May the force be strong in us all

The force is strong in this one. De som har hørt meg holde foredrag vet at jeg liker sci-fi generelt, og Star Wars spesielt. Det er mye vi kan trekke ut av ikke bare sci-fi, men fiksjon generelt for å illustrere våre daglige utfordringer. Sci-fi, selvom det handler om en imaginær fremtid, handler det i bunn og grunn om vår nåtid satt i et fremtidsunivers. I fjor kom den etterlengtete 7 episode av Star Wars, og som fan har jeg selvsagt sett den. På grunn av tilfeldigheter har jeg sett den ikke bare en gang, men tre ganger. Og med ulike personer hver gang. Deres tilbakemeldinger har gitt meg ulikt perspektiv på filmen.

Det jeg likte med filmen var hovedpersonene: en kvinne og en mann. Jeg burde selvsagt ikke hatt mer å si om den saken. Men dessverre er det mye å si. Ta kvinnen først: hun får være rollekarakter på sine egne premisser. Hun må ikke reddes av noen mann, det spilles ikke på kropp, kjønn, sex eller andre variabler vi er vant til at det fokuseres på hos kvinner. Som kvinne synes jeg det er befriende med en film hvor ikke kvinner fremstilles på bakgrunn av (middelaldrende) menns seksuelle fantasier. Hun får være en person, ikke en kropp eller kjønn. Derfor digger jeg også Rey.

Når det gjelder den andre hovedpersonen Finn, er han som mann også flott karakter. Han får lov å være mer kompleks, og vise svakhet, uten at han blir ynkeliggjort. Desverre er hudfargen hans noe en ikke kommer utenom. Fremdeles er vi ikke der at vi er fargeblinde. Men dette tror jeg er en generasjonsgreie, hvertfall håper jeg det, for kommentaren fra en av den yngre garde som jeg så filmen med var: kvinne og svart mann, så 2012..... move on.

De to første gangene så jeg filmen med nordmenn, av ulike generasjoner, og vi diskuterte rollekarakterene. Den siste gangen så jeg den med personer som var fra ulike europeiske nasjoner. Da fikk jeg et perspektiv jeg ikke hadde fått fra noen av de norske mennene. Vedkommende som var blodfan av Star Wars likte ikke denne filmen. Begrunnelse: kvinnene var for sterke og mennene for svake. Han, som overhodet ikke er noen machomann, likte ikke den endrete maktbalansen mellom kjønnene han opplevde filmen hadde. Vedkommende, som er fransk,og verdens søteste og hyggeligste mann, hadde denne reaksjonen. Jeg oppfatter det som en kulturforskjell, for ingen norske menn hadde sagt dette til meg. Men det fikk meg til å tenke, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For rollene var snudd på hodet. Nå fikk menn den rollen kvinner vanligvis tildeles. 

Sett i lys av de siste tiders hendelser, spesielt i Sverige og Tyskland, er debatten om kvinnesyn plutselig blusset opp. Kvinner blir bedt om å passe seg, ta forhåndregler, etc. Jeg er blant de mange som blir kraftig provosert og forbannet over det som blant annet skjedde i Køln på nyttårsaften. Vi kan overhodet ikke akseptere slik atferd eller de holdninger som ligger til grunn. Men jeg skulle ønske at dette var unike ekstremtilfeller. I USA er street harassment noe jenter må forholde seg til daglig. Jeg har ungdommer som forteller om hvordan pene jenter plukkes ut i kø på utesteder i metropolen New York og settes ved bord hvor de er godt synlige, som en slags markedsføring av stedet. Når norsk politi advarer jenter mot å ta taxi hjem alene legger det urimelige begrensninger på kvinners bevegelsesfrihet. Når jenter blir bedt om å "kle seg anstendig" og  jentekropper skal gjemmes vekk er det sterke signaler vi sender til den oppvoksende slekt. Når en av fire jenter ved amerikanske universiteter har opplevd et overgrep hvilket samfunn er det da vi har? Derfor håper jeg at The Force Awakens signaliserer en ny trend innen film, og en holdningsendring. Ikke med ubersexye Tomb Raider heltinner, men tøffe, selvstendige jenter som Ray, og flotte menn som Finn.

 May the Force Be With Us All.

Hvorfor er ikke edtech suksess i skolen?

edtech, eller utdanningsteknologi anses å være et fremtidig milliardmarked, som mange vil inn på.  Likevel viser utdanningssektoren stor motstandskraft mot denne teknologien, til manges frustrasjon.   Når den kommer inn blir den i mange tilfeller noe som blir et lite tillegg, men som strengt tatt har liten læringsverdi.  Det som kanskje har hatt størst suksess er Kahoot, men Kahoot endrer ingenting.  Kahoot er innen utdanning det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation", det vil si at det bygger opp under den eksisterende foretningsmodellen.   Et annet spill som har hatt popularitet i skolen er Minecraft. Minecraft baserer seg på at du skal bygge noe, og er ikke utviklet for utdanningsektoren eller med læringsformål.  Og der tror jeg noe av suksessen ligger.  Innen utdanning er vi besatt med å strukturere, definere, måle og begrense læring.   Vi setter opp læringsmål, vi vurderer læringen ut fra noen snevert definerte kriterier, og det hele skal styres av en voksen med de riktige brillene, det vil si pedagogisk kompetanse.  Læring må strukturerers inn i motvillig lærende.

