Gen Y

Flere foredragsholdere på Online Educa 2008 snakket om Generation Y. Som en av deltakerne sa under en lunsj: ”er det noe en har med seg fra denne konferansen, så er det Generation Y”.

I plenum torsdagen snakket Ton Zijlstra og han mente at han var en Gen Y in a baby boomers body. Han snakket om hvordan livet hans hadde endret seg som en konsekvens av hans inntreden på den sosial webben. Når Zijlstra startet å blogge, fulgte han alt hans medbloggere gjorde: bookmarking, networking, blogging, etc. Han sporet folk. Han så etter mønstre, og lot de han var i nettverk med, filtrere i internettverdenens mangfold for han. De pekte ut veier for han, han bare fulgte etter, og dette ble en kilde for læring og nyheter. Men fordi han trekker veksler på andre, må han og dele mye. Hvis en ikke deler, er en ikke synlig. Ved å dele og se på andre, havner en i en feedback loop, det er viktig å se den læringen som er i det.

Zijlstra går ikke på møter lengre. Det grunnleggende samarbeidet skjer i andre kanaler, ikke på møter. Hvilket innebærer at arbeidslivet hans har endret seg ganske fundamentalt. Som en konsekvens av dette har skillene mellom jobb og privatliv og blitt visket ut. Dette har faktisk gått så lang at en tar ungene med seg på konferanser (har barnehage i tilknytning til en konferanse)(og som en kuriositet: jeg så Mike Wesch ved frokosten, og da hadde han barn med seg).

Denne endringen skjedde for 8 år siden, og endringen skyldes to forhold: Internett og mobil kommunikasjon; hastighet og informasjonsoverflod. Dette har redusert tid og avstand.
Du trenger ikke vite hvor folk er for å få kontakt med dem. Omgivelsene har endret seg. Vi voksne må avlæres gamle handlingsmønstre, de unge trenger ikke denne avlæringen.
Teknologi får en del uintenderte konsekvenser: jernbanen ga standardisert tid og en styrking av nasjonalstaten. Vi må i dag endre vårt syn på organisasjoner fra hierarkier til nettverk. I 2005 begynte en betydelig vekst i en-persons firmaer i Nederland. 90% av alle nye firmaer er enkeltmanns foretak. I dag utgjør de 50% av all virksomhet i Nederland og forventes å øke til 60% om 1,5 år. Mobiliteten er blitt mental, ikke bare fysisk

Når det gjøres undersøkelser av hva barn har som favotittaktivitet, kommer pc-relaterte aktiviterer på andreplass. I følge Zijlstra er det vi som må endre oss, ikke barna (Gen Y). Han kom og med en påstand om læring, som nok rokker ved hvordan mange ser på skolearbeid:

“Learning has to hurt- Bullshit!! Because if it hurts you stop learning.”

Avslutningsvis kom denne oppfordringen:

Immerse yourself, be gen Y(ou).

Clive Shepherd snakket om “Change and uncertainty, the making or the breaking of corporate learning and development”. Han lanserte en ny generasjon, “Gen Z: you are primarily asleep”, (en litt annen def. på Wikipedia)og mente dette i første rekke om pensjonister, men og de som mentalt har pensjonert seg. I følge Sheperd er læringsmetodene tidløse, og kun noen få av dem er avhengige av media. Men de valgene vi gjør mellom dem må endres; Hvilken metode velger vi?
En av de mekanismene for endring er en ny tenkemåte - connectivism: vi lærer i 2008 ved å gjøre eksterne forbindelser/connections, ikke bare internt i våre hoder. Vi/skolen må tilby elevene de nettverkene de trenger for å gjøre jobben sin.

