Kunde eller produkt - det er spørsmålet...

Ville du gitt fra deg personlig informasjon for å få gratis kaffe? Dette er konseptet til den japanske kaffekjeden Shiru Cafe,  Kravet er at du er student ved et spesielt universitet. For dine data får du gratis kaffe og målrettet reklame i retur.

SHIRU CAFE® has its own business model that have never showed up in the café business before. SHIRU CAFE® is run by sponsor contract fee from company in global and serve students a free drink. Through a free drink we try to give students some information which sponsor company would like to inform exclusively for university students to diverse the choices of their future career.

Nå kan en si at dette er hvertfall mer enn hva Facebook tilbyr for den samme informasjonen.  For data er blitt den nye valutaen. Den 26. oktober var jeg på et frokostseminar i regi av Open Innovation Lab Norway.  Der var Glen Weyl og snakket om sin nye bok Radical Markets. Weyl sammenlignet dagens digitale økonomi med føydalsamfunnets. I føydalsamfunnet var det de livegne og slavene som gjorde alt arbeidet mens jordeierne fikk alle verdiene.  Så kom diverse revolusjoner og de som eide jord og produksjonsmidler måtte begynne å betale arbeiderne.  Denne endringen medførte en fordeling av velstand og samfunnet utviklet seg.  I dag, med maskin læring og algoritmer, er det tilsvarende.  Verdiskapningen på de digitale plattformene er det du og jeg som skaper.  Hva  hadde Facebook vært uten vår deling av personlig informasjon, hva hadde YouTube vært uten alle timene med film som vi laster opp hvert minutt, hva hadde Instagram vært uten våre bilder?  For at deep læring skal finne sted må datamaskinene fores med input, og den gir vi dem med våre handlinger på nett. Så i grunnen lærer vi opp maskinene til å gjøre oss overflødige.

For maskinene er ute etter mønstre. Datamaskiner kan nå gjenkjenne deg på gangen etter 7 skritt. Etter tre timer med tasting kan maskiner predikere hva du skriver.  Dersom maskinene har fire tids- og lokasjonsdata om deg vet de hvem du er.  Det er vanskelig å være anonym i vår gjennomdigitaliserte verden.  Maskinene kan for eksempel stille depresjonsdiagnose før du selv vet at du er deprimert.  Hvordan gjør den det?  Den leter etter mønstre og basert på avvik fra mønstrene stiller den diagnose. Når du er bipolar eller begynner å bli deprimert endrer du tastemønsteret ditt.

Det er i dag helt umulig å være anonym på nettet. Det deles masse informasjon om deg uten at du selv deler denne informasjonen: hvor du bor, kredittinformasjon, hvilke skoler du har gått på, hvor du er født, bare for å nevne noe.

All informasjon som har vært på papir vil bli digital, så selv om du er død er din informasjon på nett.  Bare prøv slektsforskning.

All denne informasjonen i kombinasjon med sosiale medier blir kraftfylt.

Og denne informasjonen kan bli brukt mot deg.  All informasjonen du deler i dag og i morgen kan bli brukt mot deg senere.   Dette er ett av de vanskelige områdene i samfunnet for vi har ikke funnet metoder for å forebygge.

Det viser seg også at det er umulig å slette gamle data. I dag er personlige data uregulert.  Det amerikanske synet er at disse dataene er det fritt å selge. Det europeiske synet er at de er privat eiendom.  Det kinesiske snakket jeg om i forrige blogginnlegg.

Så vi har en mismatch mellom våre RL/analoge liv og våre digitale liv.  EU har prøvd med GDPR å minske dette gapet, men lovgivningen går senere enn den teknologiske utviklingen.

Men hva om vi istedet for å parallellforskyve våre løsninger for industrisamfunnets analoge univers over i informasjonssamfunnets digitale tenkte helt nytt?  Fikk nye økonomiske modeller?  Det er forslaget til Posner og Weil i deres bok Radical Markets. At vi sluttet å være plattformenes livegne og istedet fikk betalt for den merverdien vi skapte for teknologiselskapene.  Som gjorde at alle brukerne fikk ta del i verdiskapningen de var med på? Hvordan ville personlige data da behandles?  Hva ville det bety for verdensøkonomien?  I dag er det større avstand mellom verdens rikeste og de fattige enn det var mellom tsaren og de fattige bøndene i Russland.  Og de blir bare rikere og rikere.  I fjor tjente verdens milliardærer så mye at de kunne utryddet verdens fattigdom 7 ganger.  Hva vil det bety om den utviklingen fortsetter? Er det bærekraftig? I følge Oxfarm er det ikke et sunnhetstegn:

“The billionaire boom is not a sign of a thriving economy but a symptom of a failing economic system,” said Winnie Byanyima, executive director of Oxfam International. “The people who make our clothes, assemble our phones and grow our food are being exploited.”

