EdTech - keiserens nye klær?

Digital teknologi vil gi bedre tilpasset læring og økt læringsutbytte.   EdTech er den nye multimilliard næringen.  Dette er forventninger mange har til at den såkalte EdTech industrien skal revolusjonere utdanning. For en som i mange år har jobbet med teknologi og utdanning burde jeg vel juble over dette tøværet. Så hvorfor gjør jeg det ikke?  Hvilket syn på mennesker, kunnskap, læring og teknologi ligger til grunn for denne klokketroen på at teknologi kan løse alle våre "læringsutfordringer"?   Hva er egentlig  "edtech"?

For hundre år siden så de for seg at elevene i fremtiden ville bearbeidingsløst kunne mates med innholdet i bøkene:

Når en 100 år senere ser våre sci fi ser vi at våre forestillinger har endret seg lite:

Neo i The Matrix mates intravenøst, ubearbeidet med data, slik den franske kunstneren så for seg for på begynnelsen av 1900-tallet.   Er våre modeller fremdeles så fastlåste?  Hva er "utdanningsteknologi"? Skolen er allerede full av usynlig teknologi: bøker, skrift, blyanter, tavler, strøm, skrivebøker bare for å nevne noen.  Alt dette var i sin tid "ny" teknologi som skolen måtte lære seg å utnytte for læring. Svikter disse teknologiene endrer det hva vi kan gjøre på skolen.  I Norge sender vi elevene hjem om strømmen går. Men verken strøm eller bøker blir definert som utdanningsteknologi.  Ja, vi har skolebøker med innhold rettet mot utdanning, men bøker som sådan er ikke utdanningsteknologi.  Det meste av teknologien som brukes i skolen i dag er ikke utviklet med tanke på å benyttes i klasserom: fjernsyn, opptak, pcer, mobiltelefoner, Facebook, Google, Wikipedia, blokkfløyter, m.m.  Dette er teknologier som skolen har funnet ut passer til bestemte aktiviteter. Når skoler velger å bruke DuoLingo er ikke det fordi det er utviklet for et skolemarked. 

Her er noe av problemet med den såkalte edtech.  For det første: trengs det egen teknologi for utdanning eller skal utdanning lære seg å benytte den teknologien som allerede finnes der ute?  For det andre er en del av edtech så overpedagogisk og kjedelig at kun barn som tvinges til å bruke den bruker den. Fordi edtech i noen tilfeller blir pålagt den enkelte bruker blir den ikke utsatt for de samme kritiske mekanismer som annen teknologi blir og dermed utvikler den seg heller ikke deretter. 

Mye edtech er strøm på eksisterende praksis.  Dette har flere negative implikasjoner: for det første sementerer det eksisterende praksis og åpner i liten grad opp for innovasjon og nytenkning. For det andre utnytter det ikke teknologiens merverdi. En forelesning er en forelesning enten den er gitt i et klasserom eller på video.  En bok er en bok enten den er på papir eller i pdf.  En test er en test enten den gjøres med penn eller med tastatur.   Skal teknologi har noen merverdi må den utnyttes på egne premisser.  En bil blir ikke raskere om den dras av en hest.  Og er det ikke veier og bensinstasjoner er det raskere å komme seg frem med hest enn med bil.  

Selvfølgelig finnes det gode programmer og verktøy utviklet for utdanningsøyemed, men jeg lurer: er det ikke viktigere å fokusere på hva nytt kan teknologien gi oss, heller enn å elektrifisere eksisterende prosesser? Må vi ha spesialteknologi for skolen, eller må vi lære å utnytte den teknologien som allerede finnes?

The Connected College

De siste fire årene har Haugaland videregående skole samarbeidet med False Bay College og College of Cape Town i Sør-Afrika om konferansen North South TVET ICT Conference. Konferansen har allerede rukket å bli den ledende utdanningskonferansen med fokus på bruk av digitale verktøy innen TVET (Technical and Vocational Education and Training) i Sør-Afrika. I september ble konferansen avholdt for 5. gang under tittelen: The Connected College, og jeg var invitert til å holde to foredrag.


Samarbeidet startet i 2012 med et fokus på behovet for å utvikle og nyttiggjøre seg utviklingen innen e-læring og utdanningsteknologi. Sør-Afrika har en raskt voksende befolkning og utdanningsbehovet er enormt.  For å nå sine utdanningsmål kan ikke Sør-Afrika bare basere seg på tradisjonelle utdanningsmodeller og må tenke nytt.  E-læring og utdanningsteknologi kan åpne for det.

Å få ungdom til å fullføre videregående skole er en utfordring der som her hjemme. Men i motsetning til hjemme lykkes de bedre i Sør-Afrika. False Bay College, som rekrutterer studenter fra de såkalte townshippene opererer med en fullføringsgrad på 95%. Det er ganske formidable tall når en tenker på at disse elevene kommer fra noen av de minst ressurssterke hjemmene i Sør-Afrika. For å klare dette opererer de ikke med fraværsgrenser og lignende, men har satt inn en rekke sosialpedagogiske grep for å støtte elevene i sin studiesituasjon. Målet er at elevene skal ønske å komme på skolen. De har også et utstrakt samarbeid med næringslivet, noe som gir mange elever jobb etter fullført eksamen.

Sør-Afrika har formidable utfordringer, sosialt, politisk og økonomisk, men denne konferansen gir virkelig grunn til håp og optimisme.  En avansert og knirkefritt gjennomført konferanse med mange spennende foredrag. Med visjoner og vilje til nytenkning som jeg ofte kan savne her hjemme.




Primus motor og initiativtaker rektor ved Haugaland videregående skole Odd Henning Johannesen, som i samarbeid med Tim Golding og teamet i Sør-Afrika har gjort en imponerende jobb med å få opp en så stor og kompleks konferanse på kort tid.

Marc Prensky til Norge

Den 15. november arrangerer vi for tredje gang konferansen BI2020. I år er den et samarbeid med Fleksibel Utdanning Norges konferanse FunKon16. På programmet står mye spennende.  Fra BI sin side vil vi blant annet dele erfaringer fra vårt pilotprogram med å prøve ut ulike pedagogiske arbeidsmåter med nye teknologiske muligheter.  Blant plenumsforedragsholdere møter du Barbara Wasson fra Universitetet i Bergen og Marc Prensky.  Sistnevnte er mest kjent for å ha introdusert begrepet digital native/digitalt innfødte. Konferansen er åpen for alle som ønsker, og vi håper at riktig mange benytter anledningen.

Lenke til påmelding: http://fleksibelutd.pameldingssystem.no/funkon16

Nøttelitenskolen - igjen

Nøtteliten gjør så mange rare hopp
Ifra tre til tre og stamme ned og opp 
Glemmer skolen og det hele, han gjør kast og sprett og sprell
Finner mange fine nøtter, han er nøtteknekker selv
Men så hører han at skoleklokka slår Ifra tre til tre så bustehalen står
Og hopp og sprett og tjo og hei og litt før den har ringt fra seg
Så sitter han på stubben: "Her er jeg"

Dette er siste verset på en kjent barnesang, og tydeligvis den rådende ideologi innen utdanningssystemet.  Elevene skal sitte pent på stubben sin når skoleklokka slår, for det er kun der og da læring finner sted. Lærerne skal slippe ubehaget med elever som ikke møter opp.  Det kan, uforskammet nok, virke som om elevene er til for skolen og lærerne, ikke omvendt.

Det vises ofte til dette mystiske "arbeidslivet" som elevene gjennom disiplinerende oppmøte skal foredles for.  Eleven skal lære seg å "stå opp om morran" og møte på arbeidsplassen slik det forventes av en god fordistisk arbeider.   Late, skulkende arbeidere som misbruker sykelønnsordningen skal vi ikke ha i dette riket.

Men vent, hvordan er nå egentlig i dette "arbeidslivet".  Vel, for å ta den mest nærliggende gruppen først: lærerne.  Ja, de må møte i klasserommet når de har undervisning, men resten av arbeidstiden deres er relativt ubundet.  De kan arbeide når og hvor de vil, ikke noe sitting på stubben der.  Det vil si, det pågår og har pågått en kamp om binding av lærernes arbeidstid, og hvor mye som skal bindes til arbeidsplassen - det vil si tilstedeværelse. Lærerne har gode grunner for hvorfor den skal være minst mulig. Og denne ordningen varierer fra skole til skole.

Så gjelder det oss andre som det blir stadig flere av: vi som kan ta hjemmekontor, eller flytter kontoret vår på en kafe, vi som ikke har bindinger i arbeidstiden vår, som jobber både kvelder og søndager, som reiser i jobbene våre, som kan flytte arbeidstiden vår om formen er tufs en dag. Oss blir det stadig flere av.  Hvordan skal elever som ikke lærer seg å disponere dagene sine, men hvor de blir disponert av et rigid og lite fleksibelt oppmøtesystem lære seg denne arbeidsformen?  Elever som forventes å være entreprenører og være sin egen arbeidsgiver. Elever som må lære seg indre motivasjon og ikke bare bli styrt av ytre regler, som en etterhvert finner svært så kreative måter å omgå. Når skal skoleverket (og politikere) ta inn over seg at arbeidslivet har endret seg?  Vi lever ikke lengre i 8-16 samfunnet.  Hvor alle stempler inn og ut, og hvor tilstedeværelse = produktivitet. Fleksibillitet og individualitet blir mer og mer utbredt. Selvsagt gjelder det ikke alle yrker, og selvsagt må alle yrker stille opp til bestemte aktiviteter, som møter. Men verden er i endring, den blir ikke mer rigid. Kompetansekravene endres.  Da er en mer rigid og byråkratisk skole ikke løsningen.   Målet med utdanning er ikke å "straffe" dem som skulker, og lære dem å "stå opp om morran" - målet er å gjøre dem "til gangs menneske".  Fraværsgrenser kan på godt norsk omtales som "hitting the target, but missing the point".  Hvem er egentlig fraværsgrensene til for?  Når jeg ser alle elevene som fortviler, mens lærerne gleder seg over "fulle" klasserom kan en undres.......