I følge George Siemens, skaper ikke lærere læring, det er det elevene som gjør. Generasjon Y er digital, sosial og alltid on-line.
Hvordan vil Gen Y at lærings skal være? Interaktiv, studentsentrert, autentisk og samarbeid. Slik vil vi alle lære, men Gen Y gir uttrykk for det (i vår skoletid styrte læreren og eleven protesterte ikke). Ny tenkning og nye forventninger krever en ny oppmerksomhet. Dette er ikke enkelt, 72% av alle læringsutfordringer er tidskritisk. Det innebærer at du må ”løpe stadig fortere for å holde deg på samme plass”. Men vi kan ikke møte disse utfordringene bare ved å endre metoder. Nye media utvikler seg raskt. Nye læringsmedier muliggjør endring. Siemens pekte på at mange personer i organisasjoner bruker Moodle, selv om organisasjonen har dyre LMs’er.
Vi begynner å få verktøy for å lage virtuelle verdener. Mobile enheter endrer arbeidslivet, mer en halvparten av alle sysselsatte, jobber vekke fra kontorpulten. Den eneste måten å nå dem, er gjennom mobile enheter. I følge Jay Cross (2008) må de overlevende skrive nye agendaer, mens de ennå har et arbeidsbord å skrive på. Til slutt sa Siemens:

“When the rate of change outside exceeds the rate of change inside, the end is in sight”

Gamebased learning. (GBL)

Litt mer fra Online Educa , Berlin 08
Jeg var på flere sesjoner om spill, virtuelle verdener og læring (det ble spurt så mange ganger om vi hadde en avatar i WoW, at jeg nesten følte meg litt dum som ikke hadde det). Jeg vil her sammenfatte litt.
En av sesjonene startet med spørsmålet: hvorfor fokuserer vi på spill? Svaret av at dette var den naturlige læringsformen som vi startet med som barn. Spill er og den største bransjen innen medieverdenen, større enn musikk og film. Vi har en tendens til å se på spill som noe negativt. Vi er og for opptatt av hvordan spill kan implementeres i pensum, når vi bringer spill inn i klasserommet. Vi må starte med å fokusere på at spillet skal være morsomt å spille. Elevene vil ikke ha en ny lekseaktivitet i skolen.
Hvordan engasjere mediebortskjemte barn? Euan McKenzie snakket litt om det. Han jobbet med et spill som heter: InQuizitor. Det har ca.250 000+ brukere, og brukes av mange ulike institusjoner (skole, universitet, militære, næringsliv). I følge han bruker vi spill på tre måter i skolen: for å

engasjere
studere
lære

Disse tre er svært forskjellige og vi må vite hva vi vil oppnå. Vi ser veldig mye dårlige spill i skolen. Det at det er virtuelt, animert eller 3D gjør det ikke nødvendigvis til et spill. Han brukte bildet at vi må gå fra studenter som er en Bart Simpson-type, uten engasjement, til en Hermoine Granger (figur fra Harry Potter-bøkene), som elsker å lære.
I England har de og et sosialt problem, med hensyn til skole og utdanning: foreldrene oppfordrer barna til IKKE å studere for det skiller dem fra deres ”peergroup”. Det de imidlertid så, var at når disse barna fikk spille spill, ble de så engasjerte at de forsøkte å nå et høyere nivå, og da måtte de både huske og lære, og plutselig kunne de svare på lærerens spørsmål i klassen, fordi de hadde lært dette gjennom spillet.
Så i følge McKenzie får du ingen læring uten spillet – ”its all about the game”. Lærere tror det handler om læring, men du må begynne med ”gameplay”, så får du læringen. For ingen ønsker å lære å lære.
MEN: innholdet må være relevant og mulig å editere, det må være ingen eller få tekniske og læringsbarrierer for å kunne ta spill i bruk. Det må fange det som er essensielt for motivasjon -> det vil si at der må være et moment av innsats og belønning som møter forventningene. Barn er strenge kritikere av programvare og ser fort om noe ikke er ekte eller bra.

