The Tipping Point

The Tipping Point er en bok av Malcom Gladwell. I den boken skriver han om "that magic moment when an idea, ORDER trend, or social behavior crosses a threshold, tips, and spreads like wildfire". Disse tipping points kan sees på som det Thomas Kuhn innen vitenskapen definerte som paradigmer og paradigmeskift. Det endrer hvordan vi ser på verden og hvordan vi forholder oss til den.  I september i fjor ga World Economic Forum ut en rapport de kalte: Deep Shift. Technology Tipping Points and Societal Impacts.  Dette er interessant lesning.  I innledningen skriver de at software har potensialet til å dramatisk endre våre liv. Oppfinnelser vi bare tidligere har forbundet med sci fi vil nå bli en naturlig del av vår hverdag.  Vi enter det McAffee og Brynjulfsson kaller den andre maskinalder. Fordi det som av mange omtales som den fjerde industielle revolusjon ikke følger linjær, men eksponetiell vekst, er det vanskelig for mange å forstå hva som skjer, og hvilke konsekvenser dette vil ha for oss i vår hverdag.

WEF identifiserer seks megatrender som vi treffe oss.

Den første handler om mennesker og internett. De kaller dette vår digitale tilstedeværelse. Tipping point er forventet i 2023 når 80% av jordens befolkning vil ha en slik tilstedeværelse.  Dette vil ha en rekke implikasjoner, for eksempel at praktisk talt alle mennesker på jorden er forbundet med hverandre og at anonymitet er en saga blott.  Vi vil nå få permanente identiteter.

Den andre er computing, kommunikasjon og lagring hvor som helst. Vi vil alle nå ha tilgang til ubegrenset informasjon og lagringskapasitet fra våre små dingser som vi har i lommene våre.

IOT- tingenes internett. Det vil ikke bare være telefonene våre, kjøleskapet og bilen vår som er koblet opp mot internett.  I 2022 forventer WEF at 10% av klærene våre vil være på koblet opp mot internett.

Kunstig intelligens (AI) og big data er buzzord for tiden. WEF antar at innen 2023 vil myndigheter ha tatt denne teknologien i bruk for å samle informasjon, og innen 2026 vil den første maskinen basert på kunstig intelligens ha inntatt styrerommene.

Delingsøkonominen og distribuert tillit kjenner vi allerede på kroppen gjennom Airbnb, Uber og lignende tjenester. WEF antar at i 2027 vil 10% av BNP være lagret i såkalt block chain teknologi.  Så mye for dem som gjorde narr av bitcoins når de kom.  Allerede i 2023 ser de for seg skatteinnkrevning via denne teknologien.

Den sjette og siste megatrenden WEF ser for seg er digitalisering av materie.  Vi kjenner dette som blant annet 3D-printing.  De ser for seg at vi innen 2022 vil ha den første 3d printete bilen.  Ikke usansynlig siden vi allerede 3D printete organer og hus.

Hvilke konsekvenser disse megatrendene vil ha for arbeidsliv, sikkerhet, forvaltning, eiendomsforhold, og ikke minst utdanning er avhengig av valg vi tar nå. Selvom vi ikke kan forutsi konsekvensene det vil ha, kan vi alikevel forutse noen.   De som trodde at internett var oppskrytt og at en kunne late som det ikke fantes har tatt grundig feil.  Det finnes ikke det området av livet vårt som ikke blir påvirket av denne teknologien.  Der er vi langt forbi the tipping point.  Når når skole og utdanning sitt tippingpoint?

De som ivrer for at skolen ikke skal bli en boble skjermet for denne utviklingen er blitt omtalt som naive entusiaster.  Vel, både Steve Jobs, Steve Wozniack og Bill Gates ville vel ha kommet inn under samme kategorien i sin tid. Denne naive entusiasmen har gitt verdens mest verdifulle selskaper. Så
hurra for de naive entusiastene i skolen.  Hvor hadde vi vært uten dem?