Sommertanker

Det er sommerferie for de fleste. Jeg har noen rolige arbeidsuker, som jeg blant annet bruker til å lese meg litt opp og reflektere, noe det blir alt for liten tid til i en travel hverdag. I vår spurte prorektor ved BI meg i forbindelse med et innlegg jeg hadde på en konferanse om hvorfor er jeg så trygg og sikker på det jeg holder på med. Spørsmålet kom overaskende på meg fordi jeg har vanskeligheter med å skjønne at denne utviklingen ikke er innlysende for andre. Det ligger der så klart fremfor oss. Så for å utdype vil jeg i dette blogginnlegget si litt om hvorfor jeg er så sikker på det jeg sier, og hvorfor det er så viktig for meg.

Når jeg begynte på skolen på 70-tallet føltes det som å komme tilbake til gamle dager. Det var regler og praksiser i skolen som føltes merkelige og bakvendte. Vi fikk ikke skrive med kulepenner, fordi de «ødela» håndskriften vår. I stedet skulle våre barnehender skrive med trykkfølsomme fyllepenner, hvor stiften knakk og hvor blekket ikke bare griste til kladdebøker og barnehender, men også alt annet som måtte befinne seg i våre skolesekker.

Tegneserier, som jeg leste ivrig, var ikke bra lesning. Heller ikke bøkene jeg slukte. Jeg elsket bøker som Fem, Frøken Detektiv og Hardy-guttene. Spesielt Fem- bøkene, om to jenter og to gutter og en hund satte min barnehjernes fantasi i sving. Jeg fordypet meg i deres verden, og identifiserte meg med den jenten i boken som ikke ville begrenses til «jente-koder», men ha samme frie rammer som guttene. Men disse bøkene ble av lærerne ikke vurdert som høyverdig nok litteratur, og en av konsekvensene var at de ikke var tilgjengelig på skolebibliotekene.

Så var det kalkulatorene, som vi selvsagt ikke fikk lov å benytte. I stedet for å se på hvordan kalkulatorer kunne benyttes for å øke vår matematikkforståelse, ble de bannlyst. Hoderegning var tingen.

Og mens vi er inne på matematikk. Jeg var et skoleflinkt barn, og skjønte fort prinsippene for matematikkstykkene. Så de ble fort og raskt regnet gjennom, og stort sett var jeg ferdig lenge før resten av klassen. Det var dumt gjort det! For hva var min «belønning» for det? Flere av de samme kjedelige stykkene som jeg allerede hadde regnet meg gjennom, og som jeg nå gjorde mekanisk uten å tenke. Gjett om matematikk ble yndlingsfag.

Utenfor skolen utviklet verden seg. Comodore 64, spillehaller, PacMan, SpaceInvaders. Spennende universer som ga andre utfordringer enn den skolske verden. Når jeg begynte på gymnaset som det het den gangen, innførte de data/programmering som valgfag. Det var 24 elever som kunne få velge, og vi ble valgt på bakgrunn av karakterer. Siden det kun var 6 maskiner, og ikke hensiktsmessig med mer enn to elever pr. maskin hadde vi fri annen hver uke. Jeg husker enda disse klumpete skjermene med en grønn blinkende markør og grønn skrift. If… then..goto…. Hvor vi forsøkte å lage enkle kommandoer, og brukte evigheter etter feilsøking fordi vi hadde gjort en bitteliten tastefeil.
Etter gymnaset tok jeg ett år med databaser, nettverkssystemer og programmering. Fremdeles enkle systemer: Pascal, Unix og dBase. Jeg kjøpte min første egne pc. Kostet en formue. Den brukte floppydisk, noe som jeg vil anta at det er mange i dag som ikke aner hva er.

Noen år senere, når jeg begynte på hovedfag i sosiologi ved Universitetet i Bergen, fikk vi opplæring på datalaben i forbindelse med metodedelen. Da kunne de fortelle at de nettopp hadde fått installert noen nye systemer som kunne foreta utregninger som det tidligere tok en hel doktorgrad å gjennomføre. Dette viste kapasiteten på den nye systemene. Men det viser også begrensingene i vår menneskelige regnekapasitet.

På fellespensum stod boken: «The Coming of post-industrial Society» av Daniel Bell. Denne boken ble en viktig inspirasjon for meg, for med det han skrev falt alt på plass. Jeg følte at jeg levde i denne overgangen mellom industrisamfunnet og det post-industrielle samfunn han beskrev. Bell, og hans meningsfeller, ble heftig kritisert for sine teorier og påstander, men for meg beskrev det akkurat hva som skjedde. Dette ble da også tema for min hovedoppgave som fikk tittelen «Fra Perm til Skjerm, om fremveksten av det post-industrielle samfunn». Dette var ikke min tittel, men det min mor satt igjen med etter at hun hadde lest korrektur på oppgaven. Dette var på midten av 90-tallet, og det var så visst ikke noe som var tema den gangen. Faktisk følte jeg meg ganske alene, fordi det var ingen som forstod hva jeg skrev. Men det som er tilfellet er at vi har gjennomlevd de endringer og utviklinger som ble beskrevet av Bell allerede i 1973. Samfunnsutviklingen har gått fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, fra en industriøkonomi til en tjenesteøkonomi, til et samfunn hvor informasjon og kunnskap er de drivende økonomiske krefter, hvor meritokrati dyrkes, hvor kunnskap og informasjon er blitt varer.

Bell hadde også rett i at utviklingen skjer med akselererende fart. Jordbrukssamfunnet ble 10 000 år, industrisamfunnet 400, og informasjonssamfunnet hevder mange ble 50. Vi er nå på vei inn i et nytt samfunn. Den 4 industrielle revolusjon er på alles lepper. Næringslivsledere og enkelte politikere snakker om nyttige og unyttige fag som om de kan veies etter snevre kost-nytte variabler. For tiden er STEM-fagene kanonisert. Fag som blant annet sosiologi er ikke høystatusfag. Problemet er at dersom en ikke løfter blikket for de større trender, kan en gå glipp av viktig kunnskap. For når jeg skrev om det post-industrielle samfunn, var det ikke bare perm og skjerm jeg skrev om. Det som kjennetegnet denne utviklingen var også hvordan nasjonalstaten lekker i begge ender. Nasjonalstaten slik vi kjenner den er et produkt av industrisamfunnet. Teknologien former våre institusjoner, vår kunnskap, våre organisasjoner og vårt samfunnsliv. Vi ser dette i verden rundt oss. Hvordan det vokser frem overnasjonale organisasjoner og kulturer, samtidig som vi ser et økende fokus på regionalitet. Nasjonalstater går i oppløsning for regioner ønsker uavhengighet, samtidig som det vokser frem globale fellesskap. Dette er også en konsekvens av informasjonssamfunnet. Det handler om mer enn hva som er teknologisk mulig.

Dette gjør at jeg for eksempel på ingen måte henger meg på bølgen av dem som dømmer MOOC nor og ned. MOOC er en del av denne utviklingen. Jeg husker godt dotcom-boblen. Når «alle» henger seg på en hype, og når den ikke leverer på mikro-sikt, avviser den. Dotcom ble så visst ingen boble. Utviklingen skjedde bare ikke slik «alle» trodde. Sånn er det med det meste. Ta avisene for eksempel. Klart vi må ha papiraviser etter «gammel» modell. Må vi det? Noe annet er e-bøker – oppskrytte greier, klart folk vil ha papirbøker. Vel, ta en titt neste gang du reiser med offentlig transport og se hva folk leser på.

Denne utviklingen er fullt ut mulig å se hvis en vil se den. Jeg føler jeg har levd i den i tiår. Derfor er jeg så trygg på det jeg sier. Derfor mener jeg at vi må tørre å løfte blikket for hva som ligger fremfor oss av muligheter og utfordringer. Selvsagt kjenner vi ikke alle detaljene og fasettene, men det grove bildet kan vi se.

Det som kanskje skuffer meg mest er utdanningssektoren. De som skal utdanne våre barn og unge til å møte denne fremtiden. Den uviljen denne sektoren viser mot å se på mulighetene som ligger fremfor oss, hvordan håndtere den på best mulig måte. En tidligere fagforeningskollega sa en gang: «skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse». Konservering kan være bra, noen verdier er det viktig å ta vare på, men dersom konserveringstankegangen dyrkes til perfeksjon står skolen i fare for å bli fullstendig irrelevant for samfunnet. Allerede klages det på kvalifikasjonene til uteksaminerte kandidater. Mens det er et skrikende behov for kvalifisert arbeidskraft har vi massiv ungdomsarbeidsledighet. Dette er ikke bærekraftig i lengden. Det er en oppskrift på katastrofe. Dette er også hvorfor dette fagfeltet er så viktig for meg og hvorfor jeg bruker tiden min på det. Den teknologiske utviklingen skjer, enten vi liker det eller ikke.  Det er i menneskets natur. Spinning Jenny var ikke populær hos spinnerskene, det tok jobbene deres.  Men det var ikke helsefremmende jobber, de fikk andre jobber i stedet. Historien gjentar seg med skremmende regelmessighet.