Det ble fremhevet skillet mellom å studere og å lære. Læring skjer når du forstår noe, å studere er å se på det du husker. I Storbritannia må elevene gå gjennom eksamener hele tiden, for å passere disse eksamenene må de drilles. Memorert kunnskap har ingenting med intelligens å gjøre.
Når barna lager sine egne spørsmål får vi læring. I spillets verden innebærer det at jo flere spørsmål de får til, jo mer avanserer de i spillet. Elevene blir ”hektet” og som en konsekvens står de på eksamen i fysikk.
Men det som var interessant, var at de flinke jentene med gode karakterer vil ikke ha dette i klassen. De ville ta læringen ut av spillene.
Utfordringen med bruk av 3D spill i skolen er at det tar mye tid, og tid er en viktig faktor i skolen.
Spill for skolen må først og fremst være gøy, så kan vi tenke på læring. Vi er på villspor dersom vi bygger for læring og så prøver å gjøre det gøy.
TENK SPILL FØRST. Se på WOW. - OG IKKE GÅ I FELLEN OG BRUK SPILL I VURDERING.

Thorsten Randel fra Scoyo GmbH spurte hvorfor vi skal bruke spillbasert læring? -- fordi det er billigere, lettere å bygge, mer morsomt og motiverende, en bedre måte å lære, mer effektivt? Igjen: vi må identifisere de aktuelle læringsmålene.
I spill er det 3 viktige elementer:
Konkurranse
Følelser
Belønning

Han lurte på hvorfor GBL (GameBased Learning) svikter.
Det kan ikke konkurrere med videospill. Målgruppen føler at det er læring, så hvorfor ikke kalle en spade en spade? MEN en må velge det riktige spillet for det riktige læringsmålet. Det må være relevant, effektivt for de lærende og porsjonert ut.
Han demonstrerte ett spill som heter: ”Rome in danger”. Spillet er utviklet i samarbeid med Caspian Learning. Her får elevene oppleve hvordan livet var i det gamle Rom. De får se steder hvor vanlige folk levde. Der er spill innenfor spillet, og alle har utdanningsformål.
Etter forsøksstudien fant de følgende:
94% likte spillet
78% fikk økt kunnskap
-> og dermed konkluderte de at GBL virker!

Der kom kritikk mot dette spillet fordi det bare har 15 timer med aktivitet, og er for begrenset. Av det jeg så, virket det veldig spennende .

I følge Paul Pivec snakker vi for mye om vold i spill, dette er et voksent problem. Barna/spillerne vet at dette er et spill/fantasi. Han hadde en masteroppgave om Counter Strike, noe som ikke var helt uproblematisk i Akademia. I følge han er det ikke noe spill om det ikke er gøy, så hvorfor gjøre det? Han snakket om noe han kalte:
cognitive abilities chunking: vi deler det vi husker opp i deler (f.eks hvordan husker du telefonnummer: deler det opp). Barn som spiller spill gjør mønstersøk. Han viste til hvordan barn behersker dansematter og klarer å koordinere infoen fra skjermen og fotarbeidet på disse mattene. I følge Pivec er Multiuser learning bra for samarbeidslæring. Han stilte seg negativ til begrepet digital natives. ”There is no such thing like digital natives”. I følge han var det ”vi” som skapte alle disse digitale mediene, hva har de digitalt innfødte gjort - ingenting.

Ut fra det jeg har sett skjer det mye på spill og læringsfronten, her kommer vi nok til å se mye spennende i fremtiden.

