Nylig avdøde Clayton Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner. En disruptiv innovasjon er en innovasjon som dramatisk endrer en forretningsmodell. En annen teori er den om sorte svaner. En sort svane er en hendelse som overstiger normale forventninger, har katastrofale konsekvenser når den inntreffer, og som i etterpåklokskapens lys anses som forutsigbar.
Nassim Nicholas Taleb trekker for eksempel frem finanskrisen som en slik svart svane. Når en nå sitter i hjemmeisolasjon fordi et virus, som etter all sannsynlighet har oppstått på såkalte wet markeds i Wuhan, Kina, melder det seg tanker om både svarte svaner og disruptive innovasjoner.
Hvorfor tenker jeg på svaner og disrupsjon her jeg sitter?
Det sorte svaner og disruptive innovasjoner har til felles er at de endrer samfunnet vårt på måter vi ikke kunne forutsett. Både bilen, telefonen, og mobiltelefonen er disruptive innovasjoner som endrer hvordan vi lever og jobber. Finanskrisen og dot.com boblen var en annen. Det som skjer nå kan betraktes ut fra begge. Det føles som å leve i en katastrofefilm. Omtrent over natten stengte verden. Skoler og universiteter ble stengt. Grenser ble stengt. Alle som kunne ble sendt på hjemmekontor. Vi leser statistikker over syke og døde rundt om i verden. Verden stoppet bokstavelig talt opp.
.... og plutselig ble alle digitale.
Når en observerer den krisen vi er inne i er det interessant å se hvor massene beveger seg. Hvem har lyktes å lage løsninger som faktisk fungerer? Hvordan opptrer folk når de etablerte mønstre, vaner og nettverk brytes? Når hamsterhjulet knuses? Hvordan prøver vi å opprettholde en normalitet i en unormal situasjon?
For oss som har jobbet og "prediket det digitale budskap" en god stund, vi fikk plutselig en uventet og i høyeste grad uønsket drahjelp. All motstanden og motargumentene vi har møtt for å ta i bruk ulike digitale og fleksible løsninger forstummes, og alle er "på nett". Det som ikke før var mulig er over natten blitt vår hverdag.
Det vi ser er at fellesskapet er viktig. Over natten hadde flere tusen lærere dannet PLN (personlige læringsnettverk) gjennom grupper på Facebook. Det som det tidligere ble krevd tid og ressurser for å få til, mestret mange over natten gjennom hjelp og deling fra andre i samme situasjon. Mens MOOC var en snakkis for 8 år siden, er har nå universiteter og høyskoler blitt heldigitale.
Alt dette kunne selvsagt skje fordi der er gjort en jobb i forkant. Langsomt har verktøy, strukturer og kompetanse bygget seg opp, slik at det faktisk var en beredskap til å håndtere denne situasjonen. Det var ikke slik at det å jobbe digital var et ukjent fenomen. Takket være en digital infrastruktur og en rekke digitale innovatører har vi faktisk en beredskap som gjør at deler av samfunnet kan fungere videre i en slik krisesituasjon.
De erfaringene vi gjør disse ukene kan ikke puttes ned igjen i flasken, de vil for alltid endre hvordan vi lærer og hvordan vi jobber.