Kevin Kelley skriver i The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future at vårt syn på teknologi følger følgende syklus:

• 1. A robot/ computer cannot possibly do the tasks I do. 
• 2. [Later.] OK, it can do a lot of those tasks, but it can’t do everything I do. 
• 3. [Later.] OK, it can do everything I do, except it needs me when it breaks down, which is often. 
• 4. [Later.] OK, it operates flawlessly on routine stuff, but I need to train it for new tasks. 
• 5. [Later.] OK, OK, it can have my old boring job, because it’s obvious that was not a job that humans were meant to do. 
• 6. [Later.] Wow, now that robots are doing my old job, my new job is much more interesting and pays more! 
• 7. [Later.] I am so glad a robot/ computer cannot possibly do what I do now. [Repeat.]

Så spørsmålet blir om vi tar grep, slik som ble gjort ved starten av industrisamfunnet og lager systemer som ivaretar fellesskapet og fordeler goder og byrder, eller overlater vi dette til krefter som gir forskjellssamfunn med dertilhørende sosial uro? Er vi proaktive eller reaktive til den utviklingen som finner sted? Valget er vårt!

Bare verktøy?

I mai holdt jeg en keynote på den årlige Læringsfestivalen ved NTNU. En spennende og godt arrangert konferanse. Men igjen ble det understreket at digitale verktøy var kun verktøy.   Jeg kan ikke være mer uenig. Jeg blir like provosert hver gang jeg hører det.  Jeg husker daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa det på Skolen i digital utvikling på Lillestrøm når hun nylig hadde tiltrådt. Det er feil! Denne misforståelsen har noen ganske dramatiske konsekvenser og gjør at en del lærere begår en farlig unnlatelsessynd, og tror de kan avvise disse verktøyene i undervisningen.  På den måten fratar de barn og unge viktig kompetanse, forståelse og innsikt i hva dette faktisk dreier seg om. Grunnen til at de kan gjøre dette skyldes selvsagt egen manglende kompetanse, men også dette helt feilaktige mantraet: digitale verktøy er kun det - verktøy. 

I forrige uke var jeg i London og der var jeg på en kunstutstilling på Tate Modern om blant annet teknologi. Utstillingen satte i sving tankevirksomheten, som nok har ligget i dvale en stund fordi det har vært såpass hektisk den siste tiden, noe bloggen også bærer preg av.  To av problemstillingene på utstillingen ser du under: hva kommer først, materialet eller ideen? (Dette er vår hønen og egget-problemstilling) og den andre: Hvordan påvirker materialet mening?

Disse problemstillingene er de samme som Marshall McLuhan svarte på når han sa: at først former vi verktøyene og så former verktøyene oss.  Når jeg i sin tid var prosjektleder for prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune, argumenterte de som var i mot denne innføringen at pc'er ikke skulle innføres før "lærerne ba om det". (nå kan en spørre om hvilke lærere som var meningsberettiget her, og om vi skulle vente til "alle" var klare). Problemet med den tilnærmingen er at uten verktøyet kan en ikke skaffe seg erfaring med bruk av det.  Metodikk og praksis utvikles gjennom bruk.  Digitale verktøy åpner opp for praksiser som ikke er mulig uten dem. Det er noe helt annet å måtte gå på et bibliotek og søke etter informasjon enn å gå på internet, eller bare måtte forholde seg til læreboken (og evt. lærer). Å skrive på et fleksibelt medium som en en tekstbehandlingseditor er noe helt annet enn å skrive på papir.  Hvorvidt det ene er bedre eller dårligere enn det andre er i denne sammenhengen helt uinteressant, poenget er at det er ulikt.  Det krever ulik kompetanse og har ulike konsekvenser.  De som reduserer de digitale verktøyene til "bare" verktøy har i beste fall misforstått eller oversett denne forskjellen. Det gjør også at en del tror at vi kan gå for enten eller løsninger: bare digitalt eller bare analogt. Dette er like dumt som om en tømrer skulle bytte ut hammeren med spikermaskin, eller omvendt. Alle forstår at en spikermaskin muliggjør oppgaver en hammer ikke dekker, men det betyr ikke at spikermaskinen kan benyttes til alt.  Tømrerne har fremdeles hammeren i sitt verktøybelte. 

Å stenge ute digitale verktøy fra undervisningen og læringen er som å ha en skole bare basert på muntlig overlevering og nekte å lære elevene skrift.  Det er mulig, det har vært praktisert opp igjennom historien.  Men skrift er også en teknologi.  Bruken av denne teknologien muliggjør praksiser og kunnskapsakkumulasjon som ikke var/er mulig i en rent muntlig skole.  Men selv om vi tok i bruk skrift har vi ikke sluttet med muntlig formidling, det er forelesningen det beste eksempelet på. 

En annen fare ved denne fornektelsen som ser ut til å bli betraktet som en høyere ordens øvelse av enkelte innen utdanning (både som praktikere og politisk) er den manglende forståelse for de farer og utfordringer det digitale samfunn medfører. Å samle store mengder data om den enkelte, å ukritisk gi aktører tilgang til å samle inn informasjon og hvordan den kan brukes, lover som vedtas i den tro at en kan overvåke vekk det en ikke liker, meningskontroll. Dette er grunnlag for mange blogginnlegg.  Jeg tar det bare med avslutningsvis fordi dette er viktig samfunnsdannende kompetanse og ved å fornekte det digitale univers bygger en heller ikke kompetanse om denne delen av samfunnet.  De muligheter for overvåking, krysskontroll, innsamling av data (på godt og vondt) som det digitale univers representerer er ikke mulig i et rent analogt univers, bare spør Stasi, NSA og Facebook. 

Så nei, digitale verktøy er (desverre?) ikke bare verktøy......

The Tipping Point

The Tipping Point er en bok av Malcom Gladwell. I den boken skriver han om "that magic moment when an idea, ORDER trend, or social behavior crosses a threshold, tips, and spreads like wildfire". Disse tipping points kan sees på som det Thomas Kuhn innen vitenskapen definerte som paradigmer og paradigmeskift. Det endrer hvordan vi ser på verden og hvordan vi forholder oss til den.  I september i fjor ga World Economic Forum ut en rapport de kalte: Deep Shift. Technology Tipping Points and Societal Impacts.  Dette er interessant lesning.  I innledningen skriver de at software har potensialet til å dramatisk endre våre liv. Oppfinnelser vi bare tidligere har forbundet med sci fi vil nå bli en naturlig del av vår hverdag.  Vi enter det McAffee og Brynjulfsson kaller den andre maskinalder. Fordi det som av mange omtales som den fjerde industielle revolusjon ikke følger linjær, men eksponetiell vekst, er det vanskelig for mange å forstå hva som skjer, og hvilke konsekvenser dette vil ha for oss i vår hverdag.

WEF identifiserer seks megatrender som vi treffe oss.

Den første handler om mennesker og internett. De kaller dette vår digitale tilstedeværelse. Tipping point er forventet i 2023 når 80% av jordens befolkning vil ha en slik tilstedeværelse.  Dette vil ha en rekke implikasjoner, for eksempel at praktisk talt alle mennesker på jorden er forbundet med hverandre og at anonymitet er en saga blott.  Vi vil nå få permanente identiteter.

Den andre er computing, kommunikasjon og lagring hvor som helst. Vi vil alle nå ha tilgang til ubegrenset informasjon og lagringskapasitet fra våre små dingser som vi har i lommene våre.

IOT- tingenes internett. Det vil ikke bare være telefonene våre, kjøleskapet og bilen vår som er koblet opp mot internett.  I 2022 forventer WEF at 10% av klærene våre vil være på koblet opp mot internett.

Kunstig intelligens (AI) og big data er buzzord for tiden. WEF antar at innen 2023 vil myndigheter ha tatt denne teknologien i bruk for å samle informasjon, og innen 2026 vil den første maskinen basert på kunstig intelligens ha inntatt styrerommene.

Delingsøkonominen og distribuert tillit kjenner vi allerede på kroppen gjennom Airbnb, Uber og lignende tjenester. WEF antar at i 2027 vil 10% av BNP være lagret i såkalt block chain teknologi.  Så mye for dem som gjorde narr av bitcoins når de kom.  Allerede i 2023 ser de for seg skatteinnkrevning via denne teknologien.

Den sjette og siste megatrenden WEF ser for seg er digitalisering av materie.  Vi kjenner dette som blant annet 3D-printing.  De ser for seg at vi innen 2022 vil ha den første 3d printete bilen.  Ikke usansynlig siden vi allerede 3D printete organer og hus.

