan det måles på en skala fra 1 – 10?

Jeg må innrømme at jeg har en stor ydmykhet i forhold til min digitale kompetanse, det er så utrolig mye jeg ikke kan.  Er vel da i kategorien bevisst inkompetent, samtidig blir jeg slått av hvor vanskelig “enkle, selvfølgelige” ting kan være. For eksempel Twitter, det utgis bøker på 300 sider for å lære folk om et kommunikasjonsverktøy på 140 tegn(a minute to learn, a lifetime to master?).  Der er en masse synsing og opplæring i hvordan bruke Twitter.  Det arrangeres dagskurs i bruk av Netvibes, noe som tar nix tid å lære. Det dannes grupper på Facebook for folk som er lei av Farmville-oppdateringer og invites, når det er gjort i to klikk å blokkere applikasjonen.

For meg er Delicious en tjeneste jeg ikke kan klare meg uten, gratisversjonen av Dropbox er full, LinkedIn begynner å få mening, RSS/Google reader er blitt overfylt så jeg til tider gir opp å lese alt jeg abonerer på.  Det er helt naturlig å bruke Google docs for dokumenter jeg skal dele, ulike former for videokonferansesamtaler/møte sparer meg for reisetid, YouTube og Spotify er nettsteder jeg ikke reflekterer over at jeg bruker, slik kan liste fylles av “gamle verktøy” som er helt nødvendige i min hverdag. Men det at jeg bruker disse gjør det meg digitalt kompetent? 

Klarer jeg å finne og installere de nødvendige drivere dersom jeg gjør endringer i programvare på maskinen min, eller klarer jeg å forhindre virus på maskinen?  Er jeg i stand til å bedømme om det nettverket jeg logger meg på er sikkert nok for mitt bruk? Er jeg i stand til å skille sensitive data fra ikke sensitive data? Opptrer jeg klokt og forstandig på nett, for eksempel: når jeg gir uttrykk for meninger og holdninger på nettsteder og nettforum opptrer jeg da på en klok måte, og er bevisst at der er et større publikum der ute enn dem jeg i første rekke er oppmerksom på?   Er jeg i stand til å vurdere de kildene jeg bruker?

Jeg har en vennekrets på Facebook, den er forsåvidt grei.  Den har jeg kontroll over i den grad mine privacy-innstillinger muliggjør det.  I skrivende stund har jeg 560 followers på Twitter og lesekretsen min her på bloggen varierer med hvor hyppig jeg publiserer. Hvem følger meg på Twitter og hvorfor?  Hvem leser bloggen min og hvorfor? Noen selvsagt fordi de kjenner meg og jobber med meg på en eller annen måte, men de andre?  Er det fordi jeg skriver så interessant eller er det fordi jeg har den jobben jeg har, og er interessant i kraft av den?  Kanskje en kombo?

La oss, for the sake of argument, anta at de som følger meg på Twitter og blogg gjør det fordi det jeg skriver er spennende. Gjør det meg digitalt kompetent? Det at jeg bruker alle disse verktøyene som er nevnt og flere til, har følgere på nettsteder har jeg da den kompetansen som trengs i det digitale samfunnet, og hvis så er tilfellet, hvorfor har jeg det? Gjennom utdannelse, gjennom sosialisering, gjennom “sære” interesser, gjennom jobbkrav?  Det at jeg kanskje er digitalt kompetent på noen arenaer, gjør det at jeg behersker de andre?  Hvis jeg ikke gjør det, er det et problem?  Har jeg evner, ferdigheter og holdninger til å utvide min kompetanse og trenger jeg det?  Hvem er det sitt ansvar?  Kan jeg lene meg tilbake og si at jeg er digitalt kompetent, eller må jeg hele tiden være i en utvikling? Er digitalt kompetent i dag det samme som i morgen?

De som i dag er født før 1980 og har en viss grad av digital kompetanse, har de noen fellestrekk?   Hvorfor er dette så “enkelt”, spennende og utfordrende for noen, mens det er så skremmende, farlig og vanskelig for andre?  Hvorfor behersker noen sosiale medier med den største selvfølgelighet, mens de må ha teknisk support for å installere programmer på maskinen sin.  De samme som installere disse programmene er gjerne helt hjelpeløse på sosiale medier.

Eller er vi kommet der at ordet digitalt kompetent er en blindvei, vi må ha noen mer fruktbare ord? Digitalt kompetent er og et paradigme…….

Dei gode døma 2010

Da er endelig programmet for årets utgave av Dei gode døma i boks.

Hordaland fylkeskommune v/Opplæringsavdelinga arrangerer for tredje gang konferansen Dei Gode døma.  Dette er en konferanse i regi av prosjektet Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune.  Den digitale skole er et treårig prosjekt for å ta i bruk digitale verktøy i læringsarbeidet, blant annet egen bærbare elevPC for alle elever i videregående opplæring. Satsingen på den digitale skole er delvis et svar på en utfordring om digital kompetanse i alle fag, et krav som ligger nedfelt i læreplanene, og delvis et svar på de endringer den teknologiske utviklingen stiller oss overfor.  Krav til arbeidstakere og samhandling, kompetansekrav og arbeidsutførelse endrer seg, og våre elever må rustes til å møte denne virkeligheten. Derfor har vi i år prøvd å få en litt mer praktisk vinkling, med samarbeid med ulike næringslivsaktører.

Konferansen Dei gode døma er et ledd i vår strategi for å kompetanseheve vår lærestab slik at de har ulike virkemidler og strategier i sin verktøykasse for å møte disse utfordringene i sitt daglige virke i den videregående skolen i Hordaland fylkeskommune.  De to foregående årene har der vært mellom 400 og 500 lærere tilstede.

Målgruppen er i hovedsak lærere og skoleledere internt i fylkeskommunen, men ved ledig kapasitet åpnes det opp for eksterne deltakere.

Lenke tilnettsiden for årets konferanse finner du her

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.