På BI er vi i stadig utvikling. Mottoet er Improving Student Learning, og vi henter inn kunnskap om hva andre gjør og så prøver vi det ut i egen praksis. Dette er blant annet bakgrunnen for vårt omfattende pilotprogram. Noen av erfaringene deler vi gjennom regelmessige livesendinger, Refill. I morgen er temaet erfaringer fra faget Business Communication in English.
BI har store distribuerte nasjonale kurs, og noe av utfordringen i slike kurs er å få jevn kvalitet på undervisningen. Studieåret 2014/2015 startet en pilot med det formål å ta lærer-fokusert aktivitet ut av klasserommet, og bruke digitale oppgaver for å øke student-fokusert læring i klasserommet.
Metoden er kjent som «The Flipped Classroom», der innhold som tradisjonelt blir forelest i et klasserom gjøres tilgjengelig for studentene til å brukes når de vil og hvor de vil. For de ansvarlige i SPÅ 2901, Business Communication in English var det ikke bare formidling av fakta som har vært fokus, men å få frem også kulturelle forskjeller gjennom å bruke dialog mellom personer med ulik kulturell bakgrunn.
Mange mener det å "flippe" fungerer best i kvantitative fag – men erfaringene fra denne piloten viser at det også kan brukes på andre fagområder. Pilotprosjektet deres ble så vellykket at de nå implementerer for hele kurset! (filmen er på engelsk)
Tuesday, December 15, 2015
Monday, December 7, 2015
Er reformenes tid forbi i norsk skole?
Flere har tatt til orde for at reformenes tid er forbi i norsk skole. Det snakkes om en reformtrøtthet. Nå må skolen få være i fred. I fred til å gjøre hva? Det snakkes om at endring må komme innenfra skolen selv. Hvem skal i så fall drive denne endringen? Når jeg i 2008 (!) startet som prosjektleder for prosjektet digital skole i Hordaland fylkeskommune var kritikken at bærbar pc til elevene ble innført over hodet på lærerne. Ønsket om pc måtte komme fra lærerne selv. Når en ser på den digitale stoda i riket er det stor grunn til å tro at dette ropet ville ha latt vente på seg. Dette er en høna eller egget problemstilling - hvordan skaffe seg kompetanse i bruk av pc i undervisningen uten tilgang til pcer, og når en får pcer uten kompetanse hvordan få god bruk?
Dessuten er dette ikke et entydig bilde, for hvem er premissleverandører? Bremseklossene eller entusiastene? Og hvem betaler prisen for endringsvegring? Kan skolen, de som skal utdanne for morgendagens samfunn, være skjermet for endring og reform?
Jeg har blitt beskyldt for å være teknologioptimist, teknologipusher og for å løpe næringslivets ærend. Til tider føles det som om enkelte har gitt meg skylden for internett. Det er jo hyggelig at noen tror jeg har slik makt og innflytelse, men jeg må nok skuffe dem som liker å fremstille meg slik. Jeg er bare en skarve budbringer. For dette handler IKKE om å pushe teknologi eller løpe næringslivets ærend. Dette handler om at vi har et samfunn i endring enten vi liker det eller ikke. Vi kan som strutsen stikke hodet i sanden og si dette liker vi ikke.Eller vi kan som en sjømann ikke be om medvind, men lære oss å seile.
Jeg mener at dem som avviser dette begår en alvorlig unlatelsessynd overfor samfunn og den oppvoksende slekt. De er på en farlig vei. Det er to grunner til det.
Den første går på hvilke kvalifikasjoner sender vi ungdommen ut samfunnet med? Hvilke muligheter har de for å lykkes?
Noen hevder at det er å løpe kapitalistene og næringslivets ærend å snakke for disse endringene. Til det vil jeg si følgende:
Grunnen til at vi har det utdanningssystemet vi har har flere årsaker. Hovedgrunnen er å ha arbeidere med standardiserte kunnskaper i industrisamfunnet. Vi lever ikke lengre i dette samfunnet, og derfor fungerer ikke skolen slik den gjorde. Det ser vi på antallet arbeidsledig ungdom, til tross for at det er mangel på arbeidskraft i flere bransjer. For å lykkes i dag kreves andre kunnskaper og ferdigheter enn det som krevdes i industrisamfunnet. Eliten skjønner dette og ta barna ut av det standardiserte systemet, mens resten blir igjen. Vi må også empower disse barna til å lykkes i et samfunn i endring. Vi har en forpliktelse til å gjøre det! Denne endringen innebærer å beherske de digitale verktøy, og forstå de arbeids- og samhandlingsmåter dette medfører. Skillene i dag går ikke mellom hvem som har tilgang og hvem som ikke har tilgang, fordi alle har tilgang. Skillene går etter hvem som behersker og hvem som ikke behersker disse nye arbeidsformene.