Problemet er at det er ikke slik mennesker lærer. Mennesker lærer gjennom lek og å løse oppgaver. Gjennom å prøve og å feile. Gjennom erfaringer.  Denne læringsarenaen har vi omtrent fjernet fra våre barn i deres gjennominstitusjonaliserte hverdag. De er plassert i de minst inspirerende læringsomgivelser som finnes, klasserommet, og gitt læringsverktøy, bøker, som spiller på minimalt av de sanser et menneske bruker for læring.  Isolert sett er det ikke noe galt med denne modellen, hvis bare det hadde vært en liten del av barns læringsliv, men det er totalt dominerende.   Det meste av det som tilbys av utdanningsteknologi bygger opp under denne modellen.

Det vi imidlertid ser er at de barna som i minst mulig grad føler seg komfortabel med dette voksenstyrte, strukturerte universet, flykter til den eneste voksenfrie sonen de kan finne: onlinespill.  Her får de brukt mange flere ferdigheter enn i deres skolehverdag.  Her er det ingen som står over dem og definerer læringsmålene for dem, og hvor lang tid du har på å nå dem, og i hvilken grad du har ønsket måloppnåelse, og når du skal jobbe med målene dine.

Elevene styrer det selv.  Ja, spillet har motivasjonsfaktorer og krav for å komme videre, men det er spillerene selv som bestemmer hvor mye tid og energi de vil bruke på å nå dem.  I mange spill er du dessuten ikke alene, men i et fellesskap for å nå et felles mål, og det er viktig å hjelpe hverandre.

Denne arenaen, denne læringsarenaen er så effektiv at det kan måles i skolen. Elever som har "kastet vekk" tid på onlinespill får bedre ferdigheter i fremmedspråket engelsk enn sitt eget morsmål.  Det uten at de har fått karakter, lekser, læringsmål, kvalitessikret undervisning av kompetent fagperson og kvalitetssikrete læremidler. Dette er de elevene som lærerne ofte sier ikke vil lære. "Problemet" er at de vil lære, men ikke slik skolen har bestemt.

Allerede i 2008 ble WoW prøvd ut som læingsarena.  Lærerne så at gjennom spilluniverset utviklet elevene interesse for mer tradisjonelle skolefag:

She has watched Luke, 10, make his own learning connections between WoW and other areas in life. One day he became interested in the mathematical concept of exponential increases after his WoW character encountered a disease cloud.

Noe annet som forskere fra Wisconsin University oppdaget var den vitenskaplige forståelsen spillerne viste:

Their earlier work analyzed forum postings on the official WoW Web site, and found that 85 percent of the conversations showed that players had decent levels of scientific literacy. Players used reasoned arguments, backed up hypotheses and even brought statistics to bear on issues that they faced near the higher levels of the game.

Da er vi inne på disrupsjonen, for disrupsjon finner sted i "areas of non-consumption". I de områder som den eksisterende foretningsmodellen ikke dekker.  Disse onlinespillene viser oss et slikt område. Elevene i studien til UiO er bare målt på språk, norsk og engelsk, men de vil nok ha god score på mange andre områder også.

John Seeley Brown, Harvard University, sa for eksempel allerede i 2012 at han ville heller ansette en topp rated World of Warcraft-spiller enn en med MBA fra Harvard. Dette fordi:

Brown says that WoW achievers stand out because of their passion for the game and their willingness to succeed in an environment that is largely devoid of meaningful bonus-based structures. He also comments on the nature of guild politics and their usefulness in preparing people. 

Dette bryter fullstendig med det tradisjonelle skolske univers, og vil være hard kost for mange å svelge. Men sånn er det med disrupsjon, det anses underlegen av det etablerte frem til det etablerte ikke lengre er relevant.   Skal institusjonalisert utdanning ha en verdi i fremtiden må vi i den sammenkoblete teknologiens tidsalder gjøre noe annet enn det vi gjorde i den analoge tidsalder.   Delvis fordi vi må, det som ble gjort vil ikke ha samme relevans lengre.  Men ikke minst fordi vi kan.  Teknologien åpner opp muligheter vi ikke tidligere hadde.  Vi må tørre å tenke nytt og gi rom for det vi ikke har prøvd før.

Utdanning satt fri

Det problemet avisene var et svar på finnes ikke lengre ble det sagt under åpningen av Aftenpostens konferanse om det digitale arbeidsmarkedet.