Hvilke konsekvenser disse megatrendene vil ha for arbeidsliv, sikkerhet, forvaltning, eiendomsforhold, og ikke minst utdanning er avhengig av valg vi tar nå. Selvom vi ikke kan forutsi konsekvensene det vil ha, kan vi alikevel forutse noen.   De som trodde at internett var oppskrytt og at en kunne late som det ikke fantes har tatt grundig feil.  Det finnes ikke det området av livet vårt som ikke blir påvirket av denne teknologien.  Der er vi langt forbi the tipping point.  Når når skole og utdanning sitt tippingpoint?

De som ivrer for at skolen ikke skal bli en boble skjermet for denne utviklingen er blitt omtalt som naive entusiaster.  Vel, både Steve Jobs, Steve Wozniack og Bill Gates ville vel ha kommet inn under samme kategorien i sin tid. Denne naive entusiasmen har gitt verdens mest verdifulle selskaper. Så
hurra for de naive entusiastene i skolen.  Hvor hadde vi vært uten dem?

Hvorfor jobber vi?

I min forrige blogpost skrev jeg om hvordan teknologi vil endre arbeidsmarkedet.  Da kan det passe å følge opp med denne spennende TED Talken fra Baryy Schwatrz.  Han sier at måten vi tenker om arbeid er brutt. Hvordan vi tenker om arbeid er preget av våre ideer/mentale modeller. At vi jobber for pengene ble skapt av Adam Smith og industrialismens behov. Schwarts siterer Adam Smith som har sagt at ved å jobbe ved et samlebånd blir mennesker så dumme som det er mulig å bli. Schwarts legger vekt på at Smith anerkjente at det var arbeidets art og ikke menneskets natur som var fordummende.

Takket være den teknologiske utviklingen vil mange av disse jobbene bli tatt over av maskiner.  Men for å oppnå de mulige fordelene denne utviklingen kan gi må vi endre hvordan vi tenker om mennesker og arbeidskraft. For som han sier: vi preges av de omgivelse vi designer, og avsluttem med å spørre:
Hvilken mennesklig natur vil du være med på å designe?

En verden uten arbeid?

Det blir sagt til det nesten kjedsommelige at vi nå gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon. Denne revolusjonen har vi like lite forutsetninger for å forstå som de hadde de som opplevde den første industrielle revolusjon. Når spinnerskene protesterte mot spinning Jenny fordi hun tok jobbene deres kunne de ikke se hvordan denne oppfinnelsen ville endre deres hverdag, vårt samfunn og skape nye og bedre jobber, på sikt. Overgangen var tøff for dem som mistet jobbene sine.  De sosiale strukturer, de politiske og økonomiske strukturer måtte endres som følge av denne nye teknologien. De sosiale rammeverk som hadde vært før den industrielle revolusjon fungerte ikke i dette nye samfunnet.  Vi fikk fagforeninger, streikevåpen, trygdeordninger, lovverk som beskyttet både arbeidsgivere og arbeidstakere.  Disse sosiale endringer ble utviklet i, av og for industrisamfunnet.  Fremveksten av nasjonalstater slik vi kjenner dem faller blant annet sammen med fremveksten av industrisamfunnet.

Noe av argumentasjonen rundt diskusjonen av det post-industrielle samfunn er at nasjonalstaten lekker i begge ender.  Den lekker til globale, internasjonale nettverk og organ. Vi forholder oss til internasjonale lover, kulturer, organisasjoner, etc.  Men vi ser også et økende fokus på sub-kulturer og regioner, lokale krefter som ikke vil forholde seg til de nasjonale rammer.  Når vi ser på verden i dag er det all mulig grunn til å spørre om nasjonalstaten som enhet er i stand til å møte de utfordringene det globale samfunnet utsetter oss for.

Jeg kunne trukket frem en rekke utfordringer, men her vil jeg fokusere på en spesiell.  Aldri før har avstanden mellom rik og fattig vært større. 1% av verdens befolkning eier mer enn de resterende 99%. Enkeltpersoner kontrollerer formuer som er større enn det nasjonalstater har til disposisjon.  Det vi ser er at en del av disse formuene skapes av internettselskaper som har få ansatte og som betaler lite skatt til de landene de genererer sine inntekter fra. Det er selskaper som eksempelvis Google, Facebook og Amazon.

Denne ulikheten i inntekt forsterkes gjennom den digitale revolusjonen. Stadig flere jobber automatiseres ved at kunstig intelligens og roboter kan gjøre jobben billigere og bedre. Vi trenger færre hender. Dette kan høres ut som en hyggelig løsning.  Vi kan få mer fritid fordi verdiene skapes av roboter.  Både Finland og Sveits vurderer borgerlønn, at alle innbyggere er garantert en minsteinntekt.  Men en slik ordning krever en stat med finansielle muskler til å opprettholde infrastruktur og betale ut slike økonomiske ordninger.  Hvis det skjer det som Jerry Kaplan estimerer at 90% av jobbene vil forsvinne til teknologiske løsninger, og det er de rike som kan investere i disse robotene hva da?.

The robots, Kaplan admitted, will be owned by the rich. “The benefits of automation naturally accrue to those who can invest in the new systems, and that’s the people with the money. And why not? Of course they’re reaping the rewards,” he said.

Hva vil dette gjøre med våre samfunn? Vår sosiale kontrakt? Kan vi fortsette med den økonomiske og sosiale verdensorden som ble skapt i industrisamfunnet, eller må vi tenke nytt for robotsamfunnet?
Og ikke minst, har vi et utdanningssystem som er modent for å håndtere disse dramatiske endringene i samfunn og arbeidsmarked?  Med lærere som utdanner våre barn slik at de er kompetent til å møte et samfunn som vil se kvalitativt annerledes ut enn det vi ble utdannet for?

Dette er en diskusjon som er langt større enn for eller imot mobilhotell, om informasjon huskes best når det er skrevet for hånd eller på tastatur, om eksamen er best på papir eller pc, om MOOC eller campus.  Det er vanskelig å se langtidseffekt av teknologiske nyvinninger.  Veverskene så ikke hva Spinning Jenny ville medføre. Få kunne ane konsekvensen av Gutenbergs bokpresse. Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

*underminere autoriteten til den katolske kirke
 *trigge den protestantiske reform
 * muliggjøre veksten i den moderne vitenskap
 *skape helt nye klasser og yrker
 *endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svart?  Vi gjennomgår lignende endringer, forskjellen er bare at vi nå er mange flere og endringen skjer raskere.  Hvordan møter vi dem?

Norge - ikke så ille likevel?

I et land hvor det er typisk norsk å være god, kom det som et sjokk at vi ikke var best på utdanning når Pisa-tallene begynte å rulle inn over oss. Her måtte noe gjøres, norske lærere gjorde ikke jobben sin, elevene var late og foreldrene sviktet. Dette til tross for at på mange områder utmerket norske elever seg, for eksempel ved utenlandske universiteter, og norsk produktivitet var høy. Men det manglet ikke på politisk elendighetsbeskrivelse.

Hva sies da når det dukker opp andre undersøkelser enn PISA? Som for eksempel denne som viser at vi ligger på andre plass i verden, bare slått av finnene på "literacy". Literacy er viktig for allmennkunnskap, men også for evnen til å lære, en grunnleggende ferdighet i vårt kunnskapssamfunn.  En ferdighet du ikke bare må beherske i skolen, men gjennom hele livet.  Jill Walker Rettberg kom med følgende kommentar når jeg delte denne: "Kan godt være enig i at man bør måle mer enn test-resultater for å se hvor "literate" folk er, men fikk en litt uggen følelse av at denne listen bevisst prioriterer den rike vestens kulturarv - antall bøker i bibliotek og antall aviser regnes som viktige og da scorer selvsagt Europa høyt. Jeg vil jo gjerne bo i et slik land, men det virker litt kulturavhengig da... Man kan vel velge andre kriterier som gir andre resultater? Men for all del, bra å utfordre PISA-regimet. Det måler også bare et aspekt av verden..."

Og hun har gode poenger, men det samme argument kan brukes mot alle slike tester som sammenligner på tvers av nasjoner.  Argumentet kan også brukes som et klasseargument: dette er middel- og overklassens verdier og kultursyn.

Men jeg tenker at vi i Norge skal glede oss over resultatene og se på hva er det vi gjør som bidrar til slike gode resultater og ta vare på de kvaliteter. Det er tross alt ikke så ille her på berget som enkelte vil ha det til.

MOOC - utdanningens Uber?

Det blir hevdet med styrke at til tross for utallige reformer har lite endret seg innen utdanning. Jeg vil hevde at det er fordi den viktigste endringsagenten innen utdanning forblir konstant: eksamen. Kunnskapssynet, og derav vurderingsformene, har i liten grad endret seg, og dermed forblir utdanning grunnleggende uendret.  Utdanning har av logiske, praktiske og økonomiske grunner vært en one-size fits all modell. Spørsmålet er om det vil fortsette i et samfunn hvor alt annet blir unbundeled.  På onsdag skal jeg holde foredrag på Girls Geek dinner hvor jeg blant annet vil hevde at flere av MOOC-plattformene kan ses på som utdanningens svar på Uber, airbnb og Facebook. Med alle de konsekvenser det har.  Det skjer ikke at nå sitter vi alle på hver vår badestrand og tar utdanning, men MOOC utfordrer noen av våre mentale modeller.  Dette er selvsagt ikke populære utsagn, like lite som de ble populære de som for 10 år siden hevdet at papiravisen kom til å dø. Og til alle dem som holder fantastiske forelesninger, som Clayton Christensen understreker: en disrupsjon finner ikke sted fordi det eksisterende tilbudet er dårlig.  Tvert i mot, det kan være veldig godt. Men foretningsmodellene endrer seg.  Telefonen disruptet ikke telegrafen fordi telegrammene var dårlige, og datidens telefoner så gode. Problemet var at foretningsmodellen var gått ut på dato.