Den andre grunnen er mer skremmende.
Teknologi er et tveegget sverd. Brukt på riktig måte åpner den for fantastiske muligheter. Men det er også mørke sider ved denne utviklingen. De er mange. En av dem er velstandsgap mellom dem som behersker og kontrollerer teknologien og de andre. Et annet går på kontroll og overvåkning. Generering av store mengder data om hver enkelt av oss, enten vi liker det eller ikke. Dette er så store og komplekse temaer at det bør bli egne blogginnlegg (eller kanskje en ny bok), men ved å ikke ta digital teknologi på alvor i utdanningen gir vi ikke våre barn og unge adekvate kunnskaper og holdninger til å forholde seg til denne utviklingen. Hvordan de selv opptrer og hvilken informasjon de deler vil de ikke ha de nødvendige kunnskaper om konsekvensene av. Utviklingen, og dermed lovgiving, blir dermed fattet på sviktende grunnlag.
Problemet er at mange lærere, foreldre, politikere og næringslivsfolk mangler selv denne kunnskap og innsikt. Derfor opptrer mange som de gjør, med de konsekvenser dette har.
Så mitt ubehagelige svar er at: nei, reformenes tid er ikke forbi, vi trenger dem mer enn noen gang!
Dessuten er dette ikke et entydig bilde, for hvem er premissleverandører? Bremseklossene eller entusiastene? Og hvem betaler prisen for endringsvegring? Kan skolen, de som skal utdanne for morgendagens samfunn, være skjermet for endring og reform?
Jeg har blitt beskyldt for å være teknologioptimist, teknologipusher og for å løpe næringslivets ærend. Til tider føles det som om enkelte har gitt meg skylden for internett. Det er jo hyggelig at noen tror jeg har slik makt og innflytelse, men jeg må nok skuffe dem som liker å fremstille meg slik. Jeg er bare en skarve budbringer. For dette handler IKKE om å pushe teknologi eller løpe næringslivets ærend. Dette handler om at vi har et samfunn i endring enten vi liker det eller ikke. Vi kan som strutsen stikke hodet i sanden og si dette liker vi ikke.Eller vi kan som en sjømann ikke be om medvind, men lære oss å seile.
Jeg mener at dem som avviser dette begår en alvorlig unlatelsessynd overfor samfunn og den oppvoksende slekt. De er på en farlig vei. Det er to grunner til det.
Den første går på hvilke kvalifikasjoner sender vi ungdommen ut samfunnet med? Hvilke muligheter har de for å lykkes?
Noen hevder at det er å løpe kapitalistene og næringslivets ærend å snakke for disse endringene. Til det vil jeg si følgende:
Grunnen til at vi har det utdanningssystemet vi har har flere årsaker. Hovedgrunnen er å ha arbeidere med standardiserte kunnskaper i industrisamfunnet. Vi lever ikke lengre i dette samfunnet, og derfor fungerer ikke skolen slik den gjorde. Det ser vi på antallet arbeidsledig ungdom, til tross for at det er mangel på arbeidskraft i flere bransjer. For å lykkes i dag kreves andre kunnskaper og ferdigheter enn det som krevdes i industrisamfunnet. Eliten skjønner dette og ta barna ut av det standardiserte systemet, mens resten blir igjen. Vi må også empower disse barna til å lykkes i et samfunn i endring. Vi har en forpliktelse til å gjøre det! Denne endringen innebærer å beherske de digitale verktøy, og forstå de arbeids- og samhandlingsmåter dette medfører. Skillene i dag går ikke mellom hvem som har tilgang og hvem som ikke har tilgang, fordi alle har tilgang. Skillene går etter hvem som behersker og hvem som ikke behersker disse nye arbeidsformene.
Den andre grunnen er mer skremmende.
Teknologi er et tveegget sverd. Brukt på riktig måte åpner den for fantastiske muligheter. Men det er også mørke sider ved denne utviklingen. De er mange. En av dem er velstandsgap mellom dem som behersker og kontrollerer teknologien og de andre. Et annet går på kontroll og overvåkning. Generering av store mengder data om hver enkelt av oss, enten vi liker det eller ikke. Dette er så store og komplekse temaer at det bør bli egne blogginnlegg (eller kanskje en ny bok), men ved å ikke ta digital teknologi på alvor i utdanningen gir vi ikke våre barn og unge adekvate kunnskaper og holdninger til å forholde seg til denne utviklingen. Hvordan de selv opptrer og hvilken informasjon de deler vil de ikke ha de nødvendige kunnskaper om konsekvensene av. Utviklingen, og dermed lovgiving, blir dermed fattet på sviktende grunnlag.Problemet er at mange lærere, foreldre, politikere og næringslivsfolk mangler selv denne kunnskap og innsikt. Derfor opptrer mange som de gjør, med de konsekvenser dette har.