De som ville se at dette kom til å skje kunne lett sett det. Det er mange som har spådd papiravisenes død.  Men neida, folk vil ha nyheter på papir, nyheter trenger en redaktør, og nyheter kan kun formidles av utdannete journalister. Dette var mantraet fra bransjen helt til tallene ble så blodrøde at de ikke lengre var til å overse, og etablerte aviser og tidsskrifter legges ned.   Paradokset er at til tross for massiv avisdød har vi aldri konsumert mer "avisstoff".  Det innholdet vi tidligere måtte til avisene, og etterhvert radio og fjernsyns begrensete sendinger, for å konsumere, har vi nå ubegrenset tilgang til gjennom ulike digitale kanaler.  Den jevne mann og kvinne er nå blitt sin egen redaktør, og siler hvilke saker de vil lese om.  Min nyhetsstrøm er for eksempel kjemisk fri for sport og det meste av kjendisstoff.   Vi er også blitt nyhetsprodusenter, journalister, ved at vi formidler nyheter gjennom vår deling av saker, og at vi selv skriver og tar bilder som legges på nett.  Sånn blir vi en del av nyhetsstrømmen, sammen med de deler av pressen som evner å omstille seg.

Som det ble sagt, de som er gatekeepers og stakeholders i det eksisterende paradigmet, i dette tilfellet avisene ved redaktør og journalist, motsatte seg selvsagt denne utviklingen.  Ingen kunne erstatte dem.  På samme måte ser vi at taxinæringen ikke liker Uber.   Men disrupsjon treffer bransje etter bransje. Ingen bransje vil forbli urørt, selvom noen tror de er hevet over naturlovene.

Den bransjen jeg tenker på er selvsagt den jeg selv er en del av. Jeg diskuterer ofte dette temaet, og får syrlig tilbake: har det påvirket hva vi gjør i klasserommet?  Nei, det har stort sett ikke det.  Enn så lenge kan lærere, ikke bare landet over, men verden over, lukke døren til sitt klasserom og være "the gateway to learning" - sage on the stage.  Mantraet er vi trenger fagutdannete lærere, vi må organisere læring og utdanning slik at elevene forstår, vi må ha kvalitetskontroll, vi må ha kompetente ledere til å passe på at opplæring skjer etter boken.   Denne retorikken er så parallell til avisdiskusjonen: rektorene er redaktørene, lærerne er journalistene og lærebøkene er avisene. Men på samme måte som journalister mistet autoritet og respekt etterhvert som behovet for deres tjenester svant, slik opplever også lærerne det.

Du kan ikke vedta å gjenreise en tid som ikke finnes.

For hvilket problem er/var skolen svar på?  Svaret er: knapphet.

En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode forbeholdt de få.  Kunnskap og informasjon var et fysisk produkt som enten befant seg mellom to permer, eller lastet ned på internminnet hos den enkelte (bedre kjent som hukommelse). Måten å få tilgang til denne verdifulle varen var å befinne seg i fysisk nærhet av den: enten ved å eie eller få låne relevante bøker, eller tilgang til disse menneskenes muntlige formidling av det materialet som lå på internminnet.  Derfor var det en fordel å komme fra møblerte hjem, hvor det var bøker en kunne lese.  Det var bibliotekene og faglig stab som ga universitetene status og eksklusivitet. Folk var villige til å betale dyrt både med tid og penger for tilgang til kunnskapens kilder.

For å effektivisere og sørge for at flest mulig fikk tilgang til et minimum av denne verdifulle varen laget vi skoler med klasser , og satt lærere med relevant informasjon nedlastet til å formidle.

Problemet er at all denne kunnskapen og informasjonen er nå tilgjengelig for hvem som helst fra hvor som helst, den er bare et tastetrykk unna. Og ikke bare det, vi har tilgang til uendelig mer av den enn vi noen sinne kunne drømme om.   Så hvorfor skal vi da forholde oss til de tradisjonelle utdanningsinstitusjonenes begrensete univers? Hvorfor skal de definere og begrense vår læring?

Vi lever ikke lengre i kunnskapssamfunnet.  Vi lever i læringssamfunnet.  Læring er blitt en naturlig del av vår hverdag.  Vi lærer over alt og til alle tider, ikke bare mellom 9 og 3, når vi sitter pent på stubben vår innenfor klasserommets fire vegger.  Det er lite effektivt, og gir begrenset læringseffekt.   På samme måte som nyheter ikke lengre er svart skrift på hvitt papir er ikke læring det det en gang var.

Vi kommer til fortsette å lære, mer enn noen generasjon før oss, men ikke slik de ble opplært.

Og ja, argumentet om at vi trenger mennesker.  Ja, det gjør vi, det har vi alltid gjort.  Folk sluttet ikke gå på konserter selvom de fikk tilgang til opptak av artistene. Vi slutter ikke gå på teater selvom vi kan se film i stuen vår.  Men hoveddelen av vårt kunst og kulturkonsum er ikke konserter eller teater, men digital tilgang til kulturprodukter.

Trenger vi de institusjonaliserte læringsfellesskapene hvis eneste fellesnevner medlemmen har er det årstallet de var født? Når vi blir fri fra de begrensninger vi har vært underlagt, kan det dannes nye læringsfellesskap?

Disrupsjonen kommer. Det er ikke et spørsmål om, men når, og hvordan.