I mai holdt jeg en keynote på den årlige Læringsfestivalen ved NTNU. En spennende og godt arrangert konferanse. Men igjen ble det understreket at digitale verktøy var kun verktøy. Jeg kan ikke være mer uenig. Jeg blir like provosert hver gang jeg hører det. Jeg husker daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa det på Skolen i digital utvikling på Lillestrøm når hun nylig hadde tiltrådt. Det er feil! Denne misforståelsen har noen ganske dramatiske konsekvenser og gjør at en del lærere begår en farlig unnlatelsessynd, og tror de kan avvise disse verktøyene i undervisningen. På den måten fratar de barn og unge viktig kompetanse, forståelse og innsikt i hva dette faktisk dreier seg om. Grunnen til at de kan gjøre dette skyldes selvsagt egen manglende kompetanse, men også dette helt feilaktige mantraet: digitale verktøy er kun det - verktøy.
I forrige uke var jeg i London og der var jeg på en kunstutstilling på Tate Modern om blant annet teknologi. Utstillingen satte i sving tankevirksomheten, som nok har ligget i dvale en stund fordi det har vært såpass hektisk den siste tiden, noe bloggen også bærer preg av. To av problemstillingene på utstillingen ser du under: hva kommer først, materialet eller ideen? (Dette er vår hønen og egget-problemstilling) og den andre: Hvordan påvirker materialet mening?
Disse problemstillingene er de samme som Marshall McLuhan svarte på når han sa: at først former vi verktøyene og så former verktøyene oss. Når jeg i sin tid var prosjektleder for prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune, argumenterte de som var i mot denne innføringen at pc'er ikke skulle innføres før "lærerne ba om det". (nå kan en spørre om hvilke lærere som var meningsberettiget her, og om vi skulle vente til "alle" var klare). Problemet med den tilnærmingen er at uten verktøyet kan en ikke skaffe seg erfaring med bruk av det. Metodikk og praksis utvikles gjennom bruk. Digitale verktøy åpner opp for praksiser som ikke er mulig uten dem. Det er noe helt annet å måtte gå på et bibliotek og søke etter informasjon enn å gå på internet, eller bare måtte forholde seg til læreboken (og evt. lærer). Å skrive på et fleksibelt medium som en en tekstbehandlingseditor er noe helt annet enn å skrive på papir. Hvorvidt det ene er bedre eller dårligere enn det andre er i denne sammenhengen helt uinteressant, poenget er at det er ulikt. Det krever ulik kompetanse og har ulike konsekvenser. De som reduserer de digitale verktøyene til "bare" verktøy har i beste fall misforstått eller oversett denne forskjellen. Det gjør også at en del tror at vi kan gå for enten eller løsninger: bare digitalt eller bare analogt. Dette er like dumt som om en tømrer skulle bytte ut hammeren med spikermaskin, eller omvendt. Alle forstår at en spikermaskin muliggjør oppgaver en hammer ikke dekker, men det betyr ikke at spikermaskinen kan benyttes til alt. Tømrerne har fremdeles hammeren i sitt verktøybelte.
Å stenge ute digitale verktøy fra undervisningen og læringen er som å ha en skole bare basert på muntlig overlevering og nekte å lære elevene skrift. Det er mulig, det har vært praktisert opp igjennom historien. Men skrift er også en teknologi. Bruken av denne teknologien muliggjør praksiser og kunnskapsakkumulasjon som ikke var/er mulig i en rent muntlig skole. Men selv om vi tok i bruk skrift har vi ikke sluttet med muntlig formidling, det er forelesningen det beste eksempelet på.
En annen fare ved denne fornektelsen som ser ut til å bli betraktet som en høyere ordens øvelse av enkelte innen utdanning (både som praktikere og politisk) er den manglende forståelse for de farer og utfordringer det digitale samfunn medfører. Å samle store mengder data om den enkelte, å ukritisk gi aktører tilgang til å samle inn informasjon og hvordan den kan brukes, lover som vedtas i den tro at en kan overvåke vekk det en ikke liker, meningskontroll. Dette er grunnlag for mange blogginnlegg. Jeg tar det bare med avslutningsvis fordi dette er viktig samfunnsdannende kompetanse og ved å fornekte det digitale univers bygger en heller ikke kompetanse om denne delen av samfunnet. De muligheter for overvåking, krysskontroll, innsamling av data (på godt og vondt) som det digitale univers representerer er ikke mulig i et rent analogt univers, bare spør Stasi, NSA og Facebook.
Så nei, digitale verktøy er (desverre?) ikke bare verktøy......