Så mitt ubehagelige svar er at: nei, reformenes tid er ikke forbi, vi trenger dem mer enn noen gang!
Sunday, December 6, 2015
Hvor er vår hjemlige utdanningsdebatt?
Det har vært en travel høst for meg. Jeg har holdt foredrag på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City, på Bett Asia Leadership Summit i Singapore, på Helenic Open Universitys symposium The Future is Now i Athen og avsluttet med Online Educa i Berlin. Det føles ganske schizoftent å delta på disse konferansene og samtidig følge den hjemlige utdanningsdebatt. Bare de siste måneders erfaringer og refleksjoner er nok til å fylle en ny bok. Det som er interessant er synet på utdanning som kommer frem. Hva er utdanning, hva er læring og hva er fremtiden til utdanning? Hvem definerer hva som er utdanning?
Internasjonalt er de kritiske røstene sterke. Marc Prensky sier at utdanning er kuppet av akademikerne. Han hevder at praksis må komme foran teori, men innen utdanning er det omvendt, og derfor får vi praksissjokk. David Price sier at utdanning er lært avhengighet, avhengighet av en lærer for å lære. Det ble også sagt på Online Educa at dersom du lærer er du i omgivelser hvor noen forteller deg hva du skal gjøre, og at utdanningssystemet er basert på mistillit til elevene og derfor har også det som er morsomt blitt fjernet.
Utdanning debatteres heftig om dagene, men de som er de ivrigste debattantene er dem som har vært vinnere i det eksisterende systemet. I hvilken grad er vi i stand til å endre et system som passer oss? Det er ikke fra taxinæringen at vi har fått Uber, fra hotellnæringen Airbnb, eller musikkbransjen at vi har fått Spotify. Er utdanningssektoren i stand til å disrupte seg selv, til å ta inn over seg en ny form for læring tilpasset informasjonssamfunnet? Kodak var det ikke, til tross for at de utviklet digitale kameraer. David Price sier at enhver lærer som kan erstattes av en YouTube video vil bli det.
Det er interessant at når disse problemstillingene tas opp kryper mange lærere ned i sine skyttergraver og går i kraftig forsvar for eksisterende praksis. Når jeg i Athen snakket varmt for språkapper som DuoLingo og babbel, fikk jeg til svar at det var ikke læring, men pappegøyereproduksjon. Vel, for meg står ikke disse appene tilbake for de tysktimene jeg fikk på gymnaset. På Online Educa etterlyste Donald Clark en større faglig bevissthet hos lærere. I hvilken grad holder lærere seg oppdatert på det nyeste innen hjerneforskning om hvordan vi lærer og hvordan hjernen vår fungerer?
I hvilken grad tør vi stille de ubehagelige spørsmålene, og se de reelle mulighetene? Er vi innen utdanning som Kodak, hvor vi bare ser etter muligheter innenfor boksen, mens utviklingen går sin skjeve gang utenfor skolen? Lærere snakker om en reformtrøtthet, og når politikere skal komme inn og styre i skolen kan jeg forstå den følelesen, men er det slik at dette er skolen egen feil? Som man reder ligger man? Ian Goulding sa på Online Educa at vi vil aldri mer oppleve at endring skjer så sakte som nå, det vil bare gå raskere og raskere. Når verden rundt skolen opplever rask endring, kan skolen da forbli i langsom endring? Kan skolen tillate seg å styres av ideologier og dogmer som passer systemet? Kan skolen fortsette å være så skjermet fra verden forøvrig?
Kan vi fortsette med å la elevene memorere informasjon når det de trenger er å finne, filtrere og anvende? På Online Educa ble det sagt at gammel organisasjon + ny teknologi = dyr organisasjon, og dette føler jeg stemmer. Frykten for overflødiggjøring gjør at ny teknologi i skolen blir en add on, og ikke endrer praksis. Når en skal ha både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler blir det dyrt. Når en skal produsere videoer og fortsette med forelesninger blir det dyrt.
Jeg har på ingen måte svarene, men jeg vet at CHANGE IS COMING. Våre barn skal fungere i et globalt, multikulturelt samfunn, et samfunn hvor vi overforbruker på naturressursene, hvor kunstig intelligens og roboter er en naturlig del av hverdagen. Hvor gamle yrker og kompetanser dør, og nye kommer til, hvor de hele tiden vil måtte lære, avlære og relære. Hvor etikk, kritisk tenkning, sosiale ferdigheter, samarbeid, kreativitet, evne til å finne og anvende informasjon, kunne finne mønstre i kompleksistet, kommunikasjon og selvstendighet er mye viktigere enn hvilket eksamenspapir du har. Hvor informasjon er bare et tastetrykk unna og ikke låst inne i universiteters biblioteker. Hvor vi ikke lengre kan ha standarder for utdanning. Hvor vi kan la standarder holde læring tilbake. Industrisamfunnets modell hvor livet er delt i fire faser: pre-skole, utdanning, yrkesaktivitet og pensjonist ikke holder lengre. Er Norge modent for det samfunnet? Tar vi denne debatten før vi blir overveldet av fremtiden?