Så ja, det er kjekt både for student og foreleser å gå på gode forelesninger, eller høre gode foredrag. Det er ingen som nekter for det. I våre digitale liv ønsker vi ikke å kun interaggere med datamaskiner.  Tvert i mot, vi ønsker andre mennesker. Hva er uansett så sosialt med å sitte timesvis på en lesesal for å memorere stoff som skal reproduseres til eksamen? I en digital tid må vi finne modeller som utnytter det beste av to verdener: det campusbaserte fellesskap og de digitale muligheter.  Vi må tørre å stille ubehagelige spørsmål, utfordre vedtatte sannheter.  De digitale nerdelovene som mine kolleger ved BI, Silvija Seres og Espen Andersen, skriver om gjelder for utdanning også. Enten vi liker det eller ikke.

Fremtiden for (høyere) utdanning.....

I mai skal jeg holde en keynote Læringsfestivalen, en årlig konferanse NTNU arrangerer i forbindelse med NKUL. Det er ikke noe lite oppdrag jeg har tatt på meg for jeg skal snakke om fremtiden for høyrere utdanning og hvordan teknologi vil forme læring. Dette er et mildt sagt brennbart tema, et tema det er knyttet mange emosjoner til.   Forelesere snakker ofte om den gode opplevelsen de selv har når det har holdt en god forelesning, og kontakten de får med publikum. Det slår meg at fokuset, som så ofte tidligere, er på lærerens/foreleserens opplevelse og arbeidssituasjon. Hva med studentene, som er der for å lære?  Hvordan opplever de disse forelesningene? Og med respekt å melde, ikke alle forelesninger er like anvendt tid, og ikke alle forelesere er like motivert for denne øvelsen. Innen akademia har dessverre undervisning lav status. Gjennom satsningen Innsats for kvalitetForslag til et meritteringssystem for undervisning vedNTNU og UiT Norges arktiske universitet søker de nevnte universiteter å endre på dette.

Veldig ofte når vi diskuterer utdanning og teknologi føler jeg at vi har en kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft.  Vi hører det vi vil høre.  De som hører meg snakke hører at jeg sier alt det vi har gjort er ubrukelig, og nå skal teknologi ta over alt.  De samme fremhever alt de digitale verktøyene og mediene ikke kan gjøre. Argumentet som stadig kommer frem er: mennesker trenger mennesker.  Som om det å ta i bruk teknologi står i motsetning til dette behovet.

Siden vi mennesker begynte å lage ting har vi "outsourcet" fysisk og mental kapasitet til verktøy.  Denne outsourcingen har frigitt kapasitet til andre ting og muliggjort oppgaver som ikke kunne vært realisert med mennesklig kraft alene.

Det som er interessant er at det er en sektor som har vært mer eller mindre fredet for denne utviklingen: utdanning. Hva vi lærer har nok endret seg, men hvordan vi lærer har vært stort sett uendret.  Prinsippet er det samme: en mengde informasjon skal lagres på internminnet (hukommelsen). At det ligger der reproduseres uten støy (kommunikasjon) muntlig eller skriftlig.  Kunnskap blir betraktet som en isolert størrelse som den enkelte besitter, og ikke en sosial konstruksjon.  Denne modellen sitter vi så fast i at vi lager den merkelige konstruksjonen "digital eksamen", vi avvikler gammeldags, reproduktiv eksamen uten kommunikasjon på verktøy som i sin natur er bygget for kommunikasjon. Vi kaller dette en kvalitetssikring av studentenes kunnskap: Å måle hva de kan gulpe opp i løpet av noen timer i isolasjon.

Dette kunnskapssynet kan spores tilbake til den eneste teknologiske revolusjonen som har hatt noen betydning for utdanning: innføring av skrift.  Gjennom skrift fikk vi to pedagogiske virkemidler: forelesning og skrift/bøker. Det tok riktignok litt tid og en ny teknologisk revolusjon, boktrykkerkunsten, før det trykte ord ble allment tilgjengelig og derav masseutdanning, men modellen er den samme. Og ikke minst evalueringsformen.

Nå skal det sies at frem til vår tid har denne modellen vært logisk og funksjonell. Informasjon har vært en fysisk størrelse som har befunnet seg enten mellom to permer, eller i hodene til folk. Siden en ikke kunne dra med seg 3000 bøker under den ene armen og et par professorer under den andre, var det rasjonelt og funksjonelt å prøve å laste ned så mye som mulig på kortest mulig tid på den interne harddisken.  Problemet er at denne harddisken er begrenset og ustabil. Og nå har vi alle en million bøker og uendelig med professorer outsourcet til våre små håndholdte dingser, så spørsmålet er: der det på tide å revidere den modellen vi har holdt oss med så langt?

Hvordan belønne god undervisning

Innen akademia står ofte undervisning og forskning mot hverandre.  Forskning er meritterende og gir faglig anerkjennelse, undervisning er viktig, men blir betraktet som et pliktløp.  Denne problemstillingen kommer stadig oftere opp, og regjeringen satser på sentre for fremdragende undervisning. NTNU har tatt tak i denne utfordringen og har kommet med forslag til et meritteringssystem.   Dette forslaget diskuterte vi på siste refill.  Vår diskusjon kan du se her: http://tv.bi.no/photo/12991305

Kan en lærer klones?

Jeg satt for noen år siden i en workshop med en amerikansk lærer.  Han var en "annerledes" lærer og gjorde mirakler med veldig utfordrende elever på en skole i en amerikansk storby. Dette var elever som kom på skolen med våpen, som var tunge gjengkriminelle, som brukte stoff. Denne læreren hadde en egen evne til å nå disse elevene.  Begeistret utbrøt en av workshopdeltakerne: skulle ønske vi kunne klone deg. Kommentaren fikk meg til å tenke på hva som er noe av problemet i skolen, for det er nettopp denne tenkningen: kloning. Eller sagt med et annet ord: standarder.  Å være lærer er en kunstform. Å være lærer er møtet mellom mennesker.  Det skjer der og da.  God undervisning er som et noteark/partitur: notene forteller deg hva og hvordan et musikkstykke skal fremføres, men vi vet alle at resultatet varierer etter hvem som fremfører det, og fremføringen er ikke lik hver gang. Vi har alle våre favorittolkninger.  Og som alltid noen musikere/lærere er bedre enn andre.  Noen er gode på å lese noter, andre behersker også improvisasjonens kunst.

Det er dette som gjør utdanning/undervisning så fantastisk og så vanskelig. For du kan ikke standardisere. Læreren er som en dirigent i et symfoniorkester. Når dirigenten får alle i orkesteret/klassen til å spille på sine styrker i harmoni oppstår fantastisk musikk/læringsmiljø. Men skal alle spille førstefilolin, blir det kaos, eller om alle skal slå på tromme.

Som ellers er det noe alle i orkesteret må kunne: alle må kunne lese noter, alle må kjenne til hvilket stykke en skal spille. Men alle har ikke det samme bidraget. Alle kommer med sitt unike, men avgjørende bidrag.  Selv en paukespiller, som kanskje bare slår en eller to ganger i løpet av en konsert, er avgjørende der og da. Et viktig bidrag til helheten.

Som med alt annet: øvelse gjør mester, og der er noen grep en kan ta for å bli en god dirrigent.  En kan lære av mesterdirrigenter hva de gjør. Men til syvende og sist står en der med det orkesteret en har, og må få dem til å spille på sine kvaliteter for å lage god musikk. Dette kan ikke standardiseres. Det kan ikke reduseres til avkryssningsmål.  Ja, vi må få høre musikken, se resultatene, sørge for at alle kan spille.  Men like lite som det blir god musikk om alle er Pavarotti, blir det god læring og undervisning om alle lærere er like, eller gjør det samme.

Dette er kanskje selvfølgeligheter, men ofte når jeg hører diskusjoner om undervisning og vi snakker om undervisning snakker vi om eksemplarisk undervisning. Hva vi VET som virker. Ja, vi vet om masse som virker, og vi prøver det ut, men så viser det seg at det ikke virker alltid likevel. Vi glemmer den mennesklige og kontekstuelle dimensjonen. Det blir ikke nødvendigvis god musikk bare vi har det riktige sett av noter.  De skal spilles også, av hele orkesteret. Og dersom vi hører det samme musikkstykket om igjen hele tiden blir vi lei. Variasjon gjør det hele mer interessant.

Hvem sin kultur?