Hvorfor jobber vi?

I min forrige blogpost skrev jeg om hvordan teknologi vil endre arbeidsmarkedet.  Da kan det passe å følge opp med denne spennende TED Talken fra Baryy Schwatrz.  Han sier at måten vi tenker om arbeid er brutt. Hvordan vi tenker om arbeid er preget av våre ideer/mentale modeller. At vi jobber for pengene ble skapt av Adam Smith og industrialismens behov. Schwarts siterer Adam Smith som har sagt at ved å jobbe ved et samlebånd blir mennesker så dumme som det er mulig å bli. Schwarts legger vekt på at Smith anerkjente at det var arbeidets art og ikke menneskets natur som var fordummende.

Takket være den teknologiske utviklingen vil mange av disse jobbene bli tatt over av maskiner.  Men for å oppnå de mulige fordelene denne utviklingen kan gi må vi endre hvordan vi tenker om mennesker og arbeidskraft. For som han sier: vi preges av de omgivelse vi designer, og avsluttem med å spørre:
Hvilken mennesklig natur vil du være med på å designe?

En verden uten arbeid?

Det blir sagt til det nesten kjedsommelige at vi nå gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon. Denne revolusjonen har vi like lite forutsetninger for å forstå som de hadde de som opplevde den første industrielle revolusjon. Når spinnerskene protesterte mot spinning Jenny fordi hun tok jobbene deres kunne de ikke se hvordan denne oppfinnelsen ville endre deres hverdag, vårt samfunn og skape nye og bedre jobber, på sikt. Overgangen var tøff for dem som mistet jobbene sine.  De sosiale strukturer, de politiske og økonomiske strukturer måtte endres som følge av denne nye teknologien. De sosiale rammeverk som hadde vært før den industrielle revolusjon fungerte ikke i dette nye samfunnet.  Vi fikk fagforeninger, streikevåpen, trygdeordninger, lovverk som beskyttet både arbeidsgivere og arbeidstakere.  Disse sosiale endringer ble utviklet i, av og for industrisamfunnet.  Fremveksten av nasjonalstater slik vi kjenner dem faller blant annet sammen med fremveksten av industrisamfunnet.

Noe av argumentasjonen rundt diskusjonen av det post-industrielle samfunn er at nasjonalstaten lekker i begge ender.  Den lekker til globale, internasjonale nettverk og organ. Vi forholder oss til internasjonale lover, kulturer, organisasjoner, etc.  Men vi ser også et økende fokus på sub-kulturer og regioner, lokale krefter som ikke vil forholde seg til de nasjonale rammer.  Når vi ser på verden i dag er det all mulig grunn til å spørre om nasjonalstaten som enhet er i stand til å møte de utfordringene det globale samfunnet utsetter oss for.

Jeg kunne trukket frem en rekke utfordringer, men her vil jeg fokusere på en spesiell.  Aldri før har avstanden mellom rik og fattig vært større. 1% av verdens befolkning eier mer enn de resterende 99%. Enkeltpersoner kontrollerer formuer som er større enn det nasjonalstater har til disposisjon.  Det vi ser er at en del av disse formuene skapes av internettselskaper som har få ansatte og som betaler lite skatt til de landene de genererer sine inntekter fra. Det er selskaper som eksempelvis Google, Facebook og Amazon.

Denne ulikheten i inntekt forsterkes gjennom den digitale revolusjonen. Stadig flere jobber automatiseres ved at kunstig intelligens og roboter kan gjøre jobben billigere og bedre. Vi trenger færre hender. Dette kan høres ut som en hyggelig løsning.  Vi kan få mer fritid fordi verdiene skapes av roboter.  Både Finland og Sveits vurderer borgerlønn, at alle innbyggere er garantert en minsteinntekt.  Men en slik ordning krever en stat med finansielle muskler til å opprettholde infrastruktur og betale ut slike økonomiske ordninger.  Hvis det skjer det som Jerry Kaplan estimerer at 90% av jobbene vil forsvinne til teknologiske løsninger, og det er de rike som kan investere i disse robotene hva da?.