Jeff Bezos, Amazon, er alene verdt 150 milliarder dollar, og økte formuen sin i fjor med mer enn 33 milliarder dollar. Bezos alene sitter på større verdier enn mange lands aksjekapital.

Den digitale omveltningen samfunnet vårt går fort, og det er tydelig at utfordringene er på mange plan. Hvordan forholder vi oss til en verden hvor enkeltpersoner sitter på større verdier enn nasjonalstater?  Hvor en stadig rikere elite eier en stadig større andel ressursene?  Hvor våre data er blitt en vare i et fritt marked?  Hvor andre blir rike på informasjon om deg og meg? Vil vi i fremtiden fortsette å gi fra oss personlig informasjon vederlagsfritt? Kan denne forskjellen mellom verdens rikeste og resten fortsette?

Å se inn i et svart speil - overvåkingssamfunnet

Ting vi anser som en gave først, kan snu seg mot oss og vise seg å ha ødeleggende krefter.  En kniv kan brukes til nye bra; lage mat, hus, kunst, - men den kan også drepe. Og kniver har stått for mange tragiske dødsfall. Bruken av kniver må derfor reguleres. En annen sånn gave er olje.  Olje har gitt oss et samfunn med mange goder, men den kveler oss samtidig. Vår bruk av olje kan komme til å gjøre planeten vår ubeboelig, hvertfall på deler av den. De gamle grekerne snakket også om slike gaver. Pandora ble gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske) av gudene. Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. En dag tok nysgjerrigheten overhånd, og Pandora åpnet krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.

Dette håpet er viktig, for håpet gjør at vi ser etter løsninger.  Internett var en slik gave og håp. Internett skulle gi alle borgere tilgang på informasjon og en stemme.  Ikke lengre skulle redaktører og andre være portvoktere.  Diktatorenes tid var forbi. Den arabiske våren ble en bekreftelse på dette.  Twitterrevolusjonen i Georgia.  Vi så for oss "the dawn of Aquarius".

Men så skjedde det noe på veien. For som kniver og olje, viser dette fantastiske internettet seg å være en ny krukke.  For det kom ikke bare opplysninger, fred, kommunikasjon og samhandling ut av det.  Det kom misinformasjon, manipulering, kontroll og overvåking. Nettroll våknet, stemmer stilnet på grunn av hatprat, trusler og sjikane. Ytringsrommet ble trangere og trangere. Vi begynte å bli krenket av andres ytringer, de som sa det vi ikke var enige i.  Vi begynte å danne egne rom hvor vi trakasserte dem vi ikke var enige med, og dermed ikke likte.

Istedet for økt mangfold av ytringer, ble det trangere.

Vi laget oss sosiale medier for digitale fellesskap. Men dette fellesskapet ble en ny mobbe- og sorteringsarena. Det var om å gjøre å være den kuleste gutten eller jenten på nettet. De som lyktes fikk tittelen "influencers". Hvilken innflytelse hadde de, hvordan hadde de gjort seg fortjent til denne honøren?  Gjennom å fashe sitt forbruk. Gjennom selfier, merkevarer og kosmetiske inngrep, dekadent livsstil ble de viktige stemmer i vår digitale hverdag.

Hvordan skjedde det?

Jo, gjennom likes og treff.

Det eneste de hadde prestert var å være den kuleste på nett.  Og resten gjorde hva de kunne for også å få likes.  Gjennom likes fikk vi bekreftet oss selv og vår verdi. Og fikk vi ikke likes var vi mislykket.   Vår verdi var ikke lengre definert gjennom hva vi bidro med, men gjennom andres digitale annerkjennelse.

Gjennom disse sosiale mediene blottla vi oss selv. Gjennom å dele våre liv skapte vi dollarbilliardærer av dem som hadde utviklet disse arenaene. Vi ga dem tilgang om hvem vi var og hvordan vi tenkte.   De på sin side brukte denne informasjonen og matet den inn i sine algoritmer, og vips var vi blitt produkter i et globalt marked.  Det vi skapte ble delt og solgt til høystbydende, uten vårt samtykke, uten at vi visste.