I morges fant jeg frem en bok fra studietiden: Spåket og symbolsk makt av den franske sosiologen Pierre Bordieu.  Bakgrunnen for at jeg ville lese denne om igjen var NUV-prosjektet Nye undervisningsformer som vi jobber med hvor vi lager ressurser for utdannere basert på narrativer og de gode historiene.  For et narrativ er alltid subjektivt, og i en kontekst, som Brunner påpeker.  Bordieu påpeker hvordan språk representerer en form for kapital (linguistc capital) som knyttes til andre former for kapital (økonomisk, kulturell, etc.) som definerer den enkeltes posisjon innen det sosiale rom.  Han påpeker også at ingen ord er nøytrale, alle ord farges ut fra vår bakgrunn og kontekst. Bordieu bruker ordet bonde som eksempel på et ord som kan oppfattes ulikt på bakgrunn av hvor vi kommer fra, i norsk sammenheng kan en bare trekke frem n-ordet for å vise til et begrep som er omstridt.  Men selv "uproblematiske" ord som "ren" kan oppfattes ulikt av ulike sosiale grupper.   Makt handler om posisjon til å definere innholdet i ordene og hva som er "riktig" diskurs.  Dette kaller Bourdieu symbolsk makt, eller symbolsk vold, og bidrar til sosial stratifisering. Hvordan du bruker språket avgjør din sosiale posisjon.

En særlig viktig arena for denne "maktkampen" er skolen, eller utdanningssystemet. Dette er en arena hvor våre holdninger, verdier og handlingsmønste formes. De bakhodemønstrene som avgjør våre valg og verdier, som vi ikke reflekterer over, som Boudieu kaller "habitus".  I følge Boudieu  innebærer utdanningssystemet en spesiell type objektifisering hvor formelt definerte kvalifikasjoner blir en mekanisme for å skape og vedlikeholde ulikhet, på en slik måte at det reduserer behovet for maktbruk. Ved å tilsløre forbindelsen mellom kvalifikasjoner tilegnet av individet og den sosiale kapitalen en arver i kraft av sosial bakgrunn, fungerer utdanningssystemet som en praktisk rettferdiggjøring av den etablerte orden. Det muliggjør at de som tjener  mest på det eksisterende systemet overbevises om deres egen verdi, mens det hindrer dem som taper mest på denne modellen i å se deres berøvelse.

Det som gjør Bourdieu interessant nå er den kampen om den symbolske makten som finner sted innen utdanningssystemet for tiden.

Den består av tre krefter:

det er de som tradisjonelt hadde mye av denne makten, lærerstanden og deres kulturelle gruppe, med de verdier og holdninger de står for,

så er det politikere og deler av næringslivet, som står for en del andre holdninger og verdier,

til slutt kommer teknologene og den digitale revolusjonen, som utfordrer begge disse makthegemoniene ved å åpne opp nye arenaer og maktstrukturer, en ny habitus.

Det siste kan vi se representert ved at en 20-årig kvinnelig blogger fra "gokk", med bleket hår og store rosa lepper blir kåret til medieNorges mektigste kvinne. Hun lever overhodet ikke opp til noen av de tradisjonelle kulturelle kodene for makt og innflytelse.

Og da er vi inne på det som inspirerte meg til å skrive dette blogginnlegget.  For på Twitter delte Bente N. Westermoen dette innlegget skrevet av hennes far, som er pensjonert lærer.  I det innlegget er han bekymret for det kunnskapssyn statsminister og kunnskapsminister står for.  Han er bekymret for vår kulturarv, representert ved norskfaget generelt. Han er bekymret for vår kulturarv dersom ikke Bibelens tekster blir formidlet i skolen. Han er bekymret for de verdier skolen og lærerstanden har formidlet gjennom tiår.

Dette er interessant, for innen sosiologien er vi skeptisk til objektive sannheter. Virkeligheten er sosialt konstruert.  Så når slike problemstillinger løftes står spørsmålene i kø:

hvem sin kultur?
hvem definerer hvilken kultur vi skal ta vare på?
hvem foretar utvelgelsene?
er kultur statisk?
er kultur det samme i dag som for 10-15-50 år siden?
hva er ikke kultur?

Vi snakker som om det at Norge er et flerkulturelt samfunn er noe som har skjedd de siste 10-15 år, men vi har alltid vært flerkulturelt. En fisker på Hamarøy har levd i en helt annen kontekst enn en kjøpmann på Bygdøy. I Bergen hadde ikke strilene noen bedre status blant fine byfruer enn det enkelte innvandrergrupper har i dag. På 70-tallet snakket Hernes og Knudsen om den resosialiseringen som fant sted blant enkelte sosiale grupper når de begynte på skolen.  Hvordan skolesamfunnet hadde andre kulturelle koder enn de hadde lært hjemme, og at de derfor startet bak de barna som hadde fått disse kodene inn med morsmelken.  Denne debatten døde hen på 80- og 90-tallet, og det er interessant at det var Kristin Clemmet som dro den frem igjen.

Skolen har alltid vært en ideologisk kamparena.  Helt siden Keiser Frederic den store i 1763 innførte allmen folkeskole i Preussen.  Hvem som forfekter og forvalter disse verdiene har variert. I vår omskiftelige tid, hvor vi gjennomlever endringer som er større og som skjer raskere enn noen generasjon før oss har opplevd er det ikke unaturlig at dette også får gjenklang i skolen. Hvorfor har vi skolen?  Hvordan hadde det vært hvis skolen ikke fantes slik Nils Christie spurte på 70-tallet?

Å telle det som teller

Yong Zhao hørte jeg for første gang på ISTE konferansen i San Diego i 2012.  Da hadde han akkurat utgitt boken World Class Learners. I den boken er Zhao svært kritisk til internasjonale tester som Pisa og TIMMS.  Zhao hadde sett på hvordan land som scoret høyt på disse testene scoret lavt på entreprenørskap og innovasjon. Zhao hevdet at dette var fordi fokuset på det predefinerte riktige svaret skapte risikoavsersjon, og evnen til å håndtere usikkerhet er en nøkkelkvalifikasjon for entreprenørskap.

I hans siste bok "Counting what counts" sammenligner han dagens internasjonale testregimer med statuene på Påskeøya. I sin jakt på å overgå hverandre reiste de ulike klanene stadig større statuer som slet på naturressursene på øya, slik at de til slutt forsvant.  Det ble en økologisk katastrofe. Hungersnød og kanibalisme ble resultatet, og befolkningstallet falt.  Zhai hevder at våre testresultater er slike steinstatuer.  Vår tro på at resultatene på et begrenset sett av emner på standardiserte tester beskriver kvaliteten på utdanningen ved en skole, lærerens innsats eller elevens evne til å lykkes i fremtiden er ikke ulikt forsøkene fra en høvding eller prest på Påskeøya på å overbevise om at statuene representerte helsetilstand og makt i sine respektive klaner, innsatsen til medlemmene og gyldne fremtidsutsikter. Zhao hevder at dette overfokuset på testresultater er skadelig for utdanning og kompetanse. Vi må endre fokuset til andre ferdigheter og kompetanser som er mer relevante i det 21. århundre.  For på samme måte som kampen om den høyeste statuen ødela Påskeøyas økosystem, er kampen om de beste testresultatene begynt å ødelegge utdanningens økosystem, ved at stadig mer tid og ressurser går med til testforberedelser. Vi ser utstrakt fusk og manipulering av testresultater, samt at økt tidsbruk på emner som det testes i går på bekostning av andre fag og aktiviteter i skolen, hevder Zhao

MOOC - utdanningens Uber?

I 2012 eksploderte fenomenet MOOC - massive open online courses, og The New York Times utropte året til the year of the MOOC. "Alle" trodde at dette nye fenomenet skulle endre utdanningsverden over natten - nå døde det tradisjonelle universitetet. Den norske regjeringen nedsatte et utvalg som skulle se på dette fenomenet - MOOC-utvalget. Land etter land opprettet sine egne MOOC-plattformer, og stadig flere universiteter tilbød egne MOOCs.   Revolusjonen uteble og de kritiske røstene begynte å melde seg.  Vi fikk artikler som The year after the year of the MOOC.  Spesielt ble de lave gjennomføringstallene brukt mot MOOC. Det opereres med fullføringstall på 5-7%.   Så drop-out raten er høy.  Men er dette virkelig et problem?  Hvis det er 60 000 studenter på et studie, og "bare" 5% fullfører, er det likevel 3000 studenter.  Hvor mange studier og universitetskurs har 3000 studenter som fullfører kurset? Nå er det sikkert mye som kan gjøre for å øke den andelen, men er det sikkert at alle som tar kurset er der for å fullføre?  Jeg har tatt drøssevis av MOOCer, men ikke fullført noen.  Jeg har ikke vært interessert i det.  Jeg trenger ikke fullføre, men jeg kan være interessert i hele eller deler av innholdet av kurset.  Noen ganger melder jeg meg på av ren nysgjerrighet.   Noen tar gjerne samme kurs flere ganger.  Keith Devlin fra Stanford sier at de flinkeste studentene ser en ofte etter at de har tatt samme MOOC flere ganger. Så i stedet for å dømme MOOC etter de samme kriteriene som vi dømmer det tradisjonelle campusbaserte universitet. bør vi se hva MOOC representerer som ikke de eksisterende tilbudene dekker - areas of non-consumption for bruke retorikken fra Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner.

Hva om vi snakker om drop-in studenter, i stedet for drop-out?

For det som er interessant med verdens største "universitet", Coursera, som i skrivende stund har passert 18 millioner studenter, er at de har ingen vitenskapelige ansatte, de produserer ikke selv ett eneste kurs. Kursene produserer av andre tilbydere, så er Coursera, og de andre MOOC-plattformene, en arena som kobler studietilbydere med dem som ønsker å studere.  Modellen er den samme som benyttes av Uber, airbnb, Instagram, Facebook og Netflix.  Det som er interessant er at mens taxinæringen prøver å bekjempe Ubers modell, henger stadig flere universiteter seg på MOOC-bølgen.  Coursera har 139 partnere blant verdens beste universiteter. Coursera er størst, men langt fra den eneste til å tilby etter denne modellen.