The robots, Kaplan admitted, will be owned by the rich. “The benefits of automation naturally accrue to those who can invest in the new systems, and that’s the people with the money. And why not? Of course they’re reaping the rewards,” he said.

Hva vil dette gjøre med våre samfunn? Vår sosiale kontrakt? Kan vi fortsette med den økonomiske og sosiale verdensorden som ble skapt i industrisamfunnet, eller må vi tenke nytt for robotsamfunnet?
Og ikke minst, har vi et utdanningssystem som er modent for å håndtere disse dramatiske endringene i samfunn og arbeidsmarked?  Med lærere som utdanner våre barn slik at de er kompetent til å møte et samfunn som vil se kvalitativt annerledes ut enn det vi ble utdannet for?

Dette er en diskusjon som er langt større enn for eller imot mobilhotell, om informasjon huskes best når det er skrevet for hånd eller på tastatur, om eksamen er best på papir eller pc, om MOOC eller campus.  Det er vanskelig å se langtidseffekt av teknologiske nyvinninger.  Veverskene så ikke hva Spinning Jenny ville medføre. Få kunne ane konsekvensen av Gutenbergs bokpresse. Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

*underminere autoriteten til den katolske kirke
 *trigge den protestantiske reform
 * muliggjøre veksten i den moderne vitenskap
 *skape helt nye klasser og yrker
 *endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svart?  Vi gjennomgår lignende endringer, forskjellen er bare at vi nå er mange flere og endringen skjer raskere.  Hvordan møter vi dem?

Norge - ikke så ille likevel?

I et land hvor det er typisk norsk å være god, kom det som et sjokk at vi ikke var best på utdanning når Pisa-tallene begynte å rulle inn over oss. Her måtte noe gjøres, norske lærere gjorde ikke jobben sin, elevene var late og foreldrene sviktet. Dette til tross for at på mange områder utmerket norske elever seg, for eksempel ved utenlandske universiteter, og norsk produktivitet var høy. Men det manglet ikke på politisk elendighetsbeskrivelse.

Hva sies da når det dukker opp andre undersøkelser enn PISA? Som for eksempel denne som viser at vi ligger på andre plass i verden, bare slått av finnene på "literacy". Literacy er viktig for allmennkunnskap, men også for evnen til å lære, en grunnleggende ferdighet i vårt kunnskapssamfunn.  En ferdighet du ikke bare må beherske i skolen, men gjennom hele livet.  Jill Walker Rettberg kom med følgende kommentar når jeg delte denne: "Kan godt være enig i at man bør måle mer enn test-resultater for å se hvor "literate" folk er, men fikk en litt uggen følelse av at denne listen bevisst prioriterer den rike vestens kulturarv - antall bøker i bibliotek og antall aviser regnes som viktige og da scorer selvsagt Europa høyt. Jeg vil jo gjerne bo i et slik land, men det virker litt kulturavhengig da... Man kan vel velge andre kriterier som gir andre resultater? Men for all del, bra å utfordre PISA-regimet. Det måler også bare et aspekt av verden..."

Og hun har gode poenger, men det samme argument kan brukes mot alle slike tester som sammenligner på tvers av nasjoner.  Argumentet kan også brukes som et klasseargument: dette er middel- og overklassens verdier og kultursyn.

Men jeg tenker at vi i Norge skal glede oss over resultatene og se på hva er det vi gjør som bidrar til slike gode resultater og ta vare på de kvaliteter. Det er tross alt ikke så ille her på berget som enkelte vil ha det til.

MOOC - utdanningens Uber?