Men noen smarte visste.

De visste at kunnskap er makt.

De utviklet selskaper som manipulere med psyken vår.  De visste hvordan de skulle bruke disse arenaene for å få oss til å handle slik de ønsket.  Selskaper som Cambridge Analytica visste akkurat hva de skulle gjøre for å fore oss med informasjon som passet våre holdninger og fordommer.   Ungdommer i Makedonia fant det også ut, og ble rike på å produsere "nyheter".

Men denne informasjonen har ikke bare kommersiell verdi.  Stasi  i DDR gjorde store deler av befolkningen til sosiale spioner.  I vår digitale tidsalder har sosiale medier inntatt denne rollen. Kinesiske myndigheter har innført et system med social credit score. Basert på din social credit score får du adgang/nektet adgang til ulike tjenester, som studieplass, lån, bolig, transport.  (Once implemented the system will manage the rewards, or punishments, of citizens on the basis of their economic and personal behavior. Some types of punishments include: flight ban, exclusion from private schools, slow internet connection, exclusion from high prestige work, exclusion from hotels, and registration on a public blacklist.)

Hva danner så grunnlaget for din social score? Vel, igrunnen alt det som allerede samles inn om deg fra digitale medier: hvor du bor, hvem som er vennene dine, hva du søker etter på nett, hva du leser, hva du kjøper, hva du spiller og hvor lenge. Om det ikke er ille nok, er hjemmene installert med smarthøytalere som registrerer hva du sier. Dersom du ytrer meninger som ikke er passende synker din social credit, med alle konsekvenser det har.  Bare ta en titt på Netflix og Black Mirror.  Kombiner dette med teknologi som logger dine emosjoner, noe som jeg selv testet ut i Moskva i oktober. For meg som har resting bitch face og ser sur ut når jeg tenker eller er alvorlig, ville noe slikt slå dårlig ut på social score.

Firmaet som leverer teknologien som jeg tester ut på dette bildet skriver på sin hjemmeside:

Emotian is a platform for detecting, mapping and analyzing emotions of people via text and photodata in social networks, as well as the date from CCTV Cameras. The platform can be used to analyze the territories of any size: from a shop area to a whole city or country.

For oss i vesten virker et slikt system veldig invaderende.  De kinesere jeg har snakket med opplever det ikke like problematisk.  Det har et annet forhold til offentlig vs privat enn det vi har. Det kinesiske samfunn har gjennom generasjoner hatt ulike former for myndighetsstyrt sosial kontroll. Kineserne skryter av sin social score.

“Higher scores have already become a status symbol, with almost 100,000 people bragging about their scores on Weibo (the Chinese equivalent of Twitter) within months of launch. A citizen’s score can even affect their odds of getting a date, or a marriage partner, because the higher their Sesame rating, the more prominent their dating profile is on Baihe.” (Creemers, 2018)

Men er dette utelukkende et kinesisk fenomen? I Sverige får folk mikrochipper implantert som erstatning for id-kort. I Norge ønsker myndighetene å overvåke all datatrafikk inn og ut av landet. Det vil i praksis si all datatrafikk, da den går via servere i andre land.

Når kineserne samler så mye data, har de gitt politiet "google-glasses", så de får umiddelbart data opp om deg når du går på gaten. Så ikke bare er gatene pepret med kamera, men også politiet er på nett.

Argumentet er som alltid at dette skal gi økt trygghet og beskytte oss mot terrorister.  Men  hvilket samfunn får vi når Orwells samfunn er blitt en realitet? Når "noen" definerer rett og galt, når det ikke er frisoner for anneledestenkende? Ville kvinner fått selvbestemt abort, stemmerett, egne økonomiske rettigheter i et slikt samfunn?  Ville homofili og samkjønnet ekteskap blitt en del av et slik samfunn? Ville vi fått arbeiderrettigheter i et slikt samfunn?