Hva er det egnetlig som skjer?  Bill Gates er kjent for å ha sagt at vi har en tendens til å overvurdere endring på kort sikt og undervurdere endring på lang sikt. For ti år siden ble dem som spådde papiravisenes død ledd av.  Latteren har stilnet nå.

MOOC betyr ikke nødvendigvis det campusbaserte tilbudets død, men vil det bli slik vi studerer i fremtiden?  Selvom mesteparten av musikken vi konsumerer er digital, betyr det ikke at vi har sluttet å gå på konserter og live opptredener. Men det er en marginal del av vår musikkopplevelse. Hvem sier at utdanning er skjermet for denne utviklingen.  Teoriene om disruptive innovasjoner sier at i begynnelsen vil de nye tilbudene bli betraktet som underlegne av de etablerte, men etterhvert vil de ta over.  Ikke fordi de etablerte er dårlige, men fordi foretningsmodellen er død.  Telegrafen ble ikke disruptet av telefonen fordi telegrammene var dårlige, men hvem sendte telegrammer når de kunne ringe?  Jeg tror utdanning må nærme seg MOOC og teknologi på denne måten:

hva er det den eksisterende modellen ikke dekker som denne nye teknologien og disse nye modellene åpner opp for?

Og ikke se seg blind på lave gjennomføringstall hos MOOC-kursene.

Vi deler flere erfaringer med bruk av video - nå i finans

I vår serie refill, hvor vi deler erfaringer fra BI vil vi i dag ta for oss Siv Staubo sine erfaringer  med bruk av video i faget finans for bachelorstudenter. Hun har flytte en del av innholdet hun vanligvis ville forelest til videoer som studentene har fått tilgang til.  Du kan lese mer om piloten til Siv her. Blant resultatene er mindre strekk i laget, bedre steming i auditoriet, lavere strykprosent og forbedret karaktersnitt.  Refill går i dag kl. 13.00 og du kan følge streaming her: http://tv.bi.no/refill
http://tv.bi.no/video/12751840/refill-10februar-2016-gjest-siv-staubo

En ludditt krysser sitt spor

Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjon og som truet deres jobber. Ludditter er i dag en beskrivelse på en eller flere som er motstander av teknologiske fremskritt eller endringer. Det siste tiår har begrepet blitt brukt for å karakterisere personer og grupper som er skeptikere av (især) informasjonsteknologi.   Representanter for denne gruppen finner vi spesielt innen skole og utdanning.  Lærere som sverger til analoge undervisningsmetoder, hvor penn og papir, kritt og tavle og muntlig formidling står i høysetet. Dette er gjerne lærere som ivrer for mobilhotell, stoler ikke på wikipedia  og synes sosiale medier er tull. Disse lærerne liker mildt sagt dårlig når slike som meg kommer og prediker vårt digitale budskap.


Jeg har vært i diskusjoner med mange av dem, og ikke alle har vært like hyggelige. Ikke alle klarer skille sak og person, og opptrer som om det er jeg som driver denne utviklingen, og dermed kritiserer deres jobb. Noe jeg ikke gjør. Svært mange av disse luddittene er meget dyktige fagpersoner, som brenner oppriktig for sin jobb og sine elever.  Det som er fasinerende er at mange av disse gjør det de gjør helt og fullt og ikke stykkevis og delt, enten de er for, eller de er i mot.  Når de oppdager teknologiens muligheter blir de nemlig like mye for som de har vært imot.

Jeg har flere eksempler på det.  En av dem er Åge Hvitstein (@AHvitstein). Den mannen gjør ikke noe stykkevis og delt. Jeg har vært i en rekke diskusjoner med han på Twitter, hvor han fremstår som sjefsludditten. Paradoksalt bruker noen av dem som er imot ikt i skolen selv sosiale medier. Så også Åge. Diskusjonene med Åge har til tider tatt en sånn form at jeg har blokkert han. Men etter en tid selvsagt fjernet den.

Men undrenes tid er ikke forbi. For selv om Åge holder kritt og tavle-fanen høyt er mannen superdigital. Jeg tror at det ville gjøre mer vondt om en tok tastaturet fra han enn om en tok tavlen og krittet. Som den dyktige og engasjerte fagpersonen han er, ser han selvsagt teknologiens muligheter og bruker den i møtet med sine elever, og i sin egen hverdag. For Åge er twitter en viktig delings-, samhandlings- og læringsarena. Han har produsert undervisningsvideoer og bruker konseptet vi i dag kaller flipped classroom. Før jul tok han steget ut i podcastens verden med Åges julekalender, og nå er han i gang med podcastserien AHvitstens klasserom. Den siste fanget InnovasjonNorges leder Anita Krohn Traaseths interesse, så hun ville besøke Åges (digitale) klasserom.

Til slutt må jeg skynde meg til å si, at til tross for våre uenigheter på Twitter er Åge og jeg blitt venner og vel forlikte. Dette blogginnlegget er skrevet med Åges vitende og velsignelse. Jeg ønsker flere slike digitale ludditter i norske klasserom.

Når er bevisbyrden sterk nok?

Hva og hvordan skal elevene lære i det 21. århundre?  Det er fremdeles dem som sverger til det i beste fall 20. århundres pedagogikk og læremidler, og fremhever dem som overlengent de verktøy og arbeidsmåter som samfunnet utenfor skolen benytter hver dag. Skoleverket, som system, insisterer på å gjøre våre elever til tredjerangs datamaskiner, som skal memorere en hel rekke stoff, av begrenset verdi og varighet, som de skal reprodusere på en eksamen, alene og uten kommunikasjon i en tidsbegrenset periode. Dette er den eneste gangen i løpet av deres liv at de må jobbe på denne måten, men vi kaller det kompetanse og setter en karakter på det.  Ett tall som avgjør fremtiden deres. Vi hevder at det er et objektivt mål på kunnskap og kompetanse.

Men er det?  Stadig flere utfordrer denne tenkningen.  Elevorganisasjonen vil at elever skal skrive motivasjonsbrev og bli intervjuet til høyere studier. Forlagshuset Penguin Random House dropper nå gradskrav for nyansatte, for som de sier:

there is no clear link between holding a degree and performance in a job

Fra før har store konsulenthus som Ernst &Young og Deloitte endret sine kvalifikasjonskrav.

Hos Google sier de:

How You Think We’re less concerned about grades and transcripts and more interested in how you think. We’re likely to ask you some role-related questions that provide insight into how you solve problems. Show us how you would tackle the problem presented--don’t get hung up on nailing the “right” answer.

Dette siste er viktig fordi vi ser at i den digitale virkeligheten vi lever i i dag endrer arbeidsmarkedet seg.  Digitalisering, kunstig intelligens og roboter tar over mange av de tradisjonelle yrker. Våre digitale vaner gjør jobber overfødige. Det siste eksempelet ut er hvordan våre bankvaner gjør at DnB kutter nå 600 årsverk og legger ned en rekke filialer.  De storavishusene nedbemanner. Dette er bare noen eksempler.

Store deler av utdanningssystemet nekter å ta disse endringene inn over seg. De holder fast i etablert praksis.  Men heldigvis er der unntak. For lærere ønsker å utvikle seg, lærere tar inn over seg den digitale revolusjonen som resten av samfunnet går gjennom hvis de gis muligheten.

En 5.klasse i Fjell kommune utenfor Bergen har kastet kladdebøkene og tatt i bruk digitale verktøy i stedet, med gode resultater.  På Tranevåg ungdomsskole opplever de at de elevene som bruker nettbrett er de som har best fremgang på nasjonale prøver. På Jong skole lærer elevene å lese og skrive raskere når det brukes nettbrett og ikke tradisjonell håndskrift og bok.

Det heter så vakkert at vi skal leve av humankapitalen i kunnskapssamfunnet.  Kunnskap er den nye oljen.  Vel, for å få opp denne oljen måtte det nyeste innen teknologi og innovasjon tas i bruk.  Må vi ikke i et gjennomdigitalisert samfunn tenke på samme måte om skole og utdanning?  Hvordan kan vi utnytte dette for læring og kompetanse?  Å ikke gi ungene adekvat digital kompetanse, ferdigheter og holdninger er sløsing både med økonomiske ressuser og mennesklige ressuser.

Hvordan kan vi unngå å forberede dagens barn og ungdom på den digitale virkeligheten utenfor skolen?  For det er ikke slik at selv om de bruker mye digitale verktøy på fritiden at de lærer nettvett, digital dømmekraft, å bruke digitale verktøy for læring av seg selv. Skillene i fremtiden vil ikke gå mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digitale kanaler og verktøy, for dem vil vi alle ha tilgang til.  Skillene vil gå mellom dem som forstår og kan bruke disse arenaene og dem som ikke kan det.

Tør vi virkelig overlate denne kompetansen til tilfeldighetene?

Hva den enkelte elev lærer på sine respektive jente- og gutterom?