Det blir hevdet med styrke at til tross for utallige reformer har lite endret seg innen utdanning. Jeg vil hevde at det er fordi den viktigste endringsagenten innen utdanning forblir konstant: eksamen. Kunnskapssynet, og derav vurderingsformene, har i liten grad endret seg, og dermed forblir utdanning grunnleggende uendret.  Utdanning har av logiske, praktiske og økonomiske grunner vært en one-size fits all modell. Spørsmålet er om det vil fortsette i et samfunn hvor alt annet blir unbundeled.  På onsdag skal jeg holde foredrag på Girls Geek dinner hvor jeg blant annet vil hevde at flere av MOOC-plattformene kan ses på som utdanningens svar på Uber, airbnb og Facebook. Med alle de konsekvenser det har.  Det skjer ikke at nå sitter vi alle på hver vår badestrand og tar utdanning, men MOOC utfordrer noen av våre mentale modeller.  Dette er selvsagt ikke populære utsagn, like lite som de ble populære de som for 10 år siden hevdet at papiravisen kom til å dø. Og til alle dem som holder fantastiske forelesninger, som Clayton Christensen understreker: en disrupsjon finner ikke sted fordi det eksisterende tilbudet er dårlig.  Tvert i mot, det kan være veldig godt. Men foretningsmodellene endrer seg.  Telefonen disruptet ikke telegrafen fordi telegrammene var dårlige, og datidens telefoner så gode. Problemet var at foretningsmodellen var gått ut på dato.

Så ja, det er kjekt både for student og foreleser å gå på gode forelesninger, eller høre gode foredrag. Det er ingen som nekter for det. I våre digitale liv ønsker vi ikke å kun interaggere med datamaskiner.  Tvert i mot, vi ønsker andre mennesker. Hva er uansett så sosialt med å sitte timesvis på en lesesal for å memorere stoff som skal reproduseres til eksamen? I en digital tid må vi finne modeller som utnytter det beste av to verdener: det campusbaserte fellesskap og de digitale muligheter.  Vi må tørre å stille ubehagelige spørsmål, utfordre vedtatte sannheter.  De digitale nerdelovene som mine kolleger ved BI, Silvija Seres og Espen Andersen, skriver om gjelder for utdanning også. Enten vi liker det eller ikke.

Fremtiden for (høyere) utdanning.....

I mai skal jeg holde en keynote Læringsfestivalen, en årlig konferanse NTNU arrangerer i forbindelse med NKUL. Det er ikke noe lite oppdrag jeg har tatt på meg for jeg skal snakke om fremtiden for høyrere utdanning og hvordan teknologi vil forme læring. Dette er et mildt sagt brennbart tema, et tema det er knyttet mange emosjoner til.   Forelesere snakker ofte om den gode opplevelsen de selv har når det har holdt en god forelesning, og kontakten de får med publikum. Det slår meg at fokuset, som så ofte tidligere, er på lærerens/foreleserens opplevelse og arbeidssituasjon. Hva med studentene, som er der for å lære?  Hvordan opplever de disse forelesningene? Og med respekt å melde, ikke alle forelesninger er like anvendt tid, og ikke alle forelesere er like motivert for denne øvelsen. Innen akademia har dessverre undervisning lav status. Gjennom satsningen Innsats for kvalitetForslag til et meritteringssystem for undervisning vedNTNU og UiT Norges arktiske universitet søker de nevnte universiteter å endre på dette.

Veldig ofte når vi diskuterer utdanning og teknologi føler jeg at vi har en kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft.  Vi hører det vi vil høre.  De som hører meg snakke hører at jeg sier alt det vi har gjort er ubrukelig, og nå skal teknologi ta over alt.  De samme fremhever alt de digitale verktøyene og mediene ikke kan gjøre. Argumentet som stadig kommer frem er: mennesker trenger mennesker.  Som om det å ta i bruk teknologi står i motsetning til dette behovet.