Det snakkes mye om at koding må inn i skolen. Ja, det er viktig å kunne forstå hvordan den digitale verden fungerer. Men ikke bare hva som et teknisk mulig.  Også fag som filosofi, etikk, sosiologi og andre "myke fag" er avgjørende i et slikt samfunn.  De sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. På samme måte som frosken som langsomt blir kokt fordi vannet gradvis blir varmere, på samme måte endrer teknologien gradvis samfunnet vårt.  Den krukken med internettet har sluppet ut mye elendighet.  Men det er også håp i den krukken.  Dersom vi bruker dette nettet med vett og forstand og tar eierskap til det, kan det også gi oss mye av det som vi ante konturene av: demokrati, medbestemmelse, informasjon, ytringstilgang. Men da må vi ikke abdisere og demonisere, men tørre å ta de ubehagelige samtalene og verdidebattene.

Smart country - smart strategy. Reisebrev fra Moskva.

I oktober var jeg invitert til å snakke på
Open Innovations Forum i Moskva.  Dette er en stor konferanse  med 21 500 deltakere fra hele verden.  Konferansen varte over tre dager og var delt inn  i tre hovedtemaer.  Dag 1 var tema Manpower and Education. Her var jeg bedt om å bidra.  Dag 2 var tema Business and State og dag 3 var det Science and Technology. Konferansen hadde ingen store plenumsforedrag, det meste bestod av samtaler over ulike temaer i ulike sesjoner mellom ulike innledere.  I tillegg var det en rekke utstillere.  Den kunne minne om BETT i London.

Å være invitert til Russland for å snakke om utdanning og teknologi var spennende av flere grunner.  Vi er så vant til å se til USA for å se hva som skjer på teknologifronten.  Vi er også nysgjerrig på hva som skjer i Asia, og først og fremst Kina.  Men hva gjør Russland, utenom å bli beskyldt for å rote med valget i USA?

Jeg kommer til å skrive flere blogginnlegg fra disse dagene for jeg sitter igjen med en rekke inntrykk.

Konferansen hadde som sagt mange deltakere, men det var også en konferanse i konferansen. Den var forbeholdt noen få inviterte, og jeg var så heldig å få være en av dem. Det var en rundebordssamtale hvor Russlands tidligere president, nå statsminister Dmitrij Medvevev, Moskvas borgermester Sergey Sobyanin,  global chairman and ceo i EY Mark Weinberger, ceo Unilever Paul Polman, Dmitry Konov , vise chairman Mastercard Ann Cairns og chairman of the board of directors ABB Peter Voser deltok.

Temaet for denne samtalen var vår digitale verden.  Russland satser tungt på å bli et smart country.  De har gått fra å være nr 28 til å bli nr 16 på The global human capital index.
Dette er takket være deres satsing på den digitale økonomien.  Russland ligger på top 5 i verden med hensyn til tilgang på rimelig internett. De ønsker å bygge det de kaller smart habitat, smarte omgivelser.  For å understreke det ankom Mosvas borgermester konferansen/forumet i en førerløs bil. Moskva tar da også mål av seg å bli verdens første by med førerløse taxier.   I følge Medvevev er ikke konseptet førerløse biler nytt for russere, da en barnebok alle russere tydeligvis kjenner fra 1959 omtaler dette konseptet.

Polman fra Unilever snakket om at teknologien driver oss fra hverandre. Han mente at hvis hovedsykdommen i dag er ensomhet har vi et problem. Hvordan forholder vi oss til at vi kan få mat på døren i en verden som sliter med overvektsproblematikk. Stadig flere mennesker blir hengende etter eller forlatt i vår raske utvikling. Hvordan kan vi bruke teknologien og samtidig ha mennesket i sentrum?   Unilever har 2 millioner søkere hvert år. De har nå endret sine rekrutteringsmekanismer. De har gått over til et online treningssystem - the grid. Dette følger deg og tilpasser seg dine treningsbehov. Det er viktig å dele kunnskap og at beslutninger fattes der jobben gjøres.

Carnies fra Mastercard var også opptatt av digital inkludering, noe hun omtalte som "the next huge wave". For å ha et internett for alle er det viktig med datasikkerhet. Mastercard leter etter alternativer til passord.  De bruker blant annet kunstig intelligens for å se på våre tastemønstre.  Basert på hvordan vi taster koden vår kan de avsløre om noen andre prøver å bruke kortene våre.

Til slutt ble det understreket at utdanning vil være drivkraften for et smartere samfunn.  Innen 2025 forventer de 180 nye digitale yrker og Russland planlegger å utdanne over 800 000 it- og telekom.eksperter innen 2025.