Den sokratiske metode

Hulen hvor Sokrates satt i fengsel

Vi hyller det antikke Hellas for dets kunnskap og filosofi. Det vi ofte ikke tenker på er at det antikke Hellas var et pre-litterært samfunn.  Det vil si et samfunn uberørt av skriftteknologi. De store fortellinger vi fremdeles forteller, Illiaden, Odyssen, Æsops fabler, var måter å formilde kunnskap og visdom i et samfunn hvor alt var basert på minnets kapasitet. I det antikke Hellas var teatrene viktige arenaer for folket, på formiddagen komedier og på ettermiddagen tragedier.  Men disse forestillingene var ikke for forlystelse, slik de benyttes i dag.  Nei, disse forestillingene ble satt opp for læring. Dette var hvordan kunnskap og visdom ble formidlet til folket, og rike hadde en forpliktelse til å finansiere slik at fattige kunne delta. Denne formen for kunnskap, i kombinasjon med samtale mellom mester og lærling, ga Hellas sin gullalder, med fantastiske bygg, stor filosofi og litteratur. Det blir hevdet at med innføringen av skrift døde denne kreativiteten hen, fordi en nå baserte seg på å reprodusere skriftlig materiale.

Sokrates selv var da også skeptisk til denne nye teknologien.  Som alltid, win some, loose some. Ja, på den ene siden skjedde det noen endringer i kunnskap og kompetanse - kunnskap ble løsrevet fra den enkelte slik Sokrates fryktet, men på den andre side, uten Platons nedtegninger av Sokrates sine tanker og ytringer, hvilken tilgang ville vi hatt i dag til hva Sokrates formidlet?

I oktober avholdt Hellenic Open University, et internasjonalt symposium. Der hadde jeg et innlegg hvor jeg blant annet snakket varmt for språklæringsapper som babbel og duolingo. Etter mitt foredrag ble jeg møtt med den sokratiske skepsis fra en gresk professor: den kunnskapen disse appene gav var bare overfladisk pappegøyekunnskap. Riktig språkforståelse kunne de ikke gi. 3000 år og samme diskusjon. Ny teknologi er ikke enkelt. Men å avfeie skepsisen som teknologifobi blir også feil, for hva er kunnskap i Gutenbergparantesen?  Hva måler vi på tester uten kommunikasjon? Er memorering av fakta forståelse? Hadde Sokrates ett poeng? Kan teknologi brukt på riktig måte gjøre at vi igjen lærer som i det gamle Athen, gjennom historiefortellinger? Kan elever lære vel så mye gjennom eventyr og skuespill som gjennom tradisjonelle skolebøker? Sugata Mitra hevder at å det å vite "stuff" er så forrige århundre. "In the age of the internet – where we find things out when we need them, not if we need them – traditional processes of education are outdated and must change".   Storytelling er hvertfall aktuelt som aldri før.

Er vi i en læringsindustri?

Er vi i læringsindustrien?  Spørsmålet ble stilt av Marc Prensky som ledet panelet jeg satt i under Bett Asia Leadership Summit.  Ingen i panlet svarte på spørsmålet, ikke jeg heller. Men jeg har fundert mye på spørsmålet i ettertid.  Marc fremhevet at for 20 år siden snakket vi om "teaching", nå er ordet byttet ut med "learning". Men hva betyr det egentlig?  Vi lever nå i informasjonssamfunnet. Det snakkes om IOT, the internet of things, og big data. Dette er et samfunn vi enda ikke forstår, men som vi aner konturene av. Hva betyr det egentlig for oss?

I dette samfunnet hva er kunnskap, hva er kompetanse, hva er læring? Hva trenger mennesker å kunne og lære i dette samfunnet hvor maskiner er intelligente og mengden av informasjon er overveldende?  Dagene i Asia har vært lærerike og tankevekkende. Taiwans utdanningsminsister fortalte om en endring i fokus fra såkalte "hard skills" til "soft skills".  Det siste er den delen av vår læreplan som vi kaller generell del, og som mange fnyser av som koseskolen.  Den delen som handler om mellommennesklige relasjoner. Sara de Freitas, som har forsket mye på gamebased learning, sa i sitt foredrag at barn som ikke får nok lek utvikler narcisistiske trekk. Noe å å tenke på i et land hvor barnehagen er byttet ut med skole, og stadig mer av barns oppvekst og hverdag går med til skole og lekser.  Etter konferansen i Singapore reiste jeg til Shanghai i Kina.  Der traff jeg en norsk jente som var hyret inn av kinesiske skoler for å lære barna drama og teater.  Kinesiske myndigheter har oppfordret skolene om å satse på dette myke faget, og ditto ferdigheter.  Når kinesiske myndigheter oppfordrer, følger skolene oppfordringen. Kreativitet og forestillingsevne, kommunikasjon og samhandling er viktige ferdigheter i en verden av ubegrenset informasjon.  For hva gjør vi med all denne informasjonen.  Hva betyr det?  Ser vi ikke skogen for bare trær?  Tror vi at løsningen er å pøse på med flere fakta?

Daniel Bell skrev i 1973 The coming of post-industrial society. Der skrev han at på samme måte som jordbruk var det drivende produksjonsmiddel i jordbrukssamfunnet, og den industrielle revolusjon drev frem industrisamfunnet, ville kunnskap og informasjon være de drivende produksjonsmidler i det post-industrielle samfunn. Big data og IOT viser med all tydelighet hvor rett Bell hadde i sine prediksjoner. Informasjon driver samfunnet vårt på måter i enda ikke forstår.  Innen utdanning er learning analytics det store buzzordet. Learninganalytics er antatt å revolusjonere læring ved at den personaliserer læringen til den enkelte og gir tilbakemeldinger om progresjon.