Siden vi mennesker begynte å lage ting har vi "outsourcet" fysisk og mental kapasitet til verktøy.  Denne outsourcingen har frigitt kapasitet til andre ting og muliggjort oppgaver som ikke kunne vært realisert med mennesklig kraft alene.

Det som er interessant er at det er en sektor som har vært mer eller mindre fredet for denne utviklingen: utdanning. Hva vi lærer har nok endret seg, men hvordan vi lærer har vært stort sett uendret.  Prinsippet er det samme: en mengde informasjon skal lagres på internminnet (hukommelsen). At det ligger der reproduseres uten støy (kommunikasjon) muntlig eller skriftlig.  Kunnskap blir betraktet som en isolert størrelse som den enkelte besitter, og ikke en sosial konstruksjon.  Denne modellen sitter vi så fast i at vi lager den merkelige konstruksjonen "digital eksamen", vi avvikler gammeldags, reproduktiv eksamen uten kommunikasjon på verktøy som i sin natur er bygget for kommunikasjon. Vi kaller dette en kvalitetssikring av studentenes kunnskap: Å måle hva de kan gulpe opp i løpet av noen timer i isolasjon.

Dette kunnskapssynet kan spores tilbake til den eneste teknologiske revolusjonen som har hatt noen betydning for utdanning: innføring av skrift.  Gjennom skrift fikk vi to pedagogiske virkemidler: forelesning og skrift/bøker. Det tok riktignok litt tid og en ny teknologisk revolusjon, boktrykkerkunsten, før det trykte ord ble allment tilgjengelig og derav masseutdanning, men modellen er den samme. Og ikke minst evalueringsformen.

Nå skal det sies at frem til vår tid har denne modellen vært logisk og funksjonell. Informasjon har vært en fysisk størrelse som har befunnet seg enten mellom to permer, eller i hodene til folk. Siden en ikke kunne dra med seg 3000 bøker under den ene armen og et par professorer under den andre, var det rasjonelt og funksjonelt å prøve å laste ned så mye som mulig på kortest mulig tid på den interne harddisken.  Problemet er at denne harddisken er begrenset og ustabil. Og nå har vi alle en million bøker og uendelig med professorer outsourcet til våre små håndholdte dingser, så spørsmålet er: der det på tide å revidere den modellen vi har holdt oss med så langt?

Hvordan belønne god undervisning

Innen akademia står ofte undervisning og forskning mot hverandre.  Forskning er meritterende og gir faglig anerkjennelse, undervisning er viktig, men blir betraktet som et pliktløp.  Denne problemstillingen kommer stadig oftere opp, og regjeringen satser på sentre for fremdragende undervisning. NTNU har tatt tak i denne utfordringen og har kommet med forslag til et meritteringssystem.   Dette forslaget diskuterte vi på siste refill.  Vår diskusjon kan du se her: http://tv.bi.no/photo/12991305

Kan en lærer klones?

Jeg satt for noen år siden i en workshop med en amerikansk lærer.  Han var en "annerledes" lærer og gjorde mirakler med veldig utfordrende elever på en skole i en amerikansk storby. Dette var elever som kom på skolen med våpen, som var tunge gjengkriminelle, som brukte stoff. Denne læreren hadde en egen evne til å nå disse elevene.  Begeistret utbrøt en av workshopdeltakerne: skulle ønske vi kunne klone deg. Kommentaren fikk meg til å tenke på hva som er noe av problemet i skolen, for det er nettopp denne tenkningen: kloning. Eller sagt med et annet ord: standarder.  Å være lærer er en kunstform. Å være lærer er møtet mellom mennesker.  Det skjer der og da.  God undervisning er som et noteark/partitur: notene forteller deg hva og hvordan et musikkstykke skal fremføres, men vi vet alle at resultatet varierer etter hvem som fremfører det, og fremføringen er ikke lik hver gang. Vi har alle våre favorittolkninger.  Og som alltid noen musikere/lærere er bedre enn andre.  Noen er gode på å lese noter, andre behersker også improvisasjonens kunst.