Oppsummering etter Online-EDUA Berlin 2008

Etter tre dager på Intercontinetal Berlin på konferansen Online-Educa 2008, sitter jeg igjen med en masse inntrykk. Det som først og fremst sitter igjen er at dette har vært tre utrolig nyttige dager. Her har det virkelig vært fokusert på det paradigmeskiftet det digitale nettsamfunnet/informasjonsamfunnet/etc innebærer. Her har det vært fokusert på hvordan samfunn, organisasjon, kunnskap, kompetanse, lærer/elev-rolle, utdanning etc endrer seg og hvordan vi må gripe fatt i de utrolige mulighetene som ligger fremfor oss. På konferansen ligger Norge på 4. plass m.h.t antall deltakere (149), England ligger på topp. Vi har en tendens i Norge til å være veldig selvtilfredse, og tror at vi er kommet så langt fordi vi har så god tilgang på utstyr. Vi har god tilgang på utstyr, men når det kommer til å utnytte mulighetene og tenke nytt, ta dette paradigmet inn over oss, har vi et langt stykke igjen.
Dagene har vært fullspekket, med foredrag fra 9 om morgenen til 7 på kvelden. Det har gått i ett, og skulle ønske en kunne dele seg, for det gikk mange gode parallelle foredrag. I går gikk jeg på flere foredrag om Second Life og andre virtuelle verdener i utdanning. Jeg vil komme tilbake til det i et senere blogginnlegg. Men det er helt klart at virtuelle verdener begynner nå å bli et reelt tilbud innen utdanning. Vi ser mange gode eksempler på det. Når det gjaldt Second Life, snakket de en del om new-be vansker, og jeg må si jeg kjente meg igjen. Det å ta seg inn i Second Life er ikke bare bare. Det er et helt eget univers med sine egne sosiale koder. Det som kom frem var og at hvordan SL fungerte i forhold til deltakerne var avhengig om de var fjernstudenter eller om de hadde andre arenaer de hadde kontakt på og.

Ellers har jeg virkelig fått bekreftet at jeg er en multi-tasker, på konferansen lytter jeg til foredraget, tar notater, svarer på e-post, Twittrer, snakker med sidemannen, blogger, sjekker Facebook og surfer litt – alt samtidig. Og ut fra det jeg kan se på dem rundt meg, er jeg ikke alene. Akkurat nå snakker de om Open source i Utdanningen – unstoppable eller unsustainable? Veldig interessant, og mange gode argumenter for open source. I følge foreleseren er de fleste lærebøker en del av Long Tail økonomien, de fleste bøker har lite opplag og selger få enheter (kommer tilbake til dette og i et eget blogginnlegg).

I går var jeg på en speakers session, med Mike Wesch. En utrolig dyktig og spennende mann. Var kjekt for vi var så få, så vi fikk gode dialoger, og nærhet. Ikke den store avstanden som er på store foredrag. En av deltakerne spurte Wesch om hvilke konsekvenser den kunnskapen som kommer frem i filmen: A Vision of Students Today, har fått for hans egen undervisning. Wesch svarte at han lar studentene lære han hvordan han skal være lærer. Hans mål er å bli en ekspert lærende. Han synes synd på disse ”stage teachers”, som fortsetter med den tradisjonelle undervisningen, og klager på elevene, at de ikke er det samme lenger, at de ikke er interessert i læring og ikke passer i skolen.
Han fikk og spørsmål om hvordan han lærte elevene kritisk tenkning, å velge ut. Til det svarte Wesch at en lærer gjennom praksis, ikke ved å lese i en bok. Han forsøker å skape et miljø i klassen hvor elevene blir oppmuntrer til å gjøre, lære gjennom å gjøre.

Wesch avsluttet denne seansen med å si at vi måtte se på strukturene og se etter HVA vi kan gjøre med dem, i stedet for se etter hva de er der for. Han kalte det extreme sport media studies. Det er nok kloke ord for oss i skolen, for vi har altfor lett å gjemme oss bak umoderne skoler, rigide strukturer, gammeldags eksamen, m.m. som unnskyldning for ikke å gjøre noe. Vi venter på at alle forhold skal legges til rette for oss. Med den holdningen kommer vi aldri videre.

Det som kanskje er bemerkelsesverdig er den mangelfulle nettilgangen her. Det koster 19.90 euro å ha nettilgang fra rommet i 24 timer - hvilket årtusen lever de i her. Dette betyr selvsagt at jeg kun har nettilgang i konferanselokalene. Viser med all tydelighet hvor vant en blir til å være on-line. Håpløst på en slik konferanse å ikke være on-line.