Men hva er læring? Hva skal et menneske kunne i det 21. århundre?  Den kunnskapen som var viktig og riktig i jordbrukssamfunnet hadde ikke samme verdi i industrisamfunnet.  Trenger vi en tilsvarende revidering for informasjonssamfunnet?   Marc Prensky hevder at læring er kuppet av akademikerne. Teori er koblet fra praksis.  I stedet for å lære slik vi gjorde før, gjorde og så reflekterte, har vi nå en omvendt prosess: teori og så praksis. Dette gir ikke god nok læring, og har mange negative konsekvenser. Blant annet forstår ikke barn og unge hvorfor de skal lære mye av den teori de blir satt til å memorere, og vi får det som omtales som praksissjokk når uteksaminerte kanditater begynner i jobb.

John Seeley Brown hevder at han vil heller ansette en top rated World of Warcraft-spiller, enn en med MBA fra Harvard, nettopp på grunn av denne problemstillingen.  En WOW spiller må utøve og demonstrere lederskap for å nå til toppen, en praksis universitetskandidater ikke får.  De bare leser om ledelse, men utøver den ikke før de eventuelt får en lederstilling. Star Long påpkete det samme på FUNCON. En spiller lærer gjennom prøving og feiling i simulerte, trygge omgivelser.  Sara de Freitas forskning viser at barn som bruker gamebased learning lærer mer og har større dybdelæring enn barn som lærer på den tradisjonelle måten. En av grunnene mener hun er den multisensoriske tilnærmingen gamebased læring gir.  Dette er gammelt pedagogisk nytt, at vi trenger å innvolvere flere sanser for læring.

Når vi i dag lever i vårt hyperkomplekse samfunn er det da på tide å tenke nytt og alternativt om læring?  Eller er vi utdannere som redaktørene og journalistene i papiravisene, som insisterer på at vår modell og tankesett der det eneste riktige.  Tar i bruk den nye teknologien, helt uten å ta den inn over oss, men så forsvinner kundegrunnlaget under oss? Papiravisenes død var varslet for ti år siden, det var ikke slik at ingen så det komme.  Når vi i 2012 jobbet med BI rapporten BI2020 innså vi at våre konkurenter nok ikke er de andre utdanningsinstitusjonene, for de gjør det samme som oss. Våre utfordrere er disruptive innovasjoner, tilbydere av utdanning som ikke nødvendigvis kommer fra sektoren selv.  Klarer politikere og utdanning møte denne fremtiden? Er læring en industri, med industriell tankegang?  Hvor vi produserer og foredler kunnskap? Kan vi ha et slikt syn på læring?

Reisebrev fra Singapore

For tiden befinner jeg meg i Singapore fordi jeg skal snakke på Bett Asia Leadership Summit. Å komme til Singapore er virkelig å komme til en annen verden. Singapore har nesten samme befolkningstall som i Norge, de er 5,5 millioner, men der slutter også likheten. Singapore er en smeltedigel, hvor majoriteten av befolkningen er kinesere, indere og malaysiere. Men de fleste nasjonaliteter er representert her. Disse ulike gruppene har også sine ulike kvarterer, som for eksempel ChinaTown.  I Singapore er det muslimske kvarteret, og Arab Street er blant de mest hippe steder å gå ut. Hvor det er et yrende liv med barer og resturanter, som serverer fantastisk mat. Her lever de helt tydelig harmonisk sammen. Jeg har en god venn som er fra Singapore, og spurte han om dette, og han sa at mennesker i Singapore var pragmatiske, de var først og fremst opptatt av å leve et godt liv og ha en god inntekt. De var ikke så opptatt av hva som skilte.

Et annet trekk ved Singapore er boligpolitikken. Singapore er tett befolket, med vanvittige eiendomspriser. Men i Singapore bor mesteparten av befolkningen i "public housing". Det vil si at myndighetene eier jorden husene står på, så leies/kjøpes husene for 100 år. Det vil si en festetomt-ordning. Dette gjør at vanlige mennesker kan skaffe seg bolig. I Singapore må faktisk alle ha egen bolig. Det er ikke lov å være uten. Myndighetene forventer en befolkningsvekst til 6,9 millioner innbyggere, og har allerede begynt å bygge boliger for å møte denne befolkningsveksten. Det gjør at det i dag er overskudd på boliger i Singapore.

Når det gjelder biltrafikk skiller Singapore seg fra de fleste andre storbyer ved at det er relativt lite trafikk på veiene. Biler koster en formue, da det er 100% avgift på dem. Selv om du har penger er det ikke bare å kjøpe bil, du må ha løyve, det koster og det utstedes bare et begrenset antall av dem. Løyvet varer i 10 år, så må du kjøpe nytt løyve. Singapore satser på et godt utbygd offentlig transportsystem. Myndighetene planlegger også å flytte biltrafikken fra gatene og under jorden.


Noe som er merkelig i denne hypermoderne byen et tilgang til internett.  På Starbucks må jeg bruke Facebook-konto for å komme på nett.  På hotellet koster det 180 kroner for nett i 24 timer, og det er ikke gratis nett i lobbyen, noe jeg aldri har opplevd før. En skulle tro at i et slikt land var wifi like selvfølgelig som strøm, men nei. Så de har definitivt noen utfordringer her.