Det er dette som gjør utdanning/undervisning så fantastisk og så vanskelig. For du kan ikke standardisere. Læreren er som en dirigent i et symfoniorkester. Når dirigenten får alle i orkesteret/klassen til å spille på sine styrker i harmoni oppstår fantastisk musikk/læringsmiljø. Men skal alle spille førstefilolin, blir det kaos, eller om alle skal slå på tromme.

Som ellers er det noe alle i orkesteret må kunne: alle må kunne lese noter, alle må kjenne til hvilket stykke en skal spille. Men alle har ikke det samme bidraget. Alle kommer med sitt unike, men avgjørende bidrag.  Selv en paukespiller, som kanskje bare slår en eller to ganger i løpet av en konsert, er avgjørende der og da. Et viktig bidrag til helheten.

Som med alt annet: øvelse gjør mester, og der er noen grep en kan ta for å bli en god dirrigent.  En kan lære av mesterdirrigenter hva de gjør. Men til syvende og sist står en der med det orkesteret en har, og må få dem til å spille på sine kvaliteter for å lage god musikk. Dette kan ikke standardiseres. Det kan ikke reduseres til avkryssningsmål.  Ja, vi må få høre musikken, se resultatene, sørge for at alle kan spille.  Men like lite som det blir god musikk om alle er Pavarotti, blir det god læring og undervisning om alle lærere er like, eller gjør det samme.

Dette er kanskje selvfølgeligheter, men ofte når jeg hører diskusjoner om undervisning og vi snakker om undervisning snakker vi om eksemplarisk undervisning. Hva vi VET som virker. Ja, vi vet om masse som virker, og vi prøver det ut, men så viser det seg at det ikke virker alltid likevel. Vi glemmer den mennesklige og kontekstuelle dimensjonen. Det blir ikke nødvendigvis god musikk bare vi har det riktige sett av noter.  De skal spilles også, av hele orkesteret. Og dersom vi hører det samme musikkstykket om igjen hele tiden blir vi lei. Variasjon gjør det hele mer interessant.

Hvem sin kultur?

I morges fant jeg frem en bok fra studietiden: Spåket og symbolsk makt av den franske sosiologen Pierre Bordieu.  Bakgrunnen for at jeg ville lese denne om igjen var NUV-prosjektet Nye undervisningsformer som vi jobber med hvor vi lager ressurser for utdannere basert på narrativer og de gode historiene.  For et narrativ er alltid subjektivt, og i en kontekst, som Brunner påpeker.  Bordieu påpeker hvordan språk representerer en form for kapital (linguistc capital) som knyttes til andre former for kapital (økonomisk, kulturell, etc.) som definerer den enkeltes posisjon innen det sosiale rom.  Han påpeker også at ingen ord er nøytrale, alle ord farges ut fra vår bakgrunn og kontekst. Bordieu bruker ordet bonde som eksempel på et ord som kan oppfattes ulikt på bakgrunn av hvor vi kommer fra, i norsk sammenheng kan en bare trekke frem n-ordet for å vise til et begrep som er omstridt.  Men selv "uproblematiske" ord som "ren" kan oppfattes ulikt av ulike sosiale grupper.   Makt handler om posisjon til å definere innholdet i ordene og hva som er "riktig" diskurs.  Dette kaller Bourdieu symbolsk makt, eller symbolsk vold, og bidrar til sosial stratifisering. Hvordan du bruker språket avgjør din sosiale posisjon.