Internasjonalt er de kritiske røstene sterke. Marc Prensky sier at utdanning er kuppet av akademikerne. Han hevder at praksis må komme foran teori, men innen utdanning er det omvendt, og derfor får vi praksissjokk. David Price sier at utdanning er lært avhengighet, avhengighet av en lærer for å lære. Det ble også sagt på Online Educa at dersom du lærer er du i omgivelser hvor noen forteller deg hva du skal gjøre, og at utdanningssystemet er basert på mistillit til elevene og derfor har også det som er morsomt blitt fjernet.
Utdanning debatteres heftig om dagene, men de som er de ivrigste debattantene er dem som har vært vinnere i det eksisterende systemet. I hvilken grad er vi i stand til å endre et system som passer oss? Det er ikke fra taxinæringen at vi har fått Uber, fra hotellnæringen Airbnb, eller musikkbransjen at vi har fått Spotify. Er utdanningssektoren i stand til å disrupte seg selv, til å ta inn over seg en ny form for læring tilpasset informasjonssamfunnet? Kodak var det ikke, til tross for at de utviklet digitale kameraer. David Price sier at enhver lærer som kan erstattes av en YouTube video vil bli det.
Det er interessant at når disse problemstillingene tas opp kryper mange lærere ned i sine skyttergraver og går i kraftig forsvar for eksisterende praksis. Når jeg i Athen snakket varmt for språkapper som DuoLingo og babbel, fikk jeg til svar at det var ikke læring, men pappegøyereproduksjon. Vel, for meg står ikke disse appene tilbake for de tysktimene jeg fikk på gymnaset. På Online Educa etterlyste Donald Clark en større faglig bevissthet hos lærere. I hvilken grad holder lærere seg oppdatert på det nyeste innen hjerneforskning om hvordan vi lærer og hvordan hjernen vår fungerer?
I hvilken grad tør vi stille de ubehagelige spørsmålene, og se de reelle mulighetene? Er vi innen utdanning som Kodak, hvor vi bare ser etter muligheter innenfor boksen, mens utviklingen går sin skjeve gang utenfor skolen? Lærere snakker om en reformtrøtthet, og når politikere skal komme inn og styre i skolen kan jeg forstå den følelesen, men er det slik at dette er skolen egen feil? Som man reder ligger man? Ian Goulding sa på Online Educa at vi vil aldri mer oppleve at endring skjer så sakte som nå, det vil bare gå raskere og raskere. Når verden rundt skolen opplever rask endring, kan skolen da forbli i langsom endring? Kan skolen tillate seg å styres av ideologier og dogmer som passer systemet? Kan skolen fortsette å være så skjermet fra verden forøvrig?
Kan vi fortsette med å la elevene memorere informasjon når det de trenger er å finne, filtrere og anvende? På Online Educa ble det sagt at gammel organisasjon + ny teknologi = dyr organisasjon, og dette føler jeg stemmer. Frykten for overflødiggjøring gjør at ny teknologi i skolen blir en add on, og ikke endrer praksis. Når en skal ha både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler blir det dyrt. Når en skal produsere videoer og fortsette med forelesninger blir det dyrt.
Jeg har på ingen måte svarene, men jeg vet at CHANGE IS COMING. Våre barn skal fungere i et globalt, multikulturelt samfunn, et samfunn hvor vi overforbruker på naturressursene, hvor kunstig intelligens og roboter er en naturlig del av hverdagen. Hvor gamle yrker og kompetanser dør, og nye kommer til, hvor de hele tiden vil måtte lære, avlære og relære. Hvor etikk, kritisk tenkning, sosiale ferdigheter, samarbeid, kreativitet, evne til å finne og anvende informasjon, kunne finne mønstre i kompleksistet, kommunikasjon og selvstendighet er mye viktigere enn hvilket eksamenspapir du har. Hvor informasjon er bare et tastetrykk unna og ikke låst inne i universiteters biblioteker. Hvor vi ikke lengre kan ha standarder for utdanning. Hvor vi kan la standarder holde læring tilbake. Industrisamfunnets modell hvor livet er delt i fire faser: pre-skole, utdanning, yrkesaktivitet og pensjonist ikke holder lengre. Er Norge modent for det samfunnet? Tar vi denne debatten før vi blir overveldet av fremtiden?
Subscribe to:
Posts (Atom)