May the force be strong in us all

The force is strong in this one. De som har hørt meg holde foredrag vet at jeg liker sci-fi generelt, og Star Wars spesielt. Det er mye vi kan trekke ut av ikke bare sci-fi, men fiksjon generelt for å illustrere våre daglige utfordringer. Sci-fi, selvom det handler om en imaginær fremtid, handler det i bunn og grunn om vår nåtid satt i et fremtidsunivers. I fjor kom den etterlengtete 7 episode av Star Wars, og som fan har jeg selvsagt sett den. På grunn av tilfeldigheter har jeg sett den ikke bare en gang, men tre ganger. Og med ulike personer hver gang. Deres tilbakemeldinger har gitt meg ulikt perspektiv på filmen.

Det jeg likte med filmen var hovedpersonene: en kvinne og en mann. Jeg burde selvsagt ikke hatt mer å si om den saken. Men dessverre er det mye å si. Ta kvinnen først: hun får være rollekarakter på sine egne premisser. Hun må ikke reddes av noen mann, det spilles ikke på kropp, kjønn, sex eller andre variabler vi er vant til at det fokuseres på hos kvinner. Som kvinne synes jeg det er befriende med en film hvor ikke kvinner fremstilles på bakgrunn av (middelaldrende) menns seksuelle fantasier. Hun får være en person, ikke en kropp eller kjønn. Derfor digger jeg også Rey.

Når det gjelder den andre hovedpersonen Finn, er han som mann også flott karakter. Han får lov å være mer kompleks, og vise svakhet, uten at han blir ynkeliggjort. Desverre er hudfargen hans noe en ikke kommer utenom. Fremdeles er vi ikke der at vi er fargeblinde. Men dette tror jeg er en generasjonsgreie, hvertfall håper jeg det, for kommentaren fra en av den yngre garde som jeg så filmen med var: kvinne og svart mann, så 2012..... move on.

De to første gangene så jeg filmen med nordmenn, av ulike generasjoner, og vi diskuterte rollekarakterene. Den siste gangen så jeg den med personer som var fra ulike europeiske nasjoner. Da fikk jeg et perspektiv jeg ikke hadde fått fra noen av de norske mennene. Vedkommende som var blodfan av Star Wars likte ikke denne filmen. Begrunnelse: kvinnene var for sterke og mennene for svake. Han, som overhodet ikke er noen machomann, likte ikke den endrete maktbalansen mellom kjønnene han opplevde filmen hadde. Vedkommende, som er fransk,og verdens søteste og hyggeligste mann, hadde denne reaksjonen. Jeg oppfatter det som en kulturforskjell, for ingen norske menn hadde sagt dette til meg. Men det fikk meg til å tenke, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For rollene var snudd på hodet. Nå fikk menn den rollen kvinner vanligvis tildeles. 

Sett i lys av de siste tiders hendelser, spesielt i Sverige og Tyskland, er debatten om kvinnesyn plutselig blusset opp. Kvinner blir bedt om å passe seg, ta forhåndregler, etc. Jeg er blant de mange som blir kraftig provosert og forbannet over det som blant annet skjedde i Køln på nyttårsaften. Vi kan overhodet ikke akseptere slik atferd eller de holdninger som ligger til grunn. Men jeg skulle ønske at dette var unike ekstremtilfeller. I USA er street harassment noe jenter må forholde seg til daglig. Jeg har ungdommer som forteller om hvordan pene jenter plukkes ut i kø på utesteder i metropolen New York og settes ved bord hvor de er godt synlige, som en slags markedsføring av stedet. Når norsk politi advarer jenter mot å ta taxi hjem alene legger det urimelige begrensninger på kvinners bevegelsesfrihet. Når jenter blir bedt om å "kle seg anstendig" og  jentekropper skal gjemmes vekk er det sterke signaler vi sender til den oppvoksende slekt. Når en av fire jenter ved amerikanske universiteter har opplevd et overgrep hvilket samfunn er det da vi har? Derfor håper jeg at The Force Awakens signaliserer en ny trend innen film, og en holdningsendring. Ikke med ubersexye Tomb Raider heltinner, men tøffe, selvstendige jenter som Ray, og flotte menn som Finn.

 May the Force Be With Us All.

Hvorfor er ikke edtech suksess i skolen?

edtech, eller utdanningsteknologi anses å være et fremtidig milliardmarked, som mange vil inn på.  Likevel viser utdanningssektoren stor motstandskraft mot denne teknologien, til manges frustrasjon.   Når den kommer inn blir den i mange tilfeller noe som blir et lite tillegg, men som strengt tatt har liten læringsverdi.  Det som kanskje har hatt størst suksess er Kahoot, men Kahoot endrer ingenting.  Kahoot er innen utdanning det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation", det vil si at det bygger opp under den eksisterende foretningsmodellen.   Et annet spill som har hatt popularitet i skolen er Minecraft. Minecraft baserer seg på at du skal bygge noe, og er ikke utviklet for utdanningsektoren eller med læringsformål.  Og der tror jeg noe av suksessen ligger.  Innen utdanning er vi besatt med å strukturere, definere, måle og begrense læring.   Vi setter opp læringsmål, vi vurderer læringen ut fra noen snevert definerte kriterier, og det hele skal styres av en voksen med de riktige brillene, det vil si pedagogisk kompetanse.  Læring må strukturerers inn i motvillig lærende.

Problemet er at det er ikke slik mennesker lærer. Mennesker lærer gjennom lek og å løse oppgaver. Gjennom å prøve og å feile. Gjennom erfaringer.  Denne læringsarenaen har vi omtrent fjernet fra våre barn i deres gjennominstitusjonaliserte hverdag. De er plassert i de minst inspirerende læringsomgivelser som finnes, klasserommet, og gitt læringsverktøy, bøker, som spiller på minimalt av de sanser et menneske bruker for læring.  Isolert sett er det ikke noe galt med denne modellen, hvis bare det hadde vært en liten del av barns læringsliv, men det er totalt dominerende.   Det meste av det som tilbys av utdanningsteknologi bygger opp under denne modellen.

Det vi imidlertid ser er at de barna som i minst mulig grad føler seg komfortabel med dette voksenstyrte, strukturerte universet, flykter til den eneste voksenfrie sonen de kan finne: onlinespill.  Her får de brukt mange flere ferdigheter enn i deres skolehverdag.  Her er det ingen som står over dem og definerer læringsmålene for dem, og hvor lang tid du har på å nå dem, og i hvilken grad du har ønsket måloppnåelse, og når du skal jobbe med målene dine.

Elevene styrer det selv.  Ja, spillet har motivasjonsfaktorer og krav for å komme videre, men det er spillerene selv som bestemmer hvor mye tid og energi de vil bruke på å nå dem.  I mange spill er du dessuten ikke alene, men i et fellesskap for å nå et felles mål, og det er viktig å hjelpe hverandre.

Denne arenaen, denne læringsarenaen er så effektiv at det kan måles i skolen. Elever som har "kastet vekk" tid på onlinespill får bedre ferdigheter i fremmedspråket engelsk enn sitt eget morsmål.  Det uten at de har fått karakter, lekser, læringsmål, kvalitessikret undervisning av kompetent fagperson og kvalitetssikrete læremidler. Dette er de elevene som lærerne ofte sier ikke vil lære. "Problemet" er at de vil lære, men ikke slik skolen har bestemt.

Allerede i 2008 ble WoW prøvd ut som læingsarena.  Lærerne så at gjennom spilluniverset utviklet elevene interesse for mer tradisjonelle skolefag:

She has watched Luke, 10, make his own learning connections between WoW and other areas in life. One day he became interested in the mathematical concept of exponential increases after his WoW character encountered a disease cloud.

Noe annet som forskere fra Wisconsin University oppdaget var den vitenskaplige forståelsen spillerne viste:

Their earlier work analyzed forum postings on the official WoW Web site, and found that 85 percent of the conversations showed that players had decent levels of scientific literacy. Players used reasoned arguments, backed up hypotheses and even brought statistics to bear on issues that they faced near the higher levels of the game.

Da er vi inne på disrupsjonen, for disrupsjon finner sted i "areas of non-consumption". I de områder som den eksisterende foretningsmodellen ikke dekker.  Disse onlinespillene viser oss et slikt område. Elevene i studien til UiO er bare målt på språk, norsk og engelsk, men de vil nok ha god score på mange andre områder også.

John Seeley Brown, Harvard University, sa for eksempel allerede i 2012 at han ville heller ansette en topp rated World of Warcraft-spiller enn en med MBA fra Harvard. Dette fordi:

Brown says that WoW achievers stand out because of their passion for the game and their willingness to succeed in an environment that is largely devoid of meaningful bonus-based structures. He also comments on the nature of guild politics and their usefulness in preparing people. 

Dette bryter fullstendig med det tradisjonelle skolske univers, og vil være hard kost for mange å svelge. Men sånn er det med disrupsjon, det anses underlegen av det etablerte frem til det etablerte ikke lengre er relevant.   Skal institusjonalisert utdanning ha en verdi i fremtiden må vi i den sammenkoblete teknologiens tidsalder gjøre noe annet enn det vi gjorde i den analoge tidsalder.   Delvis fordi vi må, det som ble gjort vil ikke ha samme relevans lengre.  Men ikke minst fordi vi kan.  Teknologien åpner opp muligheter vi ikke tidligere hadde.  Vi må tørre å tenke nytt og gi rom for det vi ikke har prøvd før.