En særlig viktig arena for denne "maktkampen" er skolen, eller utdanningssystemet. Dette er en arena hvor våre holdninger, verdier og handlingsmønste formes. De bakhodemønstrene som avgjør våre valg og verdier, som vi ikke reflekterer over, som Boudieu kaller "habitus".  I følge Boudieu  innebærer utdanningssystemet en spesiell type objektifisering hvor formelt definerte kvalifikasjoner blir en mekanisme for å skape og vedlikeholde ulikhet, på en slik måte at det reduserer behovet for maktbruk. Ved å tilsløre forbindelsen mellom kvalifikasjoner tilegnet av individet og den sosiale kapitalen en arver i kraft av sosial bakgrunn, fungerer utdanningssystemet som en praktisk rettferdiggjøring av den etablerte orden. Det muliggjør at de som tjener  mest på det eksisterende systemet overbevises om deres egen verdi, mens det hindrer dem som taper mest på denne modellen i å se deres berøvelse.

Det som gjør Bourdieu interessant nå er den kampen om den symbolske makten som finner sted innen utdanningssystemet for tiden.

Den består av tre krefter:

det er de som tradisjonelt hadde mye av denne makten, lærerstanden og deres kulturelle gruppe, med de verdier og holdninger de står for,

så er det politikere og deler av næringslivet, som står for en del andre holdninger og verdier,

til slutt kommer teknologene og den digitale revolusjonen, som utfordrer begge disse makthegemoniene ved å åpne opp nye arenaer og maktstrukturer, en ny habitus.

Det siste kan vi se representert ved at en 20-årig kvinnelig blogger fra "gokk", med bleket hår og store rosa lepper blir kåret til medieNorges mektigste kvinne. Hun lever overhodet ikke opp til noen av de tradisjonelle kulturelle kodene for makt og innflytelse.

Og da er vi inne på det som inspirerte meg til å skrive dette blogginnlegget.  For på Twitter delte Bente N. Westermoen dette innlegget skrevet av hennes far, som er pensjonert lærer.  I det innlegget er han bekymret for det kunnskapssyn statsminister og kunnskapsminister står for.  Han er bekymret for vår kulturarv, representert ved norskfaget generelt. Han er bekymret for vår kulturarv dersom ikke Bibelens tekster blir formidlet i skolen. Han er bekymret for de verdier skolen og lærerstanden har formidlet gjennom tiår.

Dette er interessant, for innen sosiologien er vi skeptisk til objektive sannheter. Virkeligheten er sosialt konstruert.  Så når slike problemstillinger løftes står spørsmålene i kø:

hvem sin kultur?
hvem definerer hvilken kultur vi skal ta vare på?
hvem foretar utvelgelsene?
er kultur statisk?
er kultur det samme i dag som for 10-15-50 år siden?
hva er ikke kultur?

Vi snakker som om det at Norge er et flerkulturelt samfunn er noe som har skjedd de siste 10-15 år, men vi har alltid vært flerkulturelt. En fisker på Hamarøy har levd i en helt annen kontekst enn en kjøpmann på Bygdøy. I Bergen hadde ikke strilene noen bedre status blant fine byfruer enn det enkelte innvandrergrupper har i dag. På 70-tallet snakket Hernes og Knudsen om den resosialiseringen som fant sted blant enkelte sosiale grupper når de begynte på skolen.  Hvordan skolesamfunnet hadde andre kulturelle koder enn de hadde lært hjemme, og at de derfor startet bak de barna som hadde fått disse kodene inn med morsmelken.  Denne debatten døde hen på 80- og 90-tallet, og det er interessant at det var Kristin Clemmet som dro den frem igjen.

Skolen har alltid vært en ideologisk kamparena.  Helt siden Keiser Frederic den store i 1763 innførte allmen folkeskole i Preussen.  Hvem som forfekter og forvalter disse verdiene har variert. I vår omskiftelige tid, hvor vi gjennomlever endringer som er større og som skjer raskere enn noen generasjon før oss har opplevd er det ikke unaturlig at dette også får gjenklang i skolen. Hvorfor har vi skolen?  Hvordan hadde det vært hvis skolen ikke fantes slik Nils Christie spurte på 70-